Det er bare tolv dager siden jeg skrev innlegget om terrorangrepet i Machester. Tolv dager, og nå sitter jeg her og prøver å sette ord på tankene mine fordi nå har det skjedd igjen. Terroren har nok en gang rammet en av Englands storbyer, denne gangen London. Dette blir ekstra nært for meg fordi jeg faktisk har vært der. Jeg har stått og tatt bilder på London Brigde, samme sted som det første angrepet fant sted i natt. Jeg har vandret rundt i Londonds gater på samme tid som angrepet skjedde, på akkurat disse stedene!
Jeg er tom for ord, og jeg vet ikke hva jeg tenker en gang. Jeg klarer ikke sette ord på følelsene mine fordi jeg vet ikke lenger hva jeg føler og tenker om dette. Hvorfor andre har dette behovet for å skade sine medmennesker og ta seg retten til å frarøve andre livet er helt uforståelig for meg. Hva gir deg retten til å ta et annet menneskes liv? Du har ikke den retten! Ingen har den retten! Jeg er så lei meg. Jeg er lei meg på vegne av London. Jeg er lei meg på vegne av de berørte, de drepte, alle engelskmenn, alle som må lide fordi det finnes mennesker blant oss som er syke og ønsker andre ekstrem lidelse.
Jeg leste innlegget Martine skrev om hvor lett det er at de fine tilbakemeldingene man får havner i skyggen av de negative. Dette er noe jeg virkelig trengte å lese, fordi det gikk opp for meg at jeg er alt for dårlig til å sette pris på det gode dere skriver til meg! Jeg setter selvfølgelig kjempestor pris på det, men jeg er for dårlig på å vise det.
Jeg får utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere! Koselige og støttende kommentarer her på bloggen og Instagram, meldinger på sosiale medier og i tillegg er det mange av dere som kommer bort og sier det til meg. Dette er skikkelig hyggelig, og jeg blir kjempeglad hver gang! Jeg hadde ikke hatt den motivasjonen jeg har til å få til bloggen om det ikke var for dere. Dere gjør det så lett å gjøre det bra med alt det fine dere skriver til meg. Jeg lover at det gir meg ti hakk mer energi og ståpåvilje, og disse tilbakemeldingene veier femten ganger høyere enn hva en negativ gjør. Jeg vet at jeg er alt for dårlig til å svare dere, men jeg håper dere nå vet at jeg setter uendelig stor pris på dere alle sammen og er skikkelig takknemlig for at dere velger å følge med på bloggen min ❤
Dette er en tekst jeg ønsker å dele med dere av mange grunner. For det første er det snakk om et utrolig viktig tema, nemlig det å tørre å være seg selv fullt ut! Det å ikke være redd for å være den en er fordi andre har fordommer og mangler forståelse. Denne teksten handler om mot og hva som kan skje om man faktisk tar steget. Den er skrevet av en av mine beste venner, Thomas Forberg Knudsen. Jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen hans, men jeg ble virkelig rørt av teksten han skrev og derfor ønsker jeg å dele den med dere!
For snart 4 år siden stod jeg frem som homofil for familien min og alle vennene mine, noe som var utrolig tøft der og da. Jeg ante ikke hvilke reaksjoner jeg ville møte og hva folk ville si. Jeg var redd for at jeg kom til å bli mislikt eller om jeg kom til å miste venner eller familie.
Hele livet mitt har jeg kjent at noe ikke stemte, men jeg klarte aldri forstå hva det var før jeg ble litt eldre. Da jeg nærmet meg 18-19 år forstod jeg hva det virkelig var. Jeg hadde vært sammen med en jente i 4 år og jeg var absolutt forelsket, stormforelsket faktisk! Jeg hadde en sterk kjærlighet for henne, men etterhvert kjente jeg at følelsene havnet et annet sted. Jeg fikk følelser for en gutt. Jeg er fra en liten by som heter Larvik og der var det veldig få som var åpent homofil. Etter flere år med tanker og følelser, i sammenheng med at jeg var ferdig på videregående skole, følte jeg at tiden for å stå frem var kommet. Det eneste problemet var at jeg var skikkelig redd for hva folk kom til å si. Ville de mislike meg?
Det jeg kjenner at jeg blir utrolig forbanna og provosert av er mennesker som ikke kan godta folk for den de er. Hvorfor skal mennesker bli mobbet fordi de liker det samme kjønn? Hvorfor skal mennesker bli steinet eller pisket i hjel for å være det mennesket de er? Det er helt sinnsykt i mine øyne. Jeg blir så forbanna av tanken! Jeg er så utrolig glad for at jeg lever i et land hvor homofili blir godtatt av de fleste. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Vi er alle bare mennesker, og om du liker det samme kjønn så skal du vel få lov til det?Nå lever vi i 2017 og det er på tide at verden godtar alle mennesker for den de er. Jeg skulle bare ønske at fra man var liten skulle det være akkurat det samme hvilket kjønn man likte, og at man slapp “å stå frem” når man ble eldre for da føler man seg klar.
For min del har livet mitt vært som en dans på roser etter jeg stod frem som homofil. Jeg har enda ikke møtt noe hat eller noen som har trukket seg unna meg for den jeg er. Dette er jeg utrolig takknemlig for! Så mitt råd til alle dere mennesker der ute som ikke tør å stå frem fordi dere er redd for negative reaksjoner. Stå frem! Vær deg selv.
Jeg husker hvor ukomfortabel jeg var med å ta bloggbilder i offentligheten da jeg først begynte å blogge. Det var rett og slett skikkelig kleint. Jeg prøvde å finne bakgater uten mennesker, og hvis en eneste person kom gående i nærheten fikk jeg helt panikk og ville gjemme meg. Jeg synes det var så flaut! Hva tenker han eller hun om hva jeg driver med? Så kleint.
Nå forstår jeg virkelig ikke hva jeg tenkte med. Det er da ikke kleint å ta bilder på gata? Hvorfor i all verden skulle det egentlig vært det? I dagens samfunn er jo eksponering på sosiale medier nådd et skyhøyt nivå, og det er noe omtrent alle driver med. Det å dra frem et kamera er kanskje litt mer synlig enn å ta bilder med mobilen, men er det noe galt i å være synlig? Jeg tror det er janteloven som hadde satt seg fast i bakhodet mitt, men nå har jeg heldigvis kastet den på sjøen for lenge siden. Nå kan jeg stille meg opp midt på Karl Johan om jeg ønsker det uten å være flau eller redd for hva andre skal tenke. Jeg gjør det jeg vil, og om noen synes jeg er teit som drar opp speilrefleksen midt i gata for å ha et lite photoshoot får de bare synes det. I don’t care.
Dette er et innlegg jeg skrev for over to år siden… Dere vet, kjærlighetssorg og greier. Jeg havnet i en situasjon hvor jeg var skikkelig forelska i en som plutselig ikke ville ha meg, og ingen av vennene mine forstod situasjonen. Jeg var kjempeforelska, men i deres øyne var det ikke ekte fordi vi ikke var sammen. Det var i hvert fall slik jeg forstod dette. Dette er et veldig ekte, sårt og nært innlegg og jeg synes det er kjempeskummelt å poste det… But here we go.
Du har aldri vært ordentlig forelska. Du vet ikke hvordan det er. Vent til du selv blir dumpa.
Nei, jeg har ikke vært forelska som deg. Jeg fikk aldri den glade forelskelsen. Du vet den forelskelsen som får deg til å sveve på rosa skyer. Den forelskelsen som gjør at du går og smiler hele tiden. Den som gjør at det det bobler i deg av glede over å få være nær kjæresten din. Nei, jeg fikk aldri den, men kom ikke her og si at jeg ikke har vært forelska. For det har jeg. Skikkelig forelska. Men ikke som deg. Nei, for min forelskelse var ikke rosa. Den ga meg verken bobler eller smil. I hvert fall ikke lenge av gangen.
Min forelskelse var svart. Trist. Jævlig.
Jeg var forelska i en jeg ikke kunne få. En som ikke ville ha meg. Og jo, det var forelskelse. Tro meg.
Hvordan vet jeg det? Jeg klarte ikke tenke på annet enn han. Det gikk aldri mer enn et minutt eller to mellom hver gang. Og jeg smilte ved tanken. Litt i hvert fall. Til jeg kom på hvordan ting egentlig var. Det fantes ingen andre enn han. Alle andre var skygger som gled forbi. Ingen å bry seg om. Han var alt jeg ville ha. Ingen kunne måle seg. Kjærlighet gjør blind, ikke sant? Vel, den delen gjelder for oss alle.
Hjertet mitt vokste seg så stort at det gjorde vondt hver gang jeg var i nærheten av han. Hvis jeg hørte navnet hans måtte jeg smile. Et tåpelig smil. Fullt av håp. Jeg klarte ikke annet og jeg fantaserte om fremtiden. Selv om jeg visste at det ikke ville bli noen, men tenk hvis?
Det som gjør at jeg vet at jeg var forelska er sorgen. Den jævlige følelsen jeg satt igjen med når jeg virkelig skjønte at aldri skulle bli noe mer. Når han hadde sagt det klart og tydelig. For han ville jo ikke ha meg. Vi skulle aldri bli noe mer enn hva vi var der og da. Og hva var vel det?
Tomrommet, det ble fylt med smerte. En smerte jeg aldri har kjent maken til verken før eller siden. Og den varte lenge. Det er ikke lenge siden den forsvant helt. Det gjorde vondt. Ansiktet mitt var vått. Puta var svart. Jeg klarte nesten ikke puste. Jeg hadde ikke mer gråt igjen, men smerten vil fortsatt ut. Hvordan? Hvordan kunne jeg få det til å slutte? Det gjorde så vondt. Hele kroppen verket, brystet revnet.
Jeg satt tennene i puta. Hardt. Jeg ville skrike, men da vekker jeg de andre. Ingen kan få vite om dette? Fordi ingen vil forstå.
Fortiden var ikke det verste. Tanken på fremtiden sprengte smerteskalaen. Vi fikk jo ikke en gang en sjanse. Jeg fikk ikke en ordentlig sjanse. Tenk på alt som kunne vært hvis vi bare hadde prøvd. Jeg vet ikke, men jeg tror det hadde vært bedre om jeg ikke var alene? Men jeg kunne ikke si noe. Hvem ville forstått? Husk at jeg har jo aldri vært forelska. Han var jo aldri min. Det er ikke ekte kjærlighet.
Noe jeg aldri har forstått, og sikkert aldri kommer til å forstå, er behovet for å vise frem hvor mye penger man bruker, da særlig på byen. Jeg er så lei av å se mystories av hvor mange flasker champagne til flere tusen kroner du velger å bruke pengene dine på. Hvorfor har man dette behovet for å vise frem hvor mye penger man da liksom har? For meg virker det som at det er nettopp dette du prøver å få frem. Sorry, men å vise frem at du kaster bort tusenvis av kroner på champagne på byen betyr ikke nødvendigvis at du har masse penger.
Det at man foretrekker dyr drikke er helt greit, og dette innlegget handler virkelig ikke om kvalitet vs. kvantitet eller noe sånt. Dette innlegget handler om at jeg ikke klarer å forstå behovet for å vise det frem så veldig. Jeg er helt med på å legge ut et såkalt stemningsbilde av bordet, og hvis det er dyr drikke du har stående er det greit. Jeg la ut et slikt stemningsbilde i et innlegg for noen dager siden. Når det begynner å bli snakk om 4, 5 eller 6 snaps på rad hvor det eneste du gjør er å zoome inn på etiketten og posere med en flaske i hver hånd blir det for dumt. Hvorfor har du dette behovet for å vise frem hvor mye penger du svir av på en bytur? Er det status du prøver å oppnå? Får man virkelig det av å bruke masse penger på alkohol? Kanskje i noen kretser, men definitivt ikke i min.
Hvis du er på byen bør du heller fokusere på å ha det gøy og å kose deg med de rundt deg. Ikke bruke hele kvelden på å spamme sosiale medier med hvor mange ganger du drar kortet eller posere med champagneflasken din hver gang du kjøper en ny. Det er så totalt uinteressant og for min del virker du bare som en veldig overfladisk person når mystorien din består av å flashe Moët og Dom Perignon i ti snaps på rad tre ganger i uken.
Etter gårsdagens episode ble jeg faktisk irritert og litt lei meg over kommentarer jeg fikk! Kevin valgte å stå med meg som partner inn i finaleuken over Henote. Det var utrolig kjipt at vi havnet i den situasjonen fordi jeg skulle gjerne hatt med Henote, men når det først endte slik så ble jeg selvfølgelig glad for å bli valgt! Like etterpå begynte det å hagle inn med kommentarer på Instagram og innboksen på sosiale medier om hvor lite fortjent det var og mye annet stygt som handler om helt andre ting jeg ikke skal nevne her.
Det at dere ikke liker PH-versjonen av meg er helt greit, men… Hvordan kan dere mene at det er ufortjent at jeg står i en finaleuke? Jeg har klart å komme meg gjennom elleve uker på Paradise Hotel, og frem til jeg fikk beskyttelse mot demonen hadde jeg ikke hatt en eneste fordel. Ingen fredning, ingen låsning, ikke noe oppdrag jeg har fått mulighet til å klare. I de første seks ukene stod jeg med Petter og var 100% trofast mot han. Det var aldri et alternativ for meg å bytte ut han, aldri, før han låste seg med Teele. Jeg har aldri dolket en partner i ryggen, men alltid latt de være trygge bak meg. Jeg havnet i en posisjon hvor menneskene rundt meg jobbet for å ha meg der, som i uke seks hvor Sofie gikk fra sin egen sikre partner for at vi begge kunne bli på hotellet. Eller som da guttene valgte å gi meg makten til å sende hjem noen i uke ti. Under Pandoras i samme uke skulle guttene dele ut komplimenter og en “fredning” til en jente. Alle sa fine ting om meg, at jeg var snill og god mot alle, at jeg jobbet for å ha mine der og at ingen av de ville gi meg fredningen som egentlig var en fredning. Jeg er klar over at dette ikke ble vist på tv, men det skjedde.
Jeg blir faktisk skikkelig irritert og litt lei meg når så mange mennesker ønsker å dra meg ned i forbindelse med en situasjon som jeg er skikkelig stolt av! Fordi det er nettopp det jeg er, skikkelig stolt! Jeg er så fornøyd med å ha klart meg såpass godt der inne, og selv om dere ikke liker meg så gjorde de fleste av de andre deltagerne det. Det er en grunn til at Kevin valgte meg som partner inn i finaleuken. Det er fordi han mente han ville stå sterkere og få flere stemmer med meg. Det at folk nå faktisk begynner å snakke nedlatende om Kevin fordi han tok det valget han tok er bare helt utrolig! Dere har elsket han hemningsløst i 11 uker, men fordi han (som dere er så glad i og mener er såpass fantastisk) velger å stå med meg er han plutselig ikke så bra lenger. Altså, virkelig?
Nå begynner jeg å bli så dritt lei, og dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for min del. Jeg er skikkelig solt av å ha kommet meg til finaleuken, så vær så snill og bare hold kjeft om du ikke har noe pent å si. Jeg er stolt, glad og gleder meg masse til neste uke! Tusen takk til alle som støtter meg og kommer med fine ord og gratulasjoner. Jeg elsker dere ❤
Jeg merker at jeg må sette mer pris på tingene i livet mitt. Selv om jeg har mye å gjøre og er sliten til tider er det så mye bra i livet mitt. Jeg lever i et av de beste landene i hele verden på flere måter. Vi har et samfunn som bygger på å hjelpe hverandre og at alle er like mye verdt, samtidig som det er et av de tryggeste landene i verden. Jeg bor i en kjempefin og stor leilighet sammen med en av mine beste venner, har en jobb med flotte kolleger, har mulighet til å reise og oppleve ting og jeg har verdens beste venner. Det er lett å fokusere på nedturer og tunge dager, og det har jeg en tendens til å gjøre. Jeg må bli mye flinkere til å tenke på de gode tingene og hvor bra jeg faktisk har det i livet mitt! Det å sette pris på de små tingene i livet kan gjør en dag utrolig mye bedre. Bare det å dra en tur i parken med venner, nyte solen og kose seg i hverandres selskap kan gjøre at en litt kjedelig dag blir ganske fin!
Det som skjedde i Manchester i går er så ubeskrivelig forferdelig og enda et at mange tegn på hvor syk verden er. Elendigheten tar aldri slutt, og terror er en forferdelig feig og fæl handling. Det å angripe en konsert hvor flertallet av tilskuerne er unge mennesker gjør det hele bare enda verre. Det er et angrep på de nye generasjonene som skal være med på å forme samfunnet videre. Unge stemmer, unge tanker som tenker nytt og spennende. Dette er enda et angrep utført på kveldstid i en Europeisk storby hvor innbyggerne er ute og nyter livet, friheten og tryggheten.
For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere?
Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer, hvorfor slikt skjer.
Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli vant til dette. Jeg husker så utrolig godt da angrepet i Paris startet for rundt to år siden. Jeg satt oppe hele natten og fulgte med minutt for minutt, sjokkert og livredd. I går så jeg overskrifter om et høyt smell og døde mennesker på en konsert i Manchester. Jeg ble utrolig trist og sint, men ikke overrasket. Det skremmer meg. Begynner vi virkelig å bli vant med terror?
Akkurat nå er jeg så lei av alt. Jeg vil bare legge meg i sengen, la tårene strømme og bli der til jeg ikke er lei meg mer. Det er for mye for meg akkurat nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg har ikke tid til noe av det jeg vil og bør gjøre til tross for at jeg sover maks fem timer hver natt. Jeg ligger oppe til sent langt utpå natten for å skrive blogginlegg, står opp tidlig for å poste de samtidig som jeg må rekker å trene, planlegge dagen, ta bilder, rydde, vaske, være sosial og ikke minst jobbe noe som tar åtte timer av dagen min. Det å skulle blogge og jobbe fulltid samtidig er utrolig vanskelig, og det er så beinhardt at jeg aldri kunne forestilt meg det uansett hvor mye jeg hadde prøvd.
Det å blogge krever mye hardt arbeid, og ikke minst mye tid. Jeg vil være fornøyd med alt jeg velger å poste her på bloggen. Det vil si alt fra bilder til plassering av tegn i en setning. Jeg vil at det skal være bra fordi jeg nekter å gjøre noe halvveis. Hvis jeg først blogger så blogger jeg, og da skal alt være på plass. Bildene skal være bra og varierte, teksten skal være god og lettlest og alt skal henge sammen. Det at jeg jobber i åtte timer fem til seks dager i uken i tillegg til bloggen gjør alt utrolig mye vanskeligere, og det krever at jeg må jobbe ti ganger hardere. Jeg må stå opp tidligere, legge meg senere og tvinge meg selv til å fungere når jeg aller helst vil legge meg ned og bare glemme verden rundt meg.
Akkurat nå er jeg så sliten. Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut fremover, og for meg som planlegger alt til hver minste detalj er dette veldig stressende. Jeg må oppdatere alle sosiale medier til enhver tid, og det jeg legger ut skal være bra. Jeg må gjøre dette, nettopp fordi det er dette jeg vil drive med! Jeg elsker å blogge, og jeg elsker å få respons på det jeg deler. Jeg har blogget av og på siden jeg var seksten år gammel, og det er en grunn til at jeg aldri har klart å legge det fra meg. Jeg elsker det. Jeg elsker å skrive, jeg elsker å ta bilder og jeg elsker å kunne dele mine meninger og mitt syn på ting med dere. Jeg elsker å skape diskusjon og jeg elsker å få respons.
Det er bare det at alt skjer på en gang nå, og hodet mitt klarer ikke henge med. I det jeg blir ferdig med en ting kommer jeg på femten andre ting som skal gjøres, og i det jeg prøver å få oversikt dukker det opp ti nye ting jeg må gjøre. Fridagene mine er ikke lenger fridager, men dager som er fullbooket fra morgen til kveld. Når skal jeg få til å ta det med ro og leve det livet jeg vil leve?
Jeg vet at jeg må jobbe hardt for å oppnå det jeg ønsker, og det er jeg veldig innstilt på, men noen dager trenger man faktisk bare å legge seg ned i sengen og glemme at verdens utenfor rommets fire vegger eksisterer.
