Nå skal jeg fortelle dere noe personlig. Det er en ting som provoserer meg ganske mye, og det er å bli kalt dum. Jeg har alltid blitt forhåndsdømt fordi jeg ser ut som jeg gjør og snakker som jeg gjør. Det å bli tatt seriøst, særlig av menn og gutter har alltid vært vanskelig. Jeg har alltid måtte bevise at jeg kan noe, og at jeg ikke bare sitter der uten å skjønne noe av hva som foregår eller hva som blir sagt rundt meg.

Jeg er ikke dum. Det er så lang ifra sannheten. Allikevel må jeg slite for å bli gitt en sjanse, og det er så alt for ofte at folk ikke ønsker å gi meg denne sjansen en gang. De ser på meg, hører meg snakke og av en eller annen grunn så er det ikke så aktuelt. Jeg kan da umulig ha noe fornuftig å komme med.

Hvorfor? Jeg aner ikke.

Jeg har fått høre at “du kan jo snakke på en litt annen måte da”. Men hvorfor skal jeg det? Jeg er meg. Det er sånn jeg snakker, og det jeg sier trenger ikke være dummere enn hva noen andre sier bare fordi stemmen min er lys og jeg avslutter setningene mine i et litt annet tonefall enn de fleste andre.  Du bør fortsatt lytte til hva jeg har å si.

Hvorfor må jeg se ut på eller snakke på en viss måte for å bli tatt seriøst? Mange ser på meg, og innen et par sekunder har de allerede tenkt at jeg er dum, at jeg har ligget med mange, at jeg ikke har en fremtid og at jeg er lett å manipulere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har møtt mennesker som har disse fordommene mot meg. Jeg vet ikke helt hva det er, fordi jeg ser ganske vanlig ut om man kan si det sånn. Ja, jeg har lyst blondt hår, store lepper og lys stemme, men er det virkelig det som gjør at du ser på meg som dum?

Helt siden ungdomsskolen har jeg blitt sett på som en dum blondine av utrolig mange som ikke kjenner meg. Jeg har slitt med å bli hørt. Det jeg sier blir fort avfeid før de i det hele tatt rekker å tenke over hva jeg har sagt. Kanskje en i gruppen hører på meg, og tar ordet på mine vegne. Da lytter de. Men hvorfor må jeg ha hjelp til å få frem meninger og ideer? De er ofte gode, men dere vil ikke høre med mindre det kommer fra noen andre. Med mindre en annen sier, hør på hva hun sier, det er ikke så dumt. 

Jeg er så lei av dette, og det har ført til at jeg fort tror jeg blir dømt. Kanskje jeg tror du snakker nedlatende til meg når du egentlig ikke mener det slik, fordi det er det jeg er kjent med. Det er det jeg er vant til. Jeg regner med at du møter meg med en negativ holdning med en gang det er snakk om noe intellektuelt, men det er ikke så rart når situasjonen er slik ni av ti ganger.

Det som faktisk er litt morsomt med det hele er at når dere først åpner ører og sinn, så liker dere det jeg sier. Dere vil høre mer. Dere synes jeg er flink og smart, og det er jeg! Det er bare det at jeg må jobbe ekstra hardt for å få lov til å vise det, og det er urettferdig. 

Så til alle som dømmer, særlig oss unge jenter, slutt. Bare slutt. Uansett hvem som vil ta ordet og hvem som vil bli sett, så la de bli sett. La de bli hørt. Gi de en sjanse. Hvem vet, kanskje de er smartere enn deg? Men det ville jo vært litt flaut igjen? Eller?