Jeg får ofte spørsmål om jeg skal begynne å studere igjen og hva planen for fremtiden min er. Det eneste jeg er sikker på er at jeg ikke ønsker å studere noe annet enn journalistikk. Jeg elsker det studiet og det er uendelig mange forskjellige måter å bruke den utdannelsen på. Jeg skifter mening om hvilket journalistisk felt jeg ønsker å spesialisere meg i annenhver uke, fordi det er utrolig mye spennende! For å være ærlig kunne jeg tenkt meg alt fra utenrikskorrespondent til skjønnhetsmagasin med alt som ligger mellom de to kategoriene. Jeg kunne tenkt meg å jobbe med nyheter, sport, sladder, mote, reise, trening, dokumentar og sikkert mye annet jeg ikke kommer på her og nå.
Det er en annen ting jeg er ganske bestemt på også, og det er at jeg vil ta resten av studiet i utlandet. Jeg har tidligere skrevet om at jeg nesten var halvveis rundt jorda på vei til Australia for å studere i begynnelsen av året, og det er noe jeg virkelig kunne tenkt meg når den tid kommer. Det blir ikke aktuelt med det første av flere grunner. Skoleåret DownUnder er litt annerledes enn her i Norge, og man kan begynne i juli eller februar. Jeg vet ikke hvorda situasjonen min er om åtte måneder, men kanskje det er aktuelt å reise da. Jeg vet faktisk ikke hvordan livet mitt ser ut om en eller to måneder heller, så akkurat nå tar jeg ting litt som de kommer og det synes jeg er ganske deilig!
Jeg har alltid vært glad i å planlegge ting, men med det har jeg også lært at det kan gjøre ting vanskelig. Livet forandrer seg plutselig, og da kan det være at alt av planer går i vasken. Jeg har hatt en tendens til å se på det som noe forferdelig som kan være med på å ødelegge hverdagen min i lang tid. Nå har jeg et annet syn på det, og om en plan ikke går som en først hadde tenkt er ikke det noe å legge seg ned og gråte over. Da må man reise seg opp, klarne hodet og gjøre det beste ut av det. Plutselig dukker det opp noe enda bedre.
Nå vet jeg som sagt ikke helt hvor veien går videre, men jeg har stor tro på at alt ordner seg! Jeg ser skikkelig lyst på fremtiden og er spent på hvor livet mitt tar veien.
Jeg har verdens rareste, men beste venner! Nå skal tre av dem få frie tøyler i et innlegg og skrive hva de vil om meg, hehe… Dette kan bli spennende! Her avsløres plutselig både det ene og det andre. Jeg er litt nervøs, men først og fremst tror jeg dette blir morsomt! Dette er hva Marte, Emilie og Martine mener er mine positive og negative sider.
Da Andrea og jeg bodde sammen ble det ofte sene kvelder. En kveld fikk vi veldig lyst til å reise til syden, og scrollet oss gjennom Restplass og Finn.no for å lete etter turer sånn i tolv-tiden på natten, egentlig litt på tull. Plutselig hadde vi bestilt tur til Zakynthos med et fly som gikk fire timer senere! Vi fløy mellom rommene og kastet alt som kunne minne om sommerklær og badetøy i en koffert og dro avgårde til Gardermoen. Tre timer senere satt vi på flyet til Hellas!
❤ SKOLEFLINK
Andrea er smartere enn man skulle tro og har alltid fått gode karakterer. Spesielt i språk- og samfunnsfag. Èn gang satt hun to timer på en norskeksamen og skrev til en sekser.
❤ ANDREA ER LOJAL
Man kan alltid komme til Andrea hvis det skulle være noe, og man kan vite med 100% sikkerhet at det man forteller til henne ikke kommer videre. Hun er også ekstremt lojal og støtter alltid sine nærmeste uansett hva. Det ser vi også på Paradise hvor hun var lojal mot Petter uansett hva han fant på i løpet av de første ukene.
❤ MORSOM OG RAR
Vi har det veldig mye morsomt sammen, ler masse og finner på mye rart! Hele gjengen er jo rar, så sånn sett snakker vi godt sammen. En veldig morsom historie er da vi var på jentetur til Ios. Marte hadde akkurat satt fått seg nye akrylnegler, og bestemte seg for å utfordre intimsonen til Andrea. Dere kjenner vel alle til den etter uke en på pærra. I det Andrea lente seg over kofferten (kun iført stringtruse) grep Marte sjansen og strakk rett og slett den en av de nye akrylneglene frem for å kile Andrea på tissen (riktignok utenpå trusen), haha. Reaksjonen til Andrea var priceless! Hun hylte og klarte ikke å få frem et eneste ord på flere sekunder. Resten av oss holdt på å le oss ihjel av reaksjonen hennes, så morsomt!
❤ SAMFUNNSENGASJERT
Andrea bryr seg om samfunnet og er alltid oppdatert på hva som skjer i verden. Det første hun gjør er å sjekke nyheten om morgenen, og er inne på VG en million ganger i løpet av dagen. Hun har nesten alltid svaret om vi lurer på hva som skjer i nyhetsbildet eller om vi er nysgjerrige på bakgrunnen til en konflikt.
NEGATIVE SIDER VED ANDREA
❤ EMOSJONELT USTABIL
Andrea er det man kan beskrive som emosjonelt ustabil. Hun kan gråte, smile, le, være forbanna og være lei seg om hverandre. Alt dette kan skje i løpet av to minutter. For eksempel da vi prøvde å muntre henne opp med å kaste julekuler på henne (ja, vi vet det er spesielt) og hun lo, gråt og var sint – alt i løpet av fem minutter. Heldigvis ender det som regel med latter!
❤ VELDIG UBESLUTTSOM
Andrea er tidenes mest ubesluttsomme menneske! I det ene øyeblikket er hun veldig spontan og vil for eksempel ut å reise, og i det andre øyeblikket trekker hun seg og blir ikke med. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi avtaler vors, hvor hun trekker seg i siste sekund for å være hjemme og spise is i stede. Det er så typisk at hun girer oss andre opp og kommer med morsomme forslag for så å trekke seg. Skikkelig irriterende! Samtidig er hun verdens letteste å overtale, så hun er litt sånn midt i mellom her.
❤ UTSPEKULERT
Andrea er veldig utspekulert, særlig når hun har drukket litt for mye. Jeg har et eksempel for ikke så lenge siden, hvor Andrea utnytter fulle-meg (Emilie) til å følge henne hjem fra Heidis ved Rådhusplassen og helt hjem til Brugata. Jeg bor egentlig rett ved National, som ligger typ ti minutter unna utestedet. Hun var såpass utspekulert at hun fortalte meg at det var nach hos henne med masse mennesker, men da vi kom dit var det Sofie og vennene hennes som spiste nattmat og så på film, haha. Andrea gikk rett og la til å sove, mens jeg måtte gå hjem alene… Heldigvis fikk jeg en venn til å hente meg
❤ ANDREA ER EN DIVA
Åh, hvor skal vi begynne… For det første har vi ikke tall på hvor mange ganger vi har skammet oss over henne på byen! Hun tror at hun er den aller viktigste personen på utestedet og at alle skal ta hensyn til henne. Selvfølgelig skal hun komme først i både do- og barkø, og det er like flaut hver gang hun sniker seg frem. Vi må faktisk gå og unnskylde oss til andre over oppførselen hennes når hun blir for diva på byen, haha. Dette er egentlig litt hverdags-Andrea også, men i en litt mildere grad. Hvis hun krever all oppmerksomhet har vi funnet ut at det beste er å bare overse henne frem til det går over, litt som med barn eller hunder… Haha.
Vi må nesten avslutte med at Andrea er en sprudlende og flott person som er omtenksom og bryr seg om sine nærmeste. Til tross for de negative sidene, klarer vi å holde ut taket være de mange positive sidene som veier høyest ❤ Vi er utrolig glad i deg, og vi er kjempestolte over hvor flink du er og alt du får til!
Jeg føler det er på tide å være ærlig når det kommer til spørsmål om Kevin og meg. Han bor alltid her når han kommer på besøk til Oslo, noe som er veldig ofte og da har han selvfølgelig fast plass i sengen min. Vi har tullet litt med Sofie og jeg bor i et kollektiv med Morten og Kevin, og når alle vet at de to andre har en greie er det naturlig å spekulere i om Kevin og jeg også har det.
“Har det blitt noe mellom deg og kevin etter at dere kom hjem fra ph?” “Er du forelsket i Kevin?” “Er du og Kevin sammen?”
Kevin er en gutt jeg kommer utrolig godt overens med, og som jeg er veldig glad i. Han er kjempefin og dere har nok sett at vi er gode venner inne på Paradise Hotel. Da vi var partnere hadde vi det veldig koselig, og jeg var veldig glad for å ha han der inne. Nå har det seg slik at det ikke er noe mer enn vennskapelige følelser mellom oss to. Jeg forstår godt at dere spør, men svaret på alle spørsmålene angående oss to er nok nei. Vi er veldig gode venner og kan ha mye moro sammen, men noe kjærlighet på den måten er det nok ikke. Jeg tror han hadde vært en kjempefin kjæreste og jenta som får han er virkelig verdens heldigste!
Jeg har visst at jeg ønsker å bli journalist siden starten av ungdomsskolen. Det er mange grunner til det, men hovedgrunnen er miksen av samfunnsinteresse og kjærlighet til det å skrive. Jeg er er nysgjerrig, engasjert og bestemt person som elsker å skrive så hva passer vel bedre enn å bli journalist? Eventuelt blogger, det er jo kjempegøy det også!
Tidligere har jeg lekt litt med tanken på å studere i utlandet. Jeg søkte på et universitet i London i løpet av friåret mitt. og det var like før jeg satt meg på flyet for å bosette meg i den engelske hovedstaden. I løpet av sommeren feiget jeg ut, og flyttet til den ganske mye mindre og tryggere byen Oslo som bare var en nitti minutters kjøretur fra mamma og pappa. Det var greit det, og etter hvert begynte jeg på en bachelor i journalistikk.
Jeg trivdes med studiet, men jeg likte ikke livet mitt generelt. Alt var kjedelig og jeg var så stuck i rutinene mine at jeg holdt på å legge meg under dyna og bli der. Det var skole med alt det innebærer, 70% jobb, trening og venner. All day every day. Jeg gjorde sjelden noe moro, og jeg var dritt lei av grå, kjedelige Oslo hvor man etter to måneder har opplevd det meste man kan oppleve. Det lå nok mer bak det hele, men jeg trengte noe nytt. Jeg ville oppleve noe mer, noe annerledes og starte et nytt liv et helt annet sted.
Plutselig hadde jeg søkt et studie ved universitetet på Sunshine Coast i Australia, og før jeg visste ordet av det skulle jeg flytte til andre siden av jorden for å ta de to siste årene av studiet mitt der. Jeg har aldri vært så klar for noe i hele mitt liv, og det å kunne si “jeg flytter til Australia” var så moro! Vanligvis ville jeg freaket totalt ut når det nærmet seg, men jeg var helt rolig og ble mer og mer glad for hver dag som gikk. Leilighet var i orden. Jeg skulle bo på campus i en leilighet med tre andre studenter som jeg ikke ante hvem var, men det stresset meg ikke i det hele tatt. Det er jo bare moro! Flybilletter var bestilt, depositum betalt og jeg var allerede i gang med å finne noen som kunne overta leiligheten min. Så skjedde det noe som gjorde at alt gikk i vasken to korte måneder før jeg skulle flytte.
Det var helt jævlig, og jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv. Jeg skulle endelig gjøre noe ordentlig med livet mitt, komme meg bort og oppleve noe nytt så da jeg ikke fikk dratt allikevel var jeg så utrolig langt nede. Jeg ringte til mamma og pappa og gråt ut sjela mi i flere timer. Jeg pleier aldri å snakke om følelser og jeg hater å vise at jeg er lei meg, så det å ringe de og gråte er noe jeg aldri vanligvis ville gjort, men det var det eneste jeg klarte. Det fantes ingen løsning på problemet, så i tåken av skuffelse sendte jeg en søknad til Paradise Hotel, og plutselig satt jeg på flyet til Mexico i stede.
Nå er jeg faktisk glad for at alt gikk som det gikk, for den opplevelsen jeg sitter igjen med nå ville jeg aldri vært foruten! Jeg hadde antakeligvis aldri møtt alle disse fine menneskene jeg har blitt så glad i, flyttet inn med Sofie, fått denne kanalen hvor jeg kan kommunisere budskapet mitt ut til så mange eller vært med på en reality-serie. Kanskje det er sant det som sies om at det er en mening med alt. Det løste seg denne gangen, og jeg er fortsatt innstilt på å ta resten av bacheloren min i Australia når jeg skal begynne å studere igjen.
Da jeg var yngre var jeg ganske misfornøyd med at jeg hadde små pupper. Jeg var ikke misfornøyd med puppene, kun størrelsen. Det jeg ønsket var å perfeksjonere å forbedre noe som egentlig var ganske greit.
Jeg hadde tenkt på dette lenge, og var fast bestemt på at jeg skulle operere meg til større pupper. Det var kun for min egen del, ingen andres. Akkurat den delen står jeg fast ved i dag. Det var fordi jeg ville se enda bedre ut og føle meg enda finere enn hva jeg gjorde, men ikke for at gutter skulle synes jeg var diggere. Selvfølgelig tenkte jeg at andre ville synes jeg var enda finere også, men hovedsaklig var det for min egen del.
Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde spart opp summen det kom til å koste for konsultasjonstime, operasjon og alt som hører med. Pengene stod på konto og jeg bestemte meg for at tiden var inne. Jeg var 18 år gammel, akkurat ferdig med videregående og hadde tatt meg friår for å spare opp penger til jeg skulle flytte. En del av de ville jeg nå bruke på å legge inn silikon. Jeg gjorde research og tok kontakt med en av klinikkene som skulle være best i landet, og bestilte time for konsultasjon. Herfra gikk det ganske fort. Jeg planla når jeg kunne ta operasjonen, søkte om fri fra jobb og avtalte med venninner som kunne hjelpe meg i etterkant.
Dagen for konsultasjonstimen nærmet seg, og det var et eller annet i meg som sa at dette var helt feil. Jeg fikk en skikkelig dårlig følelse ved det hele, og det var som om jeg prøvde å stritte i mot meg selv. Jeg fant ut at det var noe som ikke var rett, og bestemte meg for å avlyse konsultasjonstimen. Jeg bestilte aldri ny. Det var lenge i tankene mine, men det var alltid noe som gjorde at jeg utsatte det.
Den dag i dag er jeg glad for at jeg ikke gjennomførte operasjonen. Etter å ha blitt eldre har jeg fått et annet syn på ting, blant annet kropp og utseende. Jeg begynte å jobbe i undertøysbutikk og med det fikk jeg se hvor forskjellige alle kvinner er når det kommer til kropp generelt, og spesielt pupper. Dette var med på å endre synet mitt på det hele, og jeg bestemte meg en gang for alle for å legge fra meg tanken om å ta silikon. Folk er forskjellige, og dette er meg. Selvfølgelig kan det være utrolig fint med større, faste og alltid flotte pupper, men mine er ganske fine de også!
Det første ordentlige kysset mitt var med nabogutten. Jeg husker at jeg var kjempenervøs for å kysse for første gang, for da som nå overtenkte jeg absolutt alt i verden. Det var overraskende nok ikke et veldig bra kyss, men hvor mange har hatt et bra første kyss da? Jeg husker at det var et veldig vått kyss og jeg måtte typ tørke halve ansiktet mitt etterpå, haha.
Min første jentetur
Æææ, min første jentetur var legendarisk! Den har jeg levd på i SÅ mange år. Vi var fire venninner som dro på jentetur til partybyen Rhodos det året vi fylte 18. Jeg husker at både mamma og pappa var veldig skeptiske, men neida vi skulle bare på en rolig solfeire. Det var egentlig planen for to av oss, men i det jeg tok mitt første steg inn på Grabbarna Grus Rhodos hadde jeg solgt sjelen min til barstreet. Det ble fest hver dag i to uker det, før jeg tok en liten svipptur tilbake til Norge før jeg dro ned til Rhodos for en uke til med fest og moro etter noen dager. Jeg har utrolig mange gode minner fra den turen!
