Jeg kommer hjem og tar ut den store bunken med post fra postkassen. Vi har ikke vært hjemme på en uke så den er full av brev, reklame og noen pakker. Jeg lurer alltid på hvordan postmannen klarer å trykke alt det der inn i min bittelille postkasse.

Jeg slenger alt ned i en handlepose og fortsetter turen inn til leiligheten min. Posen plasseres på kjøkkenbenken, varene legges på plass og jeg kikker raskt over posten. Bla, bla, bla, HVA? Et brev fra gynekologen? Nei, nei. Jeg skulle ikke høre noe hvis alt var i orden. Dette betyr at noe er galt? Hva i all verden skal det være?

Halvveis i panikk og tar jeg med meg brevet inn i stua. Morten står ganske så forvirret igjen på kjøkkenet og prøver å spørre om alt er bra. Nei, selvfølgelig er ikke alt bra. Det er tydeligvis noe som er galt med meg. Noe som gynekologen har funnet mens jeg har gått rundt her og ant fred og ingen fare. Jeg hadde faktisk glemt at det kunne være noe galt. Det er jo aldri noe galt. Det er bare noe de sier, “vi tar kontakt hvis det er noe”, men så tar de aldri kontakt. Ikke før nå…

Jeg åpner brevet og skummer gjennom. Bla, bla, bla celleforandringer. Celleforandringer? Nei. Det kan ikke stemme. Jeg har jo tatt HPV vaksinen. Jeg har ikke celleforandringer jeg? Jeg sjekket jo dette for et års tid siden og da var alt fint.

Jeg begynte å tenke tilbake på en melding jeg fikk for noen uker siden. Den fortalte meg at jeg må begynne å sjekke celleforandringer jevnlig fordi jeg fyller 25 i år. Nå har jeg tydeligvis disse celleforandringene og det gjør meg redd. Betyr ikke dette at jeg er mer utsatt for å få kreft? Kommer jeg til å få kreft? Hvor alvorlig er dette? Hva skjer nå? Hva gjør jeg?

Alle disse spørsmålene raste gjennom hodet mitt mens jeg satt og prøvde å skjønne hva jeg nettopp hadde lest. Jeg måtte lese det igjen, lette celleforandringer, oppfølging anbefales. Okei, men hva faen betyr dette? Jeg tok et bilde av brevet og sendte til en venninne av meg som er sykepleier. Bare bildet og teksten “hva betyr dette?”.

Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar. “Du har lette celleforandringer, det er ganske vanlig. Det betyr at du må dra og sjekke deg jevnlig, hvert år.” Okei, så det er ikke direkte farlig? “Nei, det er ikke det”. Det beroliget meg. Jeg ble lettet, men var fortsatt ganske satt ut så jeg Googlet og leste.

Så begynte jeg å bli ganske irritert. Hvordan kan man sende ut et så enkelt brev uten noe mer form for kommunikasjon? Hvorfor er det ingen som ringte meg og forklarte dette? Hvorfor ble jeg ikke innkalt til en time og fortalt hva dette innebærer og hva jeg burde gjøre videre? Hvorfor får jeg et slikt brev som forteller meg at det er noe galt med meg, som potensielt kan utvikle seg til å bli noe alvorlig, og må Google og spørre meg frem til svaret? Hvorfor får jeg ingen oppfølging?

Jeg vet ikke med dere. Det er kanskje jeg som overreagerer, men å få en slik beskjed og å sitte igjen med så mange spørsmål var ganske skummelt. Jeg hører, leser og ser hvordan celleforandringer kan utvikle seg til å bli noe farlig. Selvfølgelig blir jeg redd! Jeg vet ikke hva lette celleforandringer betyr. Det sier meg ingenting. Jeg ser ordet celleforandringer i et brev fra gynekologen og blir livredd.

Så, ja… Nå har det gått noen uker. Jeg har fått summet meg litt, men hvis jeg skal være helt ærlig med dere så er jeg fortsatt redd. Jeg synes dette er skummelt og jeg føler meg enda som et stort spørsmålstegn. Jeg så det virkelig ikke komme. Ikke i det hele tatt.

Jeg krysser fingrene for at alt går bra og kanskje de til og med går tilbake av seg selv, men jeg skal ikke legge skjul på at tankene vandrer og det går fort fra å tenke at dette går fint til å tenke på det verste som kan skje. Jeg skal dra til legen min og få svarene jeg ønsker meg, som gynekologen tydeligvis ikke klarte å gi meg eller i det hele tatt tilby meg. Jeg skal i hvert fall sjekke meg jevnlig og det burde du også ❤️