Reklame | Annonselenke Nelly

TOPP HER

Jeg savner kjæresten min så mye at jeg nesten begynner å grine. Her om natten våknet jeg og snudde meg automatisk for å legge meg inntil han. Da jeg snudde meg var han ikke der, så jeg tenkte automatisk at han hadde stått opp og sjekket klokken for å se hvor mye den var. Klokken var 04:17 og han befant seg naturligvis i sin egen seng hjemme i Lindesnes :). Wopsi.

Juleåpningstider er helt håpløst. Dette irriterer meg faktisk ganske mye. Vi klarer helt fint å handle julegavene våre innenfor normale åpningstider, i alle fall her i Oslo hvor de fleste butikker er åpne til etter seks og vi har sentre som holder åpent til klokken ti på kvelden! Nei, vi trenger for all del ikke lengre åpningstider gjennom hele desember. I hvert fall ikke når butikkene kjører på med søndagsåpent i tillegg. Why???

Jeg må roe ned paljett-shoppingen. Nå henger det muligens litt mer paljetter enn hva jeg faktisk kommer til å få brukt på klesstativet mitt. Det holder kanskje med en til to paljettkjoler i jula, eller?

Jeg gleder meg såååå til å flytte! Tenk på det da, dere. Hvem hadde trodd at jeg skulle sitte her med kjæreste og planlegge flytting til Kristiansand for noen måneder siden. Ikke jeg i alle fall, haha. Nå er det heldigvis slik at dette faktisk skjer og jeg gleder meg så ufattelig mye til å flytte sammen med verdens beste <3 Jeg tror han også gleder seg litt…

Jeg er så heldig som får jobbe med noe jeg elsker! Tenk at dette er jobben min. Herregud, jeg begynner nesten å grine når jeg tenker på det. Jeg elsker å blogge! Jeg elsker å kommunisere med dere gjennom kommentarfelt og DMs! Jeg elsker å skrive! Jeg elsker å dele! Jeg elsker å utvikle meg som blogger og menneske underveis! Jeg elsker jobben min så mye!

Det var en gang jeg var handy… Vel, flere ganger egentlig. Før var jeg ganske så handy og hang opp ting, briljerte med vater og drill. Nå klarer jeg ikke henge opp et bilde over sengen min uten hjelp en gang. Vel, vel. Vi får se i januar når Morten kommer på besøk til Oslo, hvis ikke får jeg invitere noen handy venninner på besøk hehe.

Wesnapdogs gjør meg lykkelig. Det er en Snapchatkonto jeg nylig oppdaget og jeg elsker den! Det er bare masse snaps av nydelige hunder, både voksne og valper. Jeg blir så glad hver gang jeg ser at de har oppdatert storyen, hihi.

Hvorfor blir Oslo by en skøytebane hver eneste vinter? Yep, enda en irriterende ting. Oslo kommune, hva skjer? Hver eneste vinter så snør det før været blir mildere og noe av snøen smelter, før det fryser igjen. Det resulterer i at Oslos gater blir skøytebaner. Sånn helt seriøst, uten å overdrive.

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

Jepp, jeg er enda i et forhold. Det er ikke verst altså. I følge Morten er jeg visstnok verdens beste kjæreste og det er ikke verst til å aldri ha vært en kjæreste før, eller hva sier dere? 😉 Nei, dette forholdsgreiene går veldig mye bedre enn hva jeg noen gang kunne forestilt meg så det er jo gøy. 

I løpet av min tid her på bloggen har jeg delt mye om det å være singel. Jeg hadde jo til og med en egen singelliv & dating-spalte som ble oppdatert ukentlig. Til dere som ble nysgjerrige nå så finner dere den HER. Fordi jeg delte så mye av singellivet tenkte jeg det kunne være moro å se hvordan jeg takler det å faktisk være i et forhold, særlig med tanke på hvor skeptisk jeg var på forhånd. Så her kommer det rett og slett en liten forholds-update!

Jeg har null filter. Jeg tenker ikke over noe jeg sier eller noe jeg gjør når jeg er rundt kjæresten min. Vi snakker om å være 100% komfortabel og så komfortabel tror jeg nesten aldri jeg har vært rundt et annet menneske før, i hvert fall ikke etter så kort tid. Det er digg! Jeg føler ikke at jeg må skjule noe som helst for han, verken tanker, følelser eller meninger så det er jo veldig bra. 

Vi går sammen på badet. Altså vi har kommet dit at vi tisser mens begge er på badet. HVA SKJER HER? Dette er veldig merkelig. Her om dagen stod han i dusjen og jeg satt meg plutselig på doskåla uten å tenke over det før jeg var i gang. Så skjønte jeg hva som skjedde og bare “Morten! Hva skjer her nå?”. Vel, siden den gang har vi liksom bare fortsatt med det så ja… Jeg står og pusser tenner og han tisser, haha. Merkelig, men okei. 

Jeg er kjempeflink til å fortelle han hva jeg liker med han og hvor glad jeg er i han. Jeg synes i hvert fall dette selv. Han får som regel høre det flere ganger om dagen, noe jeg også får og det er så koselig! Jeg mener det er viktig å vise at man setter pris på hverandre og det er vi veldig gode på. Det som er det “store” i dette punktet er at jeg, som hater å vise og/eller snakke om følelser gjør dette. Wow!

Jeg har aldri kjent på de følelsene jeg kjenner på nå. Jeg har aldri vært så lett, så glad og så komfortabel som jeg er når jeg er rundt han. Hvis vi er noen dager fra hverandre merker jeg forskjell med en gang vi er sammen igjen. Det er som om jeg får puste igjen samtidig som det hender jeg blir livredd fordi jeg aldri vil miste han og det vi har. Skummelt, men bra. 

Jeg holder hender. Det er sykt. Jeg hater å holde hender, eller pleide å hate det. Nå liker jeg det! Men bare med han da. 

Jeg har godtatt kallenavn. Jeg hater kallenavn. Da Morten prøvde å introdusere Andreamor så nektet jeg. Nå kaller han meg alt mulig rart uten at jeg reagerer og jeg synes nesten (bare nesten) det er litt koselig. 

PS. Om det er en annen fast spalte dere ønsker på bloggen, så let me know!

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

I dag er det Black Friday og jeg gruer meg til å dra på jobb. Jeg gruer meg skikkelig mye faktisk. Jeg gruer meg til å stå midt i et kaos med folk rundt meg som ser ut som mennesker, men oppfører seg som dyr. Jeg gruer meg til å få kjeft fordi vi har gått tom for en vare. Jeg gruer meg til å få kjeft fordi varer som alltid har kostet det samme liksom ble satt opp i pris i ukene før Black. Jeg gruer meg til å se hvordan menneskene på senteret oppfører seg mot hverandre. Jeg gruer meg skikkelig. 

Black Friday er kanskje den største handledagen i året, men det er også den mest kaotiske og på mange måter jævligste dagen i året. Ja, det er vanligvis moro med masse å gjøre på jobb. Arrangementer som markedsdager er noe av det morsomste jeg har jobbet på i løpet av min tid som butikkmedarbeider. Det skjer masse, folk er glade og i handlehumør. Julestria er også kjempemorsom, nettopp fordi det skjer masse og folk er glade og i handlehumør.

Black friday kunne føyet seg inn i den rekka, men det gjør den ikke – til tross for at den  i utgangspunktet går under samme kategori. Nei, Black Friday er den verste dagen i hele året.

Den ene gangen jeg ikke jobbet denne fredagen holdt jeg meg langt unna alt som heter butikker. Jeg orker ikke. Jeg orker ikke kaoset. Jeg orker ikke de stressa og desperate menneskene som glemmer alt av folkeskikk og dytter sine medmennesker og likesinnede bort på vei mot det ultimate tilbudet. Jeg orker ikke høre folk krangle over hvem som fikk tak i den aller siste jakken først. Jeg orker ikke høre barnegråt og se det utslitte ansiktet på de stakkars ungene som har blitt dratt med ut i en overfylt butikk med mennesker som oppfører seg som dyr fordi mamma eller pappa ville ha en billig tv-skjerm.

Det er bare klær. Det er bare elektronikk. Det er bare interiør. Det er bare ting. Du dør ikke om du ikke får tak i det du håpet på. Ingen du kjenner dør. Men moralen din og folkeskikken har tydeligvis dødd på veien til butikken. Fordi det er ikke greit å albue seg frem gjennom mengden, snike i køen eller dytte menneskene rundt deg fordi det er Black Friday. Det er ikke greit noen gang! Så skjerp dere, vær så snill. 

Alle som skal handle i dag, oppfør dere som dere vanligvis gjør. Vær hyggelige, smil, vent pent i kø, be om hjelp på en normal måte og ikke skrik over halve butikken eller knips på de ansatte. Ikke kjeft på betjeningen om butikken er tom for varen du vil ha. Da var du for sent ute. Det er din feil, ikke deres. Er det tomt så er det tomt. Ingen dør. Du får bare ikke kjøpt den tv-en på tilbud. Det går fint og hvis ikke så har du dessverre Black Friday neste år.

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

Reklame | Annonselenke Nelly

Denne turen er den aller første kjæresteturen jeg har vært på i hele mitt liv. Alt med kjæreste er helt nytt for meg. Kjærestekveld, kjærestemiddag, kjærestetur, kjærestebilder. Alt! Derfor er det så rart at alt føles så fantastisk naturlig. Det er ikke litt rart en gang. Det rareste med å ha kjæreste er hvor naturlig det føles. Så man kan vel si at jeg er glad jeg ventet fordi dette føles helt 100% rett <3. 

KJOLE ZARA / SKO NELLY HER

Selv om ting føles bra og naturlig er det mange tanker som surrer rundt i hodet mitt, ting jeg legger merke til og litt av hvert jeg tenker over i løpet av turen. Her er noen av det:

💖Jeg har aldri ledd mer på en tur i hele mitt liv. Det er så koselig! Vi har det så gøy sammen. Jeg føler jeg er på tur med en av mine beste venner og kjæresten min i ett <3

💖Hangry-Andrea har enda ikke kommet helt frem. Hun har blitt til stille-Andrea. vanligvis klikker jeg mentalt om jeg er for sulten (hehe), men på denne turen har jeg heller blitt stille og slapp. Jeg blir alltid sånn på tur fordi det skjer så mye at jeg ikke merker jeg er sulten før det er akutt. Der hvor jeg tidligere snappet på noen eller begynte å grine så blir jeg nå altså stille. 

💖Selv om både Morten og jeg er dødsslitne så tilbyr han seg fortsatt, insisterer faktisk på å bære handleposene, bagen, ta kofferten eller hva annet rart jeg bærer på for å gjøre det lettere for meg. Det er så koselig!

💖Begge føyer seg. Ingen diskusjoner om hvor vi skal spise lunsj eller middag, hvilken vei vi skal eller hvor vi skal gå først. Begge er villige og ønsker å gjøre det best mulig for den andre og derfor blir det ingen diskusjoner. Om vi spiser der han vil i dag eller går dit jeg vil først så går det helt fint. Vi tar alltids det andre etterpå.

💖Jeg føler meg trygg. Når vi går ute på kvelden føler jeg meg veldig trygg. Når vi er på jentetur kan jeg ofte være litt nervøs fordi folk er gale, men selv om de fortsatt er gale nå så føler jeg meg tryggere med Morten ved siden av meg.

💖Jeg har verdens beste kjæreste. Sånn seriøst! Han er så snill, morsom og tvers igjennom fantastisk! Vi koser oss så mye, ler, opplever denne byen sammen og i tillegg til å være verdens beste kjæreste så er han jaggu meg tidenes bloggassistent også. Han går rundt med kameraet rundt halsen og foreslår foto-steder. Det er amazing!

💖Det er så digg å slippe å dra på byen. Jeg er ikke akkurat den største festløven, men på jentetur blir man som regel med. Det ender oftest med at jeg kaster bort for mye penger og angrer på alt dagen etterpå. Yeiii, det må man ikke på kjærestetur!

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

💭Jeg har tatt en kjempestor sjanse og gjort noe veldig skummelt, men som kan bli veldig bra. Det er så skummelt!!!

💭Hvordan i all verden får jeg inspirasjon til å skrive to til tre blogginnlegg om dagen? Altså livet mitt er ikke så spennende, haha. 

💭Jeg visste ikke at det var mulig å savne noen så mye, så ofte som jeg savner Morten ❤️

💭Det må være en grunn til at jeg har vært så mye syk det siste året når jeg aldri har vært det tidligere. Hvorfor finner ikke legen min noen grunn?

💭Jeg elsker å jobbe med bloggen, herregud så heldig jeg er som har den og ikke minst alle dere!

💭Det er så koselig å gjøre ting for noen man er glad i. Jeg har en del småprosjekter på gang og elsker det!

💭Shiiiit det er hardt å komme i gang med trening igjen. Aldri ta lange pauser, tro meg. 

💭Jeg er så glad for at livet mitt er så dramafritt. Når jeg hører om folk som har drama hele tiden og om alt mulig blir jeg helt sliten. Takk for at jeg har verdens flotteste venner og verdens fineste kjæreste som er minst like dramafri som meg. Vel, jeg er egentlig den mest dramatiske haha. 

💭Hvorfor hopper folk i fallskjerm???? Kommer aldri til å forstå det. Morten foreslo at vi skulle gjøre det her om dagen. Jeg bare eeeeh, nei er du gal?

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

Vet dere hva som virkelig irriterer meg grenseløst? Drikkepress. Det er en ting som virkelig provoserer meg, rett og slett fordi det er så forbanna idiotisk å presse andre til å innta noe som virkelig ikke er bra for deg. Hvorfor i all verden skal du gjøre det? Bare fordi du ikke vil være dritings og rave rundt uten venninnen din? Hva med å respektere at man det mennesket har tatt et valg om å ikke drikke alkohol, enten det er for en kveld eller for alltid. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg ble fryst ut og utestengt fra vennegjengen på ungdomsskolen fordi jeg ikke ville drikke alkohol. Det var jo ikke noe gøy å ha en edru person der som husket alt det dumme alle hadde gjort. “Hvis ikke du drikker får du ikke komme”. Tenk å gjøre noe så fælt? 

Drikkepresset som ung er vanskelig fordi man gjerne vil være med. Det er en skjør tid hvor man prøver å finne seg selv og å ta avgjørelser man er ganske alene om kan være vanskelig og skummelt. Personlig angrer jeg enda den dag i dag på at jeg ga etter. Det er nok det som gjør at jeg er ganske bastant når det kommer til avgjørelsene mine rundt alkohol den dag i dag. Hvis jeg ikke vil så vil jeg ikke og da gjør jeg det ikke, men det er ikke alltid like lett å si nei. 

Fordi drikkepresset eksiterer enda, i aller høyeste grad. Fra tid til annen er jeg nok med på å skape det selv også, uten å egentlig tenke over hva jeg gjør. Det er lett å tenke at man maser om at venninnene skal bli med ut på byen, at de skal drikke litt mer på vors og at de bytter ut vannflasken med vinflasken fordi man vil ha de med. Det er jo derfor! Det man glemmer litt er at man bidrar til et drikkepress som kan være vanskelig å stå imot. Fordi kanskje man egentlig vil bli med ut, men prøver å minske alkoholinntaket. Eller kanskje man får dårlig samvittighet over å ikke drikke og bli med ut når det er bursdagen til bestevenninnen din. Jeg gjør det selv, begge deler. 

Samtidig er jeg så lei av at man til tider ikke kan dra på vors eller i en bursdag uten at noen absolutt må kommentere at man ikke drikke alkohol. At noen absolutt må nevne høyt foran alle at man ikke blir med ut. “Men det er jo bursdagen min, du må drikke”. Ja, jeg vet at du vil det fordi jeg vil det samme når det er min bursdag, men vi må faktisk skjerpe oss alle sammen. Meg selv inkludert. Vi må slutte å mase på vennene våre og presse de til å drikke når de egentlig ikke vil. Vi må lære oss å respektere at alle ikke blir med ut hver gang selv om vi gjerne vil ha de med. Vi må forstår at det er lurere med Pepsi enn prosecco på vors og at hvis noen faktisk velger dette så er det egentlig ganske så lurt. 

Drikkepress er fæle greier, så kan vi ikke bli enige om å passe litt på hverandre? Vær tydelig når du sier at du ikke vil så vennene dine ikke tror at dette er en av de gangene du bare trenger et lite push. Forstår når du skal gi deg med masingen, helst ikke la det bli masing. Respekter andres avgjørelser og husk at man ikke alltid vet hva som foregår i livet til andre som gjør at de tar avgjørelsene de tar. Kjærlighet og respekt all the way <3

PS. til dere unge som ikke får være med på ting fordi dere ikke vil drikke alkohol. Det er ikke dere det er noe galt med! Det er de “vennene” som holder dere utenfor fordi dere tar avstand fra noe som overhodet ikke er bra for kropp og sjel! Stå på og stå på ditt, du kommer antakeligvis ikke til å angre <3

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

Jeg har aldri vært den jenta som dagdrømte om et stort hus fylt av barnelatter og små føtter som løper rundt. Jeg dagdrømte om å bo med masse dyr og drømmemannen. Etter hvert endret drømmen seg. Jo eldre jeg ble, jo færre ble dyrene. Mannen var fortsatt der og barnelatteren var enda borte. Den har heller ikke kommet tilbake.

Drømmen min for fremtiden er å leve, elske og oppleve. Ikke å få barn. Jeg sier ikke imot dere som forteller meg at dette kan endre seg i fremtiden fordi det kan det. En gang orket jeg ikke en gang tanken på å få barn, men nå ser jeg at det kan være en hyggelig del av fremtiden. Kan være. Ikke må være. Fordi jeg er et av de få menneskene som ikke er en menneske-person. Jeg er en av de raringene som liker veldig få mennesker og heller vil ha en trofast hund og en sær katt enn barn. 

Gjør det meg til et forferdelig menneske? Er det virkelig jeg som er “the bad guy” fordi jeg heller vil ha en hund enn et barn? At min store drøm her i verden er å være lykkelig, men at barn ikke nødvendigvis er den del av den pakka?

Akkurat nå vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å ønske meg barn, men jeg vet at jeg vil ha minst en hund og kanskje en katt. Jeg synes ikke det er en skam mot omverden, et brudd på menneskerettighetene og at jeg er en kald sjel av den grunn. Dessverre er det mange som mener det og vet dere hva? Jeg synes dere er en skam mot omverden, rett og slett fordi dere ikke klarer å respektere at vi mennesker er forskjellige. Ingen er like og vi som går mot strømmen er ikke fæle mennesker fordi vi er annerledes enn dere. 

Så det jeg egentlig ber om er at vi alle må begynne å respektere at vi er forskjellige. Jeg respekterer at du begynner å gråte av å se et barn tigge på gata og da kan du respektere at jeg ikke gjør det. Ikke fordi jeg ikke synes det er helt jævlig, fordi det er det selvfølgelig, men fordi jeg ikke er et menneske som gråter av det. Så respekterer jeg at du ikke griner av å se radmagre hunder med åpne sår på gata selv om hjertet mitt blir revet i filler av nettopp det. 

På samme måte håper jeg vi alle kan respektere at vi er forskjellige når det kommer til det å ville ha barn. Noen er fødte mødre og ønsker seg barn fra den tiden de begynner å leke med dukker, mens jeg ikke synes dukker var særlig interessant en gang og vet ikke om jeg vil ha barn. Ingen av oss gjør noe mer riktig enn den andre. Okei?

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

Dere som følger meg på Snapchat la muligens merke til noe litt utenom det vanlige. Jeg la nemlig ut dette bildet på story like før midnatt: 

Litte skrivefeil der, ja haha. Det er dessverre ikke helt uvanlig på mine sosiale medier. Jeg må virkelig begynne å korrekturlese… Uansett, tilbake til hva dette innlegget egentlig handler om. Nemlig at jeg dro ut på byen i Oslo helt uten sminke!

Så hvordan skjedde egentlig dette? Det er et spørsmål jeg har fått noen ganger siden lørdag. Fordi hvorfor drar man egentlig ut på byen uten sminke? Det er muligens den settingen det er mest vanlig å hive på seg sminkemasken. Dette skjedde faktisk ikke på grunn av bloggen. Planen var ikke å dra ut på byen uten sminke for så å teste hvordan det fikk meg til å føle for så å blogge om det, selv om det er det som skjer her og nå haha.

Vi ble enige om å droppe byturen for en rolig vinkveld hjemme. Da jeg kom ut av dusjen etter en lang dag på jobb jente jeg at det siste jeg ville var å sminke meg for å sitte hjemme sammen med jentene mine så jeg droppet det, noe som ikke akkurat er uvanlig. Etter en del glass vin dro halvparten hjem og resten av oss var rastløse og klare for å ha det litt moro. Det ble raskt bestemt at vi skulle dra en tur ut på byen! Da måtte jeg ta et valg; skulle jeg takke ja til å låne sminke for å ha det på i maks et par timer før jeg måtte ta det av igjen, eller skulle jeg droppe det helt? Som dere nå vet bestemte jeg meg for å gjøre det siste. 

Så da dukker det opp enda noen spørsmål, hvordan var det og hvordan følte jeg meg? I det jeg tok avgjørelsen så tenkte jeg litt over nettopp dette. Kommer jeg til å klare å kose meg like mye som jeg vanligvis gjør? Kommer jeg til å føle meg bra? Vel, da jeg gikk ut døren var alt dette glemte. Da jeg stod i køen til utestedet, da jeg var i baren, da vi gikk ut på dansegulvet, da jeg møtte venners venner og vi slo oss ned ved samme bord som dem, da vi kjøpte nattmat… Jeg tenkte ikke over at jeg gikk sminkefri en eneste gang og koste meg like mye som jeg vanligvis gjør på byen med jentene!

Det å gå uten sminke er ikke uvanlig for meg. Jeg elsker å være helt sminkefri og drar stadig på jobb, ut for å spise på restauranter og gjør ærend i byen uten sminke. Allikevel er det noe litt annet å dra ut for å feste uten sminke. Fest er vanligvis en arena hvor man gjør sitt ypperste for å se best mulig ut og det hele blir litt mer spesielt når man ordner seg ordentlig. Det er liksom litt av greia med å dra på fest for min del. Det er noe helt annet enn hverdagen og da er det å sminke seg noe som gjør at det hele skiller seg ut fra nettopp en rolig chillekveld med jentegjengen. 

På en måte ble dette en slags teste for min del. Kan jeg føle meg bra uten sminke, selv på en arena hvor dette vanligvis er en naturlig del? Personlig mener jeg det er utrolig viktig å føle seg komfortabel med eget utseendet og hvordan man er, da også helt sminkefri. Nå kjenner jeg at det virkelig ikke er et problem for meg. Jeg føler meg like bra uten sminke som med, uansett hva jeg skal. Selvfølgelig er det dager man føler seg dritt uansett, men på generell basis kan jeg like gjerne dra på trening som ut på byen uten å sminke meg. 

Når det er sagt så er det noe med det å føle seg ekstra fin og jeg kommer nok ikke til å gjøre dette til en fast greie. Samtidig var det veldig moro å prøve det, så hva sier dere? Er dere klare for å teste ut dette selv?

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

Gjesteinnlegg av min sterke, flotte og fantastiske bestevenn Marte!

Jeg står midt på Solli plass og venter på at taxien jeg har bestilt skal komme og ta meg med hjem. Plutselig legger jeg merke til noe i sidesynet. Det kommer fort og rett mot meg. Jeg rekker ikke reagere før jeg kjenner en hard knyttneve treffe den øverste delen av ansiktet mitt. Jeg blir svimmel og faller litt bakover. Slaget var så kraftig. Jeg tror jeg havnet i et slags sjokk. Hva skjedde egentlig nå? Lenger fremme ser jeg et menneske løpe bort. Jenta som slo meg. Hun hadde ikke en gang guts nok til å ta imot reaksjonen min. Ikke at jeg aner hva den ville blitt. Ville jeg grått? Hadde jeg blitt sint? Nå var jeg bare sjokkert og forvirret. Helene,  venninnen min løper etter henne i ren refleks på det som akkurat har skjedd, men må gi opp. Hun er for langt borte. 

Herregud, hva skjedde. Jeg har akkurat blitt slått til, i ansiktet med knyttet neve av et menneske jeg kun utvekslet et par setninger med for over ti minutter siden. Jeg har blitt slått ned av en full jente jeg ikke kjenner. En jente som var ute etter bråk. Hvordan kunne dette skje meg?

Taxien kom. Jeg satt meg i den, dro hjem og la meg for å sove. De andre ba meg dra på legevakta, men jeg orket ikke. Jeg tror kanskje ikke jeg forstod alvoret. Jeg var sliten, sjokkert og ville egentlig bare hjem. 

Da jeg våknet opp dagen derpå skjønte jeg mer. Ansiktet mitt var ømt og hovent. Jeg kikket meg i speilet og det som møtte meg sendte nok en gang sjokkbølger gjennom kroppen. Jeg hadde en stor blåveis og det så virkelig ut som at jeg hadde blitt slått ned. Noe jeg faktisk hadde, men det er så rart og så sykt at jeg nesten ikke enda forstår at det har skjedd. Det var vel da alvoret slo meg. Man kan ikke la slike ting gå. Tenk så mange ganger dette skjer og tenk så mange ganger folk kommer unna med det. Jeg følte et ansvar, ikke bare for meg, men for alle som blir rammet av utelivsvold. Jeg ville ha det med på statistikken. Jeg ville at hun skulle bli tvunget til å ta ansvar for handlingene sine. At hun skulle få angre og at hun skulle skjønne at dette ikke er greit. At hun ikke kan fly rundt og slå ned andre på byen, fordi det er ikke greit!

Slik så jeg uten noen dager etter slaget… 

To dager var gått, og jeg satt plutselig å ventet på å bli kalt inn til avhør på politistasjonen. Jeg hadde bestemt meg for å anmelde saken. Dette var ingen lett avgjørelse å ta, men jeg følte det var nødvendig å gjøre, ikke bare for meg selv, men også for alle andre som opplever liknende hendelser. Fordi tenk så mange voldsepisoder som faktisk finner sted, men som aldri blir anmeldt. Tenk så mye utelivsvold somskjer hver eneste helg! Tenk så mange som slipper unna fordi du ikke anmelder og kanskje gjør det igjen og igjen helt til noen faktisk sier ifra at dette ikke er greit, eller til det faktisk går så galt at utfallet blir katastrofalt. 

Det var nettopp derfor jeg tenkte at jeg ikke kan la dette gå. Det er lett å tenke at det bare var et slag og at det etter forholdene gikk bra så orker jeg ikke prosessen med å anmelde. Hva hvis det bare blir henlagt? Er det egentlig noen vits? Kommer politiet i det hele tatt til å tro meg?

Heldigvis så valgte jeg å anmelde saken og følte virkelig jeg ble tatt på alvor av politiet. De trodde meg og ga meg støtte gjennom hele prosessen. Jeg fikk muligheten hvis jeg trengte å snakke om saken. Det var bare å ringe og akkurat det føltes utrolig godt. 

For min del ble utfallet så godt som det kan bli i en slik situasjon. Saken endte i rettsak hvor bevis ble lagt frem, jeg og to andre vitnet og tiltalte forklarte seg. Denne gangen endte det heldigvis med at gjerningspersonen ble dømt for handlingen som ble begått, noe som var en stor lettelse. Jeg føler at det gir meg enda mer trygghet overfor rettssystemet og at det faktisk er vits i å anmelde. Man blir tatt på alvor! Mennesker som utøver vold mot andre skal ikke få gå fritt uten en eneste konsekvens som følge av slike forferdelige handlinger. 

Da vil jeg gjerne oppfordre alle som opplever vold eller andre kriminelle handlinger til å anmelde saken. Selv om vi ikke alltid vinner frem så er det godt for noe. Det blir registrert. Vi får mer riktig statistikk som igjen kan føre til mer bevisstgjøring og kontroll på lignende situasjoner i fremtiden. Så vær så snill, ikke dropp anmeldelsen fordi du tror det er nytteløst. For meg var det absolutt det rette å gjøre. 

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

Nå har jeg fått landet litt etter lørdag. Det som er greia er at jeg ikke forventet å få den studieplassen så det hele tok meg ikke litt, men veldig på senga. Det var også grunnen til at jeg satte spørsmålstegn ved deltakelsen min på Love Island og hvorfor alt ble så veldig usikkert. Jeg er et menneske som elkser planer og trenger å vite hva som skal skje så når sånne overraskelser dukker opp blir jeg ganske lett vippet av pinnen. 

Nå har det seg slik at jeg har takket ja til studieplassen, men jeg kommer uansett til å dra til Love Island. Husker dere ikke hvor utrolig glad og gira jeg var da jge endelig fikk fortelle dere dette? Jeg har gått og gledet meg til denne opplevelsen i snart tre måneder! Det er lenge. Jeg har gledet meg så mye at jeg nesten ikke har klart å vente med å fortelle dere det eller til å dra. Helt fra jeg så de første promo-klippene fra serien i desember har dette vært noe jeg har hatt virkelig lyst til og så skjedde det. Dette er ikke en mulighet jeg kan la gå fra meg og det har jeg heller ikke lyst til.

Jeg har gått frem og tilbake, tenkt, skrevet lister og prøvd å finne den mest fornuftige løsningen på det hele, men til slutt var det hjertet mitt og magefølelsen som tok avgjørelsen for meg. Begge skrek ut Love Island og har jeg lært en ting i løpet av min tid her på jorden så er det at jeg må følge magefølelsen min for den har som regel rett. 

Jeg undersøker fortsatt muligheten for å fyse plassen til neste år eller få permisjon fordi hallo, jeg vil jo gjerne gjøre begge deler! Nå venter jeg på svar fra skolen angående nettopp dette, men i verste fall får jeg søke igjen neste år. Det er ikke sikkert at jeg kommer inn da, men det er en sjanse jeg er villig til å ta akkurat nå. Forhåpentligvis kan jeg starte på drømmestudiet mitt senere, men Love Island er virkelig en once in a lifetime mulighet og jeg nekter å la den gå fra meg for å gjøre det “fornuftige”. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER