Noe av det beste med sommeren er sene kvelder ute i det solen er på vei ned. Det er så vakkert, og med varmen liggende i luften blir det en spesiell stemning. Jeg får litt lyst til å finne på noe gøy, noe gærent. Ikke at det så ofte skjer, men jeg kommer i et spesielt humør som jeg ikke er i ellers. Sommernetter er også helt fantastiske! Jeg har så mange minner rundt det å vandre bortover tomme gater midt på natten, under en lys sommerhimmel i en kort kjole, litt brisen på vei hjem fra en super kveld. Jeg klarer ikke sette ord på dette, men det er noe spesielt og utrolig vakkert med kvelden og natten på sommeren.
Siden jeg flyttet til Oslo har jeg alltid bodd med andre. Jeg har bodd med tre venninner, en venninne og en venn og nå bor jeg med en venninne som dere kjenner ganske godt til, nemlig Sofie! Det er både fordeler og ulemper med å bo sammen med noen, men jeg føler det absolutt er flere fordeler. I hvert fall når jeg har verdens beste roomie. Ja, for hvordan er det egentlig å bo med Sofie?
Det å bo med Sofie har virkelig gått over all forventning. Vi møttes jo først for noen måneder siden, og det er helt sykt å tenke på. I det vi begynte å snakke sammen på hotellrommet på Gardermoen før avreise til Mexico merket jeg at dette var ei jente jeg kom til å like! Jeg føler faktisk at jeg har kjent henne for alltid, og jeg vet akkurat hvor jeg har henne på en måte. Det er deilig å kunne være helt ærlig og vite at det jeg sier blir hos henne uansett hva det gjelder.
Vi kan dele alt med hverandre uten at noen av oss dømmer, vi ler av de samme tingene og vi finner alltid på mye moro. Det beste med å dele leilighet med Sofie er nok at vi er såpass like, og det gjør at vi fungerer godt som roomies.
Vi liker begge to å ha det ryddig, selv om hun har sterke tendenser til OCD, og er litt mer pirkete enn meg, haha.
Vi bruker samme størrelse i klær og sko, og har ganske lik stil, noe som gjør at jeg egentlig sitter igjen med et dobbelt så stort klesskap. Jeg bruker hennes klær nesten like ofte som jeg bruker mine, rett og slett fordi går fort lei av mine egne og hun har jo så mye fint!
Vi spiser mye av den samme maten, og er like avhengig av Pepsi Max. Det er faktisk veldig deilig at jeg ikke føler at jeg må sjekke inn på Pepsi-rehab siden hun er minst like avhengig som meg. Kjøleskapet vårt er konstant fullt av Pepsi Max, og i dette øyeblikk tror jeg vi har sånn syv flasker stående. Det er ganske sykt egentlig…
I tillegg elsker begge taco, så her i huset har vi taco-mandag, taco-tirsdag og omtrent taco-uker uten at noen av oss klager.
Nei, det er rett og slett kjempefint å bo med Sofie og jeg trives veldig godt med å bare bo med en person. Nå håper jeg bare hun blir værende og ikke stikker avgårde med Morten så jeg blir sittende her alene uten roomie, haha.
I dag tillot jeg meg selv å sove til jeg våknet. Jeg hadde skrudd av alt av alarmer, og det er en sjelden luksus jeg vet å nyte. I dag har jeg helt fri fra jobb, og det er rett og slett utrolig deilig. Ikke har jeg noen planer heller, og jeg er veldig fornøyd med det. Jeg skal allikevel få gjort litt av hvert, blant annet alt jeg ikke rakk å gjøre på tirsdag. Det som er deilig er at jeg ikke har noe tidspress, og jeg kan ta meg god tid før jeg i det hele tatt må begynne å fungere.
Jeg ble sittende opp litt lenger enn vanlig i går. Sofie kom endelig hjem fra Bodø for et par dager siden og vi hadde besøk av Morten og Martine i går kveld så da var det alt for hyggelig til å legge seg. I dag forlater de meg igjen, men kun for en tur til Tusenfryd. Jeg takket pent nei til å være med, fordi hver gang jeg drar så ender jeg opp som veske- og jakkeholder stående alene på bakken mens jeg ser på at de andre leker med livet i en eller annen karusell. Jeg er livredd for karuseller, og bare tekoppene eller tømmerrenna gjør at jeg kan begynne å gråte. Det er kanskje skikkelig teit, men jeg har prøvd, og det er virkelig ikke noe for meg.
Jeg får finne på noe annet, mindre spennende å bruke dagen min på! Jeg skal blant annet gjøre litt forberedelser til et møte Sofie, Morten, Kevin og jeg skal på i morgen. Det blir skikkelig spennende, og jeg vil virkelig gjøre alt jeg kan for at det skal gå i boks! Jeg håper virkelig vi får det til, for da skal jeg selvfølgelig fortelle dere alt sammen
Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å ikke drikke alkohol før jeg fylte atten år gammel. Jeg var veldig skeptisk til å prøve slikt, og jeg hang alltid litt etter de andre med sånt. Jeg likte ikke tanken på å drikke alkohol, og jeg synes det var litt skummelt for å være helt ærlig. De fleste andre begynte å drikke tidlig på ungdomsskolen, men jeg ville ikke. Jeg ville vente, og det skulle jeg klare.
Jeg husker den aller første gangen alle jentene skulle drikke sammen. Det var en nyttårsaften på ungdomsskolen, jeg tror kanskje det var i niendeklasse. Jentegjengen skulle samles hos en venninne som var alene hjemme, men jeg ville ikke være med. Alle de andre skulle drikke, og jeg hadde verken lyst til å drikke selv eller å være rundt fulle mennesker. Jeg ble hjemme den kvelden. Mamma og pappa synes det var veldig koselig at jeg heller ville tilbringe kvelden hjemme med familien, men de synes også det var litt rart at jeg ikke ville være med når alle vennene mine skulle feire sammen. Noen dager senere innrømmet den egentlig grunnen til at jeg ble hjemme for mamma og pappa. De ble selvfølgelig kjempestolte, og jeg ble glad fordi de var stolt av meg! Så glad ble jeg at nå skulle jeg i hvert fall ikke begynne å drikke, og jeg fortalte dette til jentene på skolen dagen etterpå. Det ble ikke akkurat tatt i mot slik som jeg hadde forventet. De ble sure på meg fordi jeg hadde fortalt til foreldrene mine at de drakk, selv om mamma og pappa lovet å ikke si noe videre. I tillegg skjønte de fleste foreldrene hva som foregikk, så det ville ikke akkurat kommet som et sjokk uansett. Det var og er nok mange foreldre som lukker øynene, og det tror jeg faktisk mamma og pappa har gjort noen ganger i løpet av ungdomsårene mine de også.
Etter hvert begynte jeg å bli med på fester, men jeg holdt meg helt edru. Jeg ville ikke en gang smake en liten dråpe, for da ville jeg ikke ha holdt løftet til meg selv. Jeg var ikke en av de som fikk smake øl og vin av foreldrene mine på julaften eller andre dager, så jeg hadde faktisk aldri rørt alkohol. Det å være med på fest og se hvordan alkoholen endret vennene mine ga meg mer avsmak. De endte som de fleste opp meg å snøvle, kaste opp, krangle og hvem vet hva mer som skjer når tenåringer samles på en hjemmealene-fest og tester ut alkoholens grenser. Dagene etter festene husket de ikke hva som hadde skjedd selv, og da jeg husket ble de de ikke veldig komfortable. Etter hvert ble alle mer og mer skeptisk til at jeg skulle få lov å bli med på fest når jeg ikke drakk selv. Jeg var jo ikke en del av moroa, og det var kjedelig at jeg husket alt de hadde sagt og gjort, til tross for at jeg som regel ikke nevnte det om de ikke spurte selv.
Alle trakk seg unna meg, og i helgene ville de ikke at jeg skulle være med, for da skulle de drikke alkohol og da fikk bare andre som drakk alkohol være med. Dette gjorde at jeg begynte å føle meg veldig alene. På et tidspunkt gråt jeg meg selv i søvn flere dager i strekk fordi jeg følte meg skikkelig ensom. Jeg følte ikke at jeg hadde en eneste venn jeg kunne snakke med dette om, fordi alle var enige på dette punktet. De var vennene mine, men hvorfor gjorde de da dette mot meg? De presset mer og mer på at jeg selvfølgelig kunne bli med, men da måtte jeg også drikke. På dette tidspunktet var jeg nesten desperat for å unngå å miste dem og til slutt ga jeg etter. Jeg dukket opp på en hjemmefest med Frost-flasken jeg fikk en eldre bekjent til å kjøpe for meg. Jeg drakk hele flasken blandet med Fanta Exotic, og i tillegg synes alle det var veldig morsomt at jeg endelig skulle drikke så de skjenket meg med alt som fantes i huset. Jeg drakk øl, cider, ekle drinker og shottet 9/6 blandet med Smirnoff Ice. Det gikk selvfølgelig skikkelig dårlig, og jeg endte opp med å ligge over doen hvor jeg spydde alt rett ut igjen i flere timer. Til slutt ringte de pappa som måtte komme og hente meg, og den stoltheten jeg snakket om tidligere var det ikke et eneste spor av.
Jeg var så utrolig skuffet over meg selv, men samtidig var følelsen av å passe inn og endelig føle meg som en del av gjengen igjen sterk. I dag angrer jeg fortsatt på at jeg ga etter, og at jeg virkelig var redd for å miste venner som behandlet meg på den måten. Det å ikke respektere andres grenser er ikke greit. Folk er forskjellige og vi setter grenser på forskjellige steder. Vær så snill å respekter hverandre og ikke gjør noe du egentlig ikke er klar for, fordi du kommer antakeligvis til å angre.
Det jeg er litt god på er å tenke over hva jeg er takknemlig for. Jeg tar meg selv i å skrive “det er noe jeg er takknemlig for” i veldig mange innlegg om dagen, men det er fordi jeg stadig finner nye ting å nevne! Noe dreier seg om hvem jeg har i livet mitt, hvilke muligheter jeg faktisk har og generelt bare alt mulig rart. Det er viktig å ta seg et sekund eller to og tenke over hvor mye du har i livet ditt du faktisk kan være veldig glad for å ha! Noen ganger når ting går dårlig så er det lett å glemme alt det fine man har, men samtidig får det deg kanskje til å åpne øynene og sette pris på ting du ikke ville gjort ellers. Det er litt morsomt at dette innlegget havner rett etter tidenes klage-innlegg, men jeg prøver å vær litt positiv igjen, haha.
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har så gode venner som det jeg har. Uansett hva som skjer så vet jeg at jeg alltid vil ha dem, og de vil ha meg så lenge de måtte ønske! Det er faktisk ikke alle som er så heldige å ha ekte, gode venner. Noen har kanskje ingen ordentlig nære venner, og jeg er så utrolig heldig å ha flere! Det er noe jeg setter skikkelig stor pris på, og det jeg er aller mest takknemlig for av alt i livet mitt.
Det at jeg er så heldig å ha blitt født og får vokse opp i Norge er en annen ting jeg er takknemlig for. Tenk at akkurat jeg var så heldig å ha en mor og far som bodde i trygge, gode Norge. Jeg kunne ha vært uheldig å blitt født inn i et krigs- eller sultrammet land, men nei. Jeg var så heldig å bli født i et av verdens aller beste land på flere områder. Det at jeg fikk muligheten til å vokse opp her med en fin velferdsordning, et godt skolesystem og en forholdsvis veldig fredelig hverdag er noe som er lett å ta for gitt. I det siste har jeg begynt å tenke over det, og jeg er så ufattelig heldig!
Jeg har både viljestyrke og pågangsmot, noe som kommer fra foreldre og miljø. Dette er noe jeg setter stor pris på, for det kan ta meg ganske langt. Ved å ha disse tingene liggende naturlig for meg, så gir jeg ikke opp. Jeg jobber hardt og kjemper for de tingene jeg vil ha gjennom, og det jeg vil få til. Det å ha viljestyrke og pågangsmot er noe jeg er utrolig glad for. Dette har hjulpet meg flere ganger i løpet av livet, og jeg er skikkelig takknemlig for at jeg ikke er en person som gir opp og ikke gidder å kjempe når det trengs.
Familien min er alltid tilstede og støtter meg gjennom tykt og tynt, og det er virkelig noe å være takknemlig for! Selv om vi kan krangle masse, så er det ingen som noen gang drar sin vei for alltid. Vi er her for hverandre når det trengs, uansett hva som skjer. Det er ikke alle som har det slik, og noen har ikke en gang en familie de har kontakt med. Det at jeg har både en mamma, en pappa, en lillesøster, besteforeldre, onkler, tanter, kusiner, tremenninger og alt mulig annet av slektninger og familie som alltid stiller opp og støtter er helt uvurderlig!
Denne uken har startet på en helt forferdelig måte. Dette er rett og slett ikke min uke. Akkurat nå klarer jeg faktisk ikke å trekke frem en eneste skikkelig bra greie med denne uken så langt. Vel, bortsett fra at jeg husket å kjøpe med meg kaffe på vei hjem fra trening i går. Det gjorde meg faktisk litt lykkelig, og jeg var utrolig glad for det i dag tidlig. Se for dere dette allerede nå ganske sure innlegget uten kaffe…. Ikke bra. Det er ikke uten grunn at denne uken er dritt. Nå skal jeg prøve å gi dere litt bedre innsikt i hvorfor jeg hater starten på denne uken. Ja, hater. Den er dritt. Sorry, men det er tidlig på morgenen og jeg er ikke glad for at denne uken fortsatt har fire dager igjen så jeg er litt gretten, hehe.
For det første så skjedde det noe veldig galt med kjøleskapet vårt helt ut av det blå. Jeg skulle åpne en ny flaske med Pepsi Max som hadde ligget i kjøleskapet i noen timer. I det jeg åpnet den så bruste halve flasken over og havnet inne i kjøleskapet, utover hele gulvet og opp langs veggene. Yei. Vet dere hvorfor dette skjedde? Det var fordi kjøleskapet vårt plutselig var alt for kaldt, og da mener jeg alt for kaldt. Mat og drikke frøs faktisk, og gulrøttene mine var helt seriøst isbelagt! Det endte jo med at jeg måtte kaste nesten alt der jeg stod full av Pepsi Max, kjempetrøtt og dritsulten. Dette var på mandag, så ikke en veldig bra start.
Så kom tirsdag, og jeg husker nesten ikke tirsdagen en gang. Det var da jeg fikk blackout, husker dere? Jeg hadde masse jeg skulle ordne etter min korte jobbvakt, men endte opp med å jobbe veldig mye lenger og sovne på sofaen så jeg ikke fikk gjort noe som helst og i tillegg var jeg tom for kaffe. Hvis dere ikke har skjønt det enda så er kaffe livsviktig for meg, eller nesten da. Jeg er veldig glad i kaffe. Uansett, la oss fortsette oppsummeringen av denne kjipe uken med mine forferdelige luksusproblemer.
Gårsdagen var selvfølgelig ikke noe bedre. Da jeg kom på jobb trodde jeg at jeg skulle jobbe til klokken fem, men så viste det seg at jeg faktisk skulle være der til halv seks. Okei, en halvtime ekstra er ikke så mye, men når jeg tror det er en liten time til jeg er ferdig for så å oppdage at jeg må bli enda lenger er ganske kjedelig. Deretter kom jeg meg så vidt på Fresh hvor jeg gjennomførste en halvveis god økt. Da jeg endelig kom meg hjem og satt meg nydusjet i sofaen klar for å skrive et kjempeinteressant innlegg til dere var jeg helt tom. Jeg hadde ikke en eneste god idé, og selv om jeg fikk mange flotte forslag til hva jeg kunne skrive om klarte jeg ikke å formulere en eneste god setning. Jeg tenkte jaja, sånt skjer, og gikk til kjøleskapet for å skjære opp melonen jeg har glemt å spise hver dag hele uken. Endelig skulle jeg kose meg med vannmelon, det er jo så digg! Tror dere ikke den var tørr og ekkel etter å ha ligget i det alt for kalde kjøleskapet? Selvfølgelig var den det. Merket jeg det før jeg begynte å spise? Nei. Fortsatte jeg å spise selv om den var tørr og ekkel? Ja. Til slutt ga jeg opp denne dagen, la fra meg pcen, satte på Friends og håpet på en bedre dag i dag.
Jeg hater å ta kollektivtransport, særlig i Oslo. Det å ta toget eller buss hjem til Larvik eller om man skal lengre strekninger er ikke like ikke, men det å sette seg på en av de stappfulle trikkene i Oslo sentrum er noe jeg virkelig hater. Det verste er på vinteren eller regnværsdager når de er så fulle at man omtrent må stå nede i trappen ved døren, og ha reaksjonsevnen på plass så man rekker å hoppe unna i det dørene slår inn for å slippe inn enda flere mennesker. Jeg HATER det.
Det er ikke kollektivtransporten i seg selv jeg har noe imot. Det er et godt alternativ, og i Oslo er tilbudet utrolig bra. Man kan komme seg hvor som helst når som helst ved bruk av trikk, buss og t-bane. Det er bare jeg som er utrolig sær og ikke orker å sitte i en stappfull vogn med veldig mange mennesker. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har bittelitt sosial angst til tider, men jeg tror flere av dere kan kjenne dere igjen i dette. Eller, jeg håper dere kan det, hvis ikke føler jeg meg bare døds-sær.
Det er noe med hele stemningen på trikken. Vi nordmenn er så utrolig kleine og sære, så det å samle en haug med fremmede av oss, innestengt på en liten plass er en veldig dårlig idé. Jeg synes det er forferdelig kleint å sitte der og observere at nesten alle prøver å unngå hverandre til tross for at det er helt umulig i den lille trikkevognen. Vi sitter eller står, har musikk i ørene og prøver å unngå blikk-kontakt med alle rundt oss. Det gjør det hele bare enda kleinere! Vi er så rare?
Kombinasjonen av alt for mange mennesker og ekstrem kleinhet gjorde at jeg faktisk begynte å gå uansett hvor jeg skal for å unnslippe kollektiv-kaoset. Det begynte da jeg bodde i Gamlebyen og studerte i sentrum. Vi hadde forelesninger som startet kvart over åtte om morgenen, og da endte jeg selvfølgelig midt i kollektiv-rushet. Mitt trikkestopp var et av de første, men den var allerede overfylt da det var min tur til å gå på. Til slutt ga jeg opp og begynte å gå til skolen i stedet. Det endte med at jeg likte det såpass godt at jeg begynte å gå absolutt overalt. Jeg gikk til skolen som tok 25 minutter, til jobb som tok tre kvarter, til venninner, til trening, ja over alt hvor enn jeg skulle. Det var bare å stå opp litt ekstra tidlig, så var ikke det noe stress.
Jeg har bare fortsatt å gå, og de få gangene jeg ender opp med å ta trikk eller buss hender det at det er ganske digg, men som regel kjenner jeg på hvor deilig det er å gå i stedet!
Jeg viser meg alltid frem stylet og sminket her på bloggen, men nå tenkte jeg det kunne være gøy å vise dere hvordan jeg egentlig ser ut. Sykt stor forskjell! Neida, det er egentlig ikke så veldig annerledes. Jeg synes i hvert fall ikke at forskjellen er så alt for stor, annet enn at sminken dekker over saker og ting, og markerer litt av hvert. Det er koselig det, men jeg er en person som også elsker å gå uten sminke!
Nå har jeg jo vipper, og da føler jeg meg som regel ganske fresh, men da jeg først hadde vipper fikk jeg panikk fordi jeg aldri følte at jeg fikk tatt av all sminken. Nå er jeg mer vant med det, men jeg føler fortsatt aldri at jeg er helt sminkeløs med 13 millimeter lange vippeextentions. Før pleide jeg å tenke at det var “juks” å skulle vise seg frem uten sminke når man har vipper siden det utgjør en stor forskjell, men jeg ser jo at jeg ser annerledes ut med og uten sminke til tross for vippene. Nå ble det mye snikksnakk, men her får dere i hvert fall se hvordan jeg ser ut uten sminke-masken på helt uredigerte bilder.
God morgen! Jeg skal snart komme meg ut av døren for å dra på jobb. Det var alt annet enn lett å stå opp i dag, men det har nok en naturlig forklaring. Dagen i går ble ikke helt som forventet. Jeg skulle egentlig ha en liten mellomvakt på tre timer, men endte opp med en hel arbeidsdag. Det var jeg ikke helt forberedt på, så en alt for tidlig frokost og ingen lunsj gjorde at hele kvelden ble ødelagt.
Da jeg endelig kom meg hjem rakk jeg å lage klar taco og hive i meg en lefse før jeg sovnet på sofaen uten å merke det en gang. Jeg våknet to timer senere og skjønte ingenting. Hvordan kan man sovne uten å merke at man er på vei til å sovne? Det siste jeg husker er at jeg satt oppreist i sofaen og scrollet nedover Instagram. Jeg tror rett og slett jeg var helt utslitt og fikk en liten blackout. Kroppen min krevde søvn, og når jeg ikke hørte etter så bare bestemte den seg for at nå skal du sove. Det førte jo til at alle planene for kvelden gikk rett i vasken. Jeg hadde en million ting jeg skulle ordne, og det er sykt irriterende at jeg ikke fikk gjort en eneste av de. Nå er jeg egentlig i skikkelig dårlig humør fordi jeg ikke fikk kjøpt kaffe en gang. Så nå sitter jeg her da, kjempetrøtt og dritsur uten morgenkaffen min. For en flott start på dagen! Heldigvis har vi kaffe på jobb, så det første jeg skal gjøre er å sluke en STOR kopp så humøret forhåpentligvis bedrer seg før de første kundene begynner å komme.
Jeg får får fortsatt daglig spørsmål om Kevin og meg, og hva som er greia mellom oss to. Til og med Sofie får spørsmål om det på sine spørsmålsrunder, så da tenkte jeg at det var på tide å få frem sannheten en gang for alle. Jeg skrev innlegget Kevin + Andrea for god stund tilbake, men spekulasjonene har fortsatt i etterkant. Det er flere av dere som lurer på om vi holder på eller om vi er kjærester. Nå kan det være jeg gjentar meg selv litt fra det forrige innlegget, men det får nesten bare være.
Som jeg skrev i det tidligere innlegget så forstår jeg at dere spør. Kevin er mye i Oslo, og han bor hos oss når han er her, noe som er superkoselig! Jeg er kjempeglad i Kevin, han er en av de jeg er mest sammen med og jeg er veldig takknemlig for at jeg ble kjent med han. Når det er sagt så er vi er kun gode venner, og det er ingen romantiske følelser mellom oss til tross for litt sengekos i Mexico (hehe). Det var nok pærra-bobla som tok oss der, men nå i dag er det ikke noe sånt mellom oss to. Når han er på besøk her og Sofie ikke er hjemme så sover han faktisk i hennes seng, og jeg i min egen. Han er en kjempefin gutt og jeg synes det er koselig at han kommer såpass ofte på besøk, særlig når roomien min ikke gjør annet enn å farte rundt i Norge og resten av Europa. Kevin er en av de få jeg kan være helt ærlig med, og en av de som har blitt en ekte venn og ikke bare en Paradise-venn. Nå håper jeg dere fikk et litt bedre innsyn i forholdet mellom Kevin og meg, og forstår at det består av et godt vennskap.
