Det skremmer meg stadig hvor åpen jeg er med dere. Da snakker jeg ikke om hva jeg gjør og hvor jeg befinner meg, men hva jeg tenker på og hva jeg føler. Jeg er egentlig en veldig lukket person, noe alle rundt meg vet godt. Det å snakke om tin har aldri vært min greie, og jeg er ikke den som ringer en venninne om jeg er lei meg og trenger å få utløp for noe. Jeg holder det inne og tenker over det til jeg blir gal eller så skriver jeg, og det har jeg alltid gjort. Forskjellen er at jeg tidligere har skrevet dagbøker som ingen andre enn meg får se. Nå skriver jeg for flere tusen mennesker. Allikevel er det ikke det som gjør at jeg innimellom føler at jeg deler for mye. Det jeg synes er litt rart er at alle rundt meg, kolleger, venner, familie, bekjente, familievenner og kanskje gamle lærere av alle ting leser om hva jeg tenker og føler om absolutt alt.

Når jeg skriver om at jeg har en tung dag, at jeg har kjærlighetssorg, personlige hendelser og hva jeg ligger våken og stresser over når jeg ikke får sove så synes jeg det er rart at de jeg kjenner leser det. Jeg liker ikke at det blir tatt opp i samtaler når vi møtes, fordi jeg er ikke der enda. Jeg har kommet langt på vei når det kommer til å åpne seg mer, men det er fortsatt en lang vei å gå. Det siste stykket skal jeg klare, men akkurat nå fokuserer jeg på hvor langt jeg har kommet på dette punktet! Selv om det fortsatt er litt skummelt så deler jeg med de rundt meg, selv om jeg gjør det via bloggen. Jeg holder ikke lenger alt inne. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg velger å takke Paradise Hotel for dette. Det å være med der var en dytt jeg trengte, og den har hjulpet meg til å bli sterkere, stå mer opp for meg selv, ikke finne meg i noe jeg ikke bør finne meg i og det å åpne meg opp og snakke (rettelse: skrive) om det som plager meg i stede for å holde det for meg selv og bære byrden alene. 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER