EN SKYGGE AV MEG SELV

Akkurat nå sitter jeg foran sminkebordet mitt. Dette har blitt mitt skrivested. Jeg konsentrer meg så godt her uten at jeg helt vet hvorfor. Det er så fredelig, og med gardinene halvveis trekt for så det skinner akkurat nok lys gjennom til at jeg ikke trenger å bruke taklampen er det perfekt. Jeg tror dette er favorittstedet mitt i leiligheten, og det var egentlig det i den forrige leiligheten også. 

Nå er det helt stille her, bortsett fra lyden av en fyr som plystrer på gaten utenfor. Jeg har jeg vært hjemme alene i flere dager, foruten et lite besøk av Kevin og André i går natt, og føler at jeg begynner å venne meg til det igjen. Før elsket jeg å være alene, og jeg trengte å tilbringe tid alene for å ha det bra med meg selv. Nå savner jeg å være rundt mennesker nesten hele tiden. Ikke mennesker, det blir feil, fordi det er ikke sånn at jeg kan ta meg turen ut i Storgata og føle meg bra liksom. Jeg mener at jeg savner å være rundt mine mennesker, mine venner. De gir meg inspirasjon og glede i hverdagen, og det er et utrolig deilig tilskudd i et travelt liv. Allikevel begynner jeg endelig å kjenne på gleden av stillheten igjen. Jeg merker hvor deilig det er at det kun er meg og mine tanker sånn innimellom. Det er lenge siden sist jeg kjente på den følelsen, og jeg har faktisk savnet den litt. Samtidig gleder jeg meg til enten Sofie eller Kevin kommer tilbake fordi jeg blir fort lei av stillheten. Heldigvis har jeg venner på overnattingsbesøk hver dag så jeg slipper å sove alene i leiligheten fordi det tør jeg rett og slett ikke.

Det som er veldig positivt uansett er hvor utrolig mye bedre jeg har det etter at jeg klarte å ta kontakt med egne følelser og sette ord på hvordan jeg har det. Ved å dele dette føler jeg at jeg virker er meg selv, og jeg er så glad og lettet! Det har på en måte vært en del av meg som har blitt holdt skjult, men nå som alt er ute i det åpne er det ikke noe å tenke på. I stad fant jeg et notat på mobilen min som jeg skrev for bare noen uker siden.

“Jeg er så stille om dagen. Det er som om jeg ikke har noen verdens ting å si. Når jeg er med vennene mine er jeg stille. Jeg har ingenting å komme med. Det er ulikt meg, og jeg er ikke komfortabel med det i det hele tatt. Jeg føler meg til tider som en skygge av meg selv, som en stille og innesluttet versjon av meg. Jeg vil være glad, sprudlende og full av liv, men hvor blir det av gnisten i meg? I det siste har jeg sett på det meste som negativt, og gleder meg så vidt over det positive. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har mye å tenke på og er stresset over alt mulig rart, men det er ikke moro. Jeg har et moment i livet mitt som tar mye energi og som drar lykken ut av meg. Jeg vet at jeg må kvitte meg med det, men sånt skjer ikke over natten. Jeg håper jeg klarer å komme tilbake til meg selv ganske snart.”

Det er slik jeg har følt det fra tid til annen på grunn av det jeg holdt skjult, men nå føler jeg meg bare glad og virkelig som meg selv. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg