FINALEUKE PÅ PARADISE

  • 25.05.2017, 23:24

Æææææ! Dette er så utrolig moro. Jeg har klart å komme meg helt til finaluken på Paradise Hotel. Det er helt sykt, og jeg er så utrolig glad og stolt av meg selv. Jeg har klart å holde meg der inne hele tiden uten en eneste ekstra sjanse, og jeg fikk faktisk min første fordel denne uken. Ikke at jeg egentlig trengte den når det viste seg at Martine hadde merket menneskene hun skulle ta som demon på forhånd, men uansett. 

Jeg står igjen som den siste av starterjentene etter at Sofie røk i uke ni, og nå er jeg bare en liten Paradise-uke fra den store finalen! Tenk at jeg faktisk har klart dette. Jeg er utrolig glad, og takknemlig overfor menneskene som har hjulpet meg med å holde meg der inne. Jeg var helt sikker på at jeg skulle hjem i kveld da Henote og jeg havnet sammen bak Kevin. Jeg hadde ikke et lite håp en gang, fordi jeg fikk verdens dårlige følelse på det hele. Magefølelsen min pleier som regel å stemme, og den fortalte meg at jeg skulle ryke ut i kveld. Heldigvis tok den feil for kanskje første gang og nå går jeg inn i finaleuken med den partneren jeg har ønsket å stå med i en finale ganske lenge. Det kunne nesten ikke blitt bedre.

Det eneste som mangler er egentlig Sofie. Vi skulle stå mot hverandre i en finale, og jeg må innrømme at det fortsatt er ganske trist at hun ikke går inn i finaleuken sammen med meg. Se for dere Kevin og meg mot Sofie og Morten i en finale! Hvem tror dere hadde gått av med seieren?

KEVIN + ANDREA

  • 25.05.2017, 19:36

Jeg føler det er på tide å være når det kommer til spørsmål om Kevin og meg. Han bor alltid her når han kommer på besøk til Oslo, noe som er veldig ofte og da har han selvfølgelig fast plass i sengen min. Vi har tullet litt med Sofie og jeg bor i et kollektiv med Morten og Kevin, og når alle vet at de to andre har en greie er det naturlig å spekulere i om Kevin og jeg også har det. 

"Har det blitt noe mellom deg og kevin etter at dere kom hjem fra ph?"  "Er du forelsket i Kevin?"  "Er du og Kevin sammen?"

Kevin er en gutt jeg kommer utrolig godt overens med, og som jeg er veldig glad i. Han er kjempefin og dere har nok sett at vi er gode venner inne på Paradise Hotel. Da vi var partnere hadde vi det veldig koselig, og jeg var veldig glad for å ha han der inne. Nå har det seg slik at det ikke er noe mer enn vennskapelige følelser mellom oss to. Jeg forstår godt at dere spør, men svaret på alle spørsmålene angående oss to er nok nei. Vi er veldig gode venner og kan ha mye moro sammen, men noe kjærlighet på den måten er det nok ikke. Jeg tror han hadde vært en kjempefin kjæreste og jenta som får han er virkelig verdens heldigste!

DET ER DE SMÅ TINGENE SOM TELLER

  • 25.05.2017, 14:45

Jeg merker at jeg må sette mer pris på tingene i livet mitt. Selv om jeg har mye å gjøre og er sliten til tider er det så mye bra i livet mitt. Jeg lever i et av de beste landene i hele verden på flere måter. Vi har et samfunn som bygger på å hjelpe hverandre og at alle er like mye verdt, samtidig som det er et av de tryggeste landene i verden. Jeg bor i en kjempefin og stor leilighet sammen med en av mine beste venner, har en jobb med flotte kolleger, har mulighet til å reise og oppleve ting og jeg har verdens beste venner. Det er lett å fokusere på nedturer og tunge dager, og det har jeg en tendens til å gjøre. Jeg må bli mye flinkere til å tenke på de gode tingene og hvor bra jeg faktisk har det i livet mitt! Det å sette pris på de små tingene i livet kan gjør en dag utrolig mye bedre. Bare det å dra en tur i parken med venner, nyte solen og kose seg i hverandres selskap kan gjøre at en litt kjedelig dag blir ganske fin!










 

HAN SKAL FÅ DEN MED HJEM

  • 25.05.2017, 10:12









Topp H&M // Skjørt Monki // Veske Mango // Solbriller BikBok // Sko Nike

Finværet har virkelig slått til i hovedstaden, og det er bare herlig. Det har vært nydelig i noen dager nå, men jeg har ligget inne på sofaen og vært syk mens resten av Oslos befolkning har kost seg i varmen. Derfor er jeg superglad for at jeg er mye bedre i dag! Det kunne ikke passet bedre med tanke på at det er en offentlig fridag, så jeg kan faktisk bruke dagen i sola som alle andre. Pappa kommer på besøk om en liten stund og det gleder jeg meg veldig til. han er så heldig at han skal få ta med seg bunaden min hjem til Larvik. Jeg har rett og slett ikke plass til den her, og jeg føler uansett at den henger tryggere i skapet hjemme hos pappa enn hva den gjør midt i Oslo sentrum hehe... 
 

MINE FORVENTNINGER TIL PARADISE

  • 24.05.2017, 19:45

Da jeg først takket ja til å bli med på Paradise Hotel var jeg skikkelig gira. Adrenalinet bruste gjennom kroppen. Jeg var utrolig spent, men også litt redd. Hva var det jeg egentlig skulle gå til? Jeg kunne aldri se for meg hvordan det faktisk skulle bli og hva som ville skje. Når fikk jeg sjekke inn, ville jeg være med fra start eller komme inn senere? Ville jeg ryke ut med en gang? Kom jeg til å få noen venner? Hvordan kom livet til å bli når jeg kom hjem? Alle disse spørsmålene surret rundt i hodet mitt i det jeg sa ja. 

Jeg var aller mest spent på de andre deltagerne. Kom jeg til å være det eneste oppegående mennesket? Jeg trodde at jeg kanskje ville møte en eller to andre som jeg kom til å komme overens med. Jeg hadde også mine fordommer mot programmet og deltagerne, til tross for å ha vært fan siden start. Da jeg møtte de andre jentene på vei ned skjønte jeg fort at dette ville bli en fin opplevelse uansett hvordan ting kom til å gå inne på hotellet. Vi hadde det så morsomt sammen i løpet av tiden vi tilbragte sammen før vi sjekket inn. 

Når det kom til selve oppholdet på Paradise Hotel var jeg superspent. Tidligere deltagere har snakket om hvor syk opplevelsen var, men hvor sykt ville det egentlig være? Jeg ville selvfølgelig spille, det er jo det programmet handler om. Det å legge en strategi på forhånd ville være umulig, men jeg hadde planer om å spille på å være sånn passe interessert i spillet med fokus på å være snill mot alle. Jeg var så usikker på hvordan det kom til å gå! Selvfølgelig ønsket jeg å komme meg lengst mulig, finalen og seier var målet. Det jeg ikke visste før jeg sjekket inn var at opplevelsen og minnene skulle være så utrolig bra. Jeg hadde aldri i verden forestilt meg hvor morsomt det faktisk er å være med! Jeg elsker Paradise, og har alltid tenkt at det ville vært skikkelig kult å være med. Allikevel var jeg ikke i nærheten av å se for meg hvor utrolig bra det faktisk var! Jeg angrer ikke et sekund på at jeg var med, og dette er en av de absolutt beste opplevelsene i mitt liv. 



Nå sitter jeg her hjemme i leiligheten jeg deler med Sofie som jeg møtte på Paradise. Jeg har fått flere utrolig gode venner, og flere nye venner. Jeg har fått være med på en utrolig opplevelse som ikke mange andre får oppleve. Jeg har lært å kjenne meg selv bedre, og jeg har blitt mye tryggere på hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg tør å stå opp for meg selv og bryr meg mindre om hva andre mener. Jeg er i semifinaleuken på Paradise Hotel, og det er så sinnssykt kult! Nå må dere bare følge med videre for å se hvor langt jeg kan klare å komme meg. Neste uke er finalen og hele Paradise Hotel 2017 er over... Det blir så rart da dette har vært en skikkelig stor del av livet mitt de siste tre månedene. 

FILMTIPS: ADOPSJONENS PRIS

  • 24.05.2017, 15:20

Jeg vil gjerne oppfordre alle til å se denne dokumentaren. Nå som jeg er syk må jeg finne noe å fylle dagene mine med, og en venninne tipset meg om denne. Jeg fikk en liten brief om hva den handlet om, og ble interessert med en eneste gang. Dette er en veldig sterk, men også en veldig viktig dokumentar i mine øyne. Den belyser et tema som kanskje ikke er så godt kjent, og da den først ble vist i Danmark fikk den utrolig mye oppmerksomhet. Det er skrevet en del om den i ettertid, og jeg vil anbefale alle å Google "adopsjonens pris" etter å ha sett dokumentaren for å vite mer om hva som skjedde videre. 

Dokumentaren handler om en adopsjon fra Etiopia til Danmark. Det er et dansk ektepar som skal adoptere et søskenpar, Masho og Roba. Foreldrene til Masho og Roba lever på landsbygden i Etiopia med flere barn. Når de blir diagnotisert med HIV får de beskjed fra landsbylegen at de har kort tid igjen å leve bestemmer de seg for å adoptere bort to av de yngste barna sine for å gi de et bedre liv. Det er et adopsjonsbyrå i Danmark, samt et privat etiposik byrå og etipoiske myndigheter som sammen står for prosessen av adopsjonen. Foreldrene tror de skal få en ny dansk familie og fortsatt ha kontakt med barna sine etter at de flytter til Danmark... 

Når det etiopiske søskenparet kommer til sitt nye hjemland blir det raskt konflikt. Jenta Masho klarer ikke helt å tilpasse seg den nye situasjonen, og allerede etter tre uker søker hennes nye foreldre hjelp hos psykolog og adopsjonsbyret. De klarer rett og slett ikke håndtere det at den fine, lille jenta sliter med å venne seg til en helt ny og annerledes hverdag langt borte fra foreldrene og landsbyen hun har vokst opp med. Det er så utrolig fælt å se på hvordan fine Masho som er utrolig forvirret over situasjonen blir behandlet av foreldrene sine. De sender henne blant annet på avlastningshjem, og leter etter feil ved alt hun gjør. Jeg skal faktisk avsløre slutten, fordi det ødela ingen verdens ting for meg at jeg visste hvordan den sluttet. Det gjorde bare at alle inntrykk ble enda sterkere. De danske foreldrene som hentet henne fra Etiopia for å bli foreldrene hennes ender faktisk opp med å sende henne på barnehjem i Danmark! 

Jeg gråt og gråt da jeg så denne dokumentaren. Det var forferdelig vondt å se hvordan den lille jenta ble behandlet av de som skulle bli hennes trygghet i en helt ny verden, og hvordan det hele endte ved at de sendte henne bort. Det er med god grunn at denne dokumentaren fikk mye oppmerksomhet i Danmark, og det endte faktisk med at det danske paret måtte gå under jorden en periode. Den siste oppdateringen jeg har sett er at de etiopiske foreldrene, som hele tiden var fra seg fordi de ikke fikk noen opplysninger om hvordan barna hadde det, nå prøver å få annullert adopsjonen. Det er en veldig spesiell situasjon og jeg aner ikke hva som er rett å gjøre her, men uansett vil jeg anbefale dere alle å se den! Den ligger ute på NRKTV.no og Netflix.  

DET ER SNART FINALEFEST

  • 24.05.2017, 07:59

Jeg er fortsatt syk og irriterer meg grønn over at det er fint vær ute! Jeg vil også gå ute på gata i sommerkjole med solbriller på og spise is, grille i parken og sole meg på balkongen. I stede ligger jeg hjemme i sengen min og synes synd på meg selv fordi jeg er lei av å være syk. Det er det absolutt kjedeligste jeg vet om i hele verden. Jeg blir så rastløs, og kan nesten ikke åpne sosiale medier fordi jeg blir så sjalu på alle som er friske og koser seg i sola. 

Det jeg faktisk kan gjøre når jeg først ligger her er å finne antrekk til finalefesten. Tenk at det bare er litt over en uke igjen av årets Paradise Hotel! Det er så trist, herregud. Jeg kommer nok til å sutre over dette i noen uker fremover, så det er bare å forberede seg. Finalen er allerede neste torsdag, og da skal selvfølgelig alle deltagere med følge og alle som har jobbet med programmet feire årets sesong. Jeg gleder meg masse! For det første blir alle samlet igjen, noe som er skikkelig koselig, og for det andre tror jeg det blir en sykt fra fest! Premierefesten var helt fantastisk, og jeg ser for meg at finalefesten blir enda bedre. Nå må jeg bare finne en kjole som passer seg. Jeg elsker kjolen jeg brukte på premierefesten, og det er nesten så jeg vil ta den på igjen haha. Det kan jeg jo ikke, så jeg har funnet noen alternativer. Vil dere hjelpe meg å velge?


    1. HER                                                   2. HER                                                  3. HER                                                     4. HER
 

Hvilken kjole burde jeg bruke på finalefesten?

 

JEG HAR KJÆRLIGHETSSORG

  • 23.05.2017, 20:06

Hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg skikkelig kjærlighetssorg om dagen. Det er så trist, og jeg har helt seriøst litt vondt i hjertet mitt. Jeg savner tiden i Mexico så utrolig mye, og det er like før jeg begynner å gråte når jeg hører sanger som minner meg om tiden der. Jeg sitter virkelig igjen med kun gode minner, og det er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. 







Det er ikke nødvendigvis alt som skjedde inne på hotellet som gjør at jeg sitter igjen med denne følelsen, men alt som skjedde rundt. Da vi dro til Trondheim var jeg på Gardermoen for første gang siden vi dro til Mexico, og jeg ble nesten litt lei meg. Jeg ble tatt rett tilbake til den natten vi fem starterjentene reise ned til Nord-Amerika. Alle var så spent. Det var egentlig ingen av oss som kjente hverandre, men vi endte opp med å ha en utrolig fin tur! Etter å ha tilbragt noen dager på utsiden tullet vi med at vi bare skulle bli igjen på det hotellet fordi vi var på en morsom jentetur. Jeg husker da vi spilte inn introene, og tilbragte en hel dag sammen på et kjempefint feriehus i sola! Vi har fått oppleve så utrolig mye morsomt, som kanskje ikke så mange andre får og jeg savner alt sammen.







Jeg savner jentene. jeg savner tiden før vi sjekket inn. Jeg savner å ha alle disse menneskene rundt meg. Jeg savner å ha null forpliktelser og leve et luksusliv på et fantastisk hotell i strålende sol i Mexico. Jeg savner absolutt alt, og det som gjør at jeg savner dette så mye er at jeg vet at jeg aldri får oppleve det samme igjen. Dette var virkelig once in a lifetime, og akkurat nå vil jeg bare spole tiden tilbake og oppleve alt en gang til!

BEGYNNER VI Å BLI VANT MED TERROR?

  • 23.05.2017, 13:24

Det som skjedde i Manchester i går er så ubeskrivelig forferdelig og enda et at mange tegn på hvor syk verden er. Elendigheten tar aldri slutt, og terror er en forferdelig feig og fæl handling. Det å angripe en konsert hvor flertallet av tilskuerne er unge mennesker gjør det hele bare enda verre. Det er et angrep på de nye generasjonene som skal være med på å forme samfunnet videre. Unge stemmer, unge tanker som tenker nytt og spennende. Dette er enda et angrep utført på kveldstid i en Europeisk storby hvor innbyggerne er ute og nyter livet, friheten og tryggheten. 

For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere? 

Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer, hvorfor slikt skjer. 

Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli vant til dette. Jeg husker så utrolig godt da angrepet i Paris startet for rundt to år siden. Jeg satt oppe hele natten og fulgte med minutt for minutt, sjokkert og livredd. I går så jeg overskrifter om et høyt smell og døde mennesker på en konsert i Manchester. Jeg ble utrolig trist og sint, men ikke overrasket. Det skremmer meg. Begynner vi virkelig å bli vant med terror?

Terrorisme er så jævlig. Det er et helvete. 

DET BESTE MED EN OFFENTLIG DAGBOK

  • 23.05.2017, 10:39

Jeg elsker å blogge av mange grunner, men det er hovedsaklig det at jeg får skrive som gjør det moro. Det å skrive har alltid vært en måte å få utløp for følelser og tanker på. Jeg er ikke glad i å snakke om sånt, og jeg er heller ikke god på å formulere meg muntlig. Av den grunn har jeg alltid foretrukket å skrive. 

Det er flere grunner til at jeg synes blogging er kjempegøy! Jeg må virkelig bruke hjernen og være kreativ for å skape gode innlegg. Jeg får ordnet meg, presset meg opp av sengen på fridager og gjort mye jeg vanligvis ville byttet bort for en powernap eller et seriemaraton, noe jeg får veldig lite ut av. Dette gjør igjen at jeg er mye mer sosial og gjør masse morsomme ting jeg kanskje ikke ille gjort ellers! Jeg ender opp med å skape enda flere gode minner enn tidligere. Det å faktisk ha muligheten til å bla tilbake i arkivet og se hva jeg gjorde på denne dagen for et år siden er gull verdt. Jeg kan se tilbake på eventer, bursdager, reiser og lese hva jeg tenkte og følte der og da. Det er en unik mulighet man får ved å blogge. I en dagbok har du teksten, men på en blogg har du også bilder og filmer satt sammen med følelser og tanker. Om fire år kan jeg gå tilbake i arkivet og finne frem innleggene om Trondheims-turen. Jeg kan lete meg frem til innleggene om Mexico og Paradise Hotel. Jeg kan bla tilbake i bildene fra hotellet og tiden etterpå og få alt litt nærmere igjen. Det er dette jeg setter mest pris på med min offentlige, digitale dagbok. 




 

VI MÅ SLUTTE Å DRA HVERANDRE NED

  • 22.05.2017, 22:45

Det har vært mye snakk om hvor fin gjengen i årets Paradise Hotel-sesong er og at vi alle er gode venner i ettertid. Jeg setter veldig stor pris på dette, og selv om det kanskje har vært kjedelig for tv-seerne at det ikke har vært mye drama synes jeg man skal se det i et større perspektiv. Det er utrolig hyggelig at en så stor gjeng med unge mennesker som har forskjellig personlighet og syn på ting klarer å vise forståelse og knytte bånd i en setting hvor man konstant blir satt opp mot hverandre. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke var noen jeg virkelig mislikte da jeg møtte de inne på hotellet, men det var selvfølgelig noen jeg kom bedre overens med enn andre. 

I ettertid har jeg vært veldig glad for at vi klarer å la det som skjedde i Mexico bli i Mexico. Jeg har hele tiden trodd at vi lot det ligge igjen der, og ingen tok noe personlig. Det kan vise seg at jeg har tatt litt feil på det punktet. Jeg har fått inntrykk av at noen av de andre deltagerne blir såret og kanskje litt sint over ting som blir sagt på tv-skjermen. Jeg har selv blitt overrasket over hendelser og utsagn fra de andre, men jeg kan le av det og etter et par minutter er det glemt. Jeg ønsker ikke å gå nærmere inn på akkurat hva dette er, men selvfølgelig blir man overrasket over uttalelser og reaksjoner fra de andre som man ikke visste om. Dette kan være både positivt og negativt. 

Jeg kan forstå om andre som var med blir overrasket når de ser hva jeg sier og hvordan jeg oppfører meg på TV. Jeg inntok en rolle hvor jeg spilte på å være snill, hyggelig og veldig lite involvert i spillet. Av den grunn er det veldig forståelig om de andre blir overrasket når de ser at spillet var ,mitt hovedfokus inne på hotellet. De fleste trodde nok at jeg fokuserte på å sole meg og kose meg, ikke spille ut vennene mine. Jeg har full forståelse for at det er rart å se på nå, men jeg mente aldri noe vondt mot noen der inne som person. 

Nå som vi er tilbake i Norge og serien snart er ferdig på tv mener jeg det er viktigere enn noen gang at vi støtter hverandre i stede for å dra hverandre ned. Det er ingen andre enn vi som var der som kan forstå hva vi har vært gjennom. Det er ingen andre enn oss som vet hva som faktisk skjedde i situasjoner, hvordan det var å være der og hvordan det er å komme hjem igjen. Hele settingen er veldig spesiell, og det er bare vi som kan forstå hverandre. Jeg mener derfor at vi bør hjelpe hverandre så godt vi kan, støtte og være der om det trengs i stede for å snakke hverandre ned. Jeg ønsker alle de andre alt godt og håper vi kan bevare vennskapet så lenge som mulig! Det er utrolig mange fine mennesker som har vært med i denne sesongen, og jeg er evig takknemlig for å ha blitt kjent med akkurat disse.

JEG VIL BARE GRÅTE

  • 22.05.2017, 19:21

Akkurat nå er jeg så lei av alt. Jeg vil bare legge meg i sengen, la tårene strømme og bli der til jeg ikke er lei meg mer. Det er for mye for meg akkurat nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg har ikke tid til noe av det jeg vil og bør gjøre til tross for at jeg sover maks fem timer hver natt. Jeg ligger oppe til sent langt utpå natten for å skrive blogginlegg, står opp tidlig for å poste de samtidig som jeg må rekker å trene, planlegge dagen, ta bilder, rydde, vaske, være sosial og ikke minst jobbe noe som tar åtte timer av dagen min. Det å skulle blogge og jobbe fulltid samtidig er utrolig vanskelig, og det er så beinhardt at jeg aldri kunne forestilt meg det uansett hvor mye jeg hadde prøvd. 

Det å blogge krever mye hardt arbeid, og ikke minst mye tid. Jeg vil være fornøyd med alt jeg velger å poste her på bloggen. Det vil si alt fra bilder til plassering av tegn i en setning. Jeg vil at det skal være bra fordi jeg nekter å gjøre noe halvveis. Hvis jeg først blogger så blogger jeg, og da skal alt være på plass. Bildene skal være bra og varierte, teksten skal være god og lettlest og alt skal henge sammen. Det at jeg jobber i åtte timer fem til seks dager i uken i tillegg til bloggen gjør alt utrolig mye vanskeligere, og det krever at jeg må jobbe ti ganger hardere. Jeg må stå opp tidligere, legge meg senere og tvinge meg selv til å fungere når jeg aller helst vil legge meg ned og bare glemme verden rundt meg.

Akkurat nå er jeg så sliten. Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut fremover, og for meg som planlegger alt til hver minste detalj er dette veldig stressende. Jeg må oppdatere alle sosiale medier til enhver tid, og det jeg legger ut skal være bra. Jeg må gjøre dette, nettopp fordi det er dette jeg vil drive med! Jeg elsker å blogge, og jeg elsker å få respons på det jeg deler. Jeg har blogget av og på siden jeg var seksten år gammel, og det er en grunn til at jeg aldri har klart å legge det fra meg. Jeg elsker det. Jeg elsker å skrive, jeg elsker å ta bilder og jeg elsker å kunne dele mine meninger og mitt syn på ting med dere. Jeg elsker å skape diskusjon og jeg elsker å få respons.

Det er bare det at alt skjer på en gang nå, og hodet mitt klarer ikke henge med. I det jeg blir ferdig med en ting kommer jeg på femten andre ting som skal gjøres, og i det jeg prøver å få oversikt dukker det opp ti nye ting jeg må gjøre. Fridagene mine er ikke lenger fridager, men dager som er fullbooket fra morgen til kveld. Når skal jeg få til å ta det med ro og leve det livet jeg vil leve?

Jeg vet at jeg må jobbe hardt for å oppnå det jeg ønsker, og det er jeg veldig innstilt på, men noen dager trenger man faktisk bare å legge seg ned i sengen og glemme at verdens utenfor rommets fire vegger eksisterer. 

ANTREKK

  • 22.05.2017, 15:12










Jakke Cubus // Topp H&M // Bukse BikBok // Veske Mango // Sko Nelly
 

BYE BYE TRONDHEIM

  • 22.05.2017, 09:52

Vi har hatt en så fin helg i Trondheim, og det er skikkelig trist å dra hjem. I går hadde vi en veldig rolig dag fordi jeg har klart å bli syk. Selvfølgelig! Hvem andre enn meg klarer å bli syk på tur. De andre dro ut og hadde det moro mens jeg måtte ligge hjemme med tett hals, verkende øyne og hodepine. Jeg hadde det helt forferdelig, og har kanskje sovet ett minutt i natt. 

Det har uansett vært veldig deilig å komme seg bort litt og ikke ha noe man må forholde seg til på en måte. Det er ikke noe man må gjøre når man er på tur. Jobb, trening, vasking, matlaging og alle hverdagslige ting forsvinner og noen ganger trenger man virkelig det. Jeg har i hvert fall satt stor pris en frihelg borte fra hverdagen min, og den var perfekt frem til i går haha. 















JEG SKYLDER DEG INGENTING

  • 21.05.2017, 19:54

Nå har jeg vært en del ute i det siste, og det er en ting som begynner å irritere meg litt... Dette har jeg egentlig tenkt på og irritert meg over i flere år. Ja, helt siden jeg ble gammel nok til å dra ut på byen. Jeg møter utrolig mang hyggelige mennesker som vil ta en liten prat, og det synes jeg bare er koselig. Vi utveksler noen setninger og etter et par minutter går vi hvert til vårt. Small talk på byen er ikke uvanlig, og de fleste av oss blir vel et par hakk mer sosiale etter et par glass vin. Det som er problemet er de som forventer noe mer bare fordi man snakker sammen eller fordi de velger å tilby meg et glass vin eller en drink som jeg gjerne takker ja til.

Hvis jeg står i barkøen og en hyggelig fyr begynner å prate meg meg så slår jeg gjerne av en prat for å få tiden til gå gå. Hva annet skal jeg gjøre i køen? Det er uansett hyggelig med litt small talk. Om han da tilbyr seg å kjøpe en drink eller et glass vin til meg er det utrolig hyggelig. Jeg takker pent og viser at jeg setter pris på det, men det betyr ikke at jeg da må henge med han resten av kvelden. Selvfølgelig er det mange som gjør dette nettopp for å være hyggelig uten å forvente noe mer, men så har vi de få som ødelegger moroa. Du vet de som spanderer en drink på deg og tror de fikk med deg på kjøpet. De som forventer at du nå kun skal ha øyne for dem, sitte med dem, snakke med dem og selvfølgelig bli med dem hjem. Beklager å måtte skuffe dere, men det å kjøpe en drink betyr dessverre ikke at du automatisk har sikret deg mitt selskap for kvelden. Det betyr at du har gjort en veldig hyggelig ting, og fått en fin mulighet til å starte en samtale hvor du kan vise at du er en hyggelig fyr (om du er det da...).

Så til dere som forventer en partner og et ligg for kvelden, bare slutt. Benytt heller muligheten til å starte en samtale så ser dere hvor det ender. 

Andrea Sveinsdottir

Kontakt: andrea_sveinsdottir@hotmail.com Instagram: andreasveinsdottir

Search

Bloggdesign

hits