DET MÅ SKJE NOE NYTT

Nå om dagen merker jeg at jeg er skikkelig lei av livet mitt. På en måte trodde jeg det kom til å bli annerledes etter Paradise, og på mange måter er det annerledes. Det er allikevel likt på veldig mange også, og problemet er vel at det er likt på de måtene som fikk meg til å ville dra til Mexico. Det er for mye av det samme, og det skjer liksom ikke noe. Jeg er alt for ung til å leve som dette! Det jeg burde gjøre er å reise og oppleve verden, ikke vandre rundt i Oslo. Så spennende er det ikke her. Jeg merker det særlig nå som andre er i gang med studier, og jeg vil også. Selvfølgelig kommer jeg på dette etter at alt av studier er i gang, og kjenner jeg meg selv rett er det bare derfor. Uansett så må det skje noe snart fordi dette livet er k j e d e l i g

Nå driver jeg og brainstormer litt med meg selv her. Hvilke små endringer kan jeg gjøre for å sprite opp hverdagen litt? Nå er jeg inne i veldig gode rutiner, og de vil jeg fortsatt beholde. Samtidig trenger jeg endringer, og jeg lurer på om jeg skal finne meg en hobby? Eller så kan jeg bli litt flinkere til å spare penger sånn at jeg kan ta meg litt mer ferie, hehe. Det er jo også et godt alternativ. Haha, nå lufter jeg jo bare tankene mine med dere, men poenget er at noe må skje og da må jeg få det til å skje. Det gjelder bare å finne ut hva.. 

DET SKJER STORE FORANDRINGER

Akkurat nå sitter jeg hjemme i en nyvasket leilighet. Jeg har tent alt av levende lys som finnes, og har fylt glasset med rødvin godt opp. Det er utrolig beroligende. Hele stemningen i leiligheten blir annerledes i det den blir nyvasket, strøken og man får tent på et par telys. I det siste har jeg funnet rødvin igjen om jeg kan formulere det slik. Det er så mye kos og smak i den vinen, og ett glass av det er virkelig noe en kan nyte på en fredagskveld. Nå babler jeg, men jeg liker det. Dette er ikke et forhåndsskrevet og tidsinnstilt innlegg. Dette er tankene mine som blir ført ned på “papir” i det de dukker opp i hodet mitt, og noen ganger trenger jeg å skrive slike innlegg. 

I dag har det skjedd utrolig mye, og det er i ferd med å skje store forandringer i livet mitt. Dette er både på godt og vondt, og begge deler er litt skummelt. På en måte skal jeg forlate noe trygt til fordel for noe helt fremmed, men det tror jeg er en god forandring. Det vonde vil jeg ikke fortelle om nå fordi det angår flere enn meg, men alt jeg vil si er at livet er så forferdelig urettferdig og før man vet ordet av det er alt snudd på hodet. Hele dagen har vært utrolig rar, og jeg vet ikke helt hva som vil skje fremover, men at ting blir annerledes… Det vet jeg med sikkerhet. 

JEG VIL ALDRI GIFTE MEG

Et bryllup kan være noe av det vakreste som fins. Det er så mye kjærlighet og følelser, både hos brudeparet og menneskene rundt som gleder seg over deres lykke. Det er utrolig fint å se på, og det er en av grunnene til at jeg elsker å se bilder og videoer fra bryllup. Spam gjerne Snapchat og Instagram med dette. Det er bare kos.

Personlig har jeg alltid vært skeptisk til dette med ekteskap, og jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang vil gifte meg. Før pleide jeg å si at jeg aldri kunne tenkt meg det, og da mente jeg det faktisk. Nå er jeg litt mer usikker, men jeg har ikke et behov for det. Jeg klarer ikke helt å se poenget med det for min egen del. Hvorfor kan man ikke bare leve lykkelige sammen og være forlovet for alltid? Det er nok mange fordeler hvis man ser på lov og rettigheter, men det er ikke fokuset mitt når jeg tenker rundt det å inngå et ekteskap. Da tenker jeg på at man skal inngå en avtale om å elske hverandre til døden skiller en ad, og hvor mye man faktisk må regne med å gi og ta fra hverandre. Hele greia skremmer meg, og jeg vet egentlig ikke hvorfor. Det er bare det å signere en kontrakt på at nå skal vi være sammen for alltid, og om det går galt så virker alt å være så mye verre. En bør ikke tenke dit, men det gjør jeg. Sånn er jeg. 

Det er så rart fordi jeg kunne tenkt meg å bli fridd til. Jeg vil ha en forlovelsesfest, et utdrikningslag, et bryllup, en fest og en bryllupsreise. Det eneste jeg ikke vil er å inngå et ekteskap. Jeg vil ikke signere den kontrakten og være så ansvarlig for et annet menneske. Det er litt det. Man blir så ansvarlig, og personen man gifter seg med blir virkelig din halvdel. 

Nå er ikke jeg i en situasjon hvor dette er aktuelt, og alt kan endres. Det var også en tid jeg sa jeg aldri ville ha barn, men det er blitt noe jeg kanskje kunne tenkt meg. Jeg er enda veldig ung, og hvorfor jeg i det hele tatt har tenkt i disse baner vet jeg ikke. Men jeg har tenkt på det, og når jeg tenker på noe trenger jeg å skrive det ned for å få klarhet i det og da blir det slik at dere får lese det. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DU DØMMMER MEG NÅR DU FÅR VITE DET

Tro det eller ei, men det finnes mennesker som ikke ser på Paradise Hotel, ikke leser blogger og ikke har oversikt over hvem som har vært med i hvilket reality program den siste tiden. Jeg blir litt redd når jeg møter disse menneskene, fordi de ser meg som Andrea og ikke Paradise-Andrea. Det er ikke det at de ser meg som kun meg som er skummelt, men det at jeg vet det kommer et tidspunkt hvor de får vite at jeg har vært med på Paradise Hotel. 

Jeg skammer meg ikke over deltagelsen min, men jeg forventer nesten at andre mener jeg burde det. Jeg forventer at de skal dømme meg for det, og det merkes. Det er ikke akkurat slik at jeg åpner en samtale med deltagelsen min, rett og slett fordi det er irrelevant i de fleste sammenhenger. Det er ikke noe man må vite for å bli kjent med meg. Samtidig er det mange som synes det er noe kjent, og når det da kommer frem at jeg er en reality-deltager så forventer jeg at de kommer til å se ned på meg, eller i hvert fall se meg på en annen måte. Dette er dumt, blant annet fordi det fører til at jeg reserverer meg. Det er noe andre merker, og det ender opp med at de må påpeke at de ikke dømmer det for at jeg skal klare å slappe av. Det er jo utrolig teit!

For det første bør jeg ikke bry meg om hva andre mener, men igjen så vil jeg ikke gå inn i en samtale hvor jeg må forsvare valg jeg har tatt. Nå har det seg slik at ingen av disse samtalene har endt med det, og jeg har virkelig kun fått positive tilbakemeldinger og hatt positive samtaler. Dette er noe jeg virkelig skal skjerpe meg på, fordi foreløpig er ikke dette noe jeg opplevd og det å gå rundt og frykte noe som kanskje vil skje er helt idiotisk. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DET BERØRER MEG IKKE LENGER

Vi skal ikke la de som skriker i smerte og ligger blødende på gaten bli noe vanlig, men reaksjonen jeg fikk da terroren rammet Barcelona skremte meg. Jeg ble verken overrasket eller forferdet. Vi så jo dette komme, gjorde vi ikke? Nå går det maks noen måneder mellom hver gang det samme angrepet skjer. Den eneste forskjellen er i hvilken by varebilen, kniven og terroristen velger å ramme. 

Det er ikke det at jeg ikke føler med dem, men jeg blir ikke lenger overrasket. Terroren berører meg ikke lenger på samme måte som tidligere. Da det store angrepet mot Paris skjedde satt jeg limt til tven og hadde mareritt i flere dager etterpå. Jeg var i sjokk, jeg hadde vondt og jeg var forferdet over at noe slikt kunne skje! Jeg var livredd. Det er jeg ikke nå lenger. Ja, jeg tenker på at det kan skje her og jeg føler noen ganger på ubehaget, men jeg er ikke livredd. Det vil jeg heller ikke være. Noe annet jeg ikke vil være er likegyldig. Det skal ikke være vanlig å se døde mennesker ligge strødd utover en gate. Det skal ikke være vanlig å høre skrik av smerte. Det skal ikke være vanlig å lese om barn og familier som ble drept mens de var på handletur. Terror føles ikke lenger som noe som skjer langt unna eller sjelden. Det har blitt vanlig å se og å lese om, men det skal ikke bli så vanlig at jeg ikke lenger føler noe når jeg ser bilder fra angrep. 

Dette er helt forferdelig, og jeg ser at det jeg skriver her lett kan misforståes. Tro meg, jeg føler med alle som er berørt av dette og det gjør vondt å vite hvordan uskyldige mennesker ble drept for å skremme et samfunn og for å spre en syk ideologi. Samtidig opplever jeg det på en helt annen måte en tidligere, og denne endringen skremmer meg litt… 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

ÅPENHET SKREMMER MEG

Det skremmer meg stadig hvor åpen jeg er med dere. Da snakker jeg ikke om hva jeg gjør og hvor jeg befinner meg, men hva jeg tenker på og hva jeg føler. Jeg er egentlig en veldig lukket person, noe alle rundt meg vet godt. Det å snakke om tin har aldri vært min greie, og jeg er ikke den som ringer en venninne om jeg er lei meg og trenger å få utløp for noe. Jeg holder det inne og tenker over det til jeg blir gal eller så skriver jeg, og det har jeg alltid gjort. Forskjellen er at jeg tidligere har skrevet dagbøker som ingen andre enn meg får se. Nå skriver jeg for flere tusen mennesker. Allikevel er det ikke det som gjør at jeg innimellom føler at jeg deler for mye. Det jeg synes er litt rart er at alle rundt meg, kolleger, venner, familie, bekjente, familievenner og kanskje gamle lærere av alle ting leser om hva jeg tenker og føler om absolutt alt.

Når jeg skriver om at jeg har en tung dag, at jeg har kjærlighetssorg, personlige hendelser og hva jeg ligger våken og stresser over når jeg ikke får sove så synes jeg det er rart at de jeg kjenner leser det. Jeg liker ikke at det blir tatt opp i samtaler når vi møtes, fordi jeg er ikke der enda. Jeg har kommet langt på vei når det kommer til å åpne seg mer, men det er fortsatt en lang vei å gå. Det siste stykket skal jeg klare, men akkurat nå fokuserer jeg på hvor langt jeg har kommet på dette punktet! Selv om det fortsatt er litt skummelt så deler jeg med de rundt meg, selv om jeg gjør det via bloggen. Jeg holder ikke lenger alt inne. 

Jeg velger å takke Paradise Hotel for dette. Det å være med der var en dytt jeg trengte, og den har hjulpet meg til å bli sterkere, stå mer opp for meg selv, ikke finne meg i noe jeg ikke bør finne meg i og det å åpne meg opp og snakke (rettelse: skrive) om det som plager meg i stede for å holde det for meg selv og bære byrden alene. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

TIL DEG SOM ER UTRO

Jeg gir snart opp verden. Det er bare så alt for mye galt, og noe som virkelig irriterer meg er hvor mye utroskap det er. Hvorfor går du inn i et forhold hvis du skal hooke med andre? Kan du ikke da la være å gå inn i det forholdet da, eller avslutte det når du forstår at du er ganske så gira på å ligge med andre? Jeg kommer aldri til å forstå dette, og jeg irriterer meg grønn over det her. 

Er det rart at vi tviler på omtrent alle gutter vi møter? Hver eneste gang viser det seg å være et eller annet. Åja, du ber venninnen min på date som dag som du egentlig skulle møtt meg? Jada, helt greit ikke noe problem. Eh. Okei, du har ingen forpliktelser, men det er fortsatt ufint om du vet at vi er venninner. Dette er uansett et ganske dårlig tegn, og det sier litt om deg som person. Selvfølgelig kan det være en ærlig feil, og dette gjelder selvfølgelig kun dere som vet at vi er venninner, men allikevel prøver å date begge samtidig. ÆSJ.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at gutter er utro. Det er mange, mange fler enn hva jeg egentlig hadde trodd. Flere av de overrasker meg, og det er litt trist. Det er sånn, men du virket jo så fin? Hvorfor? Andre ganger tenker jeg bare at den så jeg kommer fra mils avstand. Jeg blir snart ikke overrasket lenger. Det er nye historier hele tiden, og alle involverer en utro gutt i et forhold. Jeg vet om flere tilfeller hvor jenter har blitt med gutter hjem fra byen, for så å finne ut dagen etterpå at de har kjæreste, er forlovet eller til og med gift! Hva skal man gjøre da? Spørre hver eneste gutt som sjekker deg opp på byen om de har kjæreste? Da virker man jo ikke psyko. Det er faktisk ikke alle som har det, men dessverre er det alt for mange som er ute på byen for å sjekke opp jenter mens deres egen kjæreste er på besøk hos familien, på ferie eller hos venner. Det er så jævlig ekkelt, kan dere bare slutte?

Dere får oss til å miste troen på de guttene som faktisk er ordentlige, ærlige, fine gutter som ikke er utro! Ja, for de finnes faktisk, men fordi dere er drittsekker gjør det faktisk at man mister troen på de fleste av dere. Man skal ikke skjære alle over samme kam, men det blir fort slik når det er gjentagende oppførsel og man ser det igjen og igjen. Så kan dere ikke gjøre en tjeneste for den fine kompisen din som er ærlig og trofast og slutte å cheate slik at han faktisk får en real sjanse? Jeg skulle gjerne skrevet at dere bare kan slutte å være utro, og holde dere til kjæresten deres om dere påstår dere elsker, men jeg føler ikke at det er noe som appellerer til dere. Dere kjenner ikke på den, men kanskje dere bryr dere om dere forstår at dette faktisk går utover de av dere som er gode gutter. Kanskje, men antakeligvis ikke. Once an asshole, always an asshole eller hva? Hehe, jeg er ikke dømmende i det hele tatt forresten, sånn hvis noen lurte. 

Jada, jeg vet at jenter også er utro, slapp av. Det er sikkert (nesten) like mange jenter som er det, men det har jeg ingen erfaring med. 

ER DET IKKE PÅ TIDE AT VI SER MENNESKET?

Jeg reagerte som andre sterkt da jeg leste om hetsen Sophie Elise og motspilleren hennes fikk i kommentarfeltet under YouTube videoen deres. Jeg registrerte alt som skjedde i etterkant. Jeg leste avisartiklene, blogginnleggene, kommentarene og poster på sosiale medier. Er dette virkelig? Skjer dette på ordentlig? For å være helt ærlig kunne jeg ikke forstå det. Jeg var sjokkert, og jeg var sint. Allikevel tok det flere dager før jeg valgte å uttale meg om saken. Jeg fikk melding av en venn som synes jeg burde skrive om saken. “Nå er det så lenge siden, det blir rart å plutselig skrive noe nå”. Det var min første respons. Så fikk jeg tenkt meg litt om… Nei, det er ikke rart å skrive om dette nå. Det er aldri for sent å stå opp for det man tror på, si det man mener og motsette seg hets, diskriminering, rasisme og nazisme. Det er aldri for sent å bruke stemmen sin!

Jeg er naiv. Det er det første jeg skal innrømme. Jeg trodde ikke det å publisere en video av en mørkhudet mann og en hvit kvinne ville skape sterke, negative reaksjoner. For å være helt ærlig tenkte jeg ikke over dette. Jeg så musikkvideoen og tenkte, for en kul video. Er det jeg som lukker øynene til vanlig og ikke ser hva som foregår i landet vårt? I så fall må jeg få åpnet de med en eneste gang. Jeg skal aldri lukke øynene for virkeligheten. Aldri. Det foregår rasisme i forskjellig grad hver eneste dag, hele tiden. Skulende blikk sendes fra den eldre damen med pelskåpe og perlekjedet mot den mørkhudede moren og hennes to barn i butikken. “Sånne som dem”. “Hvor er du egentlig fra?” “De hører ikke hjemme her.” 

Skjermdump YouTube

Jeg har vært så priviligert at jeg aldri har måttet beskytte eller forsvare min identitet og min hudfarge, og det gjør vondt å se at mennesker rundt meg stadig må gjøre nettopp det. Er det ikke på tide at vi ser mennesket? Dere lar farge på huden avgjøre hva dere mener om en person. Det er jo bare helt latterlig! Hvilken rolle spiller det? Hvilken rolle spiller det hvilken farge man har på hud, øyne eller hår? Vi er fortsatt mennesker alle sammen, og vi er alle like mye verdt. Jeg blir så lei meg, og det verker i hjertet mitt når jeg innser hvor vanlig dette er og hvor stort hatet er. Jeg blir lei meg på vegne av alle som må stå strake i ryggen og tåle dette hver eneste dag bare fordi de ser ut som de gjør. Jeg er lei meg på grunn av hatet. Jeg er lei meg fordi dere er så sinte og lar det gå utover andre. Hva er det med den mørke hudfargen som gjør deg så sint? Hva gjør at du blir så blendet av hat at du ikke klarer å se kunsten og kjærligheten i videoen?

YouTube og Vevo valgte å stenge kommentarfeltet på YouTube fordi det som står skrevet ikke er forsvarlig. Da er det snakk om ganske grove kommentarer. Det at slike tiltak må settes i gang viser hvor stort dette problemet er, og det får meg til å tenke. Tenk at en nynazistisk gruppe fikk demonstrere og gå marsj i en norsk by for bare noen dager siden. Tenk at de var så mange. Tenk at dette er de samme menneskene som hater motspilleren til Sophie Elise fordi han er mørkhudet, og de samme som hater henne fordi hun spiller forelsket i han. Tenk at dette skjer i 2017.

Skjermdump Youtube

Nå må vi virkelig ta oss sammen, bruke stemmen vår, bruke fornuften vår og stå imot alt dette hatet! Vi kan ikke la dette skli forbi, og derfor er jeg utrolig glad for å se at mediene skriver om dette. De skriver ikke en sak, men to saker og tre saker. De følger opp, fordi vi skal ikke la dette bli en vanlig ting. Når slike kommentarer dessverre publiseres skal vi i hvert fall skape en helvetes motreaksjon, og det er akkurat de vi gjør nå. 

TYREFEKTING MÅ VÆRE LOV FORDI DET ER TRADISJON

Det er sommer, det er festivaler og i Spania og andre deler av Sør-Europa er det igjen tid for festivaler og show som inneholder tyrefekting. Dette er en forferdelig tradisjon som tar både menneskeliv og dyreliv. Tyrefekting er underholdning som går ut på å plage og torturere okser ved å hisse de opp, og vi ser stadig bilder av blødende okser som blir skadet eller må bøte med livet om ikke den såkalte matadoren blir spiddet først. Det er helt sykt at dette er noe man fortsatt ser på som underholdning i 2017. 

Senest i dag leste jeg en artikkel om en okse som stanget seg selv til døde etter å ha fått hornene påtent! Den stakkars oksen kom seg til slutt løs, men stanget seg selv til døde i frustrasjon og forvirring. Dette var en del av en festival som ble holdt i Spania. Hvordan kan dette være greit? Det er lov å tenne på et dyr og se det begå selvmord fordi det er underholdende og en del av en gammel tradisjon. For all del, la oss ikke bryte opp tradisjoner for å sikre på dyr og menneskers sikkerhet. 

Da Catalonia slo et slag for oksene og innførte et forbud mot tyrefekting for ti år siden vakte det stor oppsikt, men det var jo utrolig bra! Endelig er det noen som går foran i Spania og sier at dette ikke er greit. Dessverre er det en ekstremt trangsynt grunnlovsdomstol i Spania som endte opp med å bryte opp dette forbudet med begrunnelse i at Catalonia gikk imot en nasjonal lov som er til for å beskytte tradisjoner. VIRKELIG?

Det har ingen verdens ting å si at dette er en 400 år gammel tradisjon. Det var også vanlig å ha slaver før, skal vi la det være lov nå da siden de gjorde de i gamledager? Skal vi brenne mennesker vi tror er hekser på bål også, siden det var noe man gjorde i gamledager? Nei, for faen det skal vi vel ikke! Det at dette ble gjort i gamledager er ingen unnskyldning for at det fortsatt holder på. Heldigvis har både slaveri og heksebrenning blitt avskaffet, men tyrefekting som er alvorlig dyremishandling er fortsatt pågående. Det å bruke at det er tradisjon som et argument for at det skal være lov er jo helt håpløst. Samfunnet utvikler seg, og med det slutter man ofte med ting sm strider mot menneskers- og dyrs rettigheter. 

Dette burde ikke være lov, og tyrefekting bør bli ulovlig over hele verden!


Har dessverre ikke et bilde av tyrefekting (merk: ironi), så her er et bilde av meg i en trapp. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

MITT LILLE LAND

I dag er det seks år siden angrepet mot regjeringskvartalet og Utøya fant sted, og alle mine tanker går til pårørende og ofre for denne forferdelige hendelsen. Jeg som mange andre husker akkurat hvor jeg var da jeg fikk vite om dette, og hele den kvelden vil alltid sitte limt fast i hukommelsen min. Da dette skjedde var jeg 16 år gammel, og da som nå brukte jeg det å skrive som en måte å få utløp for følelser og tanker på. Nå vil jeg dele et innlegg med dere som jeg skrev noen dager etter 22.07.11.
 
 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si. Helt ærlig så er jeg tom for ord, og tom for tårer. Det er sjelden jeg ikke klarer å bruke ord til å uttrykke meg skriftelig, det har faktisk aldri skjedd før. Men nå, i disse dager, etter alt som har skjedd er jeg rett og slett tom. Jeg kan ikke tro det. Jeg begynner å lure på om jeg fortsatt er i sjokk, eller om fredagens hendelser faktisk har gått opp for meg.
Vi lever i Norge. Dette er mitt hjem, jeg føler meg tryggere her enn noe annet sted. Det er i dette landet jeg er født og oppvokst. Jeg er født og oppvokst i viten om at det er trygt her. Det er det jeg alltid har følt. Krig, terror og vold er ikke det som først tenkes om noen nevner Norge. Det er heller trygghet, medmennesker, kjærlighet, rikdom, natur, vakkert og flott. Ingen så dette komme.
 
22.07.2011 har blitt omtalt som Norges 11. September. Vi vet alle hvor vi var den dagen, hva vi gjorde og hva som skjedde da nyheten kom frem til oss. Jeg for min del var på jobb. Det var den mest hektiske dagen jeg noen sinne har hatt. Det virket som om hele Larvik ville ha i seg fastfood denne fredagen. Det var regn og luften var tung. Jenta som sjekket inn på jobb klokken elleve var ikke redd for landets sikkerhet, redd for å miste venner eller redd for å bli utsatt for grufulle ting her i sitt eget land. All den tryggheten forsvant i det jenta kom ut av jobb, satte på radion og fikk høre nyheten om at en bombe hadde gått av, og at voksne, ungdommer og selv barn hadde blitt skutt på Utøya ni timer etter at hun kom.

Det første som traff meg var sjokket. Jeg ville ikke tro det. Jeg forstod det ikke. “Dette er Norge, slikt skjer ikke i Norge”. Det var setningen jeg gjentok i to dager etterpå. Jeg satt og så nyheter non-stop resten av kvelden og utover natten. Da jeg la meg var antall døde ti, og da jeg våknet opp var det 84. Uforståelig og sykt. Det var ikke før da jeg forstod omfanget, og hvor mange dette hadde rammet.
Redsel, tårer, sinne, men mest av alt usikkerhet og vansker for å forstå. Under statsministerens tale samme kveld som angrepet fant sted fant jeg meg selv med tårer nedover hvert kinn. Jeg kikket bort på venninnene mine, og jeg så det samme hos dem. Vi ble alle rørt av ordene han sa, og hvordan han taklet situasjonen på.
 
“Dere skal ikke få ødelegge oss.
Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.
Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.
Ingen skal få bombe oss til taushet.
Ingen skal få skyte oss til taushet.
Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge.”

– Jens Stoltenberg
 
I dag var dagen for å sørge, men også for å vise vår støtte til alle som er involvert. Rosetok, fakkeltog og nedlegging av blomster og lys. Over hele landet har vi markert og vist vår støtte. Her i Larvik deltok vi i kveldens fakkeltog. Jeg har faktisk aldri sett så mange mennesker på torget som i dag. Det er utrolig å se hvordan vår befolkning takler dette på. Vi viser kjærlighet og støtte mer enn noen gang. Det er fantastisk og rørende. Jeg er stolt av å være Norsk!

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER