Som dere sikkert forstår har jeg ikke så mye å komme med i dag. Jeg prøver å skrive, men det går rett og slett ikke. Man hører ofte at man skal lytte til kroppen, er den sliten trenger den hvile. Vel, sånn er det med psyken også. Er man sliten så må man hvile, og det er det jeg trenger i dag. Kanskje i morgen også, hvem vet.
Jeg har gjort ting jeg alltid gjør når jeg er trist. Det er veldig rare ting som å vaske, så leiligheten er ren og pen. Jeg har trent, det pleier også å hjelpe. Kanskje det er fordi når jeg gjør disse tingene rekker jeg ikke tenke på noe annet. Jeg er en person som tenker alt for mye, hele tiden. Analyserer og overtenker hver minste detalj, og i situasjoner som dette blir det ekstra slitsomt. Nei, beklager for en depressiv bloggdag, men det er en del av livet det også.
Hvordan skal jeg skrive dette… Jeg tenker og tenker, men jeg orker ikke mer. Derfor trenger jeg å skrive dette, slik at hodet mitt får en pause.
De siste dagene har jeg hatt veldig vondt. Jeg har hatt vondt i hjertet mitt og i kroppen min. Jeg har kjent fysisk smerte som kan sammenlignes med at noen står og stikker noe hardt og spisst inn i brystet mitt. Jeg har ikke hatt energi til å snakke eller gjøre noe mer enn hva jeg absolutt på. På jobb har jeg gått på autopilot, og da jeg prøvde å trene i går gikk det ikke. Kroppen min ville ikke. Kroppen min har vondt fordi hjertet mitt har vondt. Jeg har vært sint og trøtt. Skikkelig sint og skikkelig trøtt.
Jeg har for første gang mistet en person jeg er glad i som voksen. Da farmor døde var jeg for ung til å forstå hva som skjedde. Det var det samme med oldemor og med onkel. Nå er jeg voksen og jeg skjønner hva som skjer. Jeg skjønner at et menneske jeg har hatt i livet mitt siden jeg ble født er borte for alltid. Jeg skjønner at hans nærmeste har det ufattelig vondt, selv om jeg ikke en gang kan forestille meg deres smerte. Jeg skjønner at en av de viktigste menneskene i mitt liv har mistet en av sine viktigste, og det gjør veldig vondt.
Det har gått nesten to døgn siden jeg fikk beskjeden, men det var ikke før i går kveld at jeg har skjønte det. Plutselig gikk det opp for meg, og plutselig skjønte jeg hvorfor jeg har gått rundt og hatt vondt inne i meg. Det er sorg. Jeg kjente det ikke igjen fordi jeg har aldri opplevd det på denne måten før. Da det hele gikk opp for meg var det som om jeg fikk utløp for alt jeg har følt de siste dagene samtidig. Jeg gråt, jeg sov og så gråt jeg litt til før jeg sovnet.
Er det fælt å si at det var litt deilig å slippe det ut? Det er vel derfor jeg har vært litt fraværende både på blogg og livet de siste dagene. Til og med på bursdagen min var jeg bare sur og sliten, men det er kanskje ikke så rart når du vet at noen nær deg er i ferd med å gå bort. Vel, jeg skjønte det ikke helt da, antakeligvis fordi jeg fortrengte det. I går lot jeg alt jeg har gjemt bort komme frem, og selv om det fortsatt er veldig vondt er det ikke vondt på samme måte.
“Det er så mye greier med deg, Andrea”. Ja, det er det og jeg vet det. Det er ikke en gang slik at dere trenger å fortelle meg det, fordi jeg føler det. Jeg er ikke en enkel person. Jeg trekker meg unna, jeg skyver andre bort og det er fordi alt er kaos på innsiden. Hvis det er kaos vil jeg ikke blande noen inn i det. Jeg vil være alene, kjenne på kaoset og når det trekker seg tilbake – da kan jeg komme tilbake. På samme tid trenger jeg dere der, selv om jeg ikke vil.
Det er sikkert kun et begrenset antall ganger man kan holde på sånn, i hvert fall med de aller fleste. Selv tillater jeg ikke at folk “bruker” meg på den måten. Jeg lar ikke andre komme og gå som de vil i livet mitt. Du kan ikke være der en dag og borte den neste. Jeg orker ikke det. Allikevel er det sånn jeg selv er. Jeg sier at jeg ikke gidder spill og drama. Jeg vil ha det enkelt. Jeg vil ha ting klart. Fortell meg hvordan ståa er så er det helt greit uansett hva det er, men jeg gidder ikke noe frem og tilbake.
