HVA ER NORMALT NÅR NOEN DØR?

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva som er normalt å føle når noen dør. Du vil kanskje si at det ikke finnes normalt i en sånn situasjon, men det er vel noe som er unormalt?

Er det rart at jeg er så lei meg som jeg er? Er det rart at jeg ikke er mer lei meg? Hvor lei seg er det normalt å være? Hvor lenge er man lei seg? Når slutter det å være normalt å sørge? Det er litt sånn at jeg er redd for å være for lei meg. Jeg er redd for at noen skal reagere og tenke “hvorfor er du så lei deg?”. Det er utrolig spesielt å tenke slik, men det gjør jeg. 

I to dager jeg gikk rundt med null energi og var fjern. Jeg forstod ikke hva som hadde skjedd. Lørdag kveld gikk det opp for meg og jeg gråt. Det var vondt. På søndag var jeg tilbake til null energi og fjern, men på mandag var det bedre. I dag føler jeg meg normal. Trist, men normal. Er dette greit? 

Det er så mange tanker om hvordan man burde føle og hva som er normalt. Jeg har aldri vært i en slik situasjon før, og det jeg ikke kjenner skremmer meg. Jeg vet ikke hva jeg er redd for, men dette med følelser har alltid vært vanskelig for meg. Nå er det knyttet til noe så forferdelig, og det gjør at jeg føler jeg står midt i en stor verden som flyr av gårde mens jeg står stille uten å henge med på hva som skjer. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

8 kommentarer
    1. Jeg mener bestemt at sørgeprosesser såvel som reaksjoner er helt individuelt, og kan dermed variere mye fra person til person. Folk er i det hele tatt alt for opphengt i ‘normalen’, hvilket gir alt for lite rom for individet når en på død & liv skal holde seg innenfor disse rammene. Når det kommer til sorgreaksjoner, er det folk som ikke klarer å vise dette i det hele tatt, og får derfor en masse pes for å være følelsesløse. På den andre siden, er det folk som går fullstendig i kjellern ved dødsfallet til en fjærn bekjent..
      Sørg derfor på den måten som faller naturlig for akkurat deg, og drit i ‘normalen’.

    2. Hei
      Jeg skjønner veldig godt hva du mener.
      For 5 år siden mista jeg min mor.
      Jeg så hun kjempe i 2 år, men kreften var sterkere.
      Fikk beskjed på en fredag, helgen så sov jeg dårlig.
      Så kom uka og jeg var borte fra jobb, men hadde nogenlunde
      med energi og fungerte godt.
      Det gikk ikke 100% opp før meg før jeg satt i kirken,
      og skulle kaste rose på kisten etter at hun var senket.
      Da knakk jeg totalt sammen.
      Men dette er min historie, om hvordan jeg reagerte.
      Kondolerer masse til deg og pårørende til vedkommende🌹❤️

    3. Når man mistet noen så reagerer alle forskjellig 🙂 og hvor lei deg du er eller hvor lenge du er lei deg spiller ingen rolle 🙂 det er din måte og reagere på 😕 For to år siden mistet jeg min bestevenninne tragisk, hun bare sovnet inn, da satt jeg med de spm, hvordan skal jeg reagere ? Er jeg trist nok, er jeg for trist , skriver jeg for mye om det på fb med tanke på at familien hennes ikke skrev så mye. Idag er det nøyaktig to år siden, og jeg kjenner tyngden igjen, tankene , spørsmålene , men alt er normalt , det er også normalt og plutseøognknekle sammen 🙂 jeg savnet bestevenninnen min hver DG, og sorgen er alltid stor , men på 1 november vil det alltid være ekstra trykk. Det er normalt at du, når du tror du er bra
      Knekker 🙂 ingen ting er en rar reaksjon ❤️❤️

    4. Dette er så individuelt som overhodet mulig. Jeg hadde en datter som ble syk i 2008. Jeg prøvde noen ganger å tenke på hvordan jeg ville ha reagert dersom hun hadde falt bort (hun var veldig syk). 18 mnd senere skjedde det. Og jeg kunne aldri forutsett den reaksjonen. Jeg stengte meg helt inne, presset alle bort fra meg. Dette fungerte bra for meg. Følte ikke at jeg fortjente å ha det bra, fortjente ikke å smile. Hvorfor skulle jeg ha det greit når ikke min datter var her. For det var henne og meg. Etter nesten et år(hadde jo ikke noe mer miste tenkte jeg), hvor jeg begynte å ty til rus forstod jeg at dersom ikke ting endret seg så ville jeg havne i samme grav som henne. Jeg ønsket å flytte fra byen, noe jeg gjorde. Men på denne nye plassen tok alkoholen overhånd etterhvert. Etter noen måneder igjen med dette, så flyttet jeg hjem. Var et par ganger med rus før jeg traff kjærligheten i mitt liv. Han hadde en sønn som han hadde eneansvar for. Da fant jeg min plass igjen. Har siden ikke ruset meg. Og livet fungerer bra. Men drøye 2 år gikk det før jeg klarte å smile igjen. Har fremdeles mine dager og perioder hvor jeg føler at ting ikke er rettferdig. Jeg skulle ønske at jeg kunne ta nye bilder av min datter, å kunne gi henne en klem. Men det går ikke.
      Din måte å sørge på er bare din. For ingen måte er feil å sørge på, og noen sørger i mange år. Det vil bli lettere etterhvert å sette et bein foran det andre, men tankene vil alltid bli der. “Tenk hvis” vil alltid være der.

    5. En sorg varer så lenge den vil. La den være der. Den kommer og går. La deg hengi til sorgens landskap når du trenger det. Er du glad og ikke tenker på den som er død noen timer må du ikke ha dårlig samvittighet for det. Det er noe som heter at tiden leger alle sår, men det er umulig å si hvor lenge sorgen preger hverdagen og livet. Det er forskjellig fra person til person, og hvor nær den som døde var for deg. Vær deg selv, og ta den tiden det tar. Lykke til! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg