JEG SKULLE FLYTTE TIL DEN ANDRE SIDEN AV JORDEN

Jeg har visst at jeg ønsker å bli journalist siden starten av ungdomsskolen. Det er mange grunner til det, men hovedgrunnen er miksen av samfunnsinteresse og kjærlighet til det å skrive. Jeg er er nysgjerrig, engasjert og bestemt person som elsker å skrive så hva passer vel bedre enn å bli journalist? Eventuelt blogger, det er jo kjempegøy det også!

Tidligere har jeg lekt litt med tanken på å studere i utlandet. Jeg søkte på et universitet i London i løpet av friåret mitt. og det var like før jeg satt meg på flyet for å bosette meg i den engelske hovedstaden. I løpet av sommeren feiget jeg ut, og flyttet til den ganske mye mindre og tryggere byen Oslo som bare var en nitti minutters kjøretur fra mamma og pappa. Det var greit det, og etter hvert begynte jeg på en bachelor i journalistikk.

Jeg trivdes med studiet, men jeg likte ikke livet mitt generelt. Alt var kjedelig og jeg var så stuck i rutinene mine at jeg holdt på å legge meg under dyna og bli der. Det var skole med alt det innebærer, 70% jobb, trening og venner. All day every day. Jeg gjorde sjelden noe moro, og jeg var dritt lei av grå, kjedelige Oslo hvor man etter to måneder har opplevd det meste man kan oppleve. Det lå nok mer bak det hele, men jeg trengte noe nytt. Jeg ville oppleve noe mer, noe annerledes og starte et nytt liv et helt annet sted.

Plutselig hadde jeg søkt et studie ved universitetet på Sunshine Coast i Australia, og før jeg visste ordet av det skulle jeg flytte til andre siden av jorden for å ta de to siste årene av studiet mitt der. Jeg har aldri vært så klar for noe i hele mitt liv, og det å kunne si “jeg flytter til Australia” var så moro! Vanligvis ville jeg freaket totalt ut når det nærmet seg, men jeg var helt rolig og ble mer og mer glad for hver dag som gikk. Leilighet var i orden. Jeg skulle bo på campus i en leilighet med tre andre studenter som jeg ikke ante hvem var, men det stresset meg ikke i det hele tatt. Det er jo bare moro! Flybilletter var bestilt, depositum betalt og jeg var allerede i gang med å finne noen som kunne overta leiligheten min. Så skjedde det noe som gjorde at alt gikk i vasken to korte måneder før jeg skulle flytte.

Det var helt jævlig, og jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv. Jeg skulle endelig gjøre noe ordentlig med livet mitt, komme meg bort og oppleve noe nytt så da jeg ikke fikk dratt allikevel var jeg så utrolig langt nede. Jeg ringte til mamma og pappa og gråt ut sjela mi i flere timer. Jeg pleier aldri å snakke om følelser og jeg hater å vise at jeg er lei meg, så det å ringe de og gråte er noe jeg aldri vanligvis ville gjort, men det var det eneste jeg klarte. Det fantes ingen løsning på problemet, så i tåken av skuffelse sendte jeg en søknad til Paradise Hotel, og plutselig satt jeg på flyet til Mexico i stede.

Nå er jeg faktisk glad for at alt gikk som det gikk, for den opplevelsen jeg sitter igjen med nå ville jeg aldri vært foruten! Jeg hadde antakeligvis aldri møtt alle disse fine menneskene jeg har blitt så glad i, flyttet inn med Sofie, fått denne kanalen hvor jeg kan kommunisere budskapet mitt ut til så mange eller vært med på en reality-serie. Kanskje det er sant det som sies om at det er en mening med alt. Det løste seg denne gangen, og jeg er fortsatt innstilt på å ta resten av bacheloren min i Australia når jeg skal begynne å studere igjen. 

JEG SKULLE TA SILIKON

Da jeg var yngre var jeg ganske misfornøyd med at jeg hadde små pupper. Jeg var ikke misfornøyd med puppene, kun størrelsen. Det jeg ønsket var å perfeksjonere å forbedre noe som egentlig var ganske greit. 

Jeg hadde tenkt på dette lenge, og var fast bestemt på at jeg skulle operere meg til større pupper. Det var kun for min egen del, ingen andres. Akkurat den delen står jeg fast ved i dag. Det var fordi jeg ville se enda bedre ut og føle meg enda finere enn hva jeg gjorde, men ikke for at gutter skulle synes jeg var diggere. Selvfølgelig tenkte jeg at andre ville synes jeg var enda finere også, men hovedsaklig var det for min egen del. 

Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde spart opp summen det kom til å koste for konsultasjonstime, operasjon og alt som hører med. Pengene stod på konto og jeg bestemte meg for at tiden var inne. Jeg var 18 år gammel, akkurat ferdig med videregående og hadde tatt meg friår for å spare opp penger til jeg skulle flytte. En del av de ville jeg nå bruke på å legge inn silikon. Jeg gjorde research og tok kontakt med en av klinikkene som skulle være best i landet, og bestilte time for konsultasjon. Herfra gikk det ganske fort. Jeg planla når jeg kunne ta operasjonen, søkte om fri fra jobb og avtalte med venninner som kunne hjelpe meg i etterkant. 

Dagen for konsultasjonstimen nærmet seg, og det var et eller annet i meg som sa at dette var helt feil. Jeg fikk en skikkelig dårlig følelse ved det hele, og det var som om jeg prøvde å stritte i mot meg selv. Jeg fant ut at det var noe som ikke var rett, og bestemte meg for å avlyse konsultasjonstimen. Jeg bestilte aldri ny. Det var lenge i tankene mine, men det var alltid noe som gjorde at jeg utsatte det.

Den dag i dag er jeg glad for at jeg ikke gjennomførte operasjonen. Etter å ha blitt eldre har jeg fått et annet syn på ting, blant annet kropp og utseende. Jeg begynte å jobbe i undertøysbutikk og med det fikk jeg se hvor forskjellige alle kvinner er når det kommer til kropp generelt, og spesielt pupper. Dette var med på å endre synet mitt på det hele, og jeg bestemte meg en gang for alle for å legge fra meg tanken om å ta silikon. Folk er forskjellige, og dette er meg. Selvfølgelig kan det være utrolig fint med større, faste og alltid flotte pupper, men mine er ganske fine de også!

MIN FØRSTE GANG

Mitt første kyss

Det første ordentlige kysset mitt var med nabogutten. Jeg husker at jeg var kjempenervøs for å kysse for første gang, for da som nå overtenkte jeg absolutt alt i verden. Det var overraskende nok ikke et veldig bra kyss, men hvor mange har hatt et bra første kyss da? Jeg husker at det var et veldig vått kyss og jeg måtte typ tørke halve ansiktet mitt etterpå, haha. 

Min første jentetur

Æææ, min første jentetur var legendarisk! Den har jeg levd på i SÅ mange år. Vi var fire venninner som dro på jentetur til partybyen Rhodos det året vi fylte 18. Jeg husker at både mamma og pappa var veldig skeptiske, men neida vi skulle bare på en rolig solfeire. Det var egentlig planen for to av oss, men i det jeg tok mitt første steg inn på Grabbarna Grus Rhodos hadde jeg solgt sjelen min til barstreet. Det ble fest hver dag i to uker det, før jeg tok en liten svipptur tilbake til Norge før jeg dro ned til Rhodos for en uke til med fest og moro etter noen dager. Jeg har utrolig mange gode minner fra den turen!

Første gang jeg flyttet hjemmefra

Jeg flyttet hjemmefra sommeren 2014 etter å ha hatt et friår hjemme i Larvik hvor jeg jobbet og sparte opp penger. De klarte jeg riktignok å bruke opp i det jeg satte minne føtter på Majorstua, og det var ikke veldig lurt… Jeg flyttet inn i en stor leilighet sammen med tre venninner, og om jeg skal være helt ærlig så er jeg skikkelig glad for at jeg flyttet fra Larvik. Jeg synes nesten Oslo er for lite, og jeg kunne aldri tenkt meg å bli værende i Larvik. Det å flytte fra mamma og pappa gikk helt fint. De bor tross alt bare en 90 minutters kjøretur unna Oslo så det er ikke lange veien hjem. 

Mitt første møte med alkohol

Jeg var veldig bestemt på at jeg ikke skulle drikke en dråpe alkohol før jeg fylte 18. Det gikk veldig bra veldig lenge, men jeg ga til slutt etter for presset. Her må jeg faktisk innrømme at det var gruppepresset som tok meg. Vennene mine begynte å bli veldig lei av at jeg aldri drakk, og det var til slutt så ille at de nesten sluttet å invitere meg fordi de ville ikke at jeg skulle være edru og se alt det dumme de gjorde i fylla. Så dessverre ga jeg etter for presset det året jeg fylte 17 år. Jeg er skikkelig sint på meg selv for at jeg ikke klarte å stå i mot presset, og den dag i dag tenker jeg at det er ingen gode venner som presser deg til å gjøre noe du ikke vil ved å holde deg utenfor. Stå i mot, og aldri gjør noe du ikke er klar for selv uansett hva noen andre ønsker at du skal gjøre!

Min første forelskelse

Jeg var skikkelig guttegal da jeg var yngre. Vi snakker i barnehagen og på barneskolen faktisk. Jeg var forelska i sikkert ti forskjellige gutter før jeg begynte i femteklasse, men det var en gutt i førsteklasse som jeg var skikkelig forelska i. Nå snakker vi barne-forelskelse, men han var helt perfekt i mine øyne. Det var bare synd at resten av skolen også var forelsket i den samme gutten… Dårlige odds for min del. 

 

FORKLARINGEN PÅ ETTERNAVNET MITT

Det er flere som er nysgjerrige på etternavnet mitt. Sveinsdottir er ikke akkurat et vanlig norsk navn, og det er ikke så rart fordi det er nemlig islandsk! Pappaen min er fra Island, og det er naturlig nok der etternavnet mitt kommer fra. På Island er det vanlig at etternavnet blir en sammensetning av faren sitt navn og “datter” eller “sønn”. Pappaen min heter Sveinn, og fordi jeg er Sveinns datter blir etternavnet mitt Sveinsdottir.

Jeg synes dette er veldig koselig fordi det er noe som forbinder meg direkte med pappaen min! Jeg er veldig glad for at jeg er halvt islandsk og halvt norsk. Det innebærer at jeg hører litt til i begge landene, og dette er to land som ligger i verdenstoppen når det kommer til velferd, likestilling og fred. Det er moro! Island er et fantastisk land, og jeg er utrolig glad i den lille sagaøya. Jeg har vært der flere ganger, og en sommer dro jeg og en venninne dit for å jobbe og det var en skikkelig fin opplevelse! Det er noe spesielt med Island som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Luften er så frisk og fin, det er utrolig fredelig og naturen er bare helt fantastisk! Det går dessverre alt for lenge mellom hver gang jeg er der til tross for at store deler av familien min bor der, og det synes jeg er litt trist. Jeg har som mål å bli flinkere til å besøke den lille øya oppi nord, og det skal jeg klare!

JEG ER REDD

I dag var jeg ute i byen for å ordne litt ting, noe som innebar å ta turen innom Karl Johan. Jeg vandret nedover Oslos paradegate med terrorangrepet mot Stockholm i bakhodet. Jeg tenkte på hvor lett det er å gjøre det samme her i Oslo. En lørdag hvor hovedstadens mest kjente gate er stappfull av både turister og innbyggere som skal nyte friheten sin. Da jeg stoppet ved et av de få gangfeltene på Karl Johan for å vente på grønt lys var det en stor, hvit lastebil som stoppet på veien for rødt lys. Jeg fikk grønt lys omtrent samtidig som bilen stoppet, men jeg brukte et par sekunder på å vurdere om jeg faktisk skulle gå over. Hva om sjåføren i lastebilen skal starte angrepet sitt her og nå, da vil jeg bli hans første offer. Jeg tok meg sammen og gikk over veien, for selvfølgelig var det bare en vanlig lastebil med en vanlig sjåfør som stoppet for rødt lys. Men jeg nølte, og det irriterer meg. 

Jeg er så redd. Jeg vet at jeg ikke burde være det, for det er akkurat det terroristene vil oppnå. De vil fremme sitt budskap ved å ta friheten vi har, og tryggheten vi føler fra oss. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg er redd. De skal ikke få stoppe meg fra å leve livet mitt, men samtidig klarer jeg ikke å legge det fra meg. Jeg vet at sannsynligheten for at det vil skje et angrep på norsk jord er der, og da vil Oslo være et naturlig sted å angripe. Samtidig vet jeg også veldig godt at sjansen for å bli drept i et terrorangrep er minimal. Det er ekstremt mye mer sannsynlig å bli drept i trafikken, av sykdom eller av en hai. Allikevel er jeg livredd. Jeg er redd for å måtte løpe for livet mitt, mens en eller flere fremmede jakter på meg som et bytte. Jeg er redd for at mine nærmeste skal bli rammet, og jeg er redd for at byen og landet mitt skal måtte gå gjennom dette en gang til. 

De siste ukene har det skjedd et angrep i Nord-Europa nesten hver eneste uke. Det var en bombe mot t-banestasjonen i St. Petersburg. Det var lastebilangrepet i Stockholm. Ja, det skjer hver eneste dag i Midtøsten og det er like forferdelig, men det er så fjernt fra hjemme at det blir uklart. Dette derimot er klart som bare det. Og skummelt. 

Samtidig kan jeg ikke gå rundt og være redd for enhver lastebil eller ryggsekk jeg ser i frykt for at det skal skje terror. Tenk så mange lastebiler som kjører rundt og på Karl Johan hver eneste dag med leveringer! Tenk så mange mennesker på Oslo City, Jernbanetorget og Oslo S som bruker ryggsekk uten at det er en bombe i den. Jeg er rundt disse stedene hver eneste dag, og dette er dessverre ting jeg tenker over selv om jeg vet at jeg ikke burde fordi jeg får ikke gjort noe som helst med det uansett. 

Man kan faktisk ikke beskytte seg mot et terrorangrep, fordi man kan ikke vite når eller hvor det skal skje. Det kan skje når som helst og hvor som helst, og det eneste vi kan gjøre er å prøve å legge bort frykten og leve livet som normalt. Vi må ikke gi etter for frykten for da blir det en slags seier for disse menneskene som ikke gjør annet enn å spre frykt, hat og død, og det kan ikke skje. De skal ikke klare å skremme oss fra å være oss selv. Aldri.

Heia livet, kjærlighet og frihet ❤

 

 

DETTE GJØR MEG LYKKELIG

Det er mandag, og i kveld er det ny episode av PH! Det blir innsjekk og fest, så det gleder jeg meg veldig til. Først skal jeg komme meg gjennom åtte timer på jobb, så får jeg besøk av Petter og en venninne i kveld. Vi skal lage middag og se dagens episode sammen, koselig!

Nå kommer det et innlegg som jeg pleier å sette pris på hos andre bloggere. Det er alltid morsomt å føle at man blir litt bedre kjent med personen bak bloggen, og derfor har jeg listet opp noe av det som gjør meg lykkelig i hverdagen. Dette er snakk om små ting som kan gjøre en dag bittelitt bedre. Personlig mener jeg det er viktig å fokusere på de små tingene, og ikke bare se det store bildet hele tiden. 


 

❤ Hunder 
Av en eller annen grunn blir jeg skikkelig glad av å se hunder. De er så søte, og de smiler nesten alltid. Så utrolig fine altså. Jeg har så lyst på en hund, men dessverre passer det ikke i livet mitt akkurat nå. Jeg mener at om man skal skaffe seg et dyr, uansett hvilket, så må man ha tid og energi til å gi det et best mulig liv, og det har ikke jeg nå. Jeg skal uansett ha en hund når jeg forhåpentligvis, en eller annen gang, begynner å etablere meg. 

