I Norge er vi så redd for ting. Vi er redd for å skille oss ut, vi er redd for å være politisk ukorrekt, vi er redd for å snakke om følelser og vi er redd for å innrømme at alt ikke er på stell hele tiden. Janteloven står fortsatt sterkt, og med mindre vi sletter hele greia fra underbevisstheten vår vil vi alltid være et land preget av en befolkning som er redd for å være seg selv.
Det å gå til psykolog skal helst holdes hemmelig. Psykisk sykdom er flaut, fordi kan man ikke bare fortrenge det og komme seg videre. Hvis noen spør hva du gjorde i går og du svarer “jeg var på jobb og så var jeg en tur hos psykologen min” får du antakeligvis se en ganske sjokkert person foran deg. Det er liksom ikke normalt, men det er rett og slett skikkelig flaut! Det er det dummeste vi kan tenke fordi det er helt normalt å gå til psykolog, og alle burde faktisk prøve det!
Det er helt normalt å slite til tider. Det er helt normalt å føle seg nedfor. Det er helt normalt med tvangstanker. Det er helt normalt å slite i parforhold. Det er helt normalt å være usikker, sliten og rett og slett trenge noen å snakke med! Hvis vi alle slutter å være så redde for å vise hvordan vi faktisk har det, og tar tak i problemene før det går for langt kan det gjøre underverker.
Tenk om du hadde dratt i parterapi med kjæresten to år tidligere da problemene startet. Tenk om du hadde snakket med en psykolog da du merket at du begynte å bli deprimert, i stede for å gjøre det etter at det gikk for langt. Tenk om du hadde snakket med noen som kan hjelpe deg i stede for å stenge alt inne og gå rundt og ha det vondt!
Det er verken farlig eller teit å gå til psykolog. Det er helt normalt, og jeg lover deg at mange flere enn hva du tror har gått eller går til psykolog. Jeg har vært hos psykolog, og til og med for meg som hater å åpne meg var det befriende. Det er ikke nødvendigvis slik at dere sitter og analyserer barndommen din, men dere snakker sammen og bare det kan ofte hjelpe langt mer enn hva man tror.
Er jeg et dårlig forbilde fordi jeg tar vare på kroppen min? Bidrar jeg til usunne holdninger fordi jeg skriver at jeg har kommet i gang med treningen igjen?
Ja, jeg har sluttet å spise sjokolade fem ganger i uken og kuttet ned på andre ting jeg spiste for mye av for å ha et sunt kosthold. Ja, jeg har begynt å trene mer, hardere og oftere. Vet dere hvorfor jeg gjør dette? Jeg gjør det for å ta vare på kroppen og psyken min. Det å trene og spise sunt er faktisk utrolig viktig, særlig i dagens samfunn hvor fler og fler dør av hjerte- og karsykdommer, spiser seg til diabetes og i verste fall spiser seg til døde. Trening og et normalt sunt kosthold kan forebygge så mye, og i tillegg gjør det underverker for psyken. Jeg blir så mye gladere, er mer kreativ, og har et tonn av energi når jeg spiser bedre og er i aktivitet enn når jeg spiser usunt og beveger meg lite.
Det siste halvåret har jeg slitt for å komme tilbake til de gode rutinene, særlig når det gjelder trening og kosthold. Jeg har savnet det hver eneste dag, og er så glad for at jeg begynner å finne tilbake til gleden ved å trene. Jeg elsker at jeg kjenner energinivået stige og humøret følger etter. Det har vært så vanskelig å ikke orke, klare og gidde, men nå er jeg endelig på vei tilbake og selvfølgelig vil jeg dele det med dere!
Min mening er at jeg heller bidrar til et sunnere samfunn og sunne holdninger ved å dele dette. Vi kan faktisk ikke begynne å lage uskrevne regler om at man ikke får skrive at man trener, fordi det har alle sammen bare godt av! Det er ikke snakk om noe ekstremt her, men å mosjonere og holde seg i form. Du kan faktisk ikke si at jeg bidrar til usunne holdninger ved å ta vare på min egen kropp.
Tinder, du Tinder. Jeg liker egentlig ikke denne appen, men allikevel finner jeg meg selv i å laste den ned gang på gang. Ikke fordi jeg egentlig har lyst til å møte noen på Tinder. Det er faktisk mest for å bla, se hvem som er der og se om jeg får match eller ikke, haha. Jeg bruker altså Tinder veldig useriøst. Om det er bra eller dumt vet jeg egentlig ikke, men jeg klarer bare ikke den form for dating.
Hvis jeg skal være helt ærlig, og sitere de eldre, så vil jeg påstå at ting var bedre i gamle dager. Det fantes ikke noe som het Tinder eller Happen. Man møtte ikke mennesker over nett, fordi det fantes ikke noe nett. Hvis man var interessert i noen, eller møtte en aktuell kandidat, så måtte man ha guts. Du kunne ikke bare sveipe til høyre og håpe på at den andre personen hadde gjort det samme, for så å kanskje skrive en klein sjekkereplikk uten å ha noen som helst innsikt i hvordan denne personen er om dere står ansikt til ansikt. Nei, før i tiden måtte man gå bort og ta initiativ.
Jeg leste en kjempesøt historie på Instagram-siden til Humans of New York. Den handlet om en mann som fortalte historien om hvordan han møtte kona si for mange tiår siden. Han hadde gått på bussen og sett en kjempesøt jente som han ville bli kjent med. Det han gjorde var å ta av seg klokken sin, gjemme den i lommen for så å sette seg ved siden av henne og spørre om hvor mye klokken var! Altså, hvor søtt er ikke det? Det finnes så mange historier som dette fra foreldre og besteforeldre verden over, men hvor mange slike historier vil vi kunne fortelle? Nei, du skjønner at jeg synes pappa hadde et pent bilde på en datingapp så jeg likte det og så hooket vi før vi til slutt ble sammen. Nei, jeg liker den gamle versjonen bedre.
Jeg skulle ønske vi tok bedre vare på akkurat det med god gammeldags sjekking. Hvis noen faktisk tar en sjanse og går bort til en man finner interessant på gata i dag blir man jo helt satt ut. Jeg blir nesten redd, og tenker hva er dette for et menneske? Vi gjør ikke sånt i dagens Norge. Men det burde vi! Det er sånne menneske vi trenger flere av. Mennesker som ikke bare gjemmer seg bak en mobilskjerm og blar i bilder av et annet menneske uten noen form for annen informasjon. Det er så overfladisk og håpløst at jeg gir opp.
Tinder er ikke helt min greie uansett, for i det jeg åpner appen blir jeg tidenes mest overfladiske menneske. Det er jo ikke noe annet å gå ut ifra enn utseendet så da blir jeg forferdelig kresen. I det normale liv setter jeg personlighet først av alt! Selvfølgelig er jeg opptatt av utseendet også, men det er helt utrolig hvor mye utseendet på et menneske kan forandre seg når du blir kjent med personen. En skikkelig kjekkas kan fort bli flere hakk mindre pen om personligheten er dritt, og en helt ok fyr kan plutselig bli kjempefin med super personlighet! Dette er ting vi går glipp av med Tinder som datingkilde.
Vi sitter på trikken og stirrer på mobilskjermen med propper i ørene for å gjemme oss fra andre. Vi ser rart på fremmede som smiler til oss på gata. Hvorfor smiler du til meg når jeg ikke kjenner deg? Jada, på byen klarer vi å starte en samtale, men det er som regel fordi man er ute etter noe mer. Og da snakker vi om noe mer den kvelden, and that’s it. Hva har skjedd med oss?
Jeg får alltid opp scener fra filmen The Notebook når jeg tenker på dette temaet. De to hovedpersonene der er rett og slett beskrivelsen på et tilnærmet perfekt, men fortsatt ekte kjærlighetsforhold fra start til slutt. Vi snakker om ordentlig filmkjærlighet hvor du blir mo i knærne og hjertet verker etter å oppleve det samme! Det er det jeg vil ha. Ikke Tinder. Hvis vi klarer å opparbeide oss en tiendedel av Noahs pågangsmot er vi allerede langt på vei.
Så nå oppfordrer jeg alle, både jenter og gutter til å prøve å gå litt tilbake til gamledager. Jeg er ikke i nærheten av å være der selv, men jeg vil, og jeg vil at alle skal gjøre det samme for da tror jeg vi kunne fått litt Notebook kjærlighet hele gjengen.
I en verden hvor 2 av 3 menn inntar lederstillinger, selv i Norge…
I en verden hvor 3 av 5 i norske kommunestyrer er menn…
I en verden hvor hore og fitte er to av de vanligste skjellsordene…
I en verden med så mange som ønsker å trykke kvinner ned, eller la oss bli hvor vi er må vi alle ta de små hverdagslige kampene for å komme oss frem. Vi må slutte å trykke hverandre ned, men heller hjelpe hverandre på veien! Vi må stå opp hver eneste dag, om det så er for en liten kommentar. Vi er et av de fremste landene i verden når det kommer til likestilling, men vi er ikke bra nok.
En venninne av meg sa det så utrolig bra: “I en tid hvor Trump med sitt jævlige kvinnesyn blir president og alt avslås som “gutteprat” eller at kvinner overdriver er virkelig en tid hvor kvinner må stå opp for seg selv, og ta alle de små kampene.”Tenk at det som blir omtalt som verdens mektigste mann har et kvinnesyn det er vanskelig å ikke bli kvalm av. Før noen prøver å utfordre meg på hva som er galt med hans kvinnesyn kan dere klikke dere inn her og lese 30 av fornærmelsene han har kommet med mot kvinner opp gjennom årene. Tenk, dette er kun i offentligheten. En kan jo bare forestille seg hva som blir sagt bak lukkede dører.
Tenk at det ikke er mer enn 104 år siden vi fikk lov til å stemme. 100 år er ikke så lenge. Da var det også damer som tok til orde for likestilling mens andre mente at det var feil. Det var garantert andre som fortalte dem at det ikke var vits og at det ikke var rett måte å gjøre det på. Allikevel fikk de det til, sammen. Vi må ikke glemme at det er store forskjeller i samfunnet vårt selv om ikke alle merker det i det daglige liv. Vi må fortsette å stå opp for oss selv, til og med om det er en så liten sak som like rettigheter for nippel.
“Kan du skrive et innlegg om hva du synes om at folk fortsatt mener at mann og kvinne hører sammen og ikke noe mer? Og at Jævla Homo er det mest brukte skjellsordet i skolegården?”
Det jeg kan si om dette er at det er vanskelig for meg å skrive om. Grunnen til det er at jeg virkelig ikke kan forstå hvordan noen kan hate kjærlighet. For meg er det umulig å se argumenter for at to mennesker som elsker hverandre ikke kan få være sammen kun på grunn av kjønn. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor to mennesker som elsker hverandre kan føre til så mye sinne og hat fra andre mennesker. Kjærlighet er vakkert og modig uansett om det er mellom to kvinner, to menn eller en kvinne og en mann.
La kjærlighet være og rett sinnet deres mot virkelige problemer som at pelsindustrien lever i beste velgående, at det er krig over store deler av verden, at Donald Trump faktisk styrer USA og at nettroll faktisk har blitt en greie.
Jeg er egentlig litt imot det å snakke så mye om kropp og kroppspress som helhet fordi jeg føler ikke det gjør annet enn å rette mer fokus på presset. Nei, det er ikke det samme som å vise en nippel for å normalisere pupp… Jeg mener det å snakke om at vi må vise oss frem for å stoppe presset om at kroppen skal være bra nok (æsj hater den setningen, du er bra nok så lenge kroppen din er frisk og sunn), men akkurat nå klarte jeg faktisk ikke holde meg. Nå snakker jeg virkelig i mot meg selv, men jeg klarte faktisk ikke dy meg denne gangen.
