Nå skal jeg fortelle dere en veldig ærlig historie. En historie jeg har skammet meg litt over, i alle fall deler av den. Jeg skal fortelle dere hva som skjer når kan jobber hardt og ikke gir opp, hva som kan skje om du tør å ta sjanser og hvordan jeg klarte å kapre drømmejobben.

Nå har jeg en godt lest blogg med trofaste lesere på toppen av listen til blogg.no. Det har jeg egentlig vært ganske lenge, men det jeg også kan si nå, i motsetning til tidligere, er at dette er jobben min.

Jeg er fortsatt en liten fisk i et hav av flinke folk, men jeg er også flink! Og jeg lever nå ut drømmen min. Jeg får leve av og jobbe med noe jeg synes er kjempegøy. Alt i alt har det definitivt vært verdt det. Jeg ville ikke gjort noe annerledes selv om det til tider var ganske hardt. Jeg kan jo legge til at dette var etter deltakelsen min i Paradise Hotel og bloggen lå og koste seg på topplisten.

I en periode jobbet jeg rundt 80%, ofte seks dager i uken i butikkjobben min. I tillegg prøvde jeg for harde livet å få bloggen min opp og frem og publiserte tre innlegg hver eneste dag. Innlegg jeg måtte ha klart på forhånd fordi jeg skulle jobbe hele dagen etterpå uten tilgang til mobil. Jeg satt i pausene mine på jobb og delte innlegg. Jeg hadde macen min med på jobb og i stede for å spise og slappe av i pausen jobbet jeg. Jeg jobbet DØGNET RUNDT.

En vanlig vakt jeg ofte hadde flere ganger i uka var 11-19. Jeg pleide å stå opp i seks-tiden for å kunne jobbe med bloggen før jeg dro på jobb. Så jobbet jeg i pausen. Så dro jeg kanskje en tur på trening før jeg dro hjem og jobbet til langt på natt. Hvis jeg var sosial satt jeg alltid med macen. Jeg var med, men jeg var ikke til stede. Jeg hadde ikke tid!

På dette tidspunktet gikk ting rundt, men jeg var så sliten. Så sliten! Og jeg skjønte at dette kunne ikke gå i lengden. Jeg hadde allerede holdt på i mange måneder, men jeg skjønte at jeg måtte ta tak. Jeg tjente noen få tusen i måneden på bloggen. Jeg pleide å fakturere for rundt seks tusen før skatt. FØR SKATT. Det er ikke mye penger når du leier leilighet i Oslo, har regninger som skal betales og prøve å leve litt.

Jeg bestemte meg for å ta en skummel avgjørelse. Den skumleste jeg hadde tatt til da. Jeg skjønte at hvis jeg skulle klare å levere gode nok innlegg så måtte jeg ha tiden til det. Jeg fikk en ny jobb og startet i en mindre stilling. Det var da ting virkelig begynte å gå bedre med bloggen, men det var mye som måtte ofres.

Lønningen jeg fikk i måneden var akkurat nok til å dekke husleia. Det jeg hadde å leve for var det jeg tjente på bloggen, som enda var det samme til tross for at lesertallene økte. Så ja, rundt fire, maks fem tusen i måneden. Det skulle gå til mat for hele måneden, strøm, mobilregning, forsikringer og egentlig alt som må til for å leve.

Nå kommer delen jeg lenge skammet meg over, men som jeg nå skal være helt ærlig om med dere – det var et helvete. Jeg måtte låne penger hver eneste måned for å klare det. Jeg hadde MasterCard (håpløst) som jeg makset og betalte ned på, for så å makse det igjen.

Jeg måtte gå med kalkulatoren på matbutikken hver eneste gang for å se om jeg hadde råd til det jeg trengte. Melk pluss havregryn pluss egg pluss knekkebrød. Nei, minus knekkebrød. Sånn, da går det fint. Jeg overdriver ikke en gang. Det var så ille og det var så ille lenge!

Jeg kunne ikke være med på noe som helst. Jeg kunne ikke reise, noe som delvis er grunnen til at jeg virkelig måtte reise fra meg etter Love Island haha. Jeg jobbet, dro på trening og var med venner, så lenge vi ikke skulle gjøre noe som kostet penger.

Det er lett å tenke at man automatisk blir rik av å ligge på topplisten til blogg.no, særlig når flere roper høyt om hvor mye de tjener. Nå er det ikke sånn for alle og det var ikke sånn for meg. Heldigvis tok jeg en veldig viktig avgjørelse i fjor vår og valgte å stå helt alene som blogger i en stor og usikker bransje. Det kunne gått til helvete, men det gjorde det heldigvis ikke.

Siden i fjor sommer har jeg i teorien kunnet leve av bloggen. Det eneste som stoppet meg var usikkerheten, og det at jeg sa fra meg en stilling som sikret husleien hver måned til noe som var totalt usikkert. Dere vet jo hvordan det gikk. Jeg sitter jo her i dag og lever et fantastisk bra liv og koser meg med en jobb jeg virkelig elsker. Jeg tjener ikke syke summer i måneden, men jeg tjener nok til å leve et godt liv.

Nå har jeg en utrolig digg jobb! Jeg styrer mine egne timer. Jeg jobber så mye eller så lite jeg vil, vel vitende om at ting ikke kommer av seg selv og at hardt arbeid som regel lønner seg. Jeg har luksusen til å kunne jobbe fra sengen min, men jeg har som regel ikke muligheten til å ta meg fri. Jeg kan sove til halv to om jeg vil det, men jeg velger å stå opp kvart over åtte i ukedagene. Jeg har en jobb som for meg gir meg den største luksusen av alle, kontroll over og full fleksibilitet i egen arbeidsdag.

Jeg forteller dette fordi jeg vil at dere skal vite at jeg har jobbet for dette. Jeg har jobbet så utrolig hardt. Jeg hadde lyst til å gi opp så utrolig mange ganger. «Nå må jeg bare innse at dette kommer til å forbli en hobby». Den tanken ødela nesten alt. Hadde jeg latt den tanken ta kontroll hadde jeg ikke sittet her i dag med drømmejobben.

Så ja… Dette er vel en slags «ting kommer ikke av seg selv»/«ikke gi opp drømmen din»-tirade haha. Jeg ønsker å fortelle at jeg faktisk har jobbet for å komme meg hit og jeg ønsker å inspirere dere som er i ferd med å gi opp til å fortsette! Det kan gå <3