❤ Sjokolade
Ikke den største overraskelsen akkurat. Jeg elsker sjokolade, it makes me so happy!

❤ Talentkonkurranser
Jeg blir skikkelig rørt av dette. Typisk The Voice, herregud som jeg griner når det kommer flinke folk som er i ferd med å gjøre drømmen sin til virkelighet. Så blir jeg kjempeglad og sitter med en skikkelig fin følelse etterpå. 

❤ Sol
Hvis jeg står opp og skimter sol gjennom glippen i gardinene på soverommet blir jeg kjempeglad! Da spretter jeg opp av sengen og er superklar for å tilbringe mest mulig tid ute i finværet. Dette gjelder særlig nå som det begynner å gå mot vår, som er en av mine favoritt-årstider. 

❤ Kjærlighet
Dette kan være mye, men når mennesker viser kjærlighet så blir jeg så glad. Det er utrolig koselig, og ikke minst rørende, å se at noen viser kjærlighet overfor noen de er glad i. Ååå, jeg kjenner jeg blir glad bare jeg skriver om dette!

JEG ER BARE EN DUM BLONDINE

Nå skal jeg fortelle dere noe personlig. Det er en ting som provoserer meg ganske mye, og det er å bli kalt dum. Jeg har alltid blitt forhåndsdømt fordi jeg ser ut som jeg gjør og snakker som jeg gjør. Det å bli tatt seriøst, særlig av menn og gutter har alltid vært vanskelig. Jeg har alltid måtte bevise at jeg kan noe, og at jeg ikke bare sitter der uten å skjønne noe av hva som foregår eller hva som blir sagt rundt meg.

Jeg er ikke dum. Det er så lang ifra sannheten. Allikevel må jeg slite for å bli gitt en sjanse, og det er så alt for ofte at folk ikke ønsker å gi meg denne sjansen en gang. De ser på meg, hører meg snakke og av en eller annen grunn så er det ikke så aktuelt. Jeg kan da umulig ha noe fornuftig å komme med.

Hvorfor? Jeg aner ikke.

Jeg har fått høre at “du kan jo snakke på en litt annen måte da”. Men hvorfor skal jeg det? Jeg er meg. Det er sånn jeg snakker, og det jeg sier trenger ikke være dummere enn hva noen andre sier bare fordi stemmen min er lys og jeg avslutter setningene mine i et litt annet tonefall enn de fleste andre.  Du bør fortsatt lytte til hva jeg har å si.

Hvorfor må jeg se ut på eller snakke på en viss måte for å bli tatt seriøst? Mange ser på meg, og innen et par sekunder har de allerede tenkt at jeg er dum, at jeg har ligget med mange, at jeg ikke har en fremtid og at jeg er lett å manipulere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har møtt mennesker som har disse fordommene mot meg. Jeg vet ikke helt hva det er, fordi jeg ser ganske vanlig ut om man kan si det sånn. Ja, jeg har lyst blondt hår, store lepper og lys stemme, men er det virkelig det som gjør at du ser på meg som dum?

Helt siden ungdomsskolen har jeg blitt sett på som en dum blondine av utrolig mange som ikke kjenner meg. Jeg har slitt med å bli hørt. Det jeg sier blir fort avfeid før de i det hele tatt rekker å tenke over hva jeg har sagt. Kanskje en i gruppen hører på meg, og tar ordet på mine vegne. Da lytter de. Men hvorfor må jeg ha hjelp til å få frem meninger og ideer? De er ofte gode, men dere vil ikke høre med mindre det kommer fra noen andre. Med mindre en annen sier, hør på hva hun sier, det er ikke så dumt. 

Jeg er så lei av dette, og det har ført til at jeg fort tror jeg blir dømt. Kanskje jeg tror du snakker nedlatende til meg når du egentlig ikke mener det slik, fordi det er det jeg er kjent med. Det er det jeg er vant til. Jeg regner med at du møter meg med en negativ holdning med en gang det er snakk om noe intellektuelt, men det er ikke så rart når situasjonen er slik ni av ti ganger.

Det som faktisk er litt morsomt med det hele er at når dere først åpner ører og sinn, så liker dere det jeg sier. Dere vil høre mer. Dere synes jeg er flink og smart, og det er jeg! Det er bare det at jeg må jobbe ekstra hardt for å få lov til å vise det, og det er urettferdig. 

Så til alle som dømmer, særlig oss unge jenter, slutt. Bare slutt. Uansett hvem som vil ta ordet og hvem som vil bli sett, så la de bli sett. La de bli hørt. Gi de en sjanse. Hvem vet, kanskje de er smartere enn deg? Men det ville jo vært litt flaut igjen? Eller?

10 TING DU IKKE VET OM MEG

Dere ser muligens mye til meg på TV-skjermen og i sosiale medier om dagen. Det er veldig lett å føle at man kjenner mennesker som man ser i offentlige kanaler, og her snakker jeg like mye til meg selv som til dere lesere. Altså, jeg er helt sikker på at jeg vet akkurat hvordan Harry Styles er for eksempel (love him btw). Nå ser nok mange av dere meg på Paradise Hotel, og derfor tenkte jeg at dere kan få bli litt bedre kjent med meg! Det er alltid moro, eller hva sier dere?


 

Jeg har skrevet opp ti ting som dere antakeligvis ikke vet om meg fra før sånn at dere kan bli litt bedre kjent med meg ❤

1. Jeg elsker enhjørninger
Okei, nå vet dere kanskje det etter at jeg kalte alliansen vår for The Unicorns. Jeg skulle virkelig ønske de fantes! De er så fine ❤❤

2. Jeg skulle egentlig flytte til Australia for å fortsette på bachelorgraden min i journalistikk i februar, men utsatte det for å dra til Mexico og være med på Paradise Hotel.
Man har hele livet til å studere, og jeg mener det er viktig i gripe slike “once in a lifetime”-muligheter når man får de. Jeg angrer ikke et sekund på avgjørelsen min!

3. Jeg er veldig glad i å trene og bruker det som terapi.
For litt over et år siden la jeg om livsstilen min ved at jeg endret kosthold, fikk normal døgnrytme og begynte å trene fire-fem ganger i uken. Nå elsker jeg å trene, og selv om jeg ikke er like strukturert og flink etter at jeg kom tilbake fra Mexico får jeg fortsatt lykkefølelsen når jeg trener. Hvis jeg er stresset eller lei meg drar jeg alltid på trening, og da føler jeg meg utrolig mye bedre etterpå!

4. Jeg elsker dyr og er helt imot pelsbruk og pelsoppdrett.
Det er helt umulig for meg å forstå hvorfor vi fortsatt tillater pelsdyroppdrett i Norge når det blir bevist gang på gang at flere av disse gårdene ikke behandler dyrene sine bra. Er det virkelig viktigere å ha en pelskrave på jakken enn å hindre at et uskyldig dyr har lidd for at du skal se fin ut? I dag har vi utrolig mye bra fuskepels, kjøp heller det!!! 

5. Jeg elsker sjokolade! 
Det er det aller beste jeg kan spise, og jeg hadde aldri i verden gitt opp sjokolade. Det kan seriøst gjøre meg lykkelig. 

6. Favorittserien min er Friends. 
Jeg blir aldri lei av den serien. Da jeg hadde friår kjøpte jeg en samleboks med alle de ti sesongene og så hver eneste episode frem ganger. Hvis jeg ikke finner en ny og spennende serie, så setter jeg alltid på Friend. Det er faktisk sånn at jeg alltid bytter kanal om jeg ser at Friends går på TV, selv om jeg har sett episodene alt for mange ganger. Det er bare noe med den gjengen der altså! Finnes ingen bedre ❤

7. Jeg er veldig glad i å jobbe. 
Jeg blir utrolig rastløs om jeg har fri mer enn en gang i uken. Det å jobbe gjør meg glad på ordentlig, jeg trenger virkelig noe å finne på. Nå har jeg verdens aller beste kolleger også da, så det kan være noe med det. 

8. Mitt #1 fiktive par er definitivt Chuck og Blair 
Jeg elsker de to! For dere som ikke vet hvem disse to er av en eller annen merkelig grunn, så er det to karakterer i TV-serien Gossip Girl. Ingen par i verden, ekte eller fiktive, slår det paret der. De er så ment to be som man kan være, og jeg elsker begge!

9. Jeg er utrolig lite teknisk.
Altså, det er så vidt jeg klarer å flytte på HDMI(?)-ledningen på TVen. Heter det HMDI? Jeg tror det.

10. Jeg elsker å skrive 
Jeg har aldri vært så flink til å uttrykke meg muntlig, og jeg har alltid synes at det er kleint å snakke om ting. Derfor har jeg skrevet i stede. Når jeg skriver så gir alt mye mer mening, og jeg klarer på en måte å få sortert tankene mine. Hvis jeg vil få frem et godt poeng må jeg skrive det, for hvis jeg skal prøve å forklare det muntlig blir det bare kaos.. 

 

HER KOMMER SVARET PÅ DET ALLE LURER PÅ

Jeg ser at det har blitt skrevet mye i sosiale medier om restylane-leppene mine, og flere har også spurt meg om de så derfor tenkte jeg å oppklare den saken med en gang. Har jeg sprøytet restyane inn i leppene mine for at de skal bli større? JA.

Men det var i november 2015. Jeg har tatt restylane to ganger i mitt liv. Jeg var veldig nysgjerrig på dette, og det var en periode hvor “alle” bloggere tok dette. Jeg synes de hadde så utrolig fine lepper, og har alltid synes det er spennende med slike ting. Derfor tenkte jeg hvorfor ikke bare prøve det? Jeg og en venninne satt oss i bilen og kjørte til nærmeste storby for å forstørre leppene våre for første gang sommeren for fire år siden. Jeg hadde nemlig veldig lyst på duckface og fylte i 1ml med restylane. Når jeg ser tilbake på det nå så det helt forferdelig ut, men der og da synes jeg det var kjempefint. Faktisk synes jeg det var så fint at jeg fylte på igjen et år senere når alt var ute. Det er 15 måneder siden, og det er helt ærlig siste gang jeg fylte på og noen gang kommer til å fylle på noe som helt i leppene mine. 


Slik så leppene mine ut med restylane i 2015. 

Jeg nekter ikke for at det sitter igjen noe selv om det er litt rart med tanke på at restylane skal sitte i leppene i ca. seks måneder… Jeg ser selv hvordan de ser ut på tv, og at det er lett å tenke at de er falske, men de er faktisk mine. Jeg har alltid hatt store lepper, og derfor fikk jeg mye kritikk far venner og familie da jeg fylte på mine. Jeg trengte jo virkelig ikke det. Når jeg ser tilbake på det nå ser jeg at det var utrolig stygt. Jeg kledde det ikke i det hele tatt, og synes selv de er mye finere nå. Jeg angrer ikke på at jeg prøvde det, men jeg kommer heller aldri til å gjøre det igjen. 

PRAY FOR PARIS

Jeg var i gang med å forhånd-skrive et morgen-innlegg til dere om kaffevanene mine og det nye albumet til One Direction. Det hadde vært helt feil å publisere det og late som ingenting med tanke på hva som skjer i Paris akkurat nå.

Jeg klarer ikke legge meg. Jo mer mediene deler fra den franske hovedstaden, jo vanskeligere blir det. Jeg blir nok sittende våken til langt på natt i håp om å få en slags forklaring. Hvem har gjort dette? Hvorfor? Hva i all verden vil de oppnå med å drepe flere titalls uskyldige mennesker? I stede ser jeg tallene på omkomne stige. Antall angrep stiger. 

For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere? 

Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer. Hvorfor slikt skjer. 

Terrorisme er så jævlig. Det er et helvete. 

Hjertet mitt blør for Paris, for Frankrike og for alle berørte! Ingen i verden bør oppleve slike grusomheter.