I dag fikk jeg høre at Sofie og jeg bidrar til kroppspress fordi vi ikke viste frem normale kropper i innlegget vårt. “Normale kropper?” spurte jeg og skjønte helt seriøst ikke hva den andre personen skulle frem til. Ja, vi har jo fine pupper som holder seg godt og begge ser jo bra ut. Det var det jeg fikk til svar. Jaha… Så da kan jeg ikke legge ut et bilde i bikini da, fordi jeg ikke ha en normal kropp? Virkelig? Da lurer jeg på hvordan man skal se ut for å få lov til å legge ut bilder av seg selv. Da lurer jeg også på hva faen en normal kropp er?
Sofie og jeg har veldig ulike kropper, ulikt antall valker, forskjellig lengde på beina og merkelig nok ulike pupper. Hvem er disse damene med normal kropp? Jeg vil gjerne møte dem. For hva er en normal kropp? ALLE er forskjellige, absolutt alle. Så det finnes ingen “normal” kropp, og hvorfor det er galt å legge ut bilder andre ser på som fine forstår jeg ikke. Jeg står verken og holder inn magen eller suger inn kinnbeina. Jeg står rett opp og ned, og viser hvordan jeg ser ut, men det er tydeligvis ikke bra nok for å legge ut på internett fordi kroppen min ikke er normal nok.
Hvorfor i all verden kroppen vår som helhet blir diskutert tar fokuset bort fra saken. Igjen – hadde menn satt i gang denne debatten med et eller annet som gjelder kropp hadde ikke “en normal kropp” vært et tema en gang. Anyways, måtte bare få det ut av systemet, takk for meg.
Det å hele tiden føle at man må gjøre alt perfekt, og at hvis ting ikke går like bra som en håper på så går man rett i kjelleren, blir tungt over lengre tid. Hvis jeg legger innsats i noe, som jeg som regel gjør så er det vanskelig når min fulle innsats ikke strekker til. Når det ikke er bra nok for at jeg skal nå målet mitt. Hva mer kan man da gjøre? Det kan gjelde jobb, skole, blogg, og ja egentlig det meste. Man vil gjøre alt perfekt, og det er dessverre ikke mulig. Du kan få til det meste du vil, men det er faktisk ikke mulig å få til alt.
Jeg føler meg som en del av generasjonen med Flink-pike syndromet. Det gjør at man har et sterkt ønske og behov for å strekke til, stille opp, være best og klare alt. Jeg klarer for eksempel sjelden å si nei, og det går ofte utover min egen hverdag og mine planer. Hvis andre spør om hjelp sliter jeg veldig med å si nei selv om jeg egentlig ikke kan eller vil hjelpe til, uansett grunn. Når det kommer til jobb er jeg helt lik. Jeg sier aldri nei, og det er muligens en god kvalitet hos en arbeidsgiver, men det kan også bli for mye. Det er lett å bli sliten fordi man tar på seg for mye, og skal legge full innsats i alt man gjør. Jeg merker det selv, og hvis ting da i tillegg ikke går som jeg vil så er det lett å bli utrolig selvkritisk.
Jeg sammenligner meg med alle rundt meg. Se hva de får til! Til sammenligning sitter jeg her og gjør et forsøk, halvveis i blinde. Alt er bare kaos og det føles ikke bra. Jeg klarer ikke finne en vei jeg er komfortabel med å gå. De siste dagene har jeg gått rundt med en salgs angst-lignende følelse. Jeg kjenner tårene presse på og jeg tenker gjennom alt jeg ikke har klart og alle de tingene jeg ikke har på plass.
Studiene mine er satt på pause. Jeg vet hva jeg vil studere, men akkurat når får jeg det ikke til. Jeg vil studere i utlandet, men det krever en del som jeg ikke har mulighet til å levere. Jeg legger så mye arbeid og vilje i bloggen at jeg går helt i kjelleren de dagene jeg har lave lesertall. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan bli relevant og interessant. Jeg vil at dere skal ønske å lese det jeg skriver og jeg vil at dere skal like meg. Sånn seriøst, jeg vil at jeg skal være en person dere interesserer dere for! Det er kanskje kleint og flaut å si, men det betyr mye for meg akkurat nå.
Jeg får ikke til bloggen en gang. Jeg er irrelevant, det er bare å gi opp. Ingen bryr seg uansett. Disse setningene dukker opp i hodet mitt, og er med på å dra meg ned. Hvorfor lar jeg dette skje? Det er så mye positivt i livet mitt, og så mye positivt med denne bloggen! Selv om jeg har færre lesere nå enn tidligere betyr det så mye at flere tusen mennesker klikker seg inn. Det er lett å glemme at hver leser er en person som faktisk leser det jeg skriver. Det er dere jeg bør fokusere på, fordi dere betyr så mye for meg og jeg er evig takknemlig for at dere klikker dere inn hver dag, leser og engasjerer dere i kommentarfeltet! Det er dere som gjør dette moro, og noen ganger glemmer jeg dere fordi jeg ser tall og ikke mennesker. Det beklager jeg, og jeg skal bli flinkere til å virkelig se dere ❤
Det stadig jeg finner meg selv i å le av hva dere trykker dere inn på. Like etter at jeg poster en ny tekst på snapchat følger jeg ofte med for å se om dere finner den interessant nok til å klikke dere inn på den. Det som burde overraske meg er hvor mange flere klikk jeg får på uinteressante og ubetydelige ting om hvem som spiste mest på Paradise, at jeg skal endre utseendet eller hva en ananas er godt for (antakeligvis fordi dere tenkte på noe helt annet enn hva jeg skrev om). Av erfaring lar jeg meg ikke lenger overraske. Jeg har begynt å forstå dere. Det jeg får færrest klikk på er innlegg jeg selv ser om mer viktige og ganske interessante. Innlegg om valg er lite populære med mindre jeg skriver hva jeg skal stemme. Innlegget om sultkatastrofen i Jemen fikk lite klikk til tross for at jeg brukte sterke virkemidler om dette bildet av Radwa, og fortalte om situasjonen hennes.
Jeg får stadig høre at lesere klager over topplisten på blogg.no. “Alle på toppen skriver bare om sminke, operasjoner og utseendet”. Wow, jeg lurer på hvorfor? Vel, dere kan faktisk takke dere selv. Det er faktisk det som gir mest klikk, og som merkelig nok interesserer dere mer enn noe annet. Jeg anser meg selv som en blogger med bredt perspektiv, og med ganske mange forskjellige temaer på bloggen. Allikevel får jeg høre det om jeg har ett litt overfladisk innlegg. “Ånei, ikke bli som resten. Skriv om viktige ting, skriv om valget, skriv om ditt og skriv om datt, ikke bli som resten av topplisten”. Det er dere som gjør disse bloggene dere kritiserer store, så hvis dere virkelig vil endre det må dere faktisk begynne å trykke dere inn på noe annet enn utseendet, operasjoner og sminke. Det er leserne som gjør en blogg stor. Dere bestemmer.
For å være ærlig har jeg blitt så dritt lei av at man ikke får gjøre som man vil hvis man er blogger. Dette gjelder særlig kropp, men selvfølgelig en del annet. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mye hat noen må gjennomgå på grunn av valgene de har tatt. Dere burde kanskje begynne å tenke litt lenger, og se bloggeren som det hun faktisk er, nemlig en person med følelser.
Hun opererer seg ikke fordi hun er blogger. Hun opererer seg fordi hun har hatt komplekser og ønsker om å operere seg over lengre tid. Det at hun blogger har gitt henne økonomi og mulighet til å faktisk gjøre endringer hun har ønsket lenge. Om det er rett eller galt er faktisk ikke opp til noen andre å bestemme. Man kjenner seg selv best. Om jeg hadde hatt komplekser for puppene mine i fem år og endelig hatt økonomi til å gjøre noe med det hadde jeg helt sikkert gjort det. Nå er jeg så heldig at jeg ikke har noen store komplekser, men hvorfor skulle jeg fått hat for å gjøre en endring som får meg til å føle meg bedre?
Man er ikke et dårlig menneske fordi man tar silikon eller forstørrer leppene. Man er heller ikke et dårlig menneske hvis man skriver om dette på bloggen sin. Her har jeg min personlige mening om at det bør og kan unngås, i hvert fall i en veldig oppmuntrende tone. Allikevel synes jeg det er forferdelig hvordan disse menneskene får gjennomgå. Skal det virkelig være slik at man ikke får gjøre som man vil med egen kropp bare fordi man er blogger? Hva skjedde med “din kropp, ditt valg”, gjelder ikke det på alle områder?
Man får kjeft uansett hva man gjør. Kommenterer man det ikke så er det galt, og om man gjør det så er man et dårlig forbilde. Jeg understreker igjen at jeg personlig ikke synes noe om å skrive lange avhandlinger om operasjoner og injeksjoner, men jeg synes absolutt man skal få lov til å gjøre akkurat som man vil og få lov til å svare ja eller nei uten å bli hudflettet og hatet. Hadde du virkelig kalt venninnen din for en oppmerksomhetssyk hore eller et jævlig menneske om hun hadde tatt silikon? Nei, fordi det er jo annerledes. Eller? Ja, man er et forbilde, men man skal fortsatt få lov til å leve og gjøre akkurat som man vil med eget liv og egen kropp. Så kan vi nå roe ned litt når det kommer til å hate på andres kropper, naturlig eller unaturlig så er alle med på å gjøre verden til et bedre sted.
Nå har jeg akkurat kommet inn døren hjemme. Dette har vært en ekstremt treg dag, og jeg føler ikke jeg har stått opp ordentlig enda. Det er helt sykt. Helgen har tatt på, og jeg begynner å bli så dritt lei av meg selv nå. Nå har jeg vært ute en del i det siste, og kostholdet mitt har gått til helvete. Jeg føler meg rett og slett skikkelig ekkel og skitten på innsiden. På vei hjem fra togstasjonen kjente jeg at jeg trengte noe raskt og godt, og gikk innom matbutikken. Jeg vandret rundt i butikken, men det eneste som fristet var rett og slett en grandis. Det verste er at jeg skammet meg da jeg tok den med til kassen, og ikke minst da jeg gikk med den under armen på vei hjem. Burde jeg virkelig trykke i meg en ferdigpizza nå? Hva i all verden vil det være godt for. Ikke gir det meg næring, og det hjelper ikke akkurat å rense opp det som bør renses opp.
JA, man skal være fornøyd med den man er og alt det der, men man er ikke alltid det. Man skal være lykkelig og fokusere på innsiden, men hvordan kan jeg gjøre det når jeg faktisk måtte unngå speilet på badet etter at jeg dusjet tidligere i dag? Jeg føler meg rett og slett ikke bra, og det er faen meg lov innimellom. I morgen føler jeg meg kanskje fin igjen, men noen dager er det bare slik. Det betyr ikke at jeg hater meg selv og synes jeg er tjukk, men det betyr at kroppen min ikke er sunn om dagen. Når kroppen ikke er sunn går det faktisk ut over psyken, og det merker jeg også motsatt. Jeg trener, men jeg spiser så mye feil mat og føler virkelig at jeg eser ut og det er jeg ikke komfortabel med.
Det er kun meg selv dette går på, og det er faktisk så enkelt som at jeg må begynne å spise normalt igjen. Det å begrense sjokolade-inntaket til en gang i uken, sammen med et normalt sunt kosthold og mindre alkohol hjelper så mye. Jeg må rett og slett bare skjerpe meg fordi jeg nekter å behandle kroppen min som dritt i min beste alder. Ikke bare fordi jeg vil se bra ut (selv om jeg vil det), men og fordi helsa er sinnssykt viktig og det er så lett å ta det forgitt når man er ung.
