Jeg kom meg faktisk ikke opp av sengen før en liten halvtime siden. Planen var å stå opp klokken åtte, komme meg på trening, få blogget litt og gjort andre ting jeg har på planen før jeg skal møte en venninne i byen halv tolv. Det kan jeg bare glemme nå fordi her sitter jeg med vått hår uten anelse om hva jeg skal ha på meg. Akkurat i dag er det faktisk ikke min latskap som er skyld i dette. Jeg ble nemlig vekt klokken halv seks i dag tidlig da Kevin og André kom hjem hit og synes det var veldig gøy å vekke meg. De hadde nemlig vært ute en tur, og da var det jo veldig gøy å plage meg litt før de fikk lagt seg hehe. Jeg ble jo faktisk liggende våken en time, og egentlig kunne jeg da bare stått opp, men jeg ville sove bittelitt til. Det ble jo noen timer da, så her sitter jeg og er egentlig dritstressa, men det klarer jeg liksom ikke gjøre om til effektivitet om dere skjønner. Jeg begynner å gjøre alt mulig annet, som for eksempel å sitte her og skrive til dere. Det er hyggelig da, men nå er jeg faktisk nødt til å få tørket håret og få i meg litt frokost. Senere i dag kommer et innlegg med link til alle produktene jeg brukte i sminkevideoen min til dere som har etterspurt det ♥
Det er bare en liten stund siden jeg var hos legen for første gang på lenge. Sist jeg var der sjekket jeg meg for alt av sykdommer før avreise til Mexico, men før det må det ha vært flere år siden sist. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler ikke for å gå til legen. Det meste som feiler meg går over etter hvert, og hvis ikke pleier jeg å lære meg å leve med det. Det er skikkelig teit fordi hvis jeg faktisk finner ut av hva det er så kan jeg jo få hjelp til å gjøre det bedre! Jeg blir for eksempel skikkelig dårlig i magen hvis jeg for eksempel spiser italiensk pizza, altså noen ganger gjør gjør så vondt at jeg nesten ikke klarer å snakke. Jeg får også masse luft i magen av leverpostei og pølser. Det er veldig rart. Jeg lurer litt på om det kan være gluten eller om det kan være egg, eller kanskje laktose? Jeg har uansett aldri sjekket det fordi jeg er for lat og lever heller med smertene. Dum meg.
Nå har jeg snakket meg veldig bort. Det jeg egentlig skal fortelle er at jeg tok noen tester sist jeg var hos legen, og jeg har endelig (etter typ 6 år med pollenallergi) fått bekreftet hva jeg faktisk er allergisk mot! Da jeg kom hjem og åpnet postkassen for første gang siden ferien raste det ut reklame og brev, og blant de var det et brev fra legekontoret. Av en eller annen grunn synes jeg det er litt skummelt med slike brev. Hva o jeg plutselig åpner det så står det at jeg er dødssyk? Da ringer de kanskje… Det minner meg på en veldig morsom historie jeg skal fortelle om senere! Uansett, det jeg fikk svar på var selvfølgelig allergitestene og jeg var heldigvis ikke dødssyk. Jeg har egentlig diagnotisert meg selv med allergi mot Bjørk- og gresspollen. Jeg hadde rett, woho! Det er egentlig ikke så mye å juble for, men nå har jeg endelig fått bekreftet dette og da kan jeg få sterkere medisiner og til og med vaksine så jeg slipper dette helvete neste sommer. Nå er jeg skikkelig glad!
Altså på Stavernfestivalen møtte jeg plutselig påAlvin! Det var han som filmet “hotellromprat” før vi dro til Mexico. Det var så hyggelig å se han igjen, og han er jo en helt amazing fotograf så han tok noen bilder av meg som babet meg så godt jeg kunne etter en flaske vin, hehe. Jeg hadde helt glemt dette frem til han sendte meg bildene i går, men nå må jeg jo dele disse med dere! Ååh, nå savner jeg Stavernfestivalen… Heldigvis er det snart Findings, det blir moro!
Jeg vil starte dette innlegget med å si tusen takk til både kjente og ikke kjente som har skrevet så mye fint til meg etter at jeg delte innlegget i går kveld. Det betyr utrolig mye, og jeg klarte ikke lese gjennom noe av det som ble skrevet da jeg gikk hjem fra butikken i går fordi tårene kom med en gang. Jeg er ikke en person som vanligvis åpner meg opp så veldig, og særlig ikke for så mange mennesker. Allikevel er jeg glad for at jeg gjorde det fordi nå føler jeg meg ti kilo lettere. Det er så teit å skulle gå rundt og skjule hvordan man har det, og å ikke tørre å være ærlig om dette. Jeg har holdt dette inne så alt for lenge. Jeg har ikke fortalt en eneste sjel hvor mye dette faktisk har påvirket meg, så det er deilig at de rundt meg nå vet hvordan ting egentlig er. Jeg er lei av å holde ting inne, fordi det hjelper ikke i det hele tatt. Så igjen, tusen millioner takk for fine meldinger og kommentarer! Det betyr så uendelig mye for meg, det skal dere vite ♥
Genser H&M // Kjole, solbriller og veske BikBok
Over til noe helt annet. Dagens irritasjonsmoment. Altså jeg hadde nesten skrevet ferdig et innlegg med link til alle produktene jeg brukte i sminkevideoen min. På en eller annen måte klarte jeg å gå ut av det og alt ble borte! Det er det verste som kan skje, fordi jeg var ganske fornøyd med hvordan det innlegget så ut til å bli. Åååh, nå må jeg begynne helt på nytt, men det rekker jeg ikke før i kveld.. Herregud, tekniske ting er veldig irriterende noen ganger. Nå skal jeg komme meg på jobb. Etter i dag har jeg fri helt frem til lørdag så det skal bli veldig deilig! Jeg passer Celine ut uken og regner med at hun blir fornøyd når jeg ikke er borte hele dagen. Hun er så selskapssyk at det er helt utrolig.
Dette er det mest åpne og personlige jeg noen gang har delt på bloggen. Ikke en gang mine nærmeste visste hvordan det var før jeg sendte dem denne teksten for noen dager siden. Jeg velger å publisere dette innlegget for meg, og for dere som har det som meg. Jeg publiserer ikke dette for å henge ut noen, men fordi jeg skulle ønske at noen hadde fortalt meg at de også har det slik sånn at jeg ikke hadde trengt å føle meg så alene. Nå vet jeg at det er mange som er i en lignende situasjon, men før det trodde jeg ikke at noen kunne forstå hvordan jeg hadde det og hvorfor ting var som det var. Jeg publiserer dette fordi jeg tror og håper det kan hjelpe for dere som dessverre kan kjenne dere igjen i det jeg skriver. Når noen nær deg er syk kan det påvirke deg så utrolig mye, og det er lett å glemme at du også kan få lov til å ha det vondt selv om andre har det verre. Dette er til dere som har en psykisk syk person i livet deres om dere er veldig glad i. Alle har sin egen historie, og dette er min.
Det er lettere for meg å ta avstand enn å faktisk være med deg… Jeg vet at mye ikke er din skyld. Du er syk, og sykdommen du har gjør at du blir slik. Allikevel klarer jeg ikke alltid å skille de to. Det blir for vanskelig, og det blir for mye.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å endre dette. Det er vel slik at jeg burde vist mer forståelse, men hvor mye skal jeg måtte tåle fordi du er syk? Belastningen på de rundt deg er nok veldig mye større enn hva du tror. Jeg har flere ganger prøvd og ønsket å kutte deg ut av livet mitt fordi jeg ikke orker mer. Det har aldri vært lett å komme frem til den avgjørelsen, og det er en grunn til at det aldri går. På en måte vil jeg ha deg her, og på en annen måte så trenger jeg deg kanskje litt? Jeg vet ikke, men jeg vil ikke trenge deg og kanskje jeg heller ikke gjør det.
Jeg har mange gode minner, men de begynner snart å falme. De hører fortiden til, og de siste årene har det ikke blitt et eneste. Det er som om en del av meg revner hver gang jeg møter deg. Det er vanskelig og det er vondt å være med deg. Jeg vet aldri når du skal bikke over, men jeg vet at det mest sannsynlig skjer. Du gråter og presser på følelsene mine. Du gjør meg så vondt, særlig når du presser på ting jeg ikke kan noe for. Det er ikke min skyld at vi ikke er en familie lenger, og det er ikke min skyld at vi ikke går sammen. Det er heller ikke min skyld at du føler deg alene, men det er meg du legger skylden på. Det har du gjort lenge, og jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg har det bra og er lykkelig på den andre siden av gata. Det gjør vondt å tenke på at du sitter alene, men etter alt så klarer jeg ikke utsette meg for deg. Det er helt jævlig å si, men jeg orker ikke dra fra deg og føle meg som dritt.
Jeg husker enda små kommentarer du kom med for å bryte meg ned. De sitter igjen, og de vil nok alltid være der. Jeg klarer ikke glemme. Det var en gang du ble med meg på shopping. Jeg sa at jeg trengte en ny bukse fordi den jeg hadde på begynte å bli for stor. Da svarte du kaldt at “den ser ikke for stor ut” og målte meg med blikket. Den var for stor, men allikevel gjorde det vondt. Hvorfor dette behovet for å dra meg ned? Er det for at du skal føle deg bedre? Når du er den du er, og jeg er den jeg er bør din eneste tanke være å løfte meg opp. Du bør sette meg først, men det gjør du ikke. Hvorfor ikke?
Da jeg var yngre likte jeg ikke nesen min, og snakket useriøst om å operere den når jeg ble eldre. Du kikket på meg med smale øyne og et hånlig uttrykk lenge, før du sa at jeg hadde en annen mye større feil i ansiktet som jeg burde operere først. “Hva da?” spurte jeg. Fordi jeg fant ingenting annet jeg var misfornøyd med, til tross for at jeg nå så etter. Nei, det ville du ikke si. Jeg fikk gå rundt med denne feilen jeg da. Det at du ikke ville fortelle meg det gjorde at jeg begynte å lete etter fei. Er du klar over hvor skadelig dette kunne vært for en ung jente?
Det at du begynner å gråte foran meg nesten hver gang jeg ser deg er en påkjenning. Du får ikke min sympati der og da, men du skal vite at det gjør forferdelig vondt. Du gjør det allikevel. Jeg trekker meg enda lenger unna. Sist du var her la jeg meg i sengen og gråt etterpå. Da var du bare blid og hjelpsom, men påkjenningen av å holde deg slik og hele tiden være redd for at det skal snu var så tung. Jeg gråter nå. Fordi jeg kjenner på dette hele tiden, og det er veldig vondt.
Jeg vet aldri hvilken versjon av deg jeg møter, og derfor kan jeg ikke ta den risken. Jeg orker ikke få de lange meldingene med glade emojis fordi jeg vet at det bare er en bølgetopp og at du snart skal seile ned igjen. Jeg klarer ikke tro på det. Jeg vil heller ikke ta telefonene av deg som gråter fordi jeg skrev at jeg var glad. Jeg vil ikke ha meldingene om at det er vondt for deg å se at jeg har det bra, fordi jeg vil ha det bra. Hvorfor kan du ikke unne meg å ha det bra selv om det ikke er hos deg? Du har ingen sperrer på hvordan du er rundt meg. Du oppfører deg ikke som den du skal være, men som en tenåring i trassalderen. Du gjør alt for å dra meg ned ved konflikter, og du gjør sjelden noe for å dra meg opp. Jeg kan ikke være fornøyd med meg selv, det er alltid noe galt som skal pekes på. Er det fordi du har det så jævlig med deg selv og vil at jeg skal være der nede med deg? Jeg forstår ingenting, men det gjør kanskje ikke du heller. Du er syk, men det kan ikke forsvare alt, alltid. Du må forstå hvorfor det er vanskelig for meg å ha deg nær. Jeg vet om andre i min situasjon som faktisk har klart å kutte personen het ut, og det er vondt, men jeg forstår dem godt. Du må faktisk sette deg selv foran, og uansett om du er den du er så skal jeg ikke behøve å måtte tåle alt.
Jeg legger mye skyld på deg, men den bør du faktisk ta. Det er faktisk din skyld at jeg noen gang føler meg ødelagt på innsiden. Det er din skyld at jeg ofte er trist og sint. Det er din skyld at jeg ikke stoler på noen. Det er din skyld at jeg er redd for å stifte familie. Jeg er rett og slett dødsredd for at barna mine skal måtte gå gjennom det jeg har gjort. Jeg er livredd for å bli som deg, og det er derfor jeg alltid prøver å være sterk. Jeg skal ikke bryte sammen som du gjorde. Jeg skal ikke bli som deg. Aldri.
Jeg vet ikke om jeg tør å publisere dette. Jeg vet heller ikke om jeg vil at du skal lese dette. Det kommer til å bli hardt, men på den andre siden trenger du det. Du trenger å forstå hvorfor jeg tar avstand, men jeg er redd for hva som kan skje om tar dette til deg. Jeg aner ikke, men jeg trengte å skrive dette. Nå er jeg faktisk lettet. Jeg har aldri satt ord på dette før, og det var godt. Jeg gråt meg gjennom hele teksten, men nå føler jeg meg lettet.
Nå har jeg akkurat gjort ferdig et intervju her hjemme hos meg. Jeg er veldig spent på resultatet, og gleder meg til å lese det! Intervjuet handlet blant annet om ungdom og drikkevaner. Jeg har skrevet en del om drikkepress og alkohol på bloggen, så jeg synes det er moro at noen har fått med seg dette og ønsker å snakke med meg om slikt! Nå skal jeg gå en liten tur med Celine før jeg skal gjøre meg klar for jobb. I kveld forsvinner Celine fra meg, og det blir så trist! Det er skikkelig hyggelig å komme hjem til en så blid, liten hund hver dag. Jaja, hun kommer heldigvis snart tilbake.
I går kveld var vi ute og spiste for å feire verdens fineste Marte som endelig ble 22 år og like gammel som resten av gjengen. Det er bare synd at jeg snart blir 23, hehe… Feeling old. Vi ble sittende veldig mye lenger enn hva vi pleier. Det er så typisk oss å hive i oss mat og vin før vi drar hjem igjen. Nå ble vi sittende i flere timer og bare nyte. Det endte opp med at jeg bestilte meg en dessert jeg har hatt lyst til å prøve lenge, nemlig Nutella Cheesecake! Den var skikkelig god, så den anbefales på det sterkeste om dere skal på Olivia.
I dag har jeg hatt en veldig produktiv og fin dag! Jeg rakk å gjøre masse i dag tidlig, blant annet å spille inn en sminkevideo til dere. Det er mange som har etterspurt dette, og jeg vil selvfølgelig gjøre noe dere synes er moro så da ble den spilt inn. Den må bare redigeres og lastes opp, så kommer den på bloggen. Jeg fikk også hengt opp bildene mine, vasket masse klær og gjort en del småting som var nødvendig. Resten av dagen har jeg brukt med Marte som har bursdag i dag! Vi har gått litt rundt i byen, Marte har shoppet litt bursdagsgaver til seg selv og like før vi dro hjem satt vi oss ned for å nyte sola som faktisk fant veien ut av skyene i en liten halvtime. Dette har rett og slett vært en veldig deilig dag, og nå skal vi på Olivia for å feire bursdagsjenta!
Nei, jeg har verken bodd på Island eller kan snakke islandsk. Det synes jeg er veldig trist, og jeg har som mål å gjøre begge deler en gang i livet! Jeg har skrevet mer om Island og mitt forhold til det HER.
Åhh, du er så pen! Det smykke med en A på, hvor er det fra?
Er dere seriøse med kjærestejakten eller er det et PR-stunt?
Haha, vi er seriøse med glimt i øyet for å si det slik. Du kan lese hva jeg skrev om disse påstandene HER om du vil.
Har du fortsatt dagbøkene? Hadde vært moro å lese det du skrev og tenkte den gangen du skrev i dagbøkene. Kanskje lage et par innlegg der du viser noen utdrag?
Jeg kastet de da jeg flyttet fordi jeg ble så klein av å lese hva jeg hadde skrevet, haha.. Nå angrer jeg litt!
Kan jeg spørre hvilken str du har i den fine kjolen? Tenker å bestille den selv, men har ikke peiling på str?
Den er helt vanlig i størrelsen, så kjøp det du vanligvis bruker 🙂
Kan du ikke få Kevin til å ta noen bilder av deg? Dra han med deg litt rundt omkring i oslo der det er fint å ta bilder.
Jo, han kommer nok tilbake om ikke så alt for lenge så da skal jeg dra med han ut på et lite bloggshoot 😉 Takk for god idé!
Hvordan var det å se videobloggen til Sofie?💞
Det var veldig spesielt. Det å se noe så sårt, uansett om man kjenner dem eller ikke er veldig spesielt og veldig rørende. 22. juli og Utøya er noe som berørte hele Norge, og jeg husker den dagen utrolig godt selv. Jeg satt hjemme foran tv-skjermen og fulgte med på alt av nyheter og jeg husker så utrolig godt da det startet å komme inn nyheter om Utøya. Jeg husker at jeg så tallet av drepte stige, jeg husker klippet hvor Maria Mena sin cover av “mitt lille land” ble spilt av mens man så teltene der ungdommene bodde, klippet av jenta som lånte bort gummistøvlene sine til Gro og huset der nettopp Sofie opplevde alt sammen. Da var alt så fjernt, men fortsatt veldig vondt. Nå tenker jeg bare på at hun var der. Et av teltene var kanskje hennes, og hun satt kanskje på en av bussene i bakgrunnen av reporteren da de ankom hotellet. Det å nå høre henne fortelle om sin opplevelse og høre hvor vondt hun hadde det, og fortsatt har det gjør veldig vondt. Jeg så videoen sammen med henne noen dager før hun publiserte den, og det var veldig spesielt å se den med henne ved siden av meg. Jeg har aldri hørt henne snakke i detalj om hendelsen, og jeg har heller ikke spurt. Da jeg så den så fikk jeg veldig vondt i hjertet mitt fordi det var helt jævlig å se det, men samtidig var det på en aller annen måte veldig fint. Jeg er så utrolig stolt av den jenta og hva hun har oppnådd i livet sitt! Det at hun ikke ga opp da hun ville gi opp og at hun har klart å komme seg dit hvor hun er i dag. Hun er så utrolig sterk, mye sterkere enn hva noen bør behøve å være! Dette ble et langt svar, men en filmen vekket mange følelser.
God morgen! I dag har jeg tenkt til å ha en skikkelig blogg-formiddag. Jeg skal prøve å få spilt inn en video til dere blant annet, og så skal jeg få skrevet litt. Senere skal jeg møte Marte fordi hun har bursdag i dag, woho! Det var henne jeg feiret på lørdag, men i dag er den virkelige dagen så vi skal gjøre akkurat det hun har lyst til egentlig. I kveld skal vi på Olivia for bursdagsmiddag, så det blir superkoselig! Nå skal jeg dele litt med dere igjen. Her kommer fem punkter over hva som gjør meg skikkelig flau, enjoy!
Hvis jeg sier feil navn til noen så blir jeg så utrolig flau! Særlig om jeg bør vite navnet på personen, noe jeg som regel bør gjøre. Dette har skjedd noen ganger til tross for at jeg egentlig er ganske god på navn. Det er så kleint, men det blir ekstra kleint om personen faktisk blir fornærmet hehe. Da vil jeg seriøst grave meg ned.
FALLE I OFFENTLIGHETEN
Dette gjør jeg hele tiden!!! Okei, det er sjelden jeg faller ordentlig, men jeg snubler minst en gang i uken ute på gata. Det er de dumme brosteinene som stikker litt opp her og der, og jeg går i min egen verden og snubler så jeg nesten faller. Jeg går videre og later som ingenting, men innvendig dør jeg av skam. Hvorfor gjør jeg egentlig det, herregud folk faller hele tiden.
SEX PRAT
Haha, jeg kommer aldri over dette. Jeg blir liksom flau av sex-prat, noe som er skikkelig tullete. Det gjelder ikke alt, men altså hello privatliv. Jeg har for mange sperrer, dette er noe jeg jobber med å komme over fordi det er sykt teit å bli flau over å snakke om noe så naturlig.
DANSING PÅ BYEN
Hvis noen forteller meg ta jeg har danset på byen uten at jeg husker det selv så kommer fylleangsten så det suser! Jeg kan jo ikke danse for en femmer, eier ikke rytme. Nå danser jeg litt fordi jeg synes det er moro, men før hatet jeg det faktisk. En ting er når jeg er litt bevisst på at jeg faktisk danser og driter i det, men om jeg ikke husker at jeg har gjort det får jeg helt noia og får bilder i hodet av hvor idiot jeg må ha sett ut, haha.
KOMPLIMENTER
Jeg er superdårlig på å ta imot komplimenter. Jeg elsker å få komplimenter, men jeg er så dårlig til å svare og da blir jeg skikkelig flau over meg selv. Herregud, si takk jente. Jeg sier jo det, men hvis det er in real life, og ikke over bloggen har det lett for å virke så falskt selv om jeg egentlig mener det. (PS. jeg tar gjerne imot komplimenter altså, hehe)
Da jeg la ut bildene av meg i gjennomsiktig body, hvor begge brystene mine syntes godt på flere av bildene regnet jeg med å få en del kommentarer på det. Allikevel valgte jeg å legge de ut uten å skrive noe spesielt om det, akkurat som jeg ville gjort med andre bilder. Bildene var dritkule! Lyssettingen, location, klærne og alt sammen var kjempekult. Jeg ble skikkelig fornøyd, og ville selvfølgelig bruke bildene i et innlegg som jeg alltid gjør når jeg blir fornøyd. Det at brystene mine synes spiller vel egentlig ingen rolle. Det er ikke slik at de blir vist frem på en vulgær måte, og at de var ment som fokuset i bildet, men de synes gjennom bodyen jeg har på meg og for å være ærlig synes jeg det var skikkelig kult!
Det jeg ikke forventet var å få så mye positivt! Jeg satt egentlig og ventet på nett-trollene, men de dukket (nesten) ikke opp. Det er alltid noen, men de fleste av dere digget det og det digger jeg. Vi lever i 2017 og vi er vel litt over det at pupper er et kjønnsorgan, fordi det er det nemlig ikke. Reagerer folk seriøst om en jente soler seg toppløs i parken eller på stranda? Jeg ser dette stadig, og tenker ikke noe annet enn “tøft gjort”. Pupp er pupp, og disse bildene er awesome. Jeg bryr meg ikke, og det burde ikke du heller. Holdninger bør forandres og det å vise pupp bør bli normalisert.
