Hei, dere! Det ble ganske stille fra meg en periode. Dere som følger med på stories fikk det nok med dere og for dere som ikke gjør det så skal jeg fortelle grunnen nå.

I går ble Trulte utsatt for en hendelse. Hun var ute i skogen rett bak oss for å gå på do og var egentlig på vei hjem da hun plutselig møtte på en stor schæfer. De overrasket nok hverandre litt og kort fortalt så la schæferen Trulte i bakken. Hun ble selvfølgelig veldig redd, men virket helt fin etterpå bare litt skremt. Hun fortsatte på veien hjemover, løp som vanlig rundt og logret med halen. Hun kom inn igjen fra lufteturen og da skulle vi dra ned til byen. Vi gikk ned i bilen, hun satt i buret som vanlig og alt virket helt normalt frem til vi var fremme og tok henne ut.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Hun sjanglet, klarte ikke stå ordentlig, da hun satt seg ned så ristet hele henne og hun ble helt fjern i blikket og sløv i kroppen. Det var utrolig skummelt! Jeg løftet henne opp og holdt henne. Hun var helt slapp og man fikk ikke kontakt med henne som man vanligvis gjør, blikket var bare fjernt.

Vi ringte den nærmeste dyrlegen vi kjente til og fikk komme med en gang. Hun ble undersøkt av kiropraktor og under undersøkelsen ble hun dårligere, sløvere og fjernere. Hun hadde ikke kontakt med beina sine som vanlig og de var redd det var noe nevrologisk. De tok henne med bak og tok noen prøver mens vi satt på venterommet og prøvde å ikke tenke det verste, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg tror jeg tenkte gjennom hvert eneste mulige scenario. Hva hvis hun har blitt lam? Hva hvis hun har fått nedsatt følelse i beina? Hva hvis hun må avlives? Jeg var så redd, men prøvde å skyve tankene unna. Det var helt grusomt og det føltes som om vi satt der i flere timer selv om det maks var 15-20 minutter.

Dyrlegen kom og hentet oss og vi fikk bli med bak til Trulte. De hadde undersøkt og forhørt seg med en spesialist i Oslo. Det de kom frem til var at det antakeligvis var en kraftig hjernerystelse, men i verste fall hjerneblødning. Trulte måtte observeres av en dyrlege gjennom kvelden for å se hvordan ting utviklet seg så vi ble sendt videre til et annet dyrlegekontor med lengre åpningstid så det ikke skulle bli grusomt dyrt.

Vi ble tatt veldig godt imot der og fikk et eget rom så vi kunne sitte med Trulte hele tiden. De tok blodprøve av henne, røntgen av hodet hennes før hun ble lagt i en kuvøse og fikk oksygen, samt væske intravenøst. De ble hun liggende i fire timer mens vi fulgte med på henne og både dyrepleier og dyrlegen kom inn og sjekket med jevne mellomrom. De var så utrolig flinke til å ivareta oss midt oppi det hele og det setter jeg så pris på. Det var en veldig, veldig skummel situasjon og derfor var det så godt å hele tiden bli fortalt hva som skjedde, hvordan ting så ut og ikke minst bare ivaretatt og snakket med.

Etter tre og en halv time våknet hun bittelitt til etter å ha sovet og vært ganske sløv siden vi kom. Dyrlegen tok henne ut og lot henne gå litt på gulvet for å sjekke tilstanden og det var første gang i løpet av de fem timene dette varte hvor hun var litt seg selv. Hun fulgte med på ting rundt seg og spisset ørene når det kom lyder rundt henne. Det var så godt å se! Hun kviknet mer og mer til, blodprøvene viste at ting var normalisert og vi fikk ta henne med hjem i stede for å måtte kjøre til Arendal hvor vi da skulle vært med henne gjennom natten mens en dyrlege fulgte med på henne.

Vi kom hjem, hun spiste faktisk en del, sov masse og gikk endelig på do. Vi holdt oss ganske våkne gjennom natten og fulgte med på henne, men hun virket ganske grei og sov en del. I dag tidlig vekte hun faktisk oss, noe som var veldig hyggelig. Hun logret med halen, var leken og kosete. Det var helt fantastisk å se at hun var seg selv igjen selv om hun er litt redusert.

Nå ligger hun og hviler ved siden av meg. Hun er naturlig nok ganske sliten, men er heldigvis seg selv igjen og 100% tilstede. Nå skal vi bare slappe av før vi skal tilbake til dyrlegen for en sjekk klokken ett!

Gårsdagen var helt forferdelig grusom, men jeg er så glad for at alt gikk forholdsvis bra og at det “bare” var en hjernerystelse. Lille babyen min, herregud. Det er så grusomt når de blir syke eller skadet og man ikke får gjort noe som helst selv for å hjelpe, eller kan spørre hvor de har vondt. Jeg tror nesten aldri jeg har vært så redd noen gang, men herregud jeg er så utrolig glad for at det har gått bra til nå. Lille bebbisen…

Jeg må se litt hvordan hun er utover dagen med tanke på oppdateringer her, men jeg skal prøve <3 Takk for tålmodigheten og for mine meldinger i går! Trulte hilser, hihi 🙂