Reklame | annonselenker Monki / Nelly

OVERDEL MONKI HER / BUKSE HER / SKO HER

Hei, fineste dere! Hvordan har dagen deres vært? Jeg kan si at dagen i dag var hundre ganger bedre enn dagen i går. I dag har jeg kost meg skikkelig. Jeg dro til byen klokken tolv og møtte en venninne, vi skravlet lenge, spiste en deilig lunsj, kikket i butikker og spiste enda mer 😉

Det var ordentlig godt etter dagen jeg hadde i går. Den startet bra med jobb og jeg har spilt inn masse gøy sammen med frisøren min som jeg skal få redigert og lagt ut til dere. Morten og jeg spiste en skikkelig god lunsj på favorittstedet Panda Panda og dro hjem til den fine lille valpen vår.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selv om jeg gjorde morsomme og koselige ting så gikk jeg hele tiden med en vond følelse. Jeg gruet meg så ufattelige mye til å dra på valpekurset jeg skulle på senere på kvelden. Det er noe med slike settinger som jeg ikke takler så bra…

Jeg visste ikke hvor det var, jeg skulle gå inn i et rom med fremmede hvor vi skal presentere oss for hverandre og dele. Jeg hater slike ting. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske. Jeg gruet meg alltid til første skoledag selv om jeg likte skolen. Hvis jeg forsov meg til noe så droppet jeg det heller enn å komme for sent, tanken på å komme inn i et fullt rom og få alles øyne på seg… Jeg nektet å være med på det såkalte sonelaget med håndballen hvor man sendte en eller to spillere hva hvert lag fordi jeg fikk vondt inne i meg av tanken på å samles på den måten, masse fremmede, hva hvis jeg var for dårlig, hva hvis jeg dummet meg ut.

Det var også en av grunnene til at jeg ikke klarte å fortsette studiet. Det ble verre å verre å gå inn døren til forelesningssalen. De siste gangene stod jeg bare utenfor, men turte ikke åpne og endte opp med å gå hjem.

Det der har fulgt meg hele livet, og mange synes det er rart fordi jeg har jo klart å være med på realityprogram med vilt fremmede, jeg klarer å snakke på intervjuer, jeg er jo blogger! Jeg vet det. Jeg synes det er skikkelig rart selv og jeg har ikke noe svar til dere. Det er liksom noe helt annet, men jeg kan ikke forklare dere hvorfor. Jeg vet virkelig ikke hvorfor det blir sånn, men det er helt grusomt.

Hele gårsdagen var forferdelig fordi alt jeg tenke på var hvor mye jeg gruet meg til å dra på valpekurs. Jeg gråt og gråt like før jeg skulle dra. Jeg gråt i bilen på vei dit, men denne gangen hadde jeg ikke noe valg. Denne gangen er det ikke bare meg det går utover om jeg ikke drar, slik som med studiet eller sonelaget. Denne gangen kom det også til å gå ut over Trulte og derfor visste jeg at jeg kom til å klare å gå inn den døren, men det var mildt sagt en kamp med meg selv.

Det gikk som det alltid gjør, veldig fint, så jeg vet ikke hvorfor det blir sånn hver gang. Da jeg kom hjem var jeg helt utslitt. Kroppen min var tung, hodet verket og jeg var så trøtt. Det å kjempe så mye med seg selv er skikkelig tungt, men heldigvis vant jeg denne kampen og jeg skal vinne flere. Husker dere målet mitt for 2020? Si JA til mer og ikke trekke meg. Det skal jeg klare.