Det er mange som har ønsket seg storytime, men jeg har ikke klart å komme på noe morsomt å fortelle. Det var frem til jeg var hos tannlegen for en stund siden og tenkte over hvor langt jeg har kommet. Jeg har nemlig hatt skikkelig tannlegeskrekk tidligere, men nå gikk det helt fint! Det har ikke alltid vært slik og det skal dere få høre om i dette innlegget.

Av en eller annen grunn har jeg hatt skikkelig tannlegeskrekk så lenge jeg kan huske. Det var vel en liten periode jeg synes det var moro å dra til tannlegen fordi vi alltid fikk et lite lykketroll av tannlegen etterpå, men da var jeg ganske så liten. Plutselig var det noe som endret seg og tannlegen ble det skumleste jeg visste om i hele verden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da brevet med innkalling kom pleide jeg å gjemme eller kaste det, men til min store skuffelse ble det oppdaget hver eneste gang. Det var tross alt ikke jeg som hentet posten, så mamma eller pappa hadde allerede fått med seg at det brevet var kommet. Jeg gruet meg i flere uker de gangene jeg måtte inn til sjekk. Det å sette seg i den stolen og bli “stengt inne” av bordet med alle de harde, skumle redskapene på var så skummelt. Jeg fikk helt panikk! Jeg var også livredd for at de faktisk skulle finne et hull for da var jeg nødt til å borre, noe jeg hadde hørt alt for mange skrekkhistorier om fra klassekamerater. 

Så lenge mamma og pappa måtte følge meg dro jeg alltid. Jeg hadde jo ikke noe valg, men på et tidspunkt ble jeg gammel nok til å skulle dra selv. Det var ikke veldig populært og jeg endte opp med å skulke time på time. Plutselig fikk pappa en telefon eller et brev, jeg husker ikke helt. Budskapet husker jeg derimot. “Hvis ikke Andrea møter opp til neste time ser vi oss nødt til å kontakte barnevernet.” Barnevernet? Fordi jeg ikke møter opp til tannlegen, herregud. Jeg skjønte jo ikke hvorfor det var slik den gangen.

Jeg ville jo ikke at mamma og pappa skulle få problemer og det ville selvfølgelig ikke de heller. Det endte med at pappa skulle kjøre meg og se at jeg gikk inn fø han dro på jobb slik at jeg faktisk skulle dukke opp. Jeg ville jo dra, men samtidig ikke. Da jeg kom inn i gangen kjente jeg at “nei, dette skjer ikke”. Jeg ventet til jeg så bilen til pappa svinge ut av parkeringsplassen før jeg løp bort til Brun og Blid som lå like ved for å ta sol. Ikke spør meg hvorfor. Vel, jeg hadde ikke så mange andre steder å dra akkurat der og da. Jeg tenkte ikke så langt at de selvfølgelig kom til å ringe pappa for å spørre hvor jeg ble av. Smart, Andrea. Det var en mildt sagt sint pappa som ringte meg da jeg lå og fikk svidd huden min i solariet. “Hvor i all verden er du?”. Stemningen ble ikke bedre av at jeg ga et ærlig svar på det, haha.

Jeg husker faktisk ikke hva som skjedde etterpå, men jeg tror vi fikk en venninne til å følge meg. Jeg prøvde å snike meg ut da vi satt på venterommet, men heldigvis stoppet hun meg. Den gangen gikk jeg inn, satt meg i stolen og gjennomførte undersøkelsen. Det gikk helt fint og jeg tror det var da jeg kom litt over skrekken. Så mye styr i forkant og så var det jo ikke farlig allikevel!

For noen uker siden var jeg hos tannlegen igjen for første gang på alt for mange år. Jeg har bevisst unngått det fordi jeg trodde jeg enda var redd, men nå så jeg meg nødt til å ta en sjekk. Vet dere hva? Det gikk så bra! Ingen panikkanfall, ingen nerver og ingen sammenbrudd.

Jeg satt meg ned i stolen og plutselig følte jeg meg verken innestengt eller redd. Han sjekket tennene mine og alt var bra. Ikke et eneste tegn til visdomstenner (takk for det, min store skrekk her i livet) og null hull, woho! Jeg fikk bekreftet overfor meg selv at skrekken er borte og det går helt fint å dra til tannlegen. 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER