Her om dagen satt jeg og sveipet på Tinder. Jeg har sagt flere ganger at jeg i utgangspunktet ikke har tenkt til å dra på en Tinderdate, men jeg bruker appen mer som tidsfordriv. Det er helt forferdelig teit, jeg vet. 

Etter å ha sveipet i et kvarter uten å finne en eneste aktuell kandidat begynte jeg å tenke litt over hva som gjør at jeg aldri sveiper til høyre. Jeg bladde videre, men hver gang jeg sveipet til venstre tenkte jeg høyt. Den skjorta var stygg, litt for hardt kjeveparti, vennene hans så rare ut, den buksa på det siste bildet var ikke så fin, litt for langt hår, han så shady ut, jeg føler jeg har sett han før, den badeshortsen var stygg. Slik fortsatte det. Små, men ekstremt overfladiske detaljer gjorde at jeg aldri sveipet til høyre. 

Det som er så merkelig er hva apper som Tinder og Happn gjør med oss. Jeg hadde en samtale med noen venninner om dette for en stund siden og alle var enige om at vi blir ekstremt overfladiske med en gang vi tar frem sjekke-apper. Jeg vet at mange av de guttene jeg sveipet forbi antakeligvis kunne sjarmert meg i senk i virkeligheten. Det var fine gutter, men fordi skjorta på det ene bildet ikke var så fin eller fordi han hadde stygge solbriller på et bilde fra 2010 så får de aldri muligheten. Hva er det Tinder gjør med meg? 

I den virkelige verden, langt utenfor Tinder og Happn er jeg faktisk ikke så overfladisk. For meg er det personlighet og sjarm som veier tyngst. Jeg har aldri hatt en type gutt jeg faller for utseendemessig. Jeg har hatt crush og vært betatt av gutter med helt forskjellig utseende, men kanskje mer lik personlighet. 

Det er muligens derfor jeg har et litt ambivalent forhold til slike apper. Jeg synes det er moro å se hvem som er der og det er selvfølgelig gøy å matche med en kjekkas eller to (om jeg finner de blant alle de stygge solbrillene og basehortsene hehe), men så blir det med det og det er egentlig like greit.

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER