Dere ser stadig leiligheten vår, men ikke så mye av soverommet mitt. Derfor tenkte jeg å vise dere litt detaljer derfra! Alt er veldig lyst av den enkle grunn at jeg trives utrolig mye bedre når det er lyst rundt meg.
Jeg har for eksempel kun hvitt sengetøy etter å ha kastet alt med farger for noen måneder siden, så frisker jeg heller opp med litt lyse farger på pynteputene jeg har i sengen.
Sminkebord/kontor, haha
Jeg elsker å ha personlige bilder i hjemmet mitt. Som dere ser er kanten på sminkebordet dekorert med bilder og så har jeg ett i vinduskarmen og ett på skuffen på sminkebordet <3.
Det er litt rar stemning her i kollektivet i dag. I går flyttet Martine offisielt ut etter å ha bodd her i to måneder så nå er det plutselig bare Sofie og meg igjen. Plutselig er vi ikke lenger kollektivet, så trist. Jeg vet jeg har nevnt tidligere at det har vært et savn, men nå er det bare rart.
Selv om Martine nesten ikke har vært hjemme de siste ukene kommer jeg absolutt til å merke at hun er borte, særlig om Sofie reiser bort. Det har vært så koselig å ha en roomie til! Nå har hun flyttet et stykke unna, men jeg håper vi klarer å fortsette å møtes ofte. Martine er så sprudlende og kreativ, så det å ha henne i livet mitt vil jeg ikke miste! Heldigvis tror jeg ikke det skjer med det første.
JAKKE MANGO / VESKE EBAY / BUKSE (annonselenke) HER / SKO (annonselenke) HER / GENSER ZARA
Over til noe helt annet. Nå sitter jeg og gjør meg klar sammen med Sofie. Vi skal faktisk gjøre noe annet enn å sitte hjemme og spise taco i kveld. Denne onsdagskvelden skal vi nemlig bruke på show! Vi skal på premieren av Stian Blipp Show som blir vist på tv i morgen. Det gleder jeg meg til!
Dere husker kanskje da vi var med i en episode i fjor? Hvis ikke kan du se episoden HER. Jeg kommer garantert til å snappe fra kvelden, så følg med der (andreasveinsdot) om du vil ha live updates.
Jeg har bevisst brukt ordet sex i overskriften på innlegg jeg mener er viktig om vaginisme og vestibulitt. Det er fordi jeg vet at sex selger. Derfor vet jeg at hvis ordet sex er med i overskriften min så vil flere trykke seg inn. Da vil også flere i hvert fall starte på innlegget mitt og få med seg ordet vaginisme. Da vil flere fortsette å lese fordi de blir nysgjerrige. Da vil flere få kunnskap om vaginisme og vestibulitt. Fordi sannheten er at svært få vet hva vaginisme er og hva denne sykdommen innebærer.
Det er faktisk alt for mange som ikke en gang forstår at det er en sykdom. De tror det er et psykisk hinder. De tror det handler om at man er for trang nedentil. De tror du bare trenger å slappe av, så går det bra. Og ja, alt dette spiller en sentral rolle, men vaginisme er så mye mer enn å ikke kunne ha sex.
Vaginisme og vestibulitt rammer ofte sammen og selv om jeg har skrevet at “ting er stengt der nede” så er det mer enn det. Personlig har jeg hatt kramper i underlivet, magen og bekkenmuskulaturen. De har vært sterke og svake, kommet hyppig og sjeldent. De har vært ubehagelige og de har vært vonde. I tillegg har jeg gått rundt med en følelse av å konstant ha noe som minner om mensensmerter ved at det verker i korsryggen og jeg får kramper i magen.
Jeg har også hatt et ekstremt behov for å tisse. Det har ofte kommet brått på og kan skje sikkert femten ganger om dagen. Disse plagene har jeg hatt lenge. Lenge før jeg ikke klarte å ha sex. Disse plagene har jeg levd med og tenkt at “sånn skal det vel være, dette er normalt”. Vel, det er ikke normalt. Det skal ikke være sånn. Grunnen til disse smertene har vært vaginsimen. Etter hvert som jeg har gått med dette har plagene blitt verre og resulterte til slutt i at det ble vanskelig og ubehagelig å sette inn en tampong, og til slutt umulig å ha sex.
Det jeg vil få frem med denne informasjonen er at vaginisme og vestibulitt er så mye mer enn en sykdom som gjør at man ikke kan ha sex. Det kan faktisk være en stor byrde i hverdagen til kvinner og derfor blir jeg så utrolig irritert når jeg hører folk avfeie denne sykdommen som “noe tull”. Da vet du faktisk ikke hva du snakker om, og når du ikke vet hva du snakker om bør du enten lese deg opp eller holde kjeft. Ikke spy ut usmakelige gloser som er med på å gjøre frustrasjonen og skammen større for de som faktisk er rammet i en eller annen grad.
Jeg vil også nevne at kvinner rammes på forskjellig måte. Noen har kraftige smerter i form av kramper og svie hele dagen, hver time og hvert eneste minutt. Andre har ingen kramper, kanskje ikke en gang svie, men de har vondt under sex. Kanskje ikke under hele samleiet, men enten ved penetrering eller i visse stillinger. Noen har litt kramper og masse svie. Så er det noen som kun har smerter i visse områder i bekkenmuskulaturen og ikke ved samleie. Folk er forskjellige og som ved alle sykdommer rammes man på forskjellig måte.
Helt til slutt vil jeg si tusen millioner takk til alle dere som har kommentert, sendt meg melding eller tatt kontakt i virkeligheten for å dele erfaringer og komme med tips og råd når det gjelder denne sykdommen. Dere er helt fantastiske, tusen takk for at dere deler og tusen takk for at dere setter pris på at jeg deler.
Jeg vil også si tusen takk til journalistene og mediene som tar tak i dette og er med på å skape åpenhet rundt dette temaet. Ut ifra enkelte kommentarfelt på Facebook er det helt tydelig at det er veldig nødvendig, så tusen takk!
Forrige uke spilte Sofie og jeg inn en videoblogg til dere! Det er lenge siden sist, men jeg vet at dere liker det så here we go. Denne gangen ble det “Who’s most likely to”-video. Denne var skikkelig morsomt å spille inn, jeg mer enn jeg har gjort på lenge.
Dere får også se oss komme med en del avsløringer, for eksempel hvem av oss som kunne tenkt seg en ekte sugar daddy, en av oss har blitt slått til på byen og hvem av oss som har spilt ut en scene fra en pornofilm i senga!
Nå som vi går mot slutten av februar regner jeg med det er flere enn meg som begynner å bli utrolig lei. Denne vinteren har vært så ufattelig lang, muligens fordi jeg slapp to av månedene i fjor, haha.
Jeg er på ingen måte et vintermenneske så nå gleder jeg meg masse til våren kommer. Det er en del ting som er bedre resten av året enn om vinteren og nå har jeg ramset opp alle de forferdelige tingene jeg gleder meg til å ikke måtte tenker over om en måneds tid.
Stappfulle treningssentre. Jeg orker ikke!!! Kan alle nyttårsforsett-mosjonister slutte snart?Jeg vet at jeg bør være sånn “woho, kjør på med den nye livsstilen din, dette klarer du”, men vi vet alle at de aller fleste nyttårsforsett-mosjonistene gir seg snart uansett og da kan de like så godt gjøre det nå. I need my space, folkens.
Tørr hud. Uansett hvor mange liter med Body Lotion for dry to superdry skin jeg smører på er leggene knusktørre hver eneste dag gjennom hele vinteren. Hender og lepper er minst like ill!
Man ser ikke menneskene man møter. På sommeren går alle rundt i lette klær og smiler, mens på vinteren går vi alle rundt som sumobrytere med fire lag ullgenser og store dunjakker. Det er umulig å se hvem man møter på veien!
Iskaldt rom. Vanligvis har jeg aldri på varmeovnen på rommet, men det er noe med det å finne rett temperatur når gradestokken begynner å synke. Problemet er bare at temperaturen skifter hver eneste dag! En natt kan jeg våkne og være iskald og kave rundt i mørket for å finne en varm genser jeg kan sove i, mens natten etter er jeg dehydrert og kokende varm. Håpløst!
Å dra ut frister aldri. Å feste på sommeren er så koselig! Man starter med litt vin på en koselig uteserverig og før man vet ordet av det går man langs Karl Johan i sommerkjole og solbriller mens man synger All by yourself høyt for alle som vil høre på etter å ha inntatt et par glass cava for mye i løpet av sommerkvelden (ja, dette har skjedd). Nå frister det ikke å gå ut døra, og i hvert fall ikke å risikere å fryse ihjel i timeslange køer utenfor utesteder. Nope, fester ikke på vinteren lenger.
Livsfarlige veier. Jeg vet ikke hvordan det er i resten av landet, men fy faen (unnskyld uttrykket) Oslo er livsfarlig! Jeg er seriøst så forbanna på Oslo kommune. Nå har jeg måttet kjempe en kamp mot isglatte gangfelt, veier og fotgjengerfelt helt siden den første snøen la seg for flere måneder siden. ER DET SÅ FORBANNA VANSKELIG Å STRØ??? Jeg klikker.
Bleik. Altså jeg er så bleik nå at jeg nesten ser blå ut. Skjønner dere? Det er så krise, haha. Som jeg lengter etter sol, sommer og litt gylden farge på kroppen! Jeg føler meg så mye bedre med en naturlig sommerglød enn å blekne fra den tredje foundationen i løpet av et halvt års tid.
Telefonen dør. Det går jo faktisk ikke an å bruke telefonen ute når gradestokken kryper mot null. Min dør i alle fall i det jeg åpner Snapchat. Det er helt totalt krise! Jeg går jo rundt halve Oslo og da trenger jeg musikk og underholdning på veien. Dette er nok det aller mest irriterende etter Oslo kommune.
Fastfood blir kald. Det nytter ikke å bestille pizza med henting akkurat. Da blir den kald i det man setter føttene utenfor pizza-sjappa. Nope, på vinteren må vi nesten betale hundre kroner ekstra for hjemlevering, dere.
Det er så hardt å stå opp. Når vi er inne i den mørkeste tiden er det helt forferdelig hardt å stå opp! Ikke bare er det kaldt, men det er svart ute. Jeg merker hvor mye lettere det er så stå opp allerede nå fordi det er ganske mye lysere enn hva det var for kort tid siden.
På en måte føler jeg det er rart å si hjem til Larvik fordi det har ikke vært hjemme mitt siden 2014. Allikevel er det der familien min bor og dermed blir det fortsatt hjem.
Det er noe med den setningen “the home is where the heart is”. Jeg merket det så godt da pappa og stemor flyttet fra huset som var hjemmet mitt fra jeg gikk på barneskolen til jeg flyttet hjemmefra. Jeg trodde ikke noe annet sted ville føles som hjemme, men da jeg satt føttene innenfor den nye leiligheten deres kjente jeg igjen på følelsen av å komme hjem.
Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på at jeg skulle flytte hjem til Larvik senere i livet. Venninnegjengen hadde allerede sett seg ut et nabolag. Der skulle vi bo i fremtiden, alle sammen. Vi skulle ha vinkvelder, følge barna våre til skolen som lå like ved, være med på håndballkamper i hallene vi selv spilte i så mange år, ta de med rundt omkring og la de skape minner der hvor vi allerede har skapt minner før dem.
Nå kunne jeg aldri tenkt meg å flytte tilbake dit. Da må det i så fall skje drastiske ting i den lille byen. Jeg hadde det så fint da jeg vokste opp litt ute på landet som liten jente, men byen er jo nesten død. Det er grått, trist og ingen verdens ting som skjer. Jeg snakket med en jeg gikk på videregående med sist jeg var hjemme. Han hadde flyttet hjem for et halvt år for å spare penger, noe han angret veldig på nettopp fordi byen er død.
De som blir igjen får enten barn eller havner i feil miljø. Ikke at det er noe galt med å få barn om man er klar for det, men det er bare ikke noe for meg og jeg håper mine barn velger å leve litt før de slår seg til ro.
Nei, jeg har faktisk lagt tanken om å flytte tilbake til Larvik helt fra meg. Hvor jeg ender opp aner jeg ikke, men det blir nok aldri der.
AKKURAT NÅ: Som alle andre mandagskvelder når jeg deler dette innlegget har jeg kommet hjem fra jobb og skal spise middag.
UKENS TANKE: Jeg har tenkt mye på hvordan jeg har bodd i Oslo i snart tre år, men aldri gjort det til et hjem. Det er et sted hvor jeg eksisterer, men jeg har egentlig ingen verdens ting som holder meg her. Det er på ingen måte noe galt i det fordi å binde set til ett sted i så ung alder er ikke noe jeg ser på som et mål. Det betyr heller at jeg er klar for noe veldig nytt og det er både morsomt og bittelitt skummelt.
UKENS SERIE:Unge Lovende!!!! Dere må se den, seriøst. Jeg har også begynt på en annen NRKTV-dokumentar som jeg skal dele med dere senere om den er bra. Jeg er skikkelig på dokumentarer om dagen, så dere skal ikke se bort ifra at det blir noen anbefalinger fremover.
UKENS CRAVING: Er det lov å si alt? Jeg forstår ikke hva som skjer med meg. En gang i tiden hadde jeg stålkontroll på cravings og lyster, men det har jeg i hvert fall ikke nå lenger. Jeg craver ALT som går under kategorien sukkerbomber. Helt krise altså.
UKENS HØYDEPUNKT: Denne gangen blir det ikke en hendelse, men en følelse. Jeg kjente meg så utrolig mye bedre på alle mulige måter etter behandlingstimen min på fredag. Det at jeg faktisk gadd å bestille en nødtime er den beste avgjørelsen jeg har tatt på lenge. Jeg følte meg virkelig ti kilo lettere da jeg dro derfra.
UKENS IRRITASJONSMOMENT: Gjett hvem som våkna opp på lørdag og var forkjøla og deretter våknet opp på søndagen nesten uten stemme? Meg, selvfølgelig. Syk igjen. SERIØST. På den positive siden har jeg bestilt meg nok en legetime og nå skal jeg tvinge legen min til å finne ut hva som faktisk er galt. Det er ikke normalt å være så mye syk som jeg har vært nå. Før i fjor var jeg kanskje hos legen hvert 5. år eller noe sånt, så dette er veldig uvant for meg og ikke moro i det hele tatt.
UKENS SEIER: Jeg oppdaget plutselig på fredag at jeg hadde gjennomført min femte treningsøkt allerede da! Det var så rart, men så moro. Det er et godt tegn føler jeg, når man ikke lenger går og teller og stresser for å klare å nå målet sitt. Det går liksom naturlig! For meg betyr dette at treningen igjen har blitt en del av rutinene mine og det er superdigg.
UKENS MATRETT: Ah, Tandoorigryta vi lagde i går. Det var riktignok Toro, men herregud så godt det var sammen med litt fullkornsris, nanbrød og mango chutney. Indisk er virkelig undervurdert fra min side, noe så godt!
UKENS SANG: Amanda Delara – We don’t run from anyone
Jeg har hatt en supertreg morgen og brukt all tiden som skulle gå til regnskap og blogg på å liksom-shoppe på nett. Det er bare så utrolig mye fint i nettbutikkene om dagen og fordi jeg lengter såpass mye etter vår og sommer er jeg skikkelig gira på å klikke hjem lettere klær.
God morgen! Endelig er det mandag. Hver mandag betyr at det er en ny uke, noe som igjen betyr at vi kommer ett steg nærmere våren. Selv om det er iskaldt ute (og visstnok skal bli enda kaldere) er det i alle fall lysere og det hjelper masse på humøret. Sol gjør meg faktisk lykkelig.
LIGNENDE GENSER HER / LIGNENDE JAKKE HER / VESKE EBAY / BUKSE HER / SOLBRILLER MANILLUSION
I går hadde jeg en kjempefin søndag. Etter å ha sløvet på sofaen og gitt meg selv masse medlidenhet fordi jeg nok en gang har blitt forkjøla kom jeg meg ut. Marte ringte meg og fikk meg opp og av sofaen for å bli med på tur. Det er faktisk noe jeg gjorde masse før, men det siste halvåret har det ikke blitt like mye som før uten at jeg egentlig vet hvorfor.
Vi møttes hos henne på Bislett og gikk videre til Frogner. Det er så vakkert der! Så utrolig mange fine bygninger (jeg elsker bygninger) uansett hvor man ser. Love it. Vi gjorde egentlig ikke så mye annet enn å vandre rundt i kulda. Da vi kom frem måtte vi slå oss ned på Kaffebrenneriet for å få litt varme (og sukker) i kroppen. Der ble vi sittende og skravle ganske så lenge før vi til slutt tok de tunge stegene ut fra varmen og tilbake til kulda.
Nå skal jeg komme i gang med dagen. Det er like før februar er over og det betyr at regnskapet må ordnes, så det er planen for morgenen. Jeg skal riktignok gjøre det med kaffe og God Morgen Norge så det skal gå helt fint.
Haha, husker dere da jeg hatet regnskap? Vel, nå går det ganske så greit og det er jeg rett og slett ordentlig stolt av.
Dette er meg når jeg ser ukontrollerte barn ankomme restauranten jeg sitter på.
Du vet når du er ute for å kose deg med gode venner, familie eller kanskje kjæresten? Dere bestemmer dere for å ta en matbit og får bord på en restaurant. Nam, nam nå skal vi kose oss, nyte tid sammen, spise god mat og få litt kvalitetstid.
Dere bestiller maten og er midt i en interessant samtale i det en haug med unger kommer løpende gjennom restauranten. Hylende, skrikende og uforsiktige barn uten foreldre. For hvor er de? Jo, de sitter i hjørnet lengst inn i restauranten uten å ense hva barna deres driver med. Endelig litt alenetid. Nå er vi jo inne på et trygt sted så da kan jo bare barna løpe rundt og drive med det de vil, så kan vi endelig få litt fred og ro.
Åja, men har dere tenkt på hvor forbanna irriterende det er for resten av restauranten? Nå tenker jeg ikke bare på de andre gjestene som prøver å kose seg, men må bruke all tiden sin på å holde fast i jakker og vesker så de sprintende ungene ikke skal rive de med seg eller hekte seg fast og falle. Dere vet de som også dro ut for å kose seg, men ikke lenger kan høre sin egen samtale fordi ungen din står og skriker ved siden av dem mens du sitter et helt annet sted og ikke en gang får det med deg. Men nei, jeg snakker ikke bare om de andre gjestene. De kan holde ut.
Det er verre for de stakkars menneskene som er på jobb. De trodde de dro på jobb i restauranten, men endte opp på jobb i en barnehage. Hvordan skjedde det mon tro? Nei, det skal jeg fortelle deg. Fordi du ikke gidder å passe på dine egne barn må nemlig de stakkars servitørene gjør det. Oisann, falt du? Her, jeg skal hjelpe deg, kanskje du vil til mamma? Nei, okei løp videre og skad deg mer du jeg plukker deg opp igjen når jeg går ut med den neste retten.
Det er servitørene som må plukke opp de knuste glassene folk mister fordi dine barn løper rett inn i dem på vei fra baren til bordet. Det er servitørene som må gå rundt på leting etter deg fordi ungen din skriker etter mamma som han ikke finner. Det er servitørene som må gjøre dette femten ganger om dagen selv om det faktisk ikke er deres jobb.
Når du klager på at det tar ekstra lang tid å få maten så er det fordi servitøren nettopp brukte sin arbeidstid på å fortelle ungen din at han ikke kan hoppe i sofaen. Det er fordi servitøren måtte bruke ti minutter ekstra på å vaske opp søl fra gulvet som ungen din forårsaket.
For all del, du skal få lov til å ta med barna dine på restaurant. Vi tåler alle litt skriking og søl. Det er ikke poenget mitt. Du må gjerne ta med deg barna dine hvor enn du vil for min del så lenge du faktisk tar ansvar for dem og ikke gjør det til andres jobb.
