BEGYNNER VI Å BLI VANT MED TERROR?

Det som skjedde i Manchester i går er så ubeskrivelig forferdelig og enda et at mange tegn på hvor syk verden er. Elendigheten tar aldri slutt, og terror er en forferdelig feig og fæl handling. Det å angripe en konsert hvor flertallet av tilskuerne er unge mennesker gjør det hele bare enda verre. Det er et angrep på de nye generasjonene som skal være med på å forme samfunnet videre. Unge stemmer, unge tanker som tenker nytt og spennende. Dette er enda et angrep utført på kveldstid i en Europeisk storby hvor innbyggerne er ute og nyter livet, friheten og tryggheten. 

For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere? 

Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer, hvorfor slikt skjer. 

Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli vant til dette. Jeg husker så utrolig godt da angrepet i Paris startet for rundt to år siden. Jeg satt oppe hele natten og fulgte med minutt for minutt, sjokkert og livredd. I går så jeg overskrifter om et høyt smell og døde mennesker på en konsert i Manchester. Jeg ble utrolig trist og sint, men ikke overrasket. Det skremmer meg. Begynner vi virkelig å bli vant med terror?

Terrorisme er så jævlig. Det er et helvete. 

DET BESTE MED EN OFFENTLIG DAGBOK

Jeg elsker å blogge av mange grunner, men det er hovedsaklig det at jeg får skrive som gjør det moro. Det å skrive har alltid vært en måte å få utløp for følelser og tanker på. Jeg er ikke glad i å snakke om sånt, og jeg er heller ikke god på å formulere meg muntlig. Av den grunn har jeg alltid foretrukket å skrive. 

Det er flere grunner til at jeg synes blogging er kjempegøy! Jeg må virkelig bruke hjernen og være kreativ for å skape gode innlegg. Jeg får ordnet meg, presset meg opp av sengen på fridager og gjort mye jeg vanligvis ville byttet bort for en powernap eller et seriemaraton, noe jeg får veldig lite ut av. Dette gjør igjen at jeg er mye mer sosial og gjør masse morsomme ting jeg kanskje ikke ille gjort ellers! Jeg ender opp med å skape enda flere gode minner enn tidligere. Det å faktisk ha muligheten til å bla tilbake i arkivet og se hva jeg gjorde på denne dagen for et år siden er gull verdt. Jeg kan se tilbake på eventer, bursdager, reiser og lese hva jeg tenkte og følte der og da. Det er en unik mulighet man får ved å blogge. I en dagbok har du teksten, men på en blogg har du også bilder og filmer satt sammen med følelser og tanker. Om fire år kan jeg gå tilbake i arkivet og finne frem innleggene om Trondheims-turen. Jeg kan lete meg frem til innleggene om Mexico og Paradise Hotel. Jeg kan bla tilbake i bildene fra hotellet og tiden etterpå og få alt litt nærmere igjen. Det er dette jeg setter mest pris på med min offentlige, digitale dagbok. 

 

VI MÅ SLUTTE Å DRA HVERANDRE NED

Det har vært mye snakk om hvor fin gjengen i årets Paradise Hotel-sesong er og at vi alle er gode venner i ettertid. Jeg setter veldig stor pris på dette, og selv om det kanskje har vært kjedelig for tv-seerne at det ikke har vært mye drama synes jeg man skal se det i et større perspektiv. Det er utrolig hyggelig at en så stor gjeng med unge mennesker som har forskjellig personlighet og syn på ting klarer å vise forståelse og knytte bånd i en setting hvor man konstant blir satt opp mot hverandre. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke var noen jeg virkelig mislikte da jeg møtte de inne på hotellet, men det var selvfølgelig noen jeg kom bedre overens med enn andre. 

I ettertid har jeg vært veldig glad for at vi klarer å la det som skjedde i Mexico bli i Mexico. Jeg har hele tiden trodd at vi lot det ligge igjen der, og ingen tok noe personlig. Det kan vise seg at jeg har tatt litt feil på det punktet. Jeg har fått inntrykk av at noen av de andre deltagerne blir såret og kanskje litt sint over ting som blir sagt på tv-skjermen. Jeg har selv blitt overrasket over hendelser og utsagn fra de andre, men jeg kan le av det og etter et par minutter er det glemt. Jeg ønsker ikke å gå nærmere inn på akkurat hva dette er, men selvfølgelig blir man overrasket over uttalelser og reaksjoner fra de andre som man ikke visste om. Dette kan være både positivt og negativt. 

Jeg kan forstå om andre som var med blir overrasket når de ser hva jeg sier og hvordan jeg oppfører meg på TV. Jeg inntok en rolle hvor jeg spilte på å være snill, hyggelig og veldig lite involvert i spillet. Av den grunn er det veldig forståelig om de andre blir overrasket når de ser at spillet var ,mitt hovedfokus inne på hotellet. De fleste trodde nok at jeg fokuserte på å sole meg og kose meg, ikke spille ut vennene mine. Jeg har full forståelse for at det er rart å se på nå, men jeg mente aldri noe vondt mot noen der inne som person. 

Nå som vi er tilbake i Norge og serien snart er ferdig på tv mener jeg det er viktigere enn noen gang at vi støtter hverandre i stede for å dra hverandre ned. Det er ingen andre enn vi som var der som kan forstå hva vi har vært gjennom. Det er ingen andre enn oss som vet hva som faktisk skjedde i situasjoner, hvordan det var å være der og hvordan det er å komme hjem igjen. Hele settingen er veldig spesiell, og det er bare vi som kan forstå hverandre. Jeg mener derfor at vi bør hjelpe hverandre så godt vi kan, støtte og være der om det trengs i stede for å snakke hverandre ned. Jeg ønsker alle de andre alt godt og håper vi kan bevare vennskapet så lenge som mulig! Det er utrolig mange fine mennesker som har vært med i denne sesongen, og jeg er evig takknemlig for å ha blitt kjent med akkurat disse.

JEG VIL BARE GRÅTE

Akkurat nå er jeg så lei av alt. Jeg vil bare legge meg i sengen, la tårene strømme og bli der til jeg ikke er lei meg mer. Det er for mye for meg akkurat nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg har ikke tid til noe av det jeg vil og bør gjøre til tross for at jeg sover maks fem timer hver natt. Jeg ligger oppe til sent langt utpå natten for å skrive blogginlegg, står opp tidlig for å poste de samtidig som jeg må rekker å trene, planlegge dagen, ta bilder, rydde, vaske, være sosial og ikke minst jobbe noe som tar åtte timer av dagen min. Det å skulle blogge og jobbe fulltid samtidig er utrolig vanskelig, og det er så beinhardt at jeg aldri kunne forestilt meg det uansett hvor mye jeg hadde prøvd. 

Det å blogge krever mye hardt arbeid, og ikke minst mye tid. Jeg vil være fornøyd med alt jeg velger å poste her på bloggen. Det vil si alt fra bilder til plassering av tegn i en setning. Jeg vil at det skal være bra fordi jeg nekter å gjøre noe halvveis. Hvis jeg først blogger så blogger jeg, og da skal alt være på plass. Bildene skal være bra og varierte, teksten skal være god og lettlest og alt skal henge sammen. Det at jeg jobber i åtte timer fem til seks dager i uken i tillegg til bloggen gjør alt utrolig mye vanskeligere, og det krever at jeg må jobbe ti ganger hardere. Jeg må stå opp tidligere, legge meg senere og tvinge meg selv til å fungere når jeg aller helst vil legge meg ned og bare glemme verden rundt meg.

Akkurat nå er jeg så sliten. Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut fremover, og for meg som planlegger alt til hver minste detalj er dette veldig stressende. Jeg må oppdatere alle sosiale medier til enhver tid, og det jeg legger ut skal være bra. Jeg må gjøre dette, nettopp fordi det er dette jeg vil drive med! Jeg elsker å blogge, og jeg elsker å få respons på det jeg deler. Jeg har blogget av og på siden jeg var seksten år gammel, og det er en grunn til at jeg aldri har klart å legge det fra meg. Jeg elsker det. Jeg elsker å skrive, jeg elsker å ta bilder og jeg elsker å kunne dele mine meninger og mitt syn på ting med dere. Jeg elsker å skape diskusjon og jeg elsker å få respons.

Det er bare det at alt skjer på en gang nå, og hodet mitt klarer ikke henge med. I det jeg blir ferdig med en ting kommer jeg på femten andre ting som skal gjøres, og i det jeg prøver å få oversikt dukker det opp ti nye ting jeg må gjøre. Fridagene mine er ikke lenger fridager, men dager som er fullbooket fra morgen til kveld. Når skal jeg få til å ta det med ro og leve det livet jeg vil leve?

Jeg vet at jeg må jobbe hardt for å oppnå det jeg ønsker, og det er jeg veldig innstilt på, men noen dager trenger man faktisk bare å legge seg ned i sengen og glemme at verdens utenfor rommets fire vegger eksisterer. 

BYE BYE TRONDHEIM

Vi har hatt en så fin helg i Trondheim, og det er skikkelig trist å dra hjem. I går hadde vi en veldig rolig dag fordi jeg har klart å bli syk. Selvfølgelig! Hvem andre enn meg klarer å bli syk på tur. De andre dro ut og hadde det moro mens jeg måtte ligge hjemme med tett hals, verkende øyne og hodepine. Jeg hadde det helt forferdelig, og har kanskje sovet ett minutt i natt. 

Det har uansett vært veldig deilig å komme seg bort litt og ikke ha noe man må forholde seg til på en måte. Det er ikke noe man må gjøre når man er på tur. Jobb, trening, vasking, matlaging og alle hverdagslige ting forsvinner og noen ganger trenger man virkelig det. Jeg har i hvert fall satt stor pris en frihelg borte fra hverdagen min, og den var perfekt frem til i går haha. 

JEG SKYLDER DEG INGENTING

Nå har jeg vært en del ute i det siste, og det er en ting som begynner å irritere meg litt… Dette har jeg egentlig tenkt på og irritert meg over i flere år. Ja, helt siden jeg ble gammel nok til å dra ut på byen. Jeg møter utrolig mang hyggelige mennesker som vil ta en liten prat, og det synes jeg bare er koselig. Vi utveksler noen setninger og etter et par minutter går vi hvert til vårt. Small talk på byen er ikke uvanlig, og de fleste av oss blir vel et par hakk mer sosiale etter et par glass vin. Det som er problemet er de som forventer noe mer bare fordi man snakker sammen eller fordi de velger å tilby meg et glass vin eller en drink som jeg gjerne takker ja til.

Hvis jeg står i barkøen og en hyggelig fyr begynner å prate meg meg så slår jeg gjerne av en prat for å få tiden til gå gå. Hva annet skal jeg gjøre i køen? Det er uansett hyggelig med litt small talk. Om han da tilbyr seg å kjøpe en drink eller et glass vin til meg er det utrolig hyggelig. Jeg takker pent og viser at jeg setter pris på det, men det betyr ikke at jeg da må henge med han resten av kvelden. Selvfølgelig er det mange som gjør dette nettopp for å være hyggelig uten å forvente noe mer, men så har vi de få som ødelegger moroa. Du vet de som spanderer en drink på deg og tror de fikk med deg på kjøpet. De som forventer at du nå kun skal ha øyne for dem, sitte med dem, snakke med dem og selvfølgelig bli med dem hjem. Beklager å måtte skuffe dere, men det å kjøpe en drink betyr dessverre ikke at du automatisk har sikret deg mitt selskap for kvelden. Det betyr at du har gjort en veldig hyggelig ting, og fått en fin mulighet til å starte en samtale hvor du kan vise at du er en hyggelig fyr (om du er det da…).

Så til dere som forventer en partner og et ligg for kvelden, bare slutt. Benytt heller muligheten til å starte en samtale så ser dere hvor det ender. 

UKENS SPØRSMÅL

Hvorfor var du så opptatt av å svekke Martine inne på hotellet? Hun reddet jo deg og sendte hjem Soph tidligere i sesongen, og hvis det var pga at hun var med og spilte ut Sofie, så kan jo det argumentet brukes for å sende ut nesten alle der inne. Var det rett og slett sjalusi som gjorde at du ville ha henne ut? Ser mange skriver det.
På dette tidspunktet ville jeg svekke henne fordi jeg så på henne som min aller sterkeste konkurrent. Hun var godt likt av både jentene og guttene, hun stod aller tryggest med sin partner og det var selvfølgelig skremmende. Hun reddet meg i uke to, ja, men man kan ikke gå rundt og skylde andre noe hele tiden på Paradise Hotel. Det var hennes avgjørelse den gang, og jeg var utrolig takknemlig, men det var ikke noe jeg tok med meg videre. Nei, det er verken sjalusi eller kun hevn, men det handlet om å svekke min aller sterkeste konkurrent inne på hotellet så jeg kunne stå enda sterkere selv.

Når du trener hva pleier du å trene mest? Altså styrke eller kondisjon
Jeg trener begge deler ❤ Det går litt i perioder med tanke på hva jeg foretrekker, men akkurat nå er det løping. I noen perioder elsker jeg styrke, men jeg trener uansett begge deler.

Hvordan er det å se episodene sammen med andre deltagere? Antar at du og Sofie ihvertfall ser dem sammen, og de andre også når dere er sammen. Blir det kleint når man snakker om hverandre på synk eller ser situasjoner der de/den andre ikke er til stedet?
Jeg synes det er veldig gøy å se episodene sammen med de andre! Vi pleier som regel bare å le av ting vi sier om hverandre, og om noe er overraskende blir det bare morsomt. Jeg synes aldri det blir kleint, men det er nok fordi vi ble såpass godt kjent både der og i ettertid så vi vet hvordan vi er som personer ❤

Du vet den triana kolleksjonen alle dere 5 jentene på ph fikk i starten av sesongen, var det bare dere heldige som fikk den kolleksjonen hennes, elr fikk de andre jente som kom senere i spillet, også den kolleksjonen??☺️
Alle fikk så vidt jeg vet, men jeg tror kanskje vi fem første fikk litt mer. Hun hadde jo bare med seg prøveeksemplarer, så det var ikke sånn at vi bare kunne få og få.

Var du forberedt på at du skulle få så mye hat? Var nettopp innom Jodel, og alle på PH-kanalen skriver dritt om deg. Hvordan er det å være den minst likte deltakeren? Klarer du å distansere deg fra det, eller går det inn på deg?
Nei, jeg var faktisk ikke forberedt på å få så mye hat som jeg har fått. Jeg føler faktisk at en del av det er ufortjent, og det er mange som hater bare for å hate tror jeg. Det er litt sånn at de først klager på at jeg er sur, så klager de på at jeg er blid, de klager på at jeg ikke spiller, så klager de på at jeg spiller? Jeg tror rett og slett det er flere som har bestemt seg for å ikke like meg og da blir alt jeg gjør galt. Jeg var selvfølgelig forberedt på litt hat, men det har blitt veeeeldig mye mer enn hva jeg trodde. Jeg leser Jodel hver dag og får med meg alt som står der, og det er så drøyt at det nesten blir morsomt. Jeg klarer som regel å distansere meg fra det, men noen dager kan det selvfølgelig gå innpå meg. Jodel er en ting, men når folk går inn på bloggen og Instagram for å skrive at de ikke liker meg er det litt kjipere. Samtidig vet jeg og de jeg bryr meg om hvordan jeg faktisk er som person og det er det viktigste ❤

Er du og Martine Lunde venner på utsiden etter det som skjedde ?
Ja, vi er venner! Det som skjer i Mexico blir i Mexico sånn sett.  

Hvorfor valgte du å sende ut Morten og beholde Petter? Du har jo sagt at du ikke vil stå i en evt. finale med Petter…trodde du hadde mer tillit og et bedre forhold til Morten?
På dette tidspunktet tok jeg en avgjørelse jeg trodde ville bli best for meg. Omtrent alle på hotellet ville ha ut Morten så det å gå mot resten av gjengen akkurat her ville være dumt, særlig når jeg helst ville stå med Kevin. I tillegg var vi i bakvendtland så det var veldig skummelt å skulle ta en avgjørelse. Om jeg hadde valgt å sende ut Petter og han faktisk ikke ble sendt ut ville det vært mye verre for meg enn med Morten. Petter hadde aldri forstått valget mitt, men det gjorde på en måte Morten. Jeg kunne ikke ta risken å sende ut Petter uten at han faktisk ble sendt hjem. I tillegg var jeg redd for at jeg da ville miste stemmen hans i en eventuell finale fordi han ble sur eller lei seg.

Kan du ha et innlegg med flere bokanbefalinger? Det er morsomt med litt tips fra andre 🙂 Jeg har lest begge de du skrev, så virker som vi har veldig lik smak
Det kan jeg sikkert få til ❤

Hvorfor liker du ikke Martine Lunde sin blogg?
Jeg har ingenting imot bloggen til Martine Lunde! Hun er kjempeflink og kreativ med bloggen sin, og det vises jo ved at hun stadig ligger helt i toppen på blogg.no. All creds til henne ❤

DET VAR SKUFFENDE

Gårsdagen var kjempefin! Vi startet med en liten tur rundt i Trondheim sentrum før vi hentet Sofie hos frisøren. Hvor fin er ikke den jenta med brunt hår? Det er veldig rart, fordi jeg har aldri sett henne som brunette, men det ser mer ut som henne på en måte. Gir det mening? Veldig fin ble hun iallefall! Vi dro en liten tur innom Solsiden for å spise. Denne gangen prøvde vi ut et sted som heter Graffi ,og det var veldig god mat. Det er så deilig å være her i Trondheim av mange grunner, men helt nye steder å spise er definitivt noe av det beste!  

Etter lunsjen dro vi rett på Rosenborg-kamp! Jeg hadde gledet meg skikkelig til denne kampen, og stemningen var utrolig god. Jeg har vært RBK-fan kjempelenge, og har masse supporterutstyr hjemme. Vi snakker to drakter, skjerf, caps, flagg, genser og lue haha. Jeg er tidenes suse og klarte selvfølgelig å glemme alt hjemme i Oslo. Er det mulig? Hvor ofte er jeg på Lerkendal liksom? Vi klarte heldigvis å kose oss uansett. Jeg kledde meg i sort og hvitt og gjorde et forsøk på å være skikkelig supporter. Dessverre klarte LSK å få inn et mål ti minutter før slutt, og vi klarte aldri å svare noe som var litt skuffende…Noen dager er bedre enn andre og det viktigste er at Rosenborg fortsatt leder Eliteserien!

Sofie og jeg har spilt inn filmer gjennom hele turen vår, så når vi kommer hjem skal dere få tidenes vlogg fra turen vår. I tillegg kan dere selvfølgelig følge med på snapchat, der heter jeg andreasveinsdot! Nå skal jeg spise verdens beste frokost, nemlig hotellfrokost før vi skal en tur ut i byen. 

HVORFOR MÅ JEG VÆRE REDD FOR Å GÅ HJEM ALENE?

Jeg er en person som liker å være selvstendig, og det å klare meg selv er noe jeg faktisk liker veldig godt. Det å kunne gå fritt og trygt rundt i byen jeg bor i er noe jeg skal kunne gjøre. Det er noe jeg vil gjøre. Det er noe jeg burde gjøre. Men kan jeg egentlig gå trygt hjem fra byen på natten, eller gå trygt hjem fra en venninne på kveldstid? 

Forrige lørdag skulle jeg hjem fra byen. Utestedet jeg var på ligger rundt ti minutter unna leiligheten min i gå-avstand. Allikevel var jeg veldig lite interessert i å gå hjem alene klokken tre om natten. Samtidig føler jeg at det er utrolig unødvendig å betale flere hundre kroner for en taxi når jeg både vil og kan gå. Da jeg fortalte vennene mine at jeg skulle gå hjem, nektet de. Jeg endte opp med å bli fulgt hjem fordi det er for farlig å gå hjem alene. 

Vi bor i en syk verden hvor det dessverre finnes enda sykere mennesker. Det er ikke trygt for kvinner å gå alene i tomme gater på kvelds- og nattestid. Ikke i små byer, og absolutt ikke i store byer. Hvis vi tenker på hvor mange kvinner det finnes i Oslo, og hvor ofte vi kanskje går hjem alene fra byen så er det ikke mange ganger det skjer noe. Men det skjer, og det gjør at jeg alltid går og tenker på dette om jeg havner i en situasjon hvor jeg går hjem alene og det plutselig er veldig få eller ingen mennesker rundt meg. Nå kan ikke hjelpe meg om noe skulle skje. Skal han mannen der overfalle og voldta meg? Skal den gjengen der rane meg? Jeg ender opp meg å være redd og jeg går og kikker rundt meg hele tiden. Det er ikke noe hyggelig, og det burde ikke være sånn. 

Det vil alltid finnes syke mennesker, og selv det er helt uforståelig for meg at det er mulig å utføre slike handlinger mot andre er det dessverre slik.Det burde være en selvfølge å kunne gå ute alene uten å være redd for at et annet menneske skal bruke tvang og makt for å ha sex med deg mot din egen vilje. Jeg skulle bare ønske at det var mulig å gjøre noe for å stoppe dette, eller i hvert fall gjøre det vanskelige for de å få det til. Jeg vet ikke hva eller hvordan vi skal få til dette, men noe må da kunne gjøres for å bedre situasjonen. Kan vi ikke sette opp lyskastere og videokameraer i hele byen? Neida, men vi lever i et av de beste landene i hele verden og med de ressursene som finnes i samfunnet vårt bør det finnes løsninger for å gjøre veien hjem tryggere for alle.