Vi skal ikke la de som skriker i smerte og ligger blødende på gaten bli noe vanlig, men reaksjonen jeg fikk da terroren rammet Barcelona skremte meg. Jeg ble verken overrasket eller forferdet. Vi så jo dette komme, gjorde vi ikke? Nå går det maks noen måneder mellom hver gang det samme angrepet skjer. Den eneste forskjellen er i hvilken by varebilen, kniven og terroristen velger å ramme.
Det er ikke det at jeg ikke føler med dem, men jeg blir ikke lenger overrasket. Terroren berører meg ikke lenger på samme måte som tidligere. Da det store angrepet mot Paris skjedde satt jeg limt til tven og hadde mareritt i flere dager etterpå. Jeg var i sjokk, jeg hadde vondt og jeg var forferdet over at noe slikt kunne skje! Jeg var livredd. Det er jeg ikke nå lenger. Ja, jeg tenker på at det kan skje her og jeg føler noen ganger på ubehaget, men jeg er ikke livredd. Det vil jeg heller ikke være. Noe annet jeg ikke vil være er likegyldig. Det skal ikke være vanlig å se døde mennesker ligge strødd utover en gate. Det skal ikke være vanlig å høre skrik av smerte. Det skal ikke være vanlig å lese om barn og familier som ble drept mens de var på handletur. Terror føles ikke lenger som noe som skjer langt unna eller sjelden. Det har blitt vanlig å se og å lese om, men det skal ikke bli så vanlig at jeg ikke lenger føler noe når jeg ser bilder fra angrep.
Dette er helt forferdelig, og jeg ser at det jeg skriver her lett kan misforståes. Tro meg, jeg føler med alle som er berørt av dette og det gjør vondt å vite hvordan uskyldige mennesker ble drept for å skremme et samfunn og for å spre en syk ideologi. Samtidig opplever jeg det på en helt annen måte en tidligere, og denne endringen skremmer meg litt…
Dette er noe jeg synes det er litt morsomt å vise dere! Utseendet har mye å si på den måten at det som virker som en liten endring gjør utrolig stor forskjell! Når jeg ser disse bildene føler jeg ikke at det er meg. Jeg ser rett og slett ut som en helt annen person! Hvis man blar nedover her nå ser det ut som om jeg har samlet bilder av forskjellige mennesker, haha. Eller kanskje det bare er fordi jeg er så vant med å se meg selv med blondt hår. Jeg vet ikke, men nå har jeg uansett funnet frem til bilder av meg med de forskjellige hårfargene jeg har hatt de to siste årene. Jeg gikk fra den blondfargen jeg har nå til helt mørkt brunt!
Jeg synes faktisk det var veldig fint! Det var utrolig mørkt, men det var veldig kult når jeg sminket meg ordentlig og var brun. På denne tiden var jeg veldig brun hele tiden, og dermed passet det litt bedre. Jeg er ganske lys naturlig, og derfor blir det fort ganske hardt med så mørkt hår. Det ble for slitsomt i lengden fordi jeg ikke følte meg vel uten sminke, og i tillegg måtte jeg farge etterveksten annenhver uke fordi det så ut som om håret mitt svevde på grunn av den lyse etterveksten.
Veien tilbake til blondt hår var lang, og jeg mistet mye hår og slet av det som var igjen. Det skjedde ikke før senere, men i løpet av prosessen endte jeg opp med en farge jeg kanskje synes er den fineste jeg har hatt! På bildene ser den litt grønn-gul ut, men i virkeligheten var den skikkelig fin! Det var en litt varm farge, men den passet meg utrolig godt. Dette var på sommeren, og jeg husker at jeg trivdes veldig godt med denne hårfargen.
Nå kommer jeg aldri til å farge håret så mørkt som på de første bildene igjen. Det er rett og slett fordi jeg er blond, føler meg blond og det krever for mye vedlikehold for å holde fargen fin til enhver tid. Noe av det styggeste jeg vet om er lys ettervekst i mørkt hår, og det å måtte farge etterveksten hver eneste uke blir fort dyrt. Jeg kan godt eksperimentere litt med forskjellige blondfarger og nyanser, men jeg skal aldri gå helt bort ifra blondt hår igjen… Sier jeg nå, hehe. Vi får se hva som skjer, men det er i hvert fall planen! Nå er jeg nysgjerrige. Hva synes dere om fargene, og hvilken synes dere jeg kler best?
Det skremmer meg stadig hvor åpen jeg er med dere. Da snakker jeg ikke om hva jeg gjør og hvor jeg befinner meg, men hva jeg tenker på og hva jeg føler. Jeg er egentlig en veldig lukket person, noe alle rundt meg vet godt. Det å snakke om tin har aldri vært min greie, og jeg er ikke den som ringer en venninne om jeg er lei meg og trenger å få utløp for noe. Jeg holder det inne og tenker over det til jeg blir gal eller så skriver jeg, og det har jeg alltid gjort. Forskjellen er at jeg tidligere har skrevet dagbøker som ingen andre enn meg får se. Nå skriver jeg for flere tusen mennesker. Allikevel er det ikke det som gjør at jeg innimellom føler at jeg deler for mye. Det jeg synes er litt rart er at alle rundt meg, kolleger, venner, familie, bekjente, familievenner og kanskje gamle lærere av alle ting leser om hva jeg tenker og føler om absolutt alt.
Når jeg skriver om at jeg har en tung dag, at jeg har kjærlighetssorg, personlige hendelser og hva jeg ligger våken og stresser over når jeg ikke får sove så synes jeg det er rart at de jeg kjenner leser det. Jeg liker ikke at det blir tatt opp i samtaler når vi møtes, fordi jeg er ikke der enda. Jeg har kommet langt på vei når det kommer til å åpne seg mer, men det er fortsatt en lang vei å gå. Det siste stykket skal jeg klare, men akkurat nå fokuserer jeg på hvor langt jeg har kommet på dette punktet! Selv om det fortsatt er litt skummelt så deler jeg med de rundt meg, selv om jeg gjør det via bloggen. Jeg holder ikke lenger alt inne.
Jeg velger å takke Paradise Hotel for dette. Det å være med der var en dytt jeg trengte, og den har hjulpet meg til å bli sterkere, stå mer opp for meg selv, ikke finne meg i noe jeg ikke bør finne meg i og det å åpne meg opp og snakke (rettelse: skrive) om det som plager meg i stede for å holde det for meg selv og bære byrden alene.
Jeg gir snart opp verden. Det er bare så alt for mye galt, og noe som virkelig irriterer meg er hvor mye utroskap det er. Hvorfor går du inn i et forhold hvis du skal hooke med andre? Kan du ikke da la være å gå inn i det forholdet da, eller avslutte det når du forstår at du er ganske så gira på å ligge med andre? Jeg kommer aldri til å forstå dette, og jeg irriterer meg grønn over det her.
Er det rart at vi tviler på omtrent alle gutter vi møter? Hver eneste gang viser det seg å være et eller annet. Åja, du ber venninnen min på date som dag som du egentlig skulle møtt meg? Jada, helt greit ikke noe problem. Eh. Okei, du har ingen forpliktelser, men det er fortsatt ufint om du vet at vi er venninner. Dette er uansett et ganske dårlig tegn, og det sier litt om deg som person. Selvfølgelig kan det være en ærlig feil, og dette gjelder selvfølgelig kun dere som vet at vi er venninner, men allikevel prøver å date begge samtidig. ÆSJ.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at gutter er utro. Det er mange, mange fler enn hva jeg egentlig hadde trodd. Flere av de overrasker meg, og det er litt trist. Det er sånn, men du virket jo så fin? Hvorfor? Andre ganger tenker jeg bare at den så jeg kommer fra mils avstand. Jeg blir snart ikke overrasket lenger. Det er nye historier hele tiden, og alle involverer en utro gutt i et forhold. Jeg vet om flere tilfeller hvor jenter har blitt med gutter hjem fra byen, for så å finne ut dagen etterpå at de har kjæreste, er forlovet eller til og med gift! Hva skal man gjøre da? Spørre hver eneste gutt som sjekker deg opp på byen om de har kjæreste? Da virker man jo ikke psyko. Det er faktisk ikke alle som har det, men dessverre er det alt for mange som er ute på byen for å sjekke opp jenter mens deres egen kjæreste er på besøk hos familien, på ferie eller hos venner. Det er så jævlig ekkelt, kan dere bare slutte?
Dere får oss til å miste troen på de guttene som faktisk er ordentlige, ærlige, fine gutter som ikke er utro! Ja, for de finnes faktisk, men fordi dere er drittsekker gjør det faktisk at man mister troen på de fleste av dere. Man skal ikke skjære alle over samme kam, men det blir fort slik når det er gjentagende oppførsel og man ser det igjen og igjen. Så kan dere ikke gjøre en tjeneste for den fine kompisen din som er ærlig og trofast og slutte å cheate slik at han faktisk får en real sjanse? Jeg skulle gjerne skrevet at dere bare kan slutte å være utro, og holde dere til kjæresten deres om dere påstår dere elsker, men jeg føler ikke at det er noe som appellerer til dere. Dere kjenner ikke på den, men kanskje dere bryr dere om dere forstår at dette faktisk går utover de av dere som er gode gutter. Kanskje, men antakeligvis ikke. Once an asshole, always an asshole eller hva? Hehe, jeg er ikke dømmende i det hele tatt forresten, sånn hvis noen lurte.
Jada, jeg vet at jenter også er utro, slapp av. Det er sikkert (nesten) like mange jenter som er det, men det har jeg ingen erfaring med.
Det er flere som har kontaktet både Sofie og meg og spurt om vi ikke er venner lenger. Vi bor jo sammen, men henger vi egentlig sammen noe utenom dette? Det har også kommet kommentarer på at Sofie er så mye med Martine, og hva jeg synes om dette. De var jo sammen i Portugal og skal til Bali sammen.
For å være helt ærlig med dere synes jeg det er et veldig rart spørsmål. Både Sofie og jeg har flere venner enn hverandre, og det er ikke sånn at vi må gjøre alt sammen hele tiden. Jeg bruker utrolig mye tid med mine andre venner, og er på besøk hos dem, drar ut med dem, spiser lunsj og finner på ting flere ganger i uken uten Sofie. Det er vel bare slik at det blir annerledes fordi det er Sofie og Martine og dere vet hvem begge er, og at mange tror det er dårlig stemning mellom Martine og meg (noe det ikke er).
Sofie og jeg er fortsatt veldig gode venner, og alt er som det alltid har vært! Den turen til Portugal var en mulighet jeg ikke fikk, men som de fikk og turen til Bali har jeg ikke mulighet til å være med på av flere grunner. Det var noen som nevnte at de skal til Trondheim sammen, men det dere ikke har fått med dere er at dette er for å dra på et arrangement, og jeg skal også på det samme arrangementet. Det blir faktisk skikkelig hyggelig! Store deler av gjengen var samlet i helgen, men som dere vet var ikke jeg med på fredag så dette var kanskje med på å skape litt forvirring.
Når det kommer til vennskap er ikke det noe man konstant må vise frem for at det skal være der. Vennskap er personlig og når man virkelig vet hvor man har hverandre trenger man ikke vise det frem hele tiden.
Jeg vil starte dette innlegget med å beklage til alle som så min alt for lange, og muligens drøye mystory i går. Det å snappe når man er på festival og har drukket nok er ikke alltid det lureste. Dessverre blir terskelen for hva og hvor mye man legger ut betraktelig lavere med alkohol i blodet.
Personlig hater jeg å se mystoriene til andre som er på festival eller konsert. Seriøst, ingen vil se konsert-snappene deres. Allikevel finner jeg meg selv i å måtte slette halve mystorien min dagen derpå. Da jeg våknet opp i dag var noe av det første jeg gjorde å sjekke hva jeg hadde lagt ut på sosiale medier. Det gjør jeg alltid, med mindre jeg vet jeg har lagt ut noe kleint og ikke tør å se, hehe. I dag sjekket jeg alt som vanlig, og slettet snap etter snap i rolig tempo. Jeg fikk en del kommentarer på den snappen jeg la ut av Marcus, og noen reagerte på det. Jeg skal være ærlig og si at den snappen ikke burde blitt lagt ut. Når det er sagt så fikk jeg tillatelse av Marcus til å legge den ut, men igjen – den burde jeg nok ikke publisert for alle til å se.
Det er synd at det blir slik fordi det er moro å kunne dele hverdagen sin, og særlig opplevelser. Noen snapper er det moro å se fra festival for eksempel, bare ikke så veldig mange og ikke femten konsert-snapper. Løsningen blir vel å kanskje ta et par glass mindre neste gang så jeg har mer kontroll på hva som er interessant å se og hva som ikke er det.
I går fikk jeg en kommentar på innlegget jeg skrev om at jeg valgte å bo hos pappa etter at foreldrene mine skilte seg. Dette valget ble tatt etter mye frem og tilbake, og etter å ha flyttet mellom to hus over lengre tid. Jeg skrev at jeg hadde garderobe begge steder, men at jeg synes det var utrolig slitsomt å føle at jeg bodde i en bag og ikke ha et ordentlig hjem. Jeg ville ha et sted å komme hjem til, og ikke to midlertidige om dere forstår hva jeg mener. Denne avgjørelsen slet jeg lenge med fordi jeg visste at det kom til å såre en av foreldrene mine da jeg fortalte at jeg kun ville bo ett sted. Derfor blir jeg utrolig irritert og provosert når jeg får denne kommentaren:
“Jeg har skilte foreldre og mener selv: hvis du er utrolig glad og elsker foreldrene dine, så er du vel villig til å ha to garderober?? Høres ikke ut som du ville ha det sånn men det viktigste er at du trives da;-) en ting til: de fleste bor litt hver hos foreldrene feks annenhver uke, så du trenger virkelig ikke å si at de fleste bor mest hos moren sin det stemmer over hode ikke!!”
For det første så handler det ikke om hvor glad jeg er i foreldrene mine eller hvor mye jeg elsker dem. Selvfølgelig er jeg veldig glad i begge to, og derfor var dette en tung avgjørelse å ta i utgangspunktet. Samtidig så har det seg slik at de faktisk valgte å gå fra hverandre, noe som naturlig nok ble en belastning på meg til tross for at de gjorde alt de kunne for at det skulle gå så bra som mulig. Når jeg da etter flere måneder med flytting frem og tilbake er sliten og lei og føler meg ganske lost, og uten et sted å kalle hjem, velger å kun bo ett sted for å sette meg selv først så skal ikke du dømme det. Selv om du har skilte foreldre opplever alle ting forskjellig. Det gikk utover min lykke og min hverdags-glede å skulle bo i en bag, og da tok jeg en avgjørelse for min egen del. Dette forstod foreldrene mine også, og de aller fleste andre. Bortsett fra sånne som deg, som begynner å dra inn at jeg burde ofre min egen lykke for å please foreldrene mine. Nei. Det er de som har valgt å gå fra hverandre, og det skal faktisk gå utover meg som barn i minst mulig grad.
Når det kommer til det jeg skrev om at de fleste bor hos moren gjelder det selvfølgelig de barna som kun bor ett sted, og hvis du leser innlegget er det til og med referanser til hvorfor jeg opplever det slik 😉
Trodde du noen gang du kom til å komme så langt som du gjorde på PH?
Målet var finalen, men jeg var selvfølgelig livredd for å ryke ut i løpet av den første eller andre uken. Det var utrolig moro å komme så langt, og jeg håpet selvfølgelig på å komme så langt som mulig.
Hva synes du om at Isabelle fikk sitteplass inn i finaleuken i stede for deg?
Jeg synes det var urettferdig av flere grunner, og ikke bare fordi jeg hadde vært der lenger enn henne. Da hun kom inn første gang var det i Mr. og Miss Paradiseuken, og i stede for å gjøre en ordentlig innsats for å prøve å vinne tittelen gjorde hun ingenting. Hun øvde nesten ikke, og la null innsats i det, så det at hun aldri fikk en sjanse synes jeg er helt feil av henne å si. Vi andre måtte jobbe for å bli der, og fordi hun ikke gadd det så røk hun ut. Når hun da får en sjanse til så synes jeg det er urettferdig at jeg som har jobbet for å bli der, tatt avgjørelser og spilt godt, noe som igjen har ført til at jeg klarte meg så lenge uten en ekstra sjanse mister den sitteplassen til Isabelle som har fått to sjanser og ikke gjort noe for å få være på hotellet.
Hva og hvem motiverte deg mest under Paradise Hotel?
Det var hovedsakelig meg selv og vinnerinstinktet mitt 🙂
Har du hatt mange forskjellige hårfarger?
Jeg har vært blond, forskjellige nyanser. Så har jeg hatt både mørkt brunt og lyst brunt hår. En gang hadde jeg nesten sort hår!
Søkte du på Paradise Hotel selv? Og husker du hvor du var og hva du gjorde på det tidspunktet når du fant ut at du skulle søke? Hadde likt å lese om det!
Jeg ble meldt på til fjorårsesongen av lillesøsteren min, og kom nesten med (les om det HER). Det var veldig moro, og da det plutselig skjedde en endring i livet mitt her meldte jeg meg på veldig sent nesten litt for å se hva som skjedde. Det var veldig gøy, og jeg ble ringt opp dagen etterpå! Jeg hadde pause på jobb faktisk, haha.
Hei! Kor kjøpte du den sykt fine bikinien som du har på deg på bilde??
Den er kjøpt på Nelly.com ❤
Hva var det første studie du gikk på? 🙂
Det var medievitenskap ved UiO. Jeg så at man kunne ta en master i journalistikk videre fra dette studiet, og tenkte at det kunne være en fin bakgrunn. Dessverre var det ikke helt som jeg så for meg, og jeg likte det ikke i det hele tatt.
Kan du og Sofie ha videoblogg en gang?
Ja, det kan vi helt sikkert! Kom gjerne med forslag til hva dere vil vi skal gjøre 🙂
Har du og søstera di et ganske nært og godt forhold?
Kan du forklare litt mer om team 110%? Og hvis man kan se det ett sted kan du si hvor?
Det var en del av Stian Blipp show! Noen av oss deltagere ble invitert til å være med på programmet, hvor greia var at vi skulle løpe maraton mot en ekte maratonløper! Det var Stian + 7 av oss, og vi løp i etapper. Jeg lurer på om det kanskje ligger på Tv2 sine hjemmesider eller kanskje Sumo? Jeg er ikke sikker dessverre.
Ikke for å være frekk eller blande meg inn i privat livet ditt, men kan du en gang kanskje skrive et innlegg hvorfor du ikke har så kontakt med moren din?
Ja, det kommer i kveld eller i morgen 🙂
Har du begynt med mer sminke etter PH? Du brukte ikke så mye der inne.
Ja, det har jeg faktisk. Det blir mye finere på bilder, men samtidig går jeg ofte uten sminke. Inne på Paradise brukte jeg nesten aldri sminke, mye fordi jeg synes det er deilig å gå uten og særlig i varmere klima!
Snakker faren din helt norsk eller kan man høre at han er fra Island?
Haha, du kan høre at han er fra Island. Det er så rart fordi jeg la aldri merke til dette før noen nye venninner la merke til det.
Har du dårlig forhold til moren din?
Jeg skriver et innlegg om dette i kveld eller i morgen 🙂
Var det kun du som valgte å flytte til faren din eller var søsteren din også med på det?
Det var bare meg, i hvert fall først om jeg husker rett. Jeg tror det var en periode hvor vi bodde på hvert vårt sted.
God morgen ❤ I dag er jeg litt bedre, men det var jeg også på morgenen i går så vi får se hvordan det går. Jeg skal i hvert fall komme meg ut, og møte en venninne som har flyttet fra Oslo. Heldigvis er hun på besøk igjen i dag, så jeg gleder meg masse til å møte henne!
Sist jeg var hos frisøren gjorde jeg en deal med henne. Vi ble enige om at jeg skal gjennomgå en virkelig stor forandring i løpet av høsten. Når jeg skal ta en pause fra extension skal jeg faktisk gjøre noe så drastisk som å klippe bob! Ikke nok med det, men jeg skal til og med farge håret rosa, haha. Kan dere se for dere meg med rosa bob? Okei, nå får sikkert en del av dere bilder av Katy Perry opp i hodet… Det er ikke helt den veien jeg skal gå. Den blir en lang bob, liknende Noora fra SKAM sin. Rosafargen skal være en lys pastellrosa, og jeg er usikker på hvor mye jeg ønsker av den.
Uansett gleder jeg meg skikkelig til å gjøre dette, samtidig som jeg er ganske redd. Jeg har sagt at frisøren min skal gjøre det selv om jeg sier nei, fordi jeg må utfordre meg selv litt! I verste fall kan jeg bare sette i extensionet igjen. Verre enn det er det jo faktisk ikke.
Dagen i dag har vært fullstendig kaos. Ingenting har gått som det skal, og med et tett tidsskjema er det helt krise. På toppen av det hele har hodepinen fra her om dagen kommet tilbake, og nå har halsen slengt seg på og blitt vond den også. Dette skulle virkelig ikke skje denne helgen! Jeg har jo fri og skal egentlig på Findings, noe jeg har gledet meg veldig til. Jeg prøvde å gjøre alt som vanlig og late sm om jeg ikke var syk, men det fungerte selvfølgelig ikke. I det jeg kom hjem for å gjøre meg klar til Findings kollapset jeg nesten ned i sengen og klarte ikke komme meg opp. Jeg sov i flere timer, og er enda ikke bedre.
Jeg er så lei meg, og så sjalu på alle som skal, men jeg klarer virkelig ikke. I stede for å kose meg med alle de andre på festival skal jeg ta en rolig hjemme og satse på å bli frisk til i morgen. Lørdag er den absolutt beste dagen i mine øyne, særlig med Karpe Diem som headliner og de er helt utrolig bra live! Jeg tok helt ac på konserten deres under Stavernfestivalen og ønsker å gjøre det samme i morgen kveld, så jeg krysser fingrene for at jeg blir bedre i løpet av kvelden. Noen ganger må man lytte til kroppen og sette helsa først, uansett hvor kjipt det er…