Første gang jeg flyttet hjemmefra
Jeg flyttet hjemmefra sommeren 2014 etter å ha hatt et friår hjemme i Larvik hvor jeg jobbet og sparte opp penger. De klarte jeg riktignok å bruke opp i det jeg satte minne føtter på Majorstua, og det var ikke veldig lurt… Jeg flyttet inn i en stor leilighet sammen med tre venninner, og om jeg skal være helt ærlig så er jeg skikkelig glad for at jeg flyttet fra Larvik. Jeg synes nesten Oslo er for lite, og jeg kunne aldri tenkt meg å bli værende i Larvik. Det å flytte fra mamma og pappa gikk helt fint. De bor tross alt bare en 90 minutters kjøretur unna Oslo så det er ikke lange veien hjem.
Mitt første møte med alkohol
Jeg var veldig bestemt på at jeg ikke skulle drikke en dråpe alkohol før jeg fylte 18. Det gikk veldig bra veldig lenge, men jeg ga til slutt etter for presset. Her må jeg faktisk innrømme at det var gruppepresset som tok meg. Vennene mine begynte å bli veldig lei av at jeg aldri drakk, og det var til slutt så ille at de nesten sluttet å invitere meg fordi de ville ikke at jeg skulle være edru og se alt det dumme de gjorde i fylla. Så dessverre ga jeg etter for presset det året jeg fylte 17 år. Jeg er skikkelig sint på meg selv for at jeg ikke klarte å stå i mot presset, og den dag i dag tenker jeg at det er ingen gode venner som presser deg til å gjøre noe du ikke vil ved å holde deg utenfor. Stå i mot, og aldri gjør noe du ikke er klar for selv uansett hva noen andre ønsker at du skal gjøre!
Min første forelskelse
Jeg var skikkelig guttegal da jeg var yngre. Vi snakker i barnehagen og på barneskolen faktisk. Jeg var forelska i sikkert ti forskjellige gutter før jeg begynte i femteklasse, men det var en gutt i førsteklasse som jeg var skikkelig forelska i. Nå snakker vi barne-forelskelse, men han var helt perfekt i mine øyne. Det var bare synd at resten av skolen også var forelsket i den samme gutten… Dårlige odds for min del.
Det er flere som er nysgjerrige på etternavnet mitt. Sveinsdottir er ikke akkurat et vanlig norsk navn, og det er ikke så rart fordi det er nemlig islandsk! Pappaen min er fra Island, og det er naturlig nok der etternavnet mitt kommer fra. På Island er det vanlig at etternavnet blir en sammensetning av faren sitt navn og “datter” eller “sønn”. Pappaen min heter Sveinn, og fordi jeg er Sveinns datter blir etternavnet mitt Sveinsdottir.
Jeg synes dette er veldig koselig fordi det er noe som forbinder meg direkte med pappaen min! Jeg er veldig glad for at jeg er halvt islandsk og halvt norsk. Det innebærer at jeg hører litt til i begge landene, og dette er to land som ligger i verdenstoppen når det kommer til velferd, likestilling og fred. Det er moro! Island er et fantastisk land, og jeg er utrolig glad i den lille sagaøya. Jeg har vært der flere ganger, og en sommer dro jeg og en venninne dit for å jobbe og det var en skikkelig fin opplevelse! Det er noe spesielt med Island som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Luften er så frisk og fin, det er utrolig fredelig og naturen er bare helt fantastisk! Det går dessverre alt for lenge mellom hver gang jeg er der til tross for at store deler av familien min bor der, og det synes jeg er litt trist. Jeg har som mål å bli flinkere til å besøke den lille øya oppi nord, og det skal jeg klare!
I dag var jeg ute i byen for å ordne litt ting, noe som innebar å ta turen innom Karl Johan. Jeg vandret nedover Oslos paradegate med terrorangrepet mot Stockholm i bakhodet. Jeg tenkte på hvor lett det er å gjøre det samme her i Oslo. En lørdag hvor hovedstadens mest kjente gate er stappfull av både turister og innbyggere som skal nyte friheten sin. Da jeg stoppet ved et av de få gangfeltene på Karl Johan for å vente på grønt lys var det en stor, hvit lastebil som stoppet på veien for rødt lys. Jeg fikk grønt lys omtrent samtidig som bilen stoppet, men jeg brukte et par sekunder på å vurdere om jeg faktisk skulle gå over. Hva om sjåføren i lastebilen skal starte angrepet sitt her og nå, da vil jeg bli hans første offer. Jeg tok meg sammen og gikk over veien, for selvfølgelig var det bare en vanlig lastebil med en vanlig sjåfør som stoppet for rødt lys. Men jeg nølte, og det irriterer meg.
Jeg er så redd. Jeg vet at jeg ikke burde være det, for det er akkurat det terroristene vil oppnå. De vil fremme sitt budskap ved å ta friheten vi har, og tryggheten vi føler fra oss. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg er redd. De skal ikke få stoppe meg fra å leve livet mitt, men samtidig klarer jeg ikke å legge det fra meg. Jeg vet at sannsynligheten for at det vil skje et angrep på norsk jord er der, og da vil Oslo være et naturlig sted å angripe. Samtidig vet jeg også veldig godt at sjansen for å bli drept i et terrorangrep er minimal. Det er ekstremt mye mer sannsynlig å bli drept i trafikken, av sykdom eller av en hai. Allikevel er jeg livredd. Jeg er redd for å måtte løpe for livet mitt, mens en eller flere fremmede jakter på meg som et bytte. Jeg er redd for at mine nærmeste skal bli rammet, og jeg er redd for at byen og landet mitt skal måtte gå gjennom dette en gang til.
De siste ukene har det skjedd et angrep i Nord-Europa nesten hver eneste uke. Det var en bombe mot t-banestasjonen i St. Petersburg. Det var lastebilangrepet i Stockholm. Ja, det skjer hver eneste dag i Midtøsten og det er like forferdelig, men det er så fjernt fra hjemme at det blir uklart. Dette derimot er klart som bare det. Og skummelt.
Samtidig kan jeg ikke gå rundt og være redd for enhver lastebil eller ryggsekk jeg ser i frykt for at det skal skje terror. Tenk så mange lastebiler som kjører rundt og på Karl Johan hver eneste dag med leveringer! Tenk så mange mennesker på Oslo City, Jernbanetorget og Oslo S som bruker ryggsekk uten at det er en bombe i den. Jeg er rundt disse stedene hver eneste dag, og dette er dessverre ting jeg tenker over selv om jeg vet at jeg ikke burde fordi jeg får ikke gjort noe som helst med det uansett.
Man kan faktisk ikke beskytte seg mot et terrorangrep, fordi man kan ikke vite når eller hvor det skal skje. Det kan skje når som helst og hvor som helst, og det eneste vi kan gjøre er å prøve å legge bort frykten og leve livet som normalt. Vi må ikke gi etter for frykten for da blir det en slags seier for disse menneskene som ikke gjør annet enn å spre frykt, hat og død, og det kan ikke skje. De skal ikke klare å skremme oss fra å være oss selv. Aldri.
Det er mandag, og i kveld er det ny episode av PH! Det blir innsjekk og fest, så det gleder jeg meg veldig til. Først skal jeg komme meg gjennom åtte timer på jobb, så får jeg besøk av Petter og en venninne i kveld. Vi skal lage middag og se dagens episode sammen, koselig!
Nå kommer det et innlegg som jeg pleier å sette pris på hos andre bloggere. Det er alltid morsomt å føle at man blir litt bedre kjent med personen bak bloggen, og derfor har jeg listet opp noe av det som gjør meg lykkelig i hverdagen. Dette er snakk om små ting som kan gjøre en dag bittelitt bedre. Personlig mener jeg det er viktig å fokusere på de små tingene, og ikke bare se det store bildet hele tiden.
❤ Hunder
Av en eller annen grunn blir jeg skikkelig glad av å se hunder. De er så søte, og de smiler nesten alltid. Så utrolig fine altså. Jeg har så lyst på en hund, men dessverre passer det ikke i livet mitt akkurat nå. Jeg mener at om man skal skaffe seg et dyr, uansett hvilket, så må man ha tid og energi til å gi det et best mulig liv, og det har ikke jeg nå. Jeg skal uansett ha en hund når jeg forhåpentligvis, en eller annen gang, begynner å etablere meg.
❤ Sjokolade
Ikke den største overraskelsen akkurat. Jeg elsker sjokolade, it makes me so happy!
❤ Talentkonkurranser
Jeg blir skikkelig rørt av dette. Typisk The Voice, herregud som jeg griner når det kommer flinke folk som er i ferd med å gjøre drømmen sin til virkelighet. Så blir jeg kjempeglad og sitter med en skikkelig fin følelse etterpå.
❤ Sol
Hvis jeg står opp og skimter sol gjennom glippen i gardinene på soverommet blir jeg kjempeglad! Da spretter jeg opp av sengen og er superklar for å tilbringe mest mulig tid ute i finværet. Dette gjelder særlig nå som det begynner å gå mot vår, som er en av mine favoritt-årstider.
❤ Kjærlighet
Dette kan være mye, men når mennesker viser kjærlighet så blir jeg så glad. Det er utrolig koselig, og ikke minst rørende, å se at noen viser kjærlighet overfor noen de er glad i. Ååå, jeg kjenner jeg blir glad bare jeg skriver om dette!
Nå skal jeg fortelle dere noe personlig. Det er en ting som provoserer meg ganske mye, og det er å bli kalt dum. Jeg har alltidblitt forhåndsdømt fordi jeg ser ut som jeg gjør og snakker som jeg gjør. Det å bli tatt seriøst, særlig av menn og gutter har alltid vært vanskelig. Jeg har alltid måtte bevise at jeg kan noe, og at jeg ikke bare sitter der uten å skjønne noe av hva som foregår eller hva som blir sagt rundt meg.
Jeg er ikke dum. Det er så lang ifra sannheten. Allikevel må jeg slite for å bli gitt en sjanse, og det er så alt for ofte at folk ikke ønsker å gi meg denne sjansen en gang. De ser på meg, hører meg snakke og av en eller annen grunn så er det ikke så aktuelt. Jeg kan da umulig ha noe fornuftig å komme med.
Jeg har fått høre at “du kan jo snakke på en litt annen måte da”. Men hvorfor skal jeg det? Jeg er meg. Det er sånn jeg snakker, og det jeg sier trenger ikke være dummere enn hva noen andre sier bare fordi stemmen min er lys og jeg avslutter setningene mine i et litt annet tonefall enn de fleste andre. Du bør fortsatt lytte til hva jeg har å si.
Hvorfor må jeg se ut på eller snakke på en viss måte for å bli tatt seriøst? Mange ser på meg, og innen et par sekunder har de allerede tenkt at jeg er dum, at jeg har ligget med mange, at jeg ikke har en fremtid og at jeg er lett å manipulere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har møtt mennesker som har disse fordommene mot meg. Jeg vet ikke helt hva det er, fordi jeg ser ganske vanlig ut om man kan si det sånn. Ja, jeg har lyst blondt hår, store lepper og lys stemme, men er det virkelig det som gjør at du ser på meg som dum?
Helt siden ungdomsskolen har jeg blitt sett på som en dum blondine av utrolig mange som ikke kjenner meg. Jeg har slitt med å bli hørt. Det jeg sier blir fort avfeid før de i det hele tatt rekker å tenke over hva jeg har sagt. Kanskje en i gruppen hører på meg, og tar ordet på mine vegne. Da lytter de. Men hvorfor må jeg ha hjelp til å få frem meninger og ideer? De er ofte gode, men dere vil ikke høre med mindre det kommer fra noen andre. Med mindre en annen sier, hør på hva hun sier, det er ikke så dumt.
Jeg er så lei av dette, og det har ført til at jeg fort tror jeg blir dømt. Kanskje jeg tror du snakker nedlatende til meg når du egentlig ikke mener det slik, fordi det er det jeg er kjent med. Det er det jeg er vant til. Jeg regner med at du møter meg med en negativ holdning med en gang det er snakk om noe intellektuelt, men det er ikke så rart når situasjonen er slik ni av ti ganger.
Det som faktisk er litt morsomt med det hele er at når dere først åpner ører og sinn, så liker dere det jeg sier. Dere vil høre mer. Dere synes jeg er flink og smart, og det er jeg! Det er bare det at jeg må jobbe ekstra hardt for å få lov til å vise det, og det er urettferdig.
Så til alle som dømmer, særlig oss unge jenter, slutt. Bare slutt. Uansett hvem som vil ta ordet og hvem som vil bli sett, så la de bli sett. La de bli hørt. Gi de en sjanse. Hvem vet, kanskje de er smartere enn deg? Men det ville jo vært litt flaut igjen? Eller?