Dette gir ingen mening, og jeg skjønner det selv. Dette er bare tanker skrevet ned i det de kommer. Dette er et forsøk på å rense opp det som surrer rundt i hodet mitt hele dagen. Jeg gidder ikke tenke mer, og for å få klarhet må jeg skrive. Jeg er full av kaos og da trenger jeg noe enkelt i livet mitt. Jeg trenger noe som ikke er kaos. Jeg trenger trygghet, klarhet og stabilitet. Er det én ting jeg er glad for så er det at de fleste rundt meg gir meg dette. De lar meg holde på sånn uten å bruke opp sjansene mine. Kanskje de vet hvorfor jeg gjør det, eller kanskje de bare er verdens beste. Jeg tror det er en kombinasjon av begge deler.
Det hender jeg åpner Snapchat-kontoen min slik at alle kan sende meg snaps. Jeg synes det er koselig å se hvem dere er, og i tillegg er dere supre til å gi meg tips og stiller så mange gode spørsmål til ukens spørsmål. Her om dagen hadde jeg det igjen, og da skjedde det noe veldig spesielt.
Jeg åpner en snap fra en person som bruker et guttenavn etterfulgt av 02 som brukernavn. I mitt hode tenker jeg da at du er født i 2002, og i mine øyne er du da åtte år. Senere gikk det opp for meg at man faktisk er 15 år om man er født i 2002, haha. Uansett. Jeg åpnet snappen mens jeg ante fred og ingen fare. Bildet var svart mens teksten lyste opp fra skjermen. “Kan du sende nudes?”. TULLER DU MED MEG? Ja, selvfølgelig her har du et par håper du koser deg. Nei, jeg kan ikke sende deg nudes.
For det første er du et fremmed menneske. For det andre er du under seksuell lavalder, og jeg er langt over. For det tredje er det en utrolig spesiell ting å spørre om, og for det fjerde så sender jeg ikke nudes. I en verden hvor alt bli hacket og lekket hadde jeg ikke sendt nudes til kjæresten min en gang. Jeg har ikke akkurat et brennende ønske om at min nakne kropp skal spres på internett, så nei takk.
Er det sånn dere holder på? Spør hverandre om nudes som om det skulle vært like naturlig å casual som å spørre noen hva de har spist til middag? Herregud, skjerp dere! Ha respekt for andres kropp, og ha respekt for egen kropp. Denne nakenbilde-trenden jeg hører rykter om blant ungdom er ikke bra. Ut i fra ryktene bytter dere nudes som vi en gang byttet Pokemon-kort. Det er bare ekkelt og respektløst.
Så nei, jeg kommer ikke til å sende deg nudes. Som jeg sa til han som spurte så veldig lite pent: Nei, det kan jeg ikke og det er utrolig spesielt og ekkelt å spørre fremmede mennesker om noe sånt. Skjerpings! Ikke greit.
Hvis jeg skal være ærlig med dere så føler jeg at noen følger etter meg eller er klare til å kidnappe, rane, overfalle eller voldta meg nesten hver eneste gang jeg går på folketomme steder alene i mørket. Jeg er ordentlig redd. Som regel FaceTimer jeg med venner eller ringer pappa for å føle meg tryggere, og faktisk for at disse fiktive (?) overgrepsmennene skal se at jeg snakker med noen som vet hvor jeg er.
Det er flere ganger jeg har ønsket å bli lenger hos venninner, ta en sen treningsøkt eller løpe meg en tur en tidlig høstkveld. Allikevel gjør jeg det ikke. Jeg drar tidligere, dropper treningsøkten og blir hjemme i stede. Hvorfor? Fordi jeg er redd. Jeg er redd for at noe eller noen kan ta seg rettigheter de ikke har overfor meg og min kropp i mørket, og det aller verste – komme unna med det fordi ingen ser dem. Jeg skulle til å si at jeg er redd for at de skal ta fra meg friheten min, men det gjør de på en måte allerede. De hindrer meg i å gjøre ting jeg vil fordi jeg er redd for hva som kan skje.
Jeg vil ikke ha det slik, og jeg vil heller ikke at andre skal ha det slik! Allikevel er det godt å vite at vi er flere om det, samtidig som det viser hva slags holdninger som finnes rundt i dette landet. Det er en grunn til at vi er redde, og det er fordi vi leser om og ser at ting skjer. Vi er redde fordi vi har følt oss etterfulgt av biler, menn, gjenger og skygger. Vi er redde fordi vi har blitt skremt. Vi er redde fordi vi vet det er en reell sjanse for at noe kan skje.
Jeg har løpt hjem fordi jeg har vært redd. Jeg har plutselig endret rute fordi jeg har vært redd. Jeg har droppet å gå ut fordi jeg er redd. Så… Hva skal vi gjøre med dette?
Dette innlegget skrev jeg en natt for litt siden hvor jeg ikke fikk sove..
Nå er klokken halv tre og jeg får ikke sove. Jeg har alt for mange tanker og følelser som løper løpsk i hodet mitt. Jeg klarer ikke legge det fra meg, og med det klarer jeg heller ikke sove. For å få det til å slutte må jeg gjøre den eneste tingen som hjelper, nemlig skrive det ned. So here you go. Andrea ufiltrert.
Herregud, så lett det er å føle seg ensom. Jeg kjente så på akkurat dette i går, nå, og har egentlig gjort det de siste dagene. Nå er jeg ikke rundt mennesker hele tiden, og med en gang jeg er alene føler jeg meg ensom. Jeg er helt alene. Jeg har ingen.
Nå har det seg slik at jeg ikke er ensom. Livet mitt er fullt av fantastiske mennesker som jeg vet er der, alltid. Jeg har familie og venner som er der med en gang jeg trenger det, og selv når jeg ikke gjør det. Allikevel tar jeg meg i å kjenne på følelsen av ensomhet. Det som gjør meg trist oppi det hele er hvordan de som faktisk er alene må ha det når jeg som har så mange i livet mitt kan føle meg så ensom.
Ensomhet bør ikke bagatelliseres. Flere har antakeligvis mistet seg selv og livet til dette. Det er så vondt, og følelsen av å være fortapt i en så stor verden når det finnes så mange mennesker der ute er skummel. Det er hardt og vondt. Hvorfor er det ingen som bryr seg om meg? Hvorfor vil ingen ta vare på meg? Hvorfor er det ingen som kan like meg? Kanskje tåpelige spørsmål i dine øyne, men kraftige og såre spørsmål hos andre.
Jeg vil ikke føle meg ensom. Selv om dere tror at jeg vil være alene vil jeg egentlig bare at noen skal ta seg bryet med å nekte meg det. Ikke la meg være alene! Press på, få meg med. Det er kanskje egoistisk og barnslig, men det er akkurat dette jeg trenger og ønsker så sårt når jeg føler meg alene. At noen skal ønske meg med. At noen skal ville ha meg der. Når jeg lukker meg inne har jeg det ikke bra, og det vil jeg at dere skal se. Det er ikke fair av meg, og jeg vet det. Allikevel kan jeg ikke noe for det. Det er slik jeg føler det.
Pels er kjempekult. Det er mykt, vakkert og utrolig fint – så lenge det er på dyr. Pels er kult når det er der hvor det hører til, nemlig på kroppen til dyr.
Pels er ikke lenger et tegn på status, makt og rikdom. Min mening er at mennesker som bruker pels i dag blir et tegn på uvitenhet og fornektelse. Det er ingenting som kan unnskylde at du lar uskyldige dyr vokse opp i alt for små og trange bur for at du skal få en mykere krage på jakken din. Det finnes ikke “bra” pels. Uansett hvor pelsen din kommer fra er det et resultat av dyr har lidd enten fysisk eller mentalt. Et lite bur er ikke et godt sted for verken rev eller mink å leve i flere år for så å bli drept for at du skal kunne smykke deg i pelsen deres.
Du trenger ikke gjøre stort mer enn å gjøre et Googlesøk med ordene “pels”, “gård” og “skadde dyr” for å få opp utallige eksempler på hvordan dyrene blir behandlet. Uansett hvor mange ganger pelsdyrnæringen går ut og sier at dyrene har det bra får vi se eksempel på eksempel hvor dyr er skadde, enten mentalt eller fysisk. Noen av dyrene ender opp med å skade seg selv fordi de blir gale av tilværelsen de er tvunget til å leve i! Ved å bruke pels, uansett hvor den kommer fra, så velger du å støtte denne næringen! Du velger å støtte at dyr skal bli født inn i fangenskap, leve under forferdelige forhold for så å bli drept fordi du ikke kan finne en fin nok fuskepels.
Jeg håper alle som er mot pels og ønsker denne næringen nedlagt står opp mot pelsbruk og blir med i NOAHs fakkeltog som blir arrangert lørdag 21. oktober.
Jeg stod og lagde meg lunsj tidligere i dag før jeg skulle på jobb. Plutselig tok jeg meg selv i å stå og smile. Jeg bare kjente hvor bra jeg har det nå, og hvordan ting virkelig begynner å falle på plass. Nå har jeg endelig kommet til et punkt hvor jeg er mest lykkelig, og har det veldig fint! Det var bare så deilig å kjenne på den følelsen, og jeg fikk lyst til å dele dette med dere!
Dagen var bare så fin fra start til slutt. Jeg er inne i gode rutiner. Treningen går kjempebra, jeg skal feire bursdagen min sammen med Martine i morgen og har fått en jobb hvor jeg trives godt. Det meste er ganske bra, og det er sånne små ting som gjør det store bildet flott! Jeg er så takknemlig for alle rundt meg, og ikke minst dere! Tusen takk for at dere leser og engasjerer dere hver eneste dag ❤
I et samfunn hvor mange opplever et så sterkt press som i dag er det enda kulere å tørre å stå alene, og ikke gi etter for presset om å måtte passe inn.
Uansett hvor jeg går rundt i Oslo ser alle like ut. Vi har samme type bukser, jakker, frisyrer og ikke minst – helt lik sminke. Alle higer etter å passe inn i et samfunn hvor det er rart å skille seg ut. Vi ønsker å være mest mulig like, fordi hvor skummelt er det ikke å være annerledes?
Du er ikke født for å være lik alle andre. Du er ikke født for å passe inn. Du er født for å finne din plass og din helt egen greie! Helt fra vi er barn forkludres tankene våre av hvordan idolene våre ser ut, og frem til nå har nesten alle de sett like ut også. Katy Perry og Lady Gaga er to kvinner som har brutt ut av det kjente Hollywood-mønsteret hvor alle ser klin like ut. Etter å ha sett dokumentaren om Gaga forstår jeg plutselig hvorfor hun har møtt opp på MTV-arrangementer ikledd kjøttstykker og andre helt crazy kostymer. Det handler ikke om oppmerksomhet, men å skille seg ut og gjøre noe annet enn resten av stjernene som alle tropper opp i de samme gjennomsiktige kjolene, høye splitter og dype utringninger.
Vi trenger flere som dem! Kvinner som tør å skille seg ut, og som viser hvor kult det er å være seg selv fullt ut. Så hvorfor vil alle være like når vi egentlig bør ønske å være som Gaga, nemlig være unik? Det er ikke kult å være lik som alle andre og følge strømmen. Det er kult å finne sin egen greie, skille seg ut og ikke minst være seg selv!
Når det kommer til Jodel blir jeg liksom aldri helt ferdig. Det å la den appen og brukerne holde på som de vil er noe jeg ikke klarer å legge fra meg. Jeg trodde egentlig dere var ferdig med meg, men tydeligvis ikke. På søndag fikk jeg tilsendt to bilder av en venninne. Det var skjermdump fra Jodel og en post som handlet og Isabelle og meg.“Hvorfor liker ikke Andrea Isabelle?”.
Det som stod under posten av at Isabelle hadde slått til meg på doen på et utested her i Oslo. Videre stod det at det var på grunn av ting som hadde skjedd på Paradise, og en eller annen uvitende person påstod også at vi ikke en gang hilste på hverandre under Stavernfestivalen i sommer. Jeg lurer virkelig på hvem som sitter og dikter opp disse historiene? Hva får du egentlig ut av dette?
Jeg kan si så mye som at alt som står i den posten er feil, helt fra det aller første spørsmålet helt til og med det siste svaret. Det at jeg ikke liker Isabelle stemmer ikke. Det at hun har slått til meg stemmer ikke. Det at jeg ikke liker henne på grunn av ting som skjedde på Paradise stemmer ikke. Det at vi ikke hilste på Stavernfestivalen stemmer heller ikke. At noen tar ting som står på denne appen som fakta er skummelt når jeg ser hvor mye sladder og falske rykter som spres der. Jeg har ingen verdens ting i mot Isabelle, og ting som skjer på Paradise har jeg aldri holdt mot noen i ettertid. Vi henger ikke masse sammen nå, men det er like hyggelig hver gang vi møtes.
Slutt å skap drama og uvennskap der hvor det ikke finnes!
