På en måte føler jeg det er rart å si hjem til Larvik fordi det har ikke vært hjemme mitt siden 2014. Allikevel er det der familien min bor og dermed blir det fortsatt hjem.
Det er noe med den setningen “the home is where the heart is”. Jeg merket det så godt da pappa og stemor flyttet fra huset som var hjemmet mitt fra jeg gikk på barneskolen til jeg flyttet hjemmefra. Jeg trodde ikke noe annet sted ville føles som hjemme, men da jeg satt føttene innenfor den nye leiligheten deres kjente jeg igjen på følelsen av å komme hjem.
Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på at jeg skulle flytte hjem til Larvik senere i livet. Venninnegjengen hadde allerede sett seg ut et nabolag. Der skulle vi bo i fremtiden, alle sammen. Vi skulle ha vinkvelder, følge barna våre til skolen som lå like ved, være med på håndballkamper i hallene vi selv spilte i så mange år, ta de med rundt omkring og la de skape minner der hvor vi allerede har skapt minner før dem.
Nå kunne jeg aldri tenkt meg å flytte tilbake dit. Da må det i så fall skje drastiske ting i den lille byen. Jeg hadde det så fint da jeg vokste opp litt ute på landet som liten jente, men byen er jo nesten død. Det er grått, trist og ingen verdens ting som skjer. Jeg snakket med en jeg gikk på videregående med sist jeg var hjemme. Han hadde flyttet hjem for et halvt år for å spare penger, noe han angret veldig på nettopp fordi byen er død.
De som blir igjen får enten barn eller havner i feil miljø. Ikke at det er noe galt med å få barn om man er klar for det, men det er bare ikke noe for meg og jeg håper mine barn velger å leve litt før de slår seg til ro.
Nei, jeg har faktisk lagt tanken om å flytte tilbake til Larvik helt fra meg. Hvor jeg ender opp aner jeg ikke, men det blir nok aldri der.
FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER
