JEG TOK RESTYLANE PÅ GRUNN AV EN TOPPBLOGGER

Helt siden den aller første episoden av Paradise Hotel ble sendt på TV3 ble det snakk om leppene mine. Det var ikke en gang snakk om at jeg kanskje hadde fillers i leppene, men at jeg hadde det og hvor stygt det var. Nå skal det sies at jeg ikke har fylt på leppene mine siden 2015. Jeg har gjort det to ganger i løpet av livet, med ett års mellomrom og det har jeg skrevet mer om HER hvis dere vil lese om det. 

Noe jeg ikke har fortalt dere her er grunnen til at jeg valgte å forstørre leppene mine, som faktisk var veldig fine og fyldige fra før av. Dette er faktisk noe jeg synes er veldig interessant, og det får meg virkelig til å tenke på hvor stor påvirkningskraft jeg sitter på i min posisjon. Det er noe alle med store blogger eller Instagramkontoer bør tenke på. Det at hvert ord og hver setning dere sier kan starte en ny tankegang hos følgerne deres, og hva dere skriver kan være med på påvirke avgjørelser de velger å ta. Det er ikke noe man kan styre, men jeg mener det er viktig å være bevisst på at det man skriver og deler kan ha utrolig stor påvirkningskraft hos andre. 

Da jeg var yngre leste jeg de største bloggene i Norge, og jeg så virkelig opp til flere av de store.Jeg synes de var flinke til å skrive, de var morsomme og ikke minst utrolig vakre jenter. Jeg leste om hvor de spiste lunsj, hva de handlet og hvordan de ble så pene som det de var. Jeg husker fortsatt veldig godt den aller første gangen jeg vurderte å teste ut restylane. Det var ganske nytt i Norge på den tiden, og det var ikke så mange som hadde hørt om det. En av bloggerne jeg fulgte skrev et innlegg om at hun hadde testet ut leppefillers, og resultatet var så fint! Hun fikk jo skikkelig flotte lepper (selv om det aldri var noe galt med leppene hennes fra før av), og dette ville jeg også teste ut. Jeg luftet det halvveis på tull for mamma og pappa, og det ble mildt sagt ikke tatt godt imot. Jeg la det fra meg en liten stund, men jeg kom stadig inn på tanken igjen. Etter hvert var det flere og flere bloggere som skrev om dette, og til slutt tenkte jeg “hvorfor ikke bare prøve?”, og det gjorde jeg. 

Jeg legger ikke skylden over på noen, fordi det var absolutt mitt eget valg å fylle inn restylane i leppene mine. Det jeg vil frem til er at man har en helt utrolig stor påvirkningskraft via bloggen, og jeg hadde helt ærlig aldri hørt om restylane før jeg leste om det på en av favoritt-bloggene mine. Det var der ideen om å teste det ut ble til, og selv om det gikk en god stund fra jeg leste om det og frem til jeg tok det så var det blogginnlegget hennes som gjorde at jeg ønsket å prøve det. Når jeg tenker på dette nå blir jeg nesten litt redd med tanke på at jeg kanskje sitter på lignende kraft, og det er skremmende. Jeg føler et visst ansvar overfor særlig de yngre leserne mine, og jeg vil bare få frem at nå som jeg har blitt mer voksen og ser tilbake på dette så angrer jeg.

Jeg kommer aldri til å fylle på leppene mine igjen, og du bør tenke godt gjennom det før du eventuelt ønsker å teste det ut. Det er kjempedyrt, og antakeligvis er leppene dine fine akkurat som de er! Du er fin akkurat som du er. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

DRIKKEPRESS SOM VOKSEN

Det virker som om flere kjente seg i igjen i innlegget jeg skrev om mitt første møte med alkohol. Noe jeg også la merke til blant kommentarene jeg fikk var at flere som nå er i voksen alder føler det samme presset om de ikke drikker. Det kan være at man er avholds eller at man velger å ikke drikke på en fest eller to. Jeg begynte å tenke over hvordan jeg føler det nå som jeg har blitt 22 år gammel. Føler jeg drikkepresset enda?

I fjor drakk jeg nesten aldri alkohol. Det kunne gå flere måneder mellom hver gang jeg ble med ut på byen, rett og slett fordi jeg ikke trivdes med det. Jeg likte ikke hvordan jeg ble av alkoholen, og jeg likte heller ikke hvor mye den ødela for treningen som jeg var veldig fokusert på der og da. Dette var en tid hvor jeg hadde mye annet som foregikk i livet mitt, og det å feste ga meg ingen verdens ting. Jeg holdt meg hjemme i helgene selv om vennene mine ofte dro ut. Det hendte at jeg en sjelden gang ble med på vors, men som regel lagde jeg meg en god lørdagsmiddag og koste meg i sofaen med en film.

Når jeg tenker over det nå så ble jeg på en måte mindre sosialisert av at jeg ikke drakk. De gangene vennene mine dro ut ble jeg sittende hjemme alene fordi jeg hadde ingen venner i Oslo som ikke festet. Ikke at det er noe galt med det, fordi det var mitt eget valg og jeg trives godt i eget selskap. Det er bare noe jeg ikke har tenkt over før, det at jeg faktisk var veldig lite sosial i helgen med mindre en eller annen venninne ville ta det rolig og bytte ut vinen med Pepsi Max for en gangs skyld. Jeg tror aldri jeg følte på presset for å drikke, men jeg merket vel at jeg etter hvert begynte å savne å være med de. Om jeg dro på et vors ga det meg veldig lite, fordi vi har en tendens til å bli ganske fulle veldig fort hele gjengen, så etter en times tid følte jeg for å dra hjem. Det var på en måte litt ensomt, men samtidig ikke. Jeg husker at jeg skulle ønske at lysten til å feste var der, men når den ikke var å spore så fikk jeg mer ut av å bli hjemme. Jeg satt i hvert fall ikke med den samme følelsen som da jeg var yngre, og dette var faktisk mitt valg. Forskjellen på da og nå er at dette er mine ekte venner, og selv om jeg velger å legge bort alkoholen en periode er det ingen som forsvinner av den grunn. Den var nok litt mas i begynnelsen om at jeg måtte bli med ut, og spørsmål om hvorfor jeg ikke skulle drikke alkohol. Allikevel var det aldri noen som presset meg. Vi har blitt voksne, vet å respektere hverandre selv om vi er forskjellige og vil forskjellige ting. 

Den dag i dag føler jeg aldri noe press. Jeg drikker alkohol om jeg vil det, og har det kjempegøy! Samtidig kan jeg komme helt edru på vors og bli der til resten av gjengen drar ut uten at jeg føler på at jeg er edru. Det handler nok om at jeg har endret meg som person og blitt mer trygg på meg og mine valg. Det er ingen vits i å prøve å presse meg for det vil ikke ha noen effekt. Jeg vet nå hvem jeg er og hva jeg står for, og hvis jeg bestemmer meg for å ikke drikke så skal jeg ikke drikke. 

JEG BLE PRESSET TIL Å DRIKKE ALKOHOL

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å ikke drikke alkohol før jeg fylte atten år gammel. Jeg var veldig skeptisk til å prøve slikt, og jeg hang alltid litt etter de andre med sånt. Jeg likte ikke tanken på å drikke alkohol, og jeg synes det var litt skummelt for å være helt ærlig. De fleste andre begynte å drikke tidlig på ungdomsskolen, men jeg ville ikke. Jeg ville vente, og det skulle jeg klare.

Jeg husker den aller første gangen alle jentene skulle drikke sammen. Det var en nyttårsaften på ungdomsskolen, jeg tror kanskje det var i niendeklasse. Jentegjengen skulle samles hos en venninne som var alene hjemme, men jeg ville ikke være med. Alle de andre skulle drikke, og jeg hadde verken lyst til å drikke selv eller å være rundt fulle mennesker. Jeg ble hjemme den kvelden. Mamma og pappa synes det var veldig koselig at jeg heller ville tilbringe kvelden hjemme med familien, men de synes også det var litt rart at jeg ikke ville være med når alle vennene mine skulle feire sammen. Noen dager senere innrømmet den egentlig grunnen til at jeg ble hjemme for mamma og pappa. De ble selvfølgelig kjempestolte, og jeg ble glad fordi de var stolt av meg! Så glad ble jeg at nå skulle jeg i hvert fall ikke begynne å drikke, og jeg fortalte dette til jentene på skolen dagen etterpå. Det ble ikke akkurat tatt i mot slik som jeg hadde forventet. De ble sure på meg fordi jeg hadde fortalt til foreldrene mine at de drakk, selv om mamma og pappa lovet å ikke si noe videre. I tillegg skjønte de fleste foreldrene hva som foregikk, så det ville ikke akkurat kommet som et sjokk uansett. Det var og er nok mange foreldre som lukker øynene, og det tror jeg faktisk mamma og pappa har gjort noen ganger i løpet av ungdomsårene mine de også.

Etter hvert begynte jeg å bli med på fester, men jeg holdt meg helt edru. Jeg ville ikke en gang smake en liten dråpe, for da ville jeg ikke ha holdt løftet til meg selv. Jeg var ikke en av de som fikk smake øl og vin av foreldrene mine på julaften eller andre dager, så jeg hadde faktisk aldri rørt alkohol. Det å være med på fest og se hvordan alkoholen endret vennene mine ga meg mer avsmak. De endte som de fleste opp meg å snøvle, kaste opp, krangle og hvem vet hva mer som skjer når tenåringer samles på en hjemmealene-fest og tester ut alkoholens grenser. Dagene etter festene husket de ikke hva som hadde skjedd selv, og da jeg husket ble de de ikke veldig komfortable. Etter hvert ble alle mer og mer skeptisk til at jeg skulle få lov å bli med på fest når jeg ikke drakk selv. Jeg var jo ikke en del av moroa, og det var kjedelig at jeg husket alt de hadde sagt og gjort, til tross for at jeg som regel ikke nevnte det om de ikke spurte selv.

Alle trakk seg unna meg, og i helgene ville de ikke at jeg skulle være med, for da skulle de drikke alkohol og da fikk bare andre som drakk alkohol være med. Dette gjorde at jeg begynte å føle meg veldig alene. På et tidspunkt gråt jeg meg selv i søvn flere dager i strekk fordi jeg følte meg skikkelig ensom. Jeg følte ikke at jeg hadde en eneste venn jeg kunne snakke med dette om, fordi alle var enige på dette punktet. De var vennene mine, men hvorfor gjorde de da dette mot meg? De presset mer og mer på at jeg selvfølgelig kunne bli med, men da måtte jeg også drikke. På dette tidspunktet var jeg nesten desperat for å unngå å miste dem og til slutt ga jeg etter. Jeg dukket opp på en hjemmefest med Frost-flasken jeg fikk en eldre bekjent til å kjøpe for meg. Jeg drakk hele flasken blandet med Fanta Exotic, og i tillegg synes alle det var veldig morsomt at jeg endelig skulle drikke så de skjenket meg med alt som fantes i huset. Jeg drakk øl, cider, ekle drinker og shottet 9/6 blandet med Smirnoff Ice. Det gikk selvfølgelig skikkelig dårlig, og jeg endte opp med å ligge over doen hvor jeg spydde alt rett ut igjen i flere timer. Til slutt ringte de pappa som måtte komme og hente meg, og den stoltheten jeg snakket om tidligere var det ikke et eneste spor av.

Jeg var så utrolig skuffet over meg selv, men samtidig var følelsen av å passe inn og endelig føle meg som en del av gjengen igjen sterk. I dag angrer jeg fortsatt på at jeg ga etter, og at jeg virkelig var redd for å miste venner som behandlet meg på den måten. Det å ikke respektere andres grenser er ikke greit. Folk er forskjellige og vi setter grenser på forskjellige steder. Vær så snill å respekter hverandre og ikke gjør noe du egentlig ikke er klar for, fordi du kommer antakeligvis til å angre. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

DET Å VÆRE TAKKNEMLIG

Det jeg er litt god på er å tenke over hva jeg er takknemlig for. Jeg tar meg selv i å skrive “det er noe jeg er takknemlig for” i veldig mange innlegg om dagen, men det er fordi jeg stadig finner nye ting å nevne! Noe dreier seg om hvem jeg har i livet mitt, hvilke muligheter jeg faktisk har og generelt bare alt mulig rart. Det er viktig å ta seg et sekund eller to og tenke over hvor mye du har i livet ditt du faktisk kan være veldig glad for å ha! Noen ganger når ting går dårlig så er det lett å glemme alt det fine man har, men samtidig får det deg kanskje til å åpne øynene og sette pris på ting du ikke ville gjort ellers. Det er litt morsomt at dette innlegget havner rett etter tidenes klage-innlegg, men jeg prøver å vær litt positiv igjen, haha. 

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har så gode venner som det jeg har. Uansett hva som skjer så vet jeg at jeg alltid vil ha dem, og de vil ha meg så lenge de måtte ønske! Det er faktisk ikke alle som er så heldige å ha ekte, gode venner. Noen har kanskje ingen ordentlig nære venner, og jeg er så utrolig heldig å ha flere! Det er noe jeg setter skikkelig stor pris på, og det jeg er aller mest takknemlig for av alt i livet mitt. 

Det at jeg er så heldig å ha blitt født og får vokse opp i Norge er en annen ting jeg er takknemlig for. Tenk at akkurat jeg var så heldig å ha en mor og far som bodde i trygge, gode Norge. Jeg kunne ha vært uheldig å blitt født inn i et krigs- eller sultrammet land, men nei. Jeg var så heldig å bli født i et av verdens aller beste land på flere områder. Det at jeg fikk muligheten til å vokse opp her med en fin velferdsordning, et godt skolesystem og en forholdsvis veldig fredelig hverdag er noe som er lett å ta for gitt. I det siste har jeg begynt å tenke over det, og jeg er så ufattelig heldig!

Jeg har både viljestyrke og pågangsmot, noe som kommer fra foreldre og miljø. Dette er noe jeg setter stor pris på, for det kan ta meg ganske langt. Ved å ha disse tingene liggende naturlig for meg, så gir jeg ikke opp. Jeg jobber hardt og kjemper for de tingene jeg vil ha gjennom, og det jeg vil få til. Det å ha viljestyrke og pågangsmot er noe jeg er utrolig glad for. Dette har hjulpet meg flere ganger i løpet av livet, og jeg er skikkelig takknemlig for at jeg ikke er en person som gir opp og ikke gidder å kjempe når det trengs. 

Familien min er alltid tilstede og støtter meg gjennom tykt og tynt, og det er virkelig noe å være takknemlig for! Selv om vi kan krangle masse, så er det ingen som noen gang drar sin vei for alltid. Vi er her for hverandre når det trengs, uansett hva som skjer. Det er ikke alle som har det slik, og noen har ikke en gang en familie de har kontakt med. Det at jeg har både en mamma, en pappa, en lillesøster, besteforeldre, onkler, tanter, kusiner, tremenninger og alt mulig annet av slektninger og familie som alltid stiller opp og støtter er helt uvurderlig!

Hva er du takknemlig for i ditt liv?

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

SMINEKLØS OG UFILTRERT

Jeg viser meg alltid frem stylet og sminket her på bloggen, men nå tenkte jeg det kunne være gøy å vise dere hvordan jeg egentlig ser ut. Sykt stor forskjell! Neida, det er egentlig ikke så veldig annerledes. Jeg synes i hvert fall ikke at forskjellen er så alt for stor, annet enn at sminken dekker over saker og ting, og markerer litt av hvert. Det er koselig det, men jeg er en person som også elsker å gå uten sminke!

Nå har jeg jo vipper, og da føler jeg meg som regel ganske fresh, men da jeg først hadde vipper fikk jeg panikk fordi jeg aldri følte at jeg fikk tatt av all sminken. Nå er jeg mer vant med det, men jeg føler fortsatt aldri at jeg er helt sminkeløs med 13 millimeter lange vippeextentions. Før pleide jeg å tenke at det var “juks” å skulle vise seg frem uten sminke når man har vipper siden det utgjør en stor forskjell, men jeg ser jo at jeg ser annerledes ut med og uten sminke til tross for vippene. Nå ble det mye snikksnakk, men her får dere i hvert fall se hvordan jeg ser ut uten sminke-masken på helt uredigerte bilder. 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

SANNHETEN OM KEVIN OG MEG

Jeg får får fortsatt daglig spørsmål om Kevin og meg, og hva som er greia mellom oss to. Til og med Sofie får spørsmål om det på sine spørsmålsrunder, så da tenkte jeg at det var på tide å få frem sannheten en gang for alle. Jeg skrev innlegget Kevin + Andrea for god stund tilbake, men spekulasjonene har fortsatt i etterkant. Det er flere av dere som lurer på om vi holder på eller om vi er kjærester. Nå kan det være jeg gjentar meg selv litt fra det forrige innlegget, men det får nesten bare være.

Som jeg skrev i det tidligere innlegget så forstår jeg at dere spør. Kevin er mye i Oslo, og han bor hos oss når han er her, noe som er superkoselig! Jeg er kjempeglad i Kevin, han er en av de jeg er mest sammen med og jeg er veldig takknemlig for at jeg ble kjent med han. Når det er sagt så er vi er kun gode venner, og det er ingen romantiske følelser mellom oss til tross for litt sengekos i Mexico (hehe). Det var nok pærra-bobla som tok oss der, men nå i dag er det ikke noe sånt mellom oss to. Når han er på besøk her og Sofie ikke er hjemme så sover han faktisk i hennes seng, og jeg i min egen. Han er en kjempefin gutt og jeg synes det er koselig at han kommer såpass ofte på besøk, særlig når roomien min ikke gjør annet enn å farte rundt i Norge og resten av Europa. Kevin er en av de få jeg kan være helt ærlig med, og en av de som har blitt en ekte venn og ikke bare en Paradise-venn.  Nå håper jeg dere fikk et litt bedre innsyn i forholdet mellom Kevin og meg, og forstår at det består av et godt vennskap. 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

JEG KAN BLI BEDRE PÅ…

Det er som regel lettere å nevne ting man er god på, enn å trekke frem sine egne feil og mangler for å se hva man kan endre for å bli bedre. Allikevel er dette noe som kanskje trengs i ny og ne. Jeg satt hjemme her om dagen og tenkte på hva jeg burde bli bedre på generelt i hverdagen min. Det ble fort en liten liste, og dette er ting jeg har fått høre fra andre som jeg er enig i, men også ting jeg kom på selv. Det er ikke så dumt å ta en liten runde med seg selv for å se om det er noe akkurat du kan bli bedre på. Jeg endte opp med en del punkter som kan trenge litt forbedring. 

Jeg får høre det igjen og igjen i kommentarfeltet på bloggen her; jeg er så dårlig på å ta imot kritikk. Det kan jeg faktisk si meg helt enig i. Jeg prøver å innbille meg selv at jeg er god på å ta imot konstruktiv kritikk, men jeg trenger nok litt forbedring på det punktet også. Jeg har en tendens til å ta alt veldig til meg som negativt, selv om det ofte er ment som hjelp og tips! Dette skal jeg virkelig prøve å skjerpe meg på, fordi det er utrolig irriterende med mennesker som ikke takler å få kritikk (hehe, hei meg selv). 

… Det siste halvåret har alt av planlegging sklidd helt ut. Jeg har pleid å elske planlegging, og var super-strukturert i hverdagen og livet generelt. Det ble kanskje litt mye på et punkt, men jeg savner å være god på planlegging. Det å vite hva man skal lage seg til middag resten av uken, hva jeg skal bruke frihelgen min på, når jeg får neste lønning og hva pengene skal gå til og når jeg skal vaske, trene, bake og gjøre alt mulig egentlig. Nå har jeg null struktur fordi jeg aldri planlegger og da blir alt et eneste stort kaos. 

… Jeg prøver, men det er ikke alltid jeg er like god på å gi komplimenter. Dere vet når du står og venter på grønt lys og jenta ved siden av deg har på en helt amazing topp, og alt du tenker på er HVOR ER DEN TOPPEN FRA? men du tør ikke spørre, hehe. Det vil jeg bli bedre på! Jeg vil klare å si at “du, toppen din er dritkul! Hvor har du kjøpt den?”. Eller bare generelt å gi komplimenter til de rundt meg. Det er ofte jeg tenker det inne i hodet mitt uten å si det høyt, men det er jo så mye hyggeligere å si det i stede for å tenke det, så det skal jeg bli bedre på. 

… Det å prøve nye ting er noe jeg er alt for dårlig på. Her snakker vi om alt fra mat til karuseller liksom. Jeg er skikkelig skeptisk til å bestille mat jeg ikke har smakt før ute på restaurant. Tenk om den ikke er like god som det jeg vanligvis spiser?! Verdens verste unnskyldning, for tenk om den retten er enda bedre enn den vanlige? Det gjelder også nye klær, trender, drikke, butikker, ja egentlig alt utenom reiser (jeg elsker å oppleve nye steder). Så nå har jeg satt meg som et mål å prøve nye ting!

 Noe jeg er litt lei meg for er at jeg er for dårlig til å besøke familien min! Det er skikkelig trist faktisk. Foreldrene mine bor en og en halv time unna med bil, og besteforeldrene mine pluss onkel og tante bor bare tjue minutter unna med toget, men allikevel husker jeg ikke sist jeg besøkte noen av dem. Jeg tror jeg var hjemme en tur i påsken, men det er evigheter siden jeg var på besøk i Sørum hos besteforeldre og onkel. Det må jeg virkelig bli bedre på, fordi det er utrolig viktig å ta vare på familien sin ❤

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

DU HAR BLITT TJUKK

Jeg ser at flere har lagt merke til at jeg har gått opp i vekt siden innspillingen av Paradise startet, og det er helt korrekt. Å gå fra å trene flere ganger i uken, ha et normalt sunt kosthold, drikke alkohol en gang annenhver måned og være aktiv i hverdagen til å ikke gjøre noen av delene tar på. Jeg var nesten ikke i aktivitet inne på hotellet, drakk alkohol fire til fem ganger i uken og spiste usunn mat og godteri flere ganger i uken. Da går man selvfølgelig opp i vekt, det sier seg selv. Allikevel tar jeg dette med knusende ro. De ekstra kiloene jeg har lagt på meg utgjør ingen verdens forskjell i hverdagen min. Jeg bruker fortsatt de samme klærne, og gleder meg like mye til det blir ordentlig varmt så jeg kan dra på meg bikinien og legge meg i parken. Det er fordi jeg har et veldig avslappet forhold til kroppen min, og jeg vet at jeg er mer enn bare en kropp. Jeg liker meg selv veldig godt, og et par kilo ekstra fra eller til gjør ingen skade i hverdagen min. Det legger heller ingen demper på humøret før sommeren for dere som lurte på det.

Jeg har ikke gjort så alt for mye for å endre det siden jeg kom hjem, men prøver å komme tilbake i mine vanlige rutiner med trening og kosthold. Det tar litt tid og jeg stresser ikke med det. Det eneste jeg irriterer meg over er hvor dårlig form jeg er i. Når jeg er på trening løper jeg saktere og kortere på mølla, og i styrkerommet løfter jeg utrolig mange kilo lettere enn hva jeg tidligere gjorde. Det er formen min jeg vil endre på, fordi den er jeg ikke fornøyd med. Kroppen min er fin den. Man endrer seg gjennom hele livet, og det var verdt å få litt ekstra fett på kroppen for den opplevelsen!

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

7 VELDIG RARE FAKTA OM MEG

❤  Jeg hadde helt angst for klemmer før. Det er verdens rareste ting å ha angst for, men jeg taklet det ikke. Jeg hatet å klemme og hele meg bare strittet imot når noen skulle gi meg en ordentlig klem. Usj, vonde minner haha. Neida, men nå kan jeg klemme ❤

❤ Jeg elsker Løvenes Konge, og det er en av favoritt-filmene mine. Dette er faktisk ikke det rare med det hele. Det har seg nemlig slik at jeg nesten var forelsket i Simba da jeg var liten. Altså, forelsket i en tegneserie-løve. Helt normalt. 

❤ Noe av det morsomste jeg vet om er katte-videoer! Det er så sinnsykt morsomt, og jeg kan helt seriøst le så mye at jeg begynner å gråte av å se hvor rare og søte katter er. 

❤ Noen ganger når jeg kommer hjem fra byen setter jeg på en trist, romantisk film som for eksempel The Notbook, Jeg spiser nattmaten min mens jeg synes synd på meg selv fordi jeg verken er Allie eller har en Noah. Etter finalefesten gjorde jeg nettopp dette mens jeg begynte å gråte, haha. Stakkars Morten kom ut i stua og lurte på hva i all verden som var galt, men det var ikke så mye annet enn at jeg var trøtt og syntes synd på meg selv. 

❤  Jeg synes Dumbo er den verste filmen i hele verden, og jeg klarer ikke gjenfortelle den uten å gråte! Den er så forferdelig fæl. Stakkars lille, nydelige bebbi blir tatt fra mammaen sin, moren blir mishandlet av sirkuset og så blir han mobbet???! Altså, hva er dette for en grotesk film. Dessverre viser jo dette sannheten bak en del sirkus og hvordan de behandler dyr. Det er noe av det jeg elsker med Disney. Det er et viktig budskap gjemt i alle filmene deres, og Walt Disney var ofte forut sin tid da han satt lys på ting som for eksempel hvordan dyr blir behandlet på sirkus. 

❤  Første gang venninnene mine hørte meg prompe var i 2013. Da satt vi ute på verandaen til Julie en sen sommernatt, og de ble såpass overrasket at vi endte opp med å sprette champagnen for å feire. Jeg promper aldri, hehe. Joda, men jeg er god på å skjule det. 

❤  Jeg er såååå sær når det kommer til gutter. Det er egentlig ikke meningen, men det blir bare til at jeg leter etter feil som jeg kan bruke som unnskyldning for å ikke møte dem eller dumpe dem. Jeg tror det er fordi jeg egentlig bare vil være alene, haha, men altså jeg prøver å legge fra meg dette. 

Herregud, når jeg leser gjennom dette ser jeg hvor utrolig rar jeg er! Haha, sånn kan det gå. Nå ble dere litt bedre kjent med min rare side da. 

SNUSLEPPA OG MOCCA-BOKSEN

Det er veldig mange som har spurt meg om jeg røyker eller snuser. Jeg har prøvd å svare på dette i kommentarfeltet, men siden jeg får det samme spørsmålet igjen og igjen så tenkte jeg at jeg rett og slett skriver et innlegg om det så dere som lurer på ting får svar. 

Jeg kan starte med å si at jeg verken snuser eller røyker. Det er ikke noe jeg har behov for i det hele tatt, og jeg gjør det verken i det daglige liv eller på fest. Jeg tror ikke jeg tåler nikotin så godt, og for å være helt ærlig så synes jeg bare det er skikkelig ekkelt. Personlig får jeg ingen verdens ting ut av å ta noen trekk av en sigarett på fest, og snus blir jeg bare skikkelig dårlig av. Det må jo være en grunn til at jeg vet dette, og det er selvfølgelig fordi jeg har testet ut begge deler. Dette begynner å bli en del år siden, men jeg husker fortsatt veldig godt hvordan det var. 

Det var vel siste året på ungdomsskolen hvor de siste av oss slang oss på og begynte å teste ut både røyk, snus og alkohol. Jeg hadde bestemt meg for å aldri drikke før jeg var 18 år gammel, men jeg endte opp med å gi etter for presset. Dette skal jeg fortelle mer om i et innlegg senere, for her vil jeg påstå at det var gruppepresset som tok overhånd, og det er veldig synd… Når det kommer til snus og røyk var det noe jeg aldri hadde et sterkt ønske om å teste ut eller begynne med. Jeg var ikke en av de ungdommene som synes det var kult å røyke. Jeg synes det var harry. Allikevel endte jeg opp med å teste det ut. Jeg dro på jentetur til Rhodos som 18-åring, og en venninne av meg kjøpte noe jeg trodde var mentos-røyk. Jeg ville selvfølgelig prøve det, og ventet spent på smaken av den rosa mentosen. Det var selvfølgelig ikke mentos-røyk, men mentol-røyk så der dreit jeg meg skikkelig ut. Det var verken spennende eller digg, så det la jeg fra meg like fort som jeg prøvde det. Jeg synes fortsatt røyk er ganske ekkelt, og det verste jeg vet er bilder og hus som er røket ihjel. Dere vet den lukten når røyken sitter så langt inne i veggsøylene at den aldri vil forsvinne igjen. Usj, så ekkelt!

Når det kommer til snus prøvde jeg det for første gang da jeg gikk siste året på ungdomsskolen. Jeg og venninnene mine vandret rundt i skolegården som de kule tiendeklassingene vi var, i rosa kosedress, verdens styggeste snusleppe og med Mocca-boksen plassert godt synlig i hånden. HERRGUD SÅ FLAUT er alt jeg klarer å tenke om den saken nå. Jeg tror jeg snuste sånn litt i en ukes tid før jeg endte opp med nikotinsjokk på badet og kastet opp en halv kake-form (vi hadde spist sjokoladekake, ikke relevant, men whatevz). Jeg klarer ikke tanken på snus, og i hvert fall ikke lukten. Det er virkelig like før jeg brekker meg av tanken, æsj det er så ekkelt tenk at jeg gjorde det mot meg selv… 

Nå har dere i hvert fall fått svar på spørsmålet om jeg snuser eller røyker og litt av historien bak. Jeg vil avslutte med å si at det ikke er kult å proppe kroppen full nikotin som kan være utrolig skadelig! Det er ikke noe som er verdt å prøve. I beste fall ender du opp som meg med totalt avsmak og vonde minner, men i verste fall ender du opp med en utrolig dyr og farlig uvane. Ta vare på dere selv, klem fra meg!