I dag hadde jeg min aller første forelesning i et av enkeltemnene jeg skal ta dette semesteret og det har jeg gruet meg skikkelig til. Jeg våknet opp i dag tidlig og kom på at i dag var dagen. Det førte egentlig bare til at jeg ville bli liggende under dyna. Spørsmålet om jeg virkelig trenger en utdannelse dukket opp i hodet mitt, men ble raskt fortrengt fordi jeg vil jo ha en utdannelse, haha.
Det er bare så skummelt, hele greia med utdanning. Det å skulle dukke opp i en forelesningssal full av fremmede mennesker. Jeg vil helst bare være usynlig. Jeg hater sånt! Frykter for å feile, for å stryke eller generelt for å ikke klare det. Herregud, tenk om jeg stryker når alle vet at jeg skal studere!
Heldigvis kom jeg meg opp av sengen og inn på t-banen. Turen opp til Blindern husker jeg nesten ikke fordi jeg var så stressa. Jeg sleit plutselig litt med pusten og holdt på å begynne å grine da jeg nærmet meg selve universitetet. Herregud, så patetisk! Men jeg er seriøst kjemperedd for sånne sosiale settinger. Jeg har litt sosial angst, sånn på ordentlig. Uff. Etter litt mental støtte fra gruppechatten på Snpachat tok jeg mot til meg, gikk inn døren og til min store lettelse var jeg en av de første som kom og kunne dermed plassere meg langt bak i rommet.
Etter det gikk det egentlig kjempebra! Utrolig vanskelig stoff, men det blir nok bedre når jeg får satt meg inn i det. Heldigvis dro jeg og det er jeg veldig glad for. Jeg har nemlig nesten bestemt meg for hvordan veien vider skal se ut, men for å klare det må jeg gjennomføre dette. Det skal jeg få til!
FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER
elsker bloggen din<3 stor fan 🙂
Så bra at du klarte det! Noen ting virker umulig å gjennomføre av og til, men så fort det er gjort føles det mye bedre!
Masse lykke til med utdanningen ☺️
Du er flink!!❤️❤️
Herregud, tusen takk for at du deler ting som dette! Er noe om å høre om ubehag og nervøsitet uten å diagnostisere seg selv, tenker både på Vixen og ubehaget med å dra i forelesning alene for første gang, kjenner meg veldig igjen i begge. Jeg har selv slitt med angst men er i dag mer opptatt av at vi skal omfavne slik hverdagsangst som du beskriver her, en viss del angst er bare menneskelig 🙂
Patrik: Tusen takk, så koselig <3
Misha: Jaa, jeg ble kjempefornøyd 😀
Laurita: Tusen takk <3
Amalie: Takk 😀
Anonym: Så bra du likte det <3
Hei! Jeg selv sliter veldig med å dra på slike store sammenkomster. Ikke at det skjer så ofte i og med jeg ikke er blogger akkurat, men å dra på forelesninger er noe av det verste jeg vet om.. Jeg møter alltid tidsnok opp til å vite at jeg får sitte bakerst. Må jeg sitte fremme så blir jeg helt uvel i hele meg.. Jeg vil ikke si jeg har sosial angst, men kanskje en mild form for det? Å gå inn i rom uten å vite HVEM som er på den andre siden skremmer dritten ut av meg!
Du er kjempeflink som studerer, jobber og blogger! Jeg håper du får flere lesere som innser hvilken bra og fin påvirking du kan være for unge <3
Anonym: Det er akkurat slik jeg føler det også! Det er så ekkelt… 🙁 Tusen takk<3