Dette innlegget hadde faktisk gått helt i glemmeboken, men da jeg skulle planlegge innlegg for tiden min på Love Island fant jeg dette i arkivet. Grunnen til at jeg velger å poste det i dag er ikke helt tilfeldig. Det er nemlig bursdagen til lillesøsteren min Embla! Så til deg: Gratulerer så mye med dagen <3 Jeg er så glad for at jeg har deg i livet mitt og gleder meg så mye til å se deg igjen når jeg kommer hjem!
Da søsteren min var på besøk sist spurte jeg om hun kunne skrive et gjesteinnlegg. Jeg var så sliten i hodet og lat jeg ville var å sove. Snill som hun var takket hun ja til oppgaven og skrev et noe utradisjonelt blogginnlegg, nemlig et slags eventyr om oss. Haha, jeg lo godt da jeg leste det fordi det er så on point. Muligens litt vanskelig for dere å skjønne humoren, men for de som kjenner oss er dette veldig moro. Jeg håper dere og kan se det og velger å dele innlegget med dere!
Det var en gang et kongerike langt, langt borte. Kongeriket hadde overflod av sukkerspinn og enhjørning-støv. De som styrte kongeriket var en konge og en dronning. Makten var ene og alene deres, enn så lenge. Kongeparet ventet nemlig barn. En sen høstnatt i oktober 1994 ble barnet født. Det ble en liten prinsesse som de navnga Andrea. Hun hadde lyse lokker, blå øyne og en sjarm som nærmest trollbandt de voksne rundt henne. Kongen og dronningen var blendet av hennes sjarm, og gjorde alt for at det lille barnet skulle ha det bra. Den lille prinsessen visste dette, og ga seg ikke om det var noe hun ville ha. Andrea var fornøyd med denne tilværelsen.
Dagene bestod av å kose med dyrene i kongeriket, samt å pynte seg med perler og tiaraer. Den lille prinsessen kunne ikke vært mer tilfreds. All oppmerksomheten var rettet mot henne, og hun ble overøst med materialistiske gaver fra borgerne i kongeriket. Hun badet i komplimenter, som hvor sukkersøt hun var, hvor fagre hennes blonde lokker var, og hvordan hun selv var en gave for det kongelige paret. Ikke visste hun at alt dette skulle endres.
Årene går, og den lille prinsessen merker at noe endrer seg. Hun får en uggen følelse. Det var noe som ikke stemte. Hun la merke til at kongeparet nå gledet seg, men gleden var ikke fullt og helt dedikert til henne. Hva var det som var på ferde?
Året er 1996 og ved en ny høstnatt skjer det som ikke skulle skje. Den uggene følelsen skulle vise seg å stemme. Kongeparet får et nytt avkom. Prinsessen er sjokkert! Hva er dette for noe sludder? Det nye barnet er bråkete, viltert og gråten til den nyfødte høres helt ut til kongerikets grenser. Dette var starten på noe som skulle vise seg å bli noen lange tyve år. Det nye barnet tar mye plass. Det hører ikke på noe eller noen. Det eneste som kan roe det nye barnet er dyrene, og å leke i den friske åkeren som omringer slottet. Dette kan ikke prinsesse Andrea forstå. Barnet vil jo bare være ute, mens prinsessen helst vil være inne og gre lokkene sine. Etter et par år starter kaoset.
Hvis prinsessen sitter å sminker seg kommer det bråkete vesenet og forstyrrer. Vil prinsessen ha ro, kommer barnet og har en noe høylytt konsert på rommet hennes, eller så har det rotet i tingene hennes, og er det ikke det ene så er det det andre… Det værste av alt er at oppmerksomheten ikke lenger er prinsessen sin. Andrea sitt største mareritt har blitt virkelighet. Dette irriterer prinsessen grønt, og etter mange år bestemmer hun seg for at nok er nok. Hun vil ha tilbake oppmerksomheten. Ene og alene. Prinsessen pakker en rosa koffert,. Hun tar et veldig lite vemodig farvel med kongeriket, og så er hun borte.
Det andre barnet har det fint, og koser seg i kongeriket alene, men har en viss tomhet i seg. Plutselig spiller fanfaren. Prinsessen har vendt hjem. Hun har blitt solbrun, og mangelen på oppmerksomhet var ikke lenger et problem. Det var igjen fylt til et tilfredstillende nivå. Prinsessen omfavner barnet, og forteller at det nå skal bli annerledes. Prinsesse Andrea ser på det som lenge var en del av hennes værste mareritt, og sier:- Søster, jeg har overvunnet frykten. Vi kan nå henge sammen uten at jeg føler at du tok det som var mitt. Prinsessen puster dypt før hun fortsetter; – Jeg har nå lært at oppmerksomhet kan deles.
The end
BOOM. Eventyret er dedikert til Hanna Arctander.
FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER