Det jeg synes var veldig moro da jeg begynte å blogge igjen var å se gjennom arkivet mitt. Det var et par innlegg om ikke var publisert, rett og slett fordi jeg ikke turte. Det de innleggene hadde til felles var at de var ekte, åpne og personlige. Det var jeg veldig ukomfortabel med å dele før, men nå har noe skjedd og jeg har åpnet meg mer og delt mer enn hva jeg noen gang har gjort med noen i hele mitt liv. Jeg har skrevet om kjærlighetssorgen min, hvor tungt det har vært å ha en psykisk syk person i livet mitt og hvor mye det har tynget meg, og nå skal jeg dele et litt morsomt innlegg jeg ikke turte å dele da jeg skrev det for over tre år siden.

Jeg skjønner ikke hvorfor det var så farlig å dele dette, men av en eller annen grunn synes jeg det den gang. Nå synes jeg det er morsomt å lese, og jeg angrer på at jeg kastet alle dagbøkene mine da jeg flyttet fra den forrige leiligheten min. Hvorfor?? Det hadde jo vært så morsomt å lese nå eller om femten år for den saks skyld.

Via bloggen deler jeg store deler av livet mitt. Jeg skriver om hva jeg skal gjøre, og hva jeg har gjort hver eneste dag. Allikevel skriver jeg veldig sjeldent med et ordentlig personlig preg, og aldri ordentlige personlige innlegg. Dere vil antakeligvis aldri få lese lange, personlige innlegg om mine dype følelser og tanker her på bloggen. Ja, jeg deler tanker og skriver lange innlegg om ting som engasjerer meg, men ikke om meg. Dette vil høres rart ut med tanke på at jeg faktisk skriver en åpen blogg, men jeg er en veldig privat person. Slik har jeg alltid vært, og jeg vil antakeligvis være like privat på dødsleiet. Jeg deler heller ikke mye med de som står meg nærmest. Så hva gjør jeg med alle tankene og følelsene mine? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skriver dagbok. Jepp. Jeg skriver dagbok i en alder av 20 år. Rart? Kanskje, men for meg er det veldig viktig! Hadde det ikke vært for dette hadde jeg nok sprukket. Hvor skulle jeg ellers gjort av tanker og følelser når jeg er som jeg er? Jeg åpner meg mer i de enn det jeg noen gang har gjort for noen. Nå vil dere kanskje tro at jeg har tusenvis av mørke hemmeligheter, men det er ikke tilfellet. Samtidig tør jeg ikke være helt ærlig. Jeg tar meg selv i å nøle før jeg skriver noe jeg egentlig ikke vil. Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg stopper. Kanskje det er noe jeg ikke vil innrømme for meg selv, eller kanskje jeg bare ønsker å holde det helt utenfor noens rekkevidde… Jeg vet ikke. Det jeg elsker med bøkene er at jeg får satt ord på ting. Jeg setter ord på tankene mine, og jeg vet ikke hvilket ord som vil bli skrevet ned før det allerede er gjort. Noen ganger lar jeg pennen løpe, og ingenting gir mening før jeg setter punktum og leser over alt på nytt. 

En annen ting som ligger bak det at jeg faktisk begynte med dette er tanken på fremtiden. Jeg har store planer om å ende opp med en fantastisk mann! Vi skal ha et stort, flott hvitt hus, to eller tre barn og en hund. Ordentlig idyll. Så begynner jeg å tenke… Hvis jeg faktisk får dette, og oppnår det jeg vil kalle målet i livet mitt vil jeg at barna mine skal kjenne den unge meg. Personen jeg er nå. Jeg vil at de skal kunne lese om mine opplevelser da de faktisk skjedde. Jeg vil at min tenåringsdatter skal kunne se at mamma også synes det var vanskelig å studere. Jeg vil at min kjekke sønn skal kunne lese om guttene som bare spilte spill, og dermed ønske å være annerledes. Jeg vil at de skal få vite om alt det morsomme jeg og mine venner gjorde. Jeg vil at de skal lese om oppturer og nedturer. Jeg vil at de skal kunne le av hvor forelsket jeg var i et boyband-medlem, og være stolt av ting jeg har oppnådd! Kanskje de til og med får lese om når mamma møtte pappa, og hvordan hun forelsket seg i han. Hvor flott ville ikke det vært? Jeg vil at de en gang skal kunne kjenne hele meg. Om de leser dette når de er 20 eller 50 spiller ingen rolle, men jeg vil at de skal ha muligheten til det.

Jeg har også tenkt tanken at mine etterlatte vil kunne lese dette den dagen jeg dør. Tenk om jeg dør når mine fiktive barn er små. Da vil jeg at de skal kunne få lese dette en dag de er klare for det, og få lære ting om meg jeg ikke rakk å fortelle de. Hvis jeg dør nå vil også mine nærmeste lære en hel del om meg som de kanskje ikke vet. Jeg vet at jeg gjerne ville hatt den muligheten hvis noe slikt skulle skjedd nå.

Noe av det jeg elsker med dette nå er å kunne se tilbake! Jeg kan gå tilbake til mai måned og lese om hva jeg gjorde da, hva jeg tenkte og hva mine planer for de neste månedene var. Haha, her om dagen leste jeg litt i dagboken fra juni i år, og det stod selvfølgelig mye om hvor flink jeg skulle bli til å trene og spise sunt. Jeg skulle legge om livsstilen min, og når jeg dro hjem til Larvik i julen skulle jeg se helt amaz ut haha. Det skjedde jo ikke. Jeg skriver jo fortsatt det samme i Desember-boken. Forhåpentligvis vil jeg kunne lese den om et par måneder og faktisk ha oppnådd det. Det var spesielt gøy å lese om den evige jakten på en leilighet i Oslo. Jeg var smålig frustrert da kan du si.

Dette er veldig gøy! Jeg anbefaler alle å skrive dagbok. Om du ikke har en får hver måned, ha en for hvert år. Skriv innimellom når det skjer noe spesielt. Det er så morsomt å kunne gå tilbake til en spesifikk dag og lese om hva jeg drev med. Nå har jeg jo bloggen, og jeg må innrømme at Desember-boken er ganske så tom. Jeg har ikke lenger det store behovet, men det er fordi jeg får uttrykket meg mye her også. Jeg får skrevet, og det var hovedgrunnen til at jeg startet med dagbok.

Nå har jeg gått helt i mot det jeg skrev i begynnelsen. Dette er jo superpersonlig! Ikke bli for godt vant, dette er og vil forbli sjelden kost. 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER