hits

Tanker

DU ER IKK EN HORE FORDI DU HAR SEX

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det verste vi jenter gjør mot hverandre er å dra hverandre ned. Vi liker å skylde på gutta, men hvor ofte hører du ikke jenter snakke andre jenter ned? Kanskje du gjør det selv uten å tenke over hva du egentlig gjør? Vi har nok alle gjort det en eller annen gang, men jeg mener det er viktig å være bevisst på hva man faktisk sier og hvilken holdning vi har overfor hverandre. 

De typiske ordene vi har en tendens til å bruke om jenter vi ikke liker, jenter som har en stemme eller jenter som er interessert i samme gutt som oss er hore og bitch. Jenter som ligger med gutter fordi de vil, i stede for å tenke over hvordan resten av samfunnet ser på dem med smale øyne blir kalt horer. Jenter som tør å stå opp for det de mener og sier ifra blir en bitch. Dette må vi slutte med!

Vi jenter må bli bedre på å holde sammen. Hvilken rolle spiller det hvor mange gutter du ligger med så lenge du gjør det fordi du vil? Du er ikke en hore av den grunn. Sex er det mest naturlige som finnes og det å ha et sunt forhold til det og egen kropp er kjempeviktig! Derfor blir jeg så lei meg når jeg hører at vi jenter omtaler hverandre som horer, løse på tråden eller slutty på grunnlag av at man har sex.

Jeg har hørt jenter snakke om at de ikke kan ha mer sex fordi de er redd for at antallet blir for høyt. Da sier jeg at det må de ikke tenke på fordi det spiller ingen rolle! "Nei, men gutter liker ikke jenter som har ligget med mange". Okei, for det første så kan du faktisk lyve på antallet selv om det ikke er noe å anbefale (ærlighet varer lengst) og om en gutt virkelig liker deg og får følelser for deg så klarer han nok helt fin å overse det tallet. Sannsynligheten er stor for at han også har en fortid og det er helt greit!

Selv om enkelte gutter som selv har ganske så mange erobringer snakker om at de ikke vil ha jenter som har ligget med mange fordi det er ekkelt, betyr ikke det au du skal høre på dem. "Har hun ligget med mer enn ti er hun for slutty". Altså, dobbeltmoralsk much? Selv om gutta er idioter mot oss så trenger ikke vi være det mot hverandre. 

Kan vi ikke bli enige om å slutte å kalle hverandre for hore, slutty og løstøs? Sex er sunt og det er ikke noe galt i å kose seg om man vil det!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

IKKE GJØR MEG USIKKER PÅ VAGINAEN MIN

Kroppspresset har virkelig gått for langt når man nå må bekymre seg om kjønnsorganene ser ut som "alle andre" sine. Er ikke vaginaen min bra nok? Slike spørsmål gjør ikke annet enn å bidra til å gjøre andre usikre.

Jeg husker at jeg tenkte litt over det da jeg var yngre. Typiske tanker man får i det man går inn i puberteten og ting begynner å forandre seg. Man blir mer bevisst på egen kropp, inkludert kjønnsorganene. Man har kanskje ikke nok kunnskap om kroppen enda og alt vi har blitt vist er et bilde av en opptegnet vagina i en skolebok. Er det slik de skal se ut? Ser min slik ut?

Heldigvis vokser vi opp og de aller fleste av oss får mer kunnskap. Vi lærer at alle vaginaer, som alle peniser er forskjellige og at det ikke finnes en standard "modell". Det er ikke ett spesielt utseendet som er rett og det er ikke nødvendig å sammenligne seg med andre fordi ingen er like.

Akkurat det gjelder forøvrig alt når det kommer til kroppspress, men i motsetning til rumpe, armer og mage er ikke en "finere" vagina noe du kan trene deg til. Den eneste løsningen for å endre underlivet ditt er faktisk å operere det og er det virkelig noe vil vil normalisere? Det er mulig at det har blitt mer vanlig, men det er på ingen måte noe vi bør ønske å gjøre til normalen.

Jeg er faktisk ordentlig lei av å lese innlegg, artikler og setninger som handler om vaginaen er fin nok eller ikke. Det er en fuckings vagina. Den er som den er og det er helt greit! Den er helt sikkert nydelig. Er det noe du ikke skal gå rundt og være usikker på så er det om kjønnsorganet ditt er fint nok eller ikke. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

VI MÅ FAKTISK KUNNE SNAKKE OM SEX

Det er en ting jeg har stusset litt på, men ikke sett meg bryet med å ta opp før nå. Det har begynt å irritere meg kraftig at det å snakke om sex i 2018 er så tabu. Kommentarer som går på at blogging om sex ødelegger respekten for bloggeren og hvorfor i all verden det er nødvendig å være så åpen om det går til tider igjen.

Jeg forstår ikke hvorfor man skal tie ihjel noe som er så naturlig. Det blir ikke mindre usikkerhet blant unge og eldre kvinner og menn ved å ikke snakke om sex. Jo mer vi snakker om det jo mindre skamfullt blir det. Fordi mange føler faktisk skam ved sex! Mange er usikre og føler seg alene.

Hvorfor får jeg ikke orgasme?

Skal det gjøre vondt å ha sex?

Er det normalt å se på porno selv om jeg er jente?

Jeg har enda ikke hatt sex, betyr det at jeg er unormal?

Hvordan funker det med sexleketøy?

Er det bare jeg som har det slik? Er dette normalt? 

Spørsmål som dette surrer i hodet på både unge og eldre kvinner og menn. Er det ikke bedre at vi alle snakker om temaet enn at vi lar det ligge og går rundt og er redde for å spørre! Si hva du vil, men sex er fortsatt skikkelig tabubelagt her til lands og det er ikke kult. Derfor synes jeg det er kjempebra at flere og flere bloggere skriver om temaet sex. Vi legger ikke ut om hvem vi har ligget med eller hva vi liker i senga, men vi snakker om og tar opp forskjellige temaer innenfor sex. 

Se på Isabelle for eksempel! Hun gjør en strålende jobb med å opplyse og snakke åpent om sex ved å skrive innlegg som dette. Sofie har en "Let's talk about sex"-spalte hver uke hvor hun tar opp ulike temaer innenfor sex. Er det noe galt med det? Nei, på ingen måte! Jeg ser ikke at dette gjør annet enn å gjøre samfunnet vårt mer åpent og fjerne et tabu som aldri burde vært der.

Mange mener at bloggere er de nye spaltistene. Da spør jeg dere, hvor ofte har dere ikke lest en spalte hvor temaet er sex? Det finnes utallige spalter og artikler i både aviser og magasiner som tar opp dette. Hva er forskjellen på at en spaltist i et kvinnemagasin skriver om sex enn at en blogger gjør det? 

Personlig synes jeg det var kjempeflaut å snakke om sex frem til for bare et års tid siden. Jeg har endelig klart å se på det som hva det er, noe helt normalt. Det er normalt å snakke om og det er normalt å skrive om. Hadde det ikke vært for at jeg endelig brøt ut av å føle skam over sex så hadde jeg nok aldri funnet ut av vaginismen for eksempel. Jeg hadde ikke turt å fortelle om det til noen, fordi hvor flaut er det ikke å ikke klare å ha sex?

Igjen vil jeg be dere se på serien The Bold Type som ligger på NRKTV. Den handler blant annet om et magasin som tar opp dette temaet, samt mye annet. Det jeg elsker med nettopp den serien er at den er modig og frempå! Ingenting er tabu og selv om den ved første blikk kan se ut som en typisk chick flick vil den nok overraske dere positivt på flere måter.

Vi er i 2018 og det å snakke om sex bør være minst like normalt som å snakke om hvor langt du har gått på ski i påsken. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

TÅRENE PRESSER PÅ FORDI JEG ER SÅ SKUFFA

Nå skal jeg innrømme noe for dere som jeg endelig har innrømmet for meg selv. Det tok sin tid. Jeg har gått og kjent på det lenge, men jeg har ikke klart å faktisk inne det. Antakeligvis fordi jeg ikke vil. Jeg vil nemlig klare absolutt alt jeg bestemmer meg for, noe jeg egentlig tror jeg kan. Bare ikke akkurat nå. Fordi hvis jeg skal klare alt må jeg ha tro på det selv, men nå har jeg like lite tro på at jeg skal klare dette som at jeg skal bli Lotto-millionær på lørdag (jeg har ikke spilt Lotto).

Jeg har tatt å meg for mye og jeg klarer ikke lenger gå 100% inn i alt. I stede for å få den mestringsfølelsen jeg søker sitter jeg igjen med en stressende følelse og lysten til å grave meg under dyna og aldri komme opp igjen er større enn på lenge. Og jeg føler meg mislykket. Fordi det gjør jeg når jeg ikke klarer alt jeg vil og det klarer jeg ikke nå. 

Tårene presser på fordi jeg er så skuffa. Jeg er skuffa over meg selv. Det har bare blitt for mye. Jeg kan ikke jobbe så mye som jeg gjør, legge like stor innsats i bloggen, samtidig studere og dra ut og feste på en mandag. Det går ikke. Jeg kjenner hvor stresset jeg er og hvor redd jeg er for å feile, noe jeg nå gjør.

De siste ukene har jeg ikke hatt lyst til stort annet enn å sove og spise sjokolade for å drukne sorg og stress. Jeg har virkelig fått kjenne hvor stresset jeg er på kroppen.

Nå er jeg bare skikkelig lost. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil rømme til en strand langt borte uten andre mennesker, internett og telefon. Jeg vil hjem til pappa og ligge under dyna uten en eneste forpliktelse. Jeg er så stressa og så forvirra og jeg aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre nå.

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

MIDDELALDRENDE MENN ER DE VERSTE

Før bloggen min ble lest av flere tusen daglig trodde jeg helt ærlig at de verste nettrollene var kvinner i 40-årene. Det er mange grunner til det, blant annet flere år i serviceyrker. Uansett så har det vist seg å være helt feil. De aller verste nettrollene faktisk er middelaldrende menn. 

Jeg kan allerede nå fortelle dere hvor mange usaklige og smakløse kommentarer som vil renne inn på dette innlegget. Det gjør nemlig alltid det om noe som helst, bare litt kritisk skrives på denne bloggen om det motsatte kjønn. Ja, til og med når jeg skriver om begge kjønn så får jeg masse kjeft av menn fordi jeg visstnok hater menn.

Jeg vet ikke om disse mennene er totalt blottet for humor og glimt i øyet, eller om de bare suser rundt på diverse nettsteder og leter etter noe å bli krenket over når de går over til full klikk fordi jeg skriver om irriterende mennesker på treningssenteret. Kanskje de rett og slett lever for å kjefte og fyre løs usmakelige gloser på bloggene til unge jenter fordi vi ikke underkaster oss det motsatte kjønn totalt? Vi tør å mene noe og vi tør å tulle, men i følge ganske så mange menn som koser seg i kommentarfeltene rundt om kring skal vi helt ikke gjøre slikt. Hvem vet, men nettrollene lokkes frem av både Tinder-turn off og hvis man forteller at dickpicks er uønsket 

Jeg har lyst til å dele noen eksempler med dere. Bare sånn at vi har ting svart på hvitt her. Jeg synes selvfølgelig det er veldig interessant å søke opp de som skriver fullt navn og jaggu er ikke flesteparten middelaldrende menn. 

 

Heldigvis finnes det skikkelig mannfolk der ute som både klarer å oppføre seg og i tillegg sier ifra at dette ikke er greit. Fordi det er faktisk ikke greit å holde på sånn som dette bare fordi du er uenig eller føler deg støtt. Hvorfor er det så vanskelig å ta innover seg at man faktisk skal få lov til å ytre sin mening om saker på en ordentlig måte selv om man er en ung kvinne? Hadde dere reagert på samme måte om jeg var en mann og skrev disse tingene? 

Jeg vil avrunde dette innlegget med å takke folk som Bent og Morten under her som går foran som et skikkelig godt eksempel på hvordan man skal oppføre seg i et kommentarfelt. Jeg skulle gjerne slengt ut like mange slike kommentarer som drittkommentarer, men dessverre er dette en ærlig fordeling. Tusen takk til dere! Og til gutta over her: finn dere en ny hobby. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

KJÆRE FORELDRE, FÅ KONTROLL PÅ BARNA DERES


Dette er meg når jeg ser ukontrollerte barn ankomme restauranten jeg sitter på. 

Du vet når du er ute for å kose deg med gode venner, familie eller kanskje kjæresten? Dere bestemmer dere for å ta en matbit og får bord på en restaurant. Nam, nam nå skal vi kose oss, nyte tid sammen, spise god mat og få litt kvalitetstid. 

Dere bestiller maten og er midt i en interessant samtale i det en haug med unger kommer løpende gjennom restauranten. Hylende, skrikende og uforsiktige barn uten foreldre. For hvor er de? Jo, de sitter i hjørnet lengst inn i restauranten uten å ense hva barna deres driver med. Endelig litt alenetid. Nå er vi jo inne på et trygt sted så da kan jo bare barna løpe rundt og drive med det de vil, så kan vi endelig få litt fred og ro. 

Åja, men har dere tenkt på hvor forbanna irriterende det er for resten av restauranten? Nå tenker jeg ikke bare på de andre gjestene som prøver å kose seg, men må bruke all tiden sin på å holde fast i jakker og vesker så de sprintende ungene ikke skal rive de med seg eller hekte seg fast og falle. Dere vet de som også dro ut for å kose seg, men ikke lenger kan høre sin egen samtale fordi ungen din står og skriker ved siden av dem mens du sitter et helt annet sted og ikke en gang får det med deg. Men nei, jeg snakker ikke bare om de andre gjestene. De kan holde ut. 

Det er verre for de stakkars menneskene som er på jobb. De trodde de dro på jobb i restauranten, men endte opp på jobb i en barnehage. Hvordan skjedde det mon tro? Nei, det skal jeg fortelle deg. Fordi du ikke gidder å passe på dine egne barn må nemlig de stakkars servitørene gjør det. Oisann, falt du? Her, jeg skal hjelpe deg, kanskje du vil til mamma? Nei, okei løp videre og skad deg mer du jeg plukker deg opp igjen når jeg går ut med den neste retten.

Det er servitørene som må plukke opp de knuste glassene folk mister fordi dine barn løper rett inn i dem på vei fra baren til bordet. Det er servitørene som må gå rundt på leting etter deg fordi ungen din skriker etter mamma som han ikke finner. Det er servitørene som må gjøre dette femten ganger om dagen selv om det faktisk ikke er deres jobb. 

Når du klager på at det tar ekstra lang tid å få maten så er det fordi servitøren nettopp brukte sin arbeidstid på å fortelle ungen din at han ikke kan hoppe i sofaen. Det er fordi servitøren måtte bruke ti minutter ekstra på å vaske opp søl fra gulvet som ungen din forårsaket. 

For all del, du skal få lov til å ta med barna dine på restaurant. Vi tåler alle litt skriking og søl. Det er ikke poenget mitt. Du må gjerne ta med deg barna dine hvor enn du vil for min del så lenge du faktisk tar ansvar for dem og ikke gjør det til andres jobb. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

Å LEVE I ET BLOGGDIKTATUR

Det er noe jeg har tenkt litt på i det siste og det er hvordan bloggen har påvirket livet mitt. Ikke det store bildet, men hverdagslivet mitt. 

Til tider har jeg levd i et bloggdiktatur. Jeg har latt bloggen diktere hverdagen min i form av at at jeg har vært helt besatt av å skulle levere tre gode innlegg hver dag. Det har gått utover livskvaliteten min, søvnen og ikke minst det sosiale livet mitt.

I en hverdag hvor ting går i ett fra morgen til kveld flere dager i uken har jeg valgt bloggen over det meste annet. Nei, jeg kan ikke bli med ut i kveld. Nei, jeg rekker ikke komme på besøk. Nei, jeg har ikke tid. Hvorfor?

Jeg jobber til klokken åtte og så må jeg blogge ferdig alt til i morgen for da skal jeg nemlig jobbe syv timer til. Jeg står opp klokken syv for å rekke trening og enda mer blogg før jeg drar på jobb en gang i løpet av formiddagen. Slik har dagene gått. Jeg har sittet på mobilen og oppdatert med "swipe ups", lagt ut linker til ditt og datt, skrevet innlegg på notater og til og med tatt opp Macen på jentekvelder hvor vi skal være sosiale. En ting er når dette skjer en gang innimellom fordi man har en deadline eller noe som skal postes, men når det skjer hver eneste dag blir det verre. 

Jeg vil ha bloggen i livet mitt, men den skal ikke være livet mitt. Jeg skal leve og ha mitt eget liv, som jeg deler via bloggen. Bloggen skal være en jobb, som andre jobber. Jeg vet at det er en jobb som krever at man er ganske "på" hele tiden og nei, man får kanskje ikke sommerferie som i mange andre jobber fordi man må blogge på ferien, men sånn er det og det går bra fordi det er så moro! Men igjen så vil jeg ikke bli hun som drar på ferie for å ha noe å blogge om. Jeg vil ikke at alle avgjørelser jeg tar i min hverdag skal være basert på bloggen. Det er ikke sånn jeg vil leve. 

Jeg må være meg og gjøre det jeg vil, noe bloggen skal gjenspeile. Forrige uke tok jeg så og si fri fra bloggen. Jeg har blogget, men jeg har verken sjekket lesertall, hvor mange som er inne og ser på innlegget, spammet sosiale medier med swipe ups eller delt noe særlig på Facebook. Jeg har blogget og delt det jeg har hatt lyst til og så lagt det fra meg for å faktisk være her. Være i nuet. Være med i samtalen. Være tilstede. 

Nå er den lille "ferien" min over og fra og med i dag er jeg tilbake for fullt. Allikevel har jeg lært noe av dette og det er at jeg må finne en balanse fordi hvis jeg ikke gjør det vil jeg ikke klare å gjøre noe som helst av det jeg vil gjøre ordentlig. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

Å ELSKE = Å HA DET VONDT

Det er vanskelig å slippe noen så nært innpå meg og la de elske meg, når jeg har blitt såret så hardt over så lang tid av en jeg kanskje har elsket. En jeg i hvert fall burde ha elsket. 

Når det som skal være trygt ikke har vært det og betydningen av ordet kjærlighet er uklart så er alt vanskelig. 

Når det å la noen være nær vanligvis har vært vondt er det vanskelig å se hvordan det skal kunne være godt. 

Jeg har en sjel og et hjerte som er så beskyttet fordi det er så skjørt. Det er vegg på vegg på vegg og jeg forstår ikke hvordan de noen gang skal kunne rives ned. Fordi hver gang jeg har litt lyst til å gi etter ringer det i varsellampene.

Dette er farlig. Dette er skummelt. Dette kommer til å gjøre så inderlig vondt. 

Jeg vet ikke om jeg er vanskelig å elske. Jeg tror egentlig ikke det. Problemet er heller det at jeg nekter å la noen komme nær nok til å kunne elske meg. Jeg lar egentlig ingen komme nær nok til å bli kjent med meg. 

Jeg tror jeg kan elske. Jeg tror egentlig jeg har mye kjærlighet å gi, men jeg er så redd. 

Det er en konstant smerte jeg går og gjemmer helt bakerst i hjertet mitt. Noen ganger, ofte nå om dagen, så kommer den frem og da gjør hele meg vondt. Det er ikke lenger bare den lille, bakerste delen, men absolutt hele meg.

Det gjør vondt å puste. 

For meg er det å elske å ha vondt. Det er brutalt, men det er ærlig.

Jeg bare håper det en gang skal ta slutt og at jeg og kan elske og bli elsket som alle andre. Med sommerfugler og hele pakka. Uten å være redd. Uten å ha vondt. Uten å være som deg. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

"JEG LIKTE DEG IKKE PÅ PARADISE, MEN..."

Nå vil jeg snakke om noe jeg tror alle kan ha godt av å høre. I alle fall alle som noen gang har sett eller har planer om å se et reality-program. 

Før jeg var med på Paradise Hotel lot jeg meg selv danne et inntrykk av mennesker i reality-program ut ifra hva jeg så på TV. Jeg elsket å sitte foran tv-skjermen og dømme, rette pekefinger og mene noe om hver enkelt deltager. "Han er jo bare sur", "herregud for ei jente, kan hun slutte å være så drama" og "ååh, jeg elsker innstillingen hans, kun positivitet"! Det var slik jeg trodde de var på ordentlig. 

På et tidspunkt skrudde jeg av tv-skjermen under en sesong av Paradise Hotel fordi jeg ikke taklet en av deltagerne. Jeg gikk så langt at jeg ikke brukte ordet "hater" i samtale med venner. Det er helt forferdelig og herregud som jeg skammer meg nå! Fordi nå vet jeg hvordan det er. Jeg vet hvordan det er å stå på andre siden av det hele, hvordan det er å være den som er på tv-skjermen. Jeg har fått kjenne på kroppen hvordan det er å være den som blir hatet for den jeg blir vist frem som gjennom klipping av et reality-program og for å være ærlig så er det ikke særlig kult. 

Jeg har begynt å se tv på en helt annen måte. Farmen, Paradise Hotel, Robinson, ja hva enn det måtte være. I det jeg tar meg selv i å tenke negativt om en av deltagerne kun ut ifra hva jeg blir vist på tv så stopper jeg. I stede minner jeg meg selv på hvor mye klipping som er med og hvordan man selvfølgelig ender opp med en slags rolle i en fortelling som produksjonen ønsker å fortelle. Slik er det jo faktisk i alle realityprogram. Vi har ikke noe manus og alt er fritt, men når 24 timer hver dag i 2 måneder skal klippes ned til fire ukentlige episoder på 40 minutter må man plassere og velge ut hvem som skal få hvilken rolle ut ifra hva de har gjort og hva de sier. 

Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer jeg har fått her på bloggen som starter med "Jeg likte deg ikke på Paradise, men..." ofte etterfulgt av "etter å ha lest bloggen din har jeg fått et nytt og bedre inntrykk av deg". Det er jeg selvfølgelig glad for fordi bloggen gjenspeiler hvem jeg er på en mye bedre måte enn det lille som ble vist av meg på tv. Her er jeg 100% meg selv. Dere får lese om tanker, følelser, hverdag og meninger. Dere får ikke bare se "Paradise-versjonen" av meg som ja, var kynisk og kald fordi jeg ville vinne og spille spillet, men dere får se hvem jeg er som menneske. 

Til slutt vil jeg komme med en liten oppfordring til dere alle, særlig dere som mener dere har fått et nytt inntrykk av meg gjennom bloggen: Husk på dette når dere ser den kommende sesongen av Paradise, den neste Farmen-sesongen eller hvilket som helst annet reality-program. Husk at deltagerne er mye mer enn hva dere får se på tv og det gjelder både på godt og vondt. Ikke sett noen i en bås ut ifra de minuttene du ser av dem hver eneste kveld og vær åpne for å gi dem en sjanse til å vise hvem de faktisk er i ettertid!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

SPA ER IKKE FOR ALLE

«Åh, jeg elsker spa». Den løgnen glipper stadig ut av munnen min uten at jeg vet hvorfor. Kanskje fordi det føles som et brudd mot menneskeheten å ikke like spa. 

Det er ikke det at jeg nødvendigvis misliker det, men jeg blir mer stressa en avslappet. Alt skal være så rolig og jeg føler at jeg bør kunne de skrevne spa-reglene, men de kan jeg ikke. Hele greia stresser meg og jeg blir mer anspent enn hva jeg var før jeg kom. Jeg føler meg som en stor klump som har kommet inn i rommet og ødelagt idyllen med alt kløneriet mitt. 

Jeg gledet meg så mye til vi skulle på spa da vi var i Kaunas, men da vi kom dit husket jeg hvor lite jeg egentlig liker det. Skift til slippers, okei. Kan man snakke mens man venter på å komme inn? Hva er det i den hvite skåla, skal man drikke det eller vaske seg i det? Altså jeg føler meg som en komplett idiot som aldri har satt en fot i en spaavdeling i hele mitt liv - hver eneste gang. 

Så er det massasjen da. Ja, det er digg, men herregud så dårlig jeg er på å slappe av. Det er litt rart at et fremmed menneske skal ta på HELE meg. Intimsonen min er nok litt bredere enn andres og det meste går helt fint, men noen ganger tenker jeg bare at dette blir for intimt. Det er rare ting. Jeg kan godt bli massert på rumpa og brystet, det er superdigg. Men hendene og under føttene? Det er RART. 

Da jeg ble massert i Kaunas var det full kroppsmassasje. Massøren var forøvrig utrolig flink og det var sykt digg helt til vi kom til hendene. Plutselig skulle han liksom holde hender med meg. Jeg bare altså what is this? Da han tok sine fingre inn i mine ble det alt for intimt for min del. Skal vi holde hender liksom? Det er sånn jeg blir ukomfortabel av å gjøre med en venninne for å ikke falle på isen, såpass rart synes jeg det er. Nå var det riktignok en del av massasjen, men nei. 

I tillegg ligger jeg og tenker på alt mulig rart. Hm, lurer på om skoene du har på deg er digge siden du står hele dagen. Det må være tungt å massere så mye i en time. Oi, der rumlet det litt i magen din, stakkars er du sulten? Håper du får pause. Mat, jeg lurer på hva jeg skal spise etterpå. Hvordan ser det ut i kjøleskapet hjemme? Jeg må handle inn. Sant, jeg skal jobbe på mandag. Lurer på om det snør. SERIØST. Hvis hodet mitt bare kunne holdt kjeft så hadde jeg nok nytt hele massasjen ganske mye mer, men jeg blir sliten av stillheten. 

Nå skal jeg slutte å late som jeg liker spa. Massasje fra tid til annen, ja takk, men da skal det være forbeholdt alt utenom hender og føtter. Og mage. En gang ble magen min massert i en evighet i Polen og herregud så slitsomt det var å holde meg fra å le. Det kiler! Så nei, nå skal jeg slutte å leve på denne løgnen om at jeg liker spa. Sorry Society. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

GRUNNEN TIL AT JEG FORLOT VIXEN FØR ALLE ANDRE

I går var jeg på min aller første Vixen Awards. Jeg hadde gledet meg masse og var veldig spent! Jeg, på et arrangement med så mange flotte og inspirerende mennesker, pressevegger, kjendiser og alt som hører med. Men... Som mange fikk med seg dro jeg hjem før alle andre og nå forteller jeg hvorfor. 

Jeg følte meg bare skikkelig utilpass, malplassert og liten. Jeg stod plutselig midt i en mengde av sterke, kjente og jeg får lyst til å si mektige kjendiser og influencers. Så var det lille meg som egentlig ikke helt forstod hva jeg gjorde der. Hvorfor er jeg her? Etter kort tid oppdaget jeg at det ikke var noe for meg. 

Det er kanskje dumt å si, men jeg føler at jeg gikk inn i et eget univers. Et univers hvor alt er overfladisk og alt handler om hvem du er. Jeg følte at for mange var jeg bare luft. Jeg visste ikke hvor jeg skulle se eller hva jeg skulle gjøre om jeg fikk øyekontakt med noen, så jeg gikk og kikket ned i bakken. Livredd for å møte blikket til noen og enten bli totalt oversett eller ikke vite hva jeg skulle gjort.

Samtidig er det rart fordi alle jeg faktisk møtte, ble introdusert for og hilste på var kjempehyggelige. Jeg tror bare ikke at jeg kanskje var det tilbake. Ikke fordi jeg ikke ville være det, men fordi jeg var så utilpass at jeg ville synke ned i jorden og forsvinne. 

Så mange mennesker. Så mange innflytelsesrike og kjente mennesker. Så mange mennesker jeg har sett opp til, fulgt med på og heiet på. Plutselig stod jeg der sammen med de og følte meg som en idiot. Jeg følte ikke at jeg fortjente å være der. Jeg følte meg dum. 

Ved siden av meg stod Sofie og skinte. Hun er virkelig i sitt ess i slike situasjoner og det ble bare enda mer tydelig at jeg ikke var det. Der og da skulle jeg ønske jeg var som henne. Utdadvendt og fryktløs. Men det er jeg ikke. Og i går ble det bare alt for mye for meg. 

Det er gøy å ha opplevd det, men etter å ha gått rundt med en ekkel følelse i kroppen siden jeg tok mitt første skritt inn i velkomsthallen bestemte jeg meg for å dra.

Jeg vlogget fra Vixen og snakket litt mer om følelsene mens det skjedde, så kanskje dere forstår mer da. Jeg vet ikke helt... Det er bare noe med meg og visse sosiale settinger jeg ikke klarer. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

KOMMER JEG NOEN GANG OVER DET?

Skal jeg noen gang kommer over det? Det. Ikke deg. Deg er jeg ferdig med. Jeg vet ikke en gang hvem du er lenger.

Men min egen smerte. Det som gjør vondt. Det som er din skyld. Skal jeg noen gang komme over det?

Noen ganger tror jeg kanskje jeg bruker det som en unnskyldning. Kanskje jeg ikke er lei meg på grunn av deg? Kanskje jeg bare er lei meg.

Men det er skummelt. Så jeg skylder på det og på deg. Fordi det å være lei seg uten grunn skremmer meg. Det vil jeg ikke være.

Så jeg sier til meg selv at jeg er lei meg på grunn av det. At det er de samme følelsene som da. Jeg har vondt og det er ikke min egen skyld. Det er det jeg forteller meg selv. Noe annet er for skummelt å tenke på.

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

PLUTSELIG BLE DET PRISUTDELING

Nå skjer det crazy ting her. Jeg, lille meg skal på Vixen Awards. Et event jeg har fulgt med på i mange år. Et event hvor de ekte bloggerne er. JEG SKAL DIT!

Det er så utrolig sykt å se hva som har skjedd på et år. Jeg har gått fra å være helt ukjent til å skrive for flere tusen mennesker hver dag. Jeg har fått bli en del av en fantastisk Side2-gjeng og nå skal jeg få være med på selveste Vixen Awards. Det er så sykt. 

Dette ble bestemt for noen få dager siden og av den grunn hadde jeg ingenting planlagt. Jeg satt i sofaen med ettervekst og et rosa hår som begynte å falme, helt uten kjole, brunfarge eller planlagt styling. Hallo liksom, det er et bloggevent (he he). Nærmest i panikk sendte jeg melding til frisøren min. "Har du en nødtime til i morgen? Jeg skal på Vixen!". Heldigvis klarte hun å presse meg inn før jeg skulle på jobb og vi fikk frisket opp fargen min så den ikke er oransje-rosa. Pjuh, da var det i boks!

Kjole? Nope. Det får bli noe jeg allerede har i klesskapet og sikkert har brukt mange ganger før, men det er mye fint å hente der så greit nok. Brunfarge? Vel, godt det finnes selvbruning for om jeg skal ha på meg sort (noe det antakeligvis blir fordi nesten alt jeg har av finklær er sort) må det til for hudfargen min nå er så lys at jeg nesten er grå. Sminke har jeg også så det ordner seg vel til slutt! 

Uansett så gleder jeg meg masse til mitt første offisielle bloggevent! Wiii, altså det er mulig det er kleint at jeg synes det er litt kult, men se for dere å plutselig stå i samme rom med mange av de dere har fulgt med på og sett opp til i årevis da! Det er jo moro. 

Det er forresten grunnen til at jeg reiser hjem fra Larvik allerede lørdag kveld, men det er verdt det. Hjem kan jeg dra når som helst! Min første Vixen skjer derimot ikke hver dag. Nå skal jeg hjem og lete frem et antrekk fra klesskapet og begynne å planlegge stylingen. Så spennende!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

SKAL IKKE JEG FÅ FØLE MEG FIN FORDI ANDRE BLIR STØTT?

Det var ikke alle som forstod hva jeg mente med innlegget jeg skrev. Jeg spurte dere om jeg er bra nok nå som vipper er av og hår er ute og nå skal jeg forklare hvorfor jeg følte at jeg måtte stille det spørsmålet.

I en verden hvor forbilde nesten har blitt et ord man bruker for å kjefte og alt er krenk er det vanskelig å være blogger og offentlig person. Alt vi gjør blir kritisert og sett på gjennom et mikroskop på leting etter feil.

"Hva tror du 13-åringene som leser bloggen din tenker når du setter på løsvipper? Du gjør at de føler de må bruke vipper for å bli like pen som deg". 

"Hvorfor går du ikke i front som et godt forbilde og tar av deg vippene?"

"Tenk så mange unge jenter som leser bloggen din og tror du ser bra ut når alt er fake!"

Kommentarer som dette går igjen over alt, på de aller fleste blogger. Det er som om vi ikke kan få lov til å gjøre litt ekstra for å føle oss ekstra fine fordi andre blir støtt av det. Må jeg slutte å vokse bryn da, la de gro? Kan jeg ikke lenger fjerne dunbarten på overleppa? Skal jeg slutte med alt som gjør at jeg føler meg vel fordi jeg er et forbilde?

Det er snakk om små ikke-permanente ting som å vokse bryn, fjerne uønsket ansiktshår, farge vipper, sette på løsnegler og ha i extension. Jeg sitter ikke her og skriver om hvor fantastisk noe av det er. Jeg skriver at jeg føler meg vel med det og at jeg føler meg fin. Det er ikke puppe- eller rumpeimplantater. Det er ikke fettsuging. Det er ikke en kosmetisk operasjon. Det er små velvære ting som jeg liker å gjøre for å ta vare på meg selv som veldig mange andre unge og eldre kvinner over hele verden også gjør. 

Jeg synes ikke det er å være et dårlig forbilde, men nå var jeg selv lei og følte for å gå litt uten alt dilldall. Til gjengjeld farget jeg håret rosa, men pass på - dette er for all del ikke en oppfordring om å farge håret. Så vel...

Poenget mitt er at det er lett å føle at jeg ikke er bra nok for dere og for verden når alt jeg gjør for å føle meg bedre blir sett på som galt. Kanskje alle skal tenke litt på det? Dere har også et ansvar. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

BLENDET AV SPONS

I dag ble årets Paradise-deltagere sluppet og det får meg til å mimre tilbake. For et år siden var jeg dem og mye har skjedd siden den gang. Det er helt sykt å se tilbake på tiden like etter Mexico.

"Angrer du på noe?" Nei, egentlig ikke. Ikke annet enn at jeg levde i en boble av luksus når det kommer til å kunne sette på vipper, forme bryn, få extension og falske negler. Jeg ville ha alt og jeg fikk alt. 

Nå sitter jeg her, litt under ett år senere og er så godt som naturlig. Det eneste som er igjen er negler og de vet jeg ikke helt hvor lenge jeg kommer til å fortsette med. Jeg fikk en trang til å fjerne alt det ekstra. Ta det bort. Jeg ville være meg igjen og på et tidspunkt kunne jeg ikke se meg selv i speilet. Jeg fant ikke meg. Jeg så en jente full av ekstra, men ikke meg.

Det er gøy å ha prøvd og jeg sier ikke at jeg aldri skal gjøre noe av det igjen, men jeg må innrømme at akkurat nå er det godt å bare være meg. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

ER DET GREIT Å TA GJENGLEMTE TING?

Her om dagen var jeg på Brun og Blid med to venninner for å få litt sol og varme. Da jeg gikk inn døren til solsengen så jeg at det lå igjen noe der etter personen før meg. Nei, det var verken sperm eller svette denne gangen. Det var en dyr, fin sportsklokke! 

Jeg stakk hodet ut i gangen igjen for å informere de to andre. "Hallo, noen har glemt igjen en sportsklokke her!". De kom som forventet ut i gangen de også og ville jo se på denne klokka. Den så splitter ny ut. Jeg bestemte meg for å levere den i den tilhørende neglsalongen, sånn i tilfelle noen kom tilbake for å lete etter den. Det hadde jeg gjort om jeg hadde mistet min sportsklokke, eller hva som helst av eiendeler egentlig. Det er ganske naturlig å lete på de stedene man har vært.

I det jeg snudde meg for å gå sa hun ene venninnen min "eller så kan du gi den til XX (min andre venninne)". Jeg sa selvfølgelig nei, hva om det var hennes klokke som var glemt igjen? Så kom hun med et ganske godt poeng. Hva vet vel jeg om damen som sitter i neglsalongen kommer til å ta klokken selv eller faktisk la den ligge der i tilfelle noen kommer tilbake? Hun har faktisk ikke en direkte forbindelse med solsenteret så sånn sett har hun ikke noe ansvar. For alt jeg vet kom heller aldri personen som hadde glemt den tilbake og da fikk negldamen seg en helt ny sportsklokke. 

Det fikk meg til å tenke. Hva er det rette å gjøre i en slik situasjon? Burde jeg tatt med meg klokken og lagt igjen en lapp med kontaktinformasjon i tilfelle eieren kom tilbake? Var det rett å gi den til damen i neglsalongen eller kunne jeg rett og slett tatt den selv? Hvordan løser man dette på en best mulig måte? Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å ta den selv, men skulle jeg latt venninnen min ta den?

Hva hadde du gjort?

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

GNISTEN ER TILBAKE

Åh, vet dere hva? Jeg har det så utrolig bra om dagen og det er så deilig å kunne si det. Jeg føler jeg har vært i en kaotisk boble frem til nå hvor jeg har vært usikker og forvirret med tanke på alt i livet mitt. Nå er det over. 

Det var som om jeg våknet en dag og bare "nå kjører vi på, jeg skal få det til". Jeg er så glad og har masse energi hver eneste dag noe gjør meg skikkelig lykkelig. Da jeg var på trening i går gikk det virkelig opp for meg at jeg er tilbake for fullt. Endelig! Det føles som om jeg har blitt meg selv igjen og funnet tilbake til den gnisten jeg hadde før som gjorde at jeg klarte alt jeg ville. Jeg vet ikke helt, men herregud det er så deilig!

Trening, jobb, blogg og generelt i livet - jeg går all inn på alt og det er superdigg. Jeg skal få til det jeg bestemmer meg for og nå er jeg på et punkt hvor det virker som om jeg kan klare absolutt alt jeg får til. Dette skal bli mitt år, vent og se. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

SEX SKREMMER MEG

Ah, det var dette jeg ville fortelle dere om i innlegget om mitt låste underliv. Jeg visste bare ikke helt hvordan. Det er ikke så enkelt å sette ord på tankene mine når det kommer til dette. Sikkert fordi det er mye dere ikke vet som jeg heller ikke kommer til å fortelle, men også fordi uten å fortelle alt blir det litt merkelig. Jeg prøver. 

Nå er det mye som tyder på at ting begynner å bli i orden med underlivet mitt og da er det også kanskje på tide å kunne ha sex igjen. Alt er som sagt veldig mye bedre enn hva det var og sånn sett er jeg klarert for å ha sex igjen. Riktignok når jeg er klar for det. Fordi det er jeg ikke enda.

Vi snakket om det på den forrige timen min. Osteopaten min sa at ingenting tyder på at jeg ikke kan ha sex og da ble jeg nesten litt redd, men så snakket vi heldigvis om det også. Det er så bra fordi hun er så rett frem at jeg også blir det og da klarer jeg å sette ord på det jeg tenker og føler rundt dette. Og det er at jeg er litt redd.

 Nå har jeg gått så lenge uten sex og mine siste seksuelle opplevelser var vonde. Det som ligger i minnet mitt er at det er stengt. Helt totalt blokkert og på en måte litt flaut. Jeg har ikke sagt dette før, men jeg skammet meg litt. Her ligger vi og du er forberedt på hygge, men så klarer ikke jeg å innfri. Det er flaut. Det er flaut at jeg har følt det slik og at jeg synes det var flaut, men sånn er det. Det er sannheten. Så ja, selvfølgelig er jeg redd for at det skal skje igjen!

Jeg er livredd for at det skal gjøre vondt eller låse seg nå igjen med en ny eventuell sexpartner. Det gjør jo ikke annet enn å stresse meg, noe som igjen kan føre til at alt blir låst. Hvordan skal jeg bli komfortabel med det her, herregud... Jeg må føle meg trygg og sikker på at dette skal gå bra, fordi antakeligvis så går det helt fantastisk fint. Så lenge jeg ikke tenker at det ikke gjør det. 

Så, jeg er ikke klar enda, men å vite at det faktisk er neste steg er egentlig ganske gøy. Det fysiske begynner å komme på plass, så er det bare min egen psyke som må jobbes litt med før det er tilbake til normalen. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

FOR TJUKK FOR TRENINGSSENTERET

I det siste har jeg fått noen meldinger fra lesere som trenger råd. De vil gjerne begynne å trene, men er redd for å dra på treningssenteret fordi de føler seg for tjukke. Det er flaut å gå rundt på et senter med slanke, veltrente mennesker. De tør rett og slett ikke fordi de skammer seg og er redd for hva andre vil tenke. 

Dette synes jeg er så utrolig trist, men jeg forstår dem. Vi bruker så mye tid og energi på å tenke over hva andre synes om oss. "Hva hvis han synes jeg løper for sakte" eller "hva om jeg gjør noe feil og noen kommer for å rette på meg så de andre på senteret ser det". 

Nå vet jo ikke jeg hvordan dere alle faktisk ser ut og hva dere legger i å være tjukk. Noen bruker jo ordet tjukk om det å ha litt ekstra fett på kroppen, mens andre bruker det som en betegnelse på overvekt. Uansett i hvilken forstand du er tjukk så er det ikke flaut å trene! Det er kjempebra. Trening er sunt både for kropp og og sinn og absolutt alle mennesker i verden burde mosjonere. 

Jeg forstår hvorfor dere synes det er litt ekkelt. Personlig hater jeg når treningssenteret er stappfullt og skulle gjerne hatt hele senteret for meg selv. Når det er sagt så er de aller fleste opptatt med seg selv. De fleste av oss er jo ganske selvsentrerte. Hvis dere får et blikk her og der er det nok ikke ment personlig. Jeg kikker stadig på folk, rett og slett fordi de er der. Ikke fordi jeg egentlig tenker over at jeg ser på dem, og i hvert fall ikke hva de driver med. 

På en måte skulle jeg ønske at jeg kunne si at jeg ikke tenker over det når jeg ser overvektige (og da mener jeg overvektige, som i du må endre livsstilen din ellers kommer du til å få diabetes, hjerte- og karsykdommer og resten av pakka om du ikke allerede har det) mennesker på treningssenteret. Dessverre så gjør jeg det. Vil dere vite hva jeg tenker?

Helt ærlig så tenker jeg at det er sykt bra jobba. Jeg blir så glad jeg! Dette er mennesker som har levd en usunn livsstil og det kan være forskjellige grunner til at de har blitt sykelig tjukke, men de har bestemt seg for å gjøre noe med det og mer enn det kan da ingen kreve! De har bestemt seg for å ta bedre vare på kroppen sin og få et bedre helsemessig liv. Nei, jeg synes det er skikkelig imponerende å tørre å trosse den tankegangen om at det er flaut og skummelt for å ta vare på seg selv. Ti millioner tomler opp til dere!

Til dere som fortsatt synes det er skummelt og er litt redde: snakk med en personlig trener på senteret! De kan gi deg et opplegg tilpasset deg og din helse, samt lære deg hvordan du utfører alle de forskjellige øvelsene. Da trenger du i hvert fall ikke bekymre deg for at fremmede skal komme og rette på teknikken din (noe som antakeligvis bare er godt ment, men jeg skjønner at den er litt kjip)! Hopp ut i det og lykke til!

Dere kan forresten lese mine beste tips for å komme i gang HER.

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

HVOR SKAL JEG STUDERE?

Nå har jeg et ganske stort problem som jeg må finne ut av så fort som mulig. Som jeg har nevnt før vil jeg starte å studere igjen til høsten og jeg har også ytret et ønske om å flytte fra Oslo. Nå har det gått opp for meg at Oslo ikke er problemet, men min holdning og nå liker jeg Oslo ganske godt igjen.

Planen var å flytte til Trondheim og fortsette på journalistikk-utdanningen der, men så fikk jeg vite at det studiet ikke lenger er mulig å ta i bartebyen. Så nå er jeg ganske forvirret og aner ikke hva jeg skal gjøre! Jeg kunne gjerne tenkt meg å flytte til Trondheim, men nå har jeg bestemt meg for å fullføre studiene og da må det komme i første rekke.

Aller helst ville jeg tatt alt som nettstudie fordi jeg har ikke et behov for det "studentlivet" med fadderuke og kollokviegrupper, men det ser ikke ut til å være et alternativ. De stedene jeg står igjen med er Stavanger, Bergen, Bodø, Volda, Kristiansand og Oslo. De fire første er ikke et alternativ en gang og i Oslo må jeg mest sannsynlig starte på Høyskolen Kristiania fordi jeg er rett under grensa for å komme inn på Høyskolen her. Jeg trivdes ikke så alt for godt der da jeg tok mitt første år, men ting kan jo være annerledes nå...

Jeg synes dette er så utrolig vanskelig! For det første vil jeg ikke flytte fra Sofie fordi jeg trives så sykt godt med å bo med henne og for det andre vil jeg ikke bo i noen andre byer enn Oslo og Trondheim. Selv om det frister litt med Kristiansand fordi det virker som en skikkelig hyggelig by og i tillegg har jeg en god venninne som bor der! Ååååh, hjelp meg <3 Jeg ber dere virkelig om et svar her fordi jeg er helt lost!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

VI HANDLER GAVER FOR MILLIONER MENS ANDRE IKKE HAR RÅD TIL MAT I JULA

Det er julaften og klokken er snart tolv. Ved siden av meg ligger en liten haug med gaver. Fine, flotte og fantastiske gaver jeg ser er kjøpt med en tanke bak. En tanke om at jeg kommer til å like dette og sette pris på det. Jeg er så takknemlig, men samtidig sitter jeg igjen med en litt ekkel følelse. Ikke fordi jeg har fått og gitt bort fine gaver, men fordi jula har gått helt over styr og jeg klarte å trykke meg inn på en artikkel om hvor mange som sliter i jula. 

Jeg føler ikke skyld fordi jeg får og gir gaver. Det vil jeg være klar på, men jeg får vondt av å tenke på hvor vond jula er for mange. Ikke fordi de er ensomme eller fordi alkoholen tar overhånd på julekvelden. Jeg tenker på de som ikke har råd til å være en del av en julefeiring som har gått helt over styr. De som gruer seg til desember fordi de vet at de ikke har penger til å være med på moroa. De som ikke kan gi bort gaver til en de er glad i, tilberede julemiddag til familien eller kjøpe inn litt ekstra kos til juledagene. Hjertet mitt blør når jeg tenker på hvor vondt det må være!

Jeg tenker på foreldre som ønsker å gi barna sine en fin jul, men ikke har råd. Jeg tenker på besteforeldre som vil gi en ordentlig julegave, men ikke har penger. Jeg tenker på barna som må dra på skolen og bli spurt om hva de fikk til jul, men ikke ønsker å svare fordi de ikke fikk noe som helst. Jeg tenker på de som opplever å bli fryst ut eller ikke få være med på aktiviteter i jula fordi de ikke har økonomi til det.

Så tenker jeg på oss som samfunn og da kjenner jeg at klumpen i magen blir enda større. Når skal vi sette en stopper for julegalskapen som ser ut til å øke her til lands?

I følge NRK nyhetene lille julaften har det blitt brukt over 340 millioner kroner kun på Storo storsenter i Oslo i desember. 340 millioner kroner på ett kjøpesenter i løpet av en måned! Det sier litt om hvor ekstremt forbruket vårt er. Det er snakk om å bruke flere titusener på julegaver og unger får den nyeste iPhonen i kalendergave. Vet dere hva jeg tenker på når jeg hører sånt? Jeg tenker på at hele 150 000 nordmenn sliter med penger til mat i jula (kilde: Dagbladet). De sliter ikke med å ha nok penger til alle julegavene for de har de ikke råd til å tenke på en gang. Nei, disse menneskene sliter med å skaffe nok penger til å kjøpe mat til høytiden som skal være så varm, fin og inkluderende. Det er så vondt. 

Vet dere hva som gjør meg ekstra dårlig? Jeg brukte faktisk 500 kroner på å kjøpe en julegave til meg selv. 500 kroner jeg kunne brukt på å hjelpe noen som trenger mat i jula eller noen som ønsker seg en liten gave, men ikke har noen som kan gi dem en. Hva skjer med oss? Jeg vil ikke føle skyld for gaver jeg har fått og gitt bort, men den der... Den føler jeg faktisk skyld for. 

Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal bruke en del av desember neste år på å samle inn julegaver og gi de til noen som trenger det! Jeg skal støtte organisasjoner som gir bort måltider i jula og jeg skal finne på noe lurt som kan gjøre jula bedre for noen som kanskje ikke gleder seg til jul i utgangspunktet.

Jeg håper det går opp et lite lys for dere, slik som det gjorde for meg. Jeg håper dere leser tallene jeg skriver om og ser hvor sykt pengebruket vårt i desember faktisk er! Så håper jeg dere går inn i desember neste år med tanken om å gi bort noe av kjærlighet og ikke for å toppe fjoråret eller kunne skryte av det til andre. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

ET ØNSKE FOR 2018

Jeg har ett ønske for 2018 og det er at vi velger kjærlighet over hat. At vi alle skal bli mer tolerante og vise mer kjærlighet og godhet overfor hverandre. Vi må slutte å dra andre ned, men heller gå sammen og løfte hverandre opp! Det er så mye negativt i verden, så hvorfor kan ikke vi bidra til å gjøre hverdagen mer positiv for alle? Nå er det jul og jeg føler at det passer perfekt å dele dette innlegget nå. 

Ikke spre hat på internett 

Smil til folk du møter på gata

Si takk

Vis forståelse for mennesker som er i en vanskelig situasjon

Ikke forhåndsdøm andre

Spre kjærlighet i stede for hat

Jeg må også jobbe for å følge noen av disse punktene og det håper jeg dere vil være med på! Den øverste er til dere nettroll som jeg ikke ønsker å møte på igjen i 2018 <3.

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

200 000 KRONER INN PÅ KONTO

Er jeg den eneste som pleier å drømme om å vinne masse penger? Hvis jeg leser at det er 300 millioner i en eller annen lottogevinst starter hjernen å jobbe. Jeg planlegger inne i hodet mitt hva jeg skulle brukt pengene på om jeg hadde vunnet. Nå er det litt vanskelig å vinne om man ikke spiller, men det er lov å drømme er det ikke? 

Jeg håper flere er som meg, hvis ikke er dette et ganske kleint innlegg, haha. Nå fikk jeg nemlig en idé om å dele hva jeg ville brukt pengene på om jeg plutselig hadde fått en stor sum inn på konto. Fordi 300 millioner er alt for mye tenkte jeg å fantasere om 200 000 kroner i stede. Dette er ikke i form av lønn eller noe sånt, men fantasien om å for eksempel vinne 200 000 kroner i lotto. 

 Betale ned halvparten av studielånet. Det blir cirka 100 000,- .

❤ Betale ned kredittkortet. Jeg har det ene kredittkortet som skal klippes i stykker. Det har blitt betalt ned flere ganger, men så bruker jeg det igjen. Wopsi. Nå er det nesten makset så det ville kostet meg 23 000,-.

❤ Fylle opp BSU-kontoen - 25 000. Jeg har akkurat laget med BSU faktisk, så jeg ville brukt en del av pengene på å fylle opp den kontoen. 

❤ Kjøpe nytt kamera. Jeg ønsker meg et lite, kjempebra kamera og det blir fort dyrt så her hadde jeg satt av 30 000 kroner.

❤ Dra på en ferie. Resten av pengene ville jeg brukt på å dra på en ferie. Det trenger jeg virkelig! Jeg vet ikke helt om jeg ville dratt til et varmt, deilig sted hvor jeg kan sole meg og spise god mat... Eller om jeg ville dratt til New York. Jeg ble så inspirert av turen til Sofie. 

Hva ville du brukt pengene på om du hadde vunnet 200 000 kroner?

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

DET ER IKKE PAMELA SIN SKYLD OM JEG IKKE LIKER KROPPEN MIN

Vet dere hva? Jeg er så dritt lei av å høre at bloggere ene og alene er grunnen til at unge sliter med dårlig selvbilde. Ja, det er godt mulig at det er en faktor, men det er en av flere. 

Det som også er litt morsomt er at det alltid er voksne mennesker som uttaler seg om dette. "Dere bloggere skaper press blant unge om å ha sånn og sånn kropp, kjøpe det og det og bruke sånn og sånn sminke". Det virker til tider som om dere har vansker for å forstå at unge tenker selv. Nå kan jeg faktisk uttale meg fra et ungt perspektiv, fordi i motsetning til 40 år gamle damene som kommenterer i vilden sky om hvor føle vi bloggere er som presser ungdomen er det ikke så lenge siden jeg var en av disse ungdommene selv. 

 Jeg vokste ikke opp med et så sterkt mediepress som det er nå i form av Instagram og Snapchat, men joda det var blogger, tv-serier og filmer på den tiden også. Som mange andre unge jenter hadde jeg soverommet fullt av plakater. Britney Spears, Jennifer Aniston og Christina Aguilera var et par av kjendisene som fylte veggene. Både Britney og Christina poserte i antrekk fra musikkvideoene sine og de var ikke akkurat fullt påkledd. Det var minskjørt og magetopp på begge to om jeg ikke husker helt feil. Dette var i deres glanstid og herregud så bra de jentene så ut! Skinny, fit og utrolig vakre. 

Vet dere hva annet som fantes da jeg vokste opp? Filmer og tv-serier. La oss se... Baywatch! Et program som egentlig går ut på at vakre, tynne mennesker (hvor minst en av jentene har silikonpupper) løper rundt og er pene. James Bond filmene er også et godt eksempel. Hvor mange ganger har dere ikke hørt om "Bond-pikene"? Vakre, unge jenter som spilte i disse filmene og ble superstjerner. Tynne og pene, sikkert litt botox og silikon inne i bildet der også.

Poenget mitt er egentlig så enkelt som at Pamela Anderson og Britney Spears kan ikke få skylden om jeg ikke liker kroppen min. Jeg har aldri sett på de og tenkt "nå hater jeg min kropp fordi deres er så fin". SERIØST. Ungdom er ikke hjernedøde og selv om man blir vist et stort utvalg av vakre, trente og noen ganger falske forbilder så gjør ikke det at man automatisk hater seg selv.

Så slapp litt av når det kommer til å legge all skyld på bloggere fordi nummer 1 - Vi er alle forskjellige vi også. Forskjellig utseendet, forskjellig syn på livet, forskjellige verdier og forskjellig kropp og nummer 2 - Det er så mange andre faktorer som spiller inn når det kommer til å føle press på hvordan man skal og bør se ut som fra venner, foreldre, gutter og ja også bloggere, kjendiser, tv-stjerner og skuespillere. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

GI BORT EN BRUKT JULEGAVE

I dag tidlig satt jeg som vanlig og så på God Morgen Norge med kaffekoppen og Macen foran meg. Et av temaene de gikk inn på i dag var brukte julegaver. Først tenkte jeg litt sånn "men det er jo kjedelig både å få og å gi", men så gikk det opp et lys for meg. Tenk så mye kult og unikt du kan finne på steder som Finn.no og Tise, to av stedene de nevnte som steder man kan kjøpe brukte julegaver. 

Det er stadig jeg sitter og blar meg gjennom alt det fine som ligger ute på Tise og da finner jeg alltid noe jeg har lyst på. Hvorfor kan man ikke gi bort noe slikt i gave også? Nei, da får man ikke byttet, men så lenge du kjenner personen du gir gaven til og vet at det er noe de kan like eller noe de trenger går jo det helt fint! I stede for å kjøpe og kjøpe hele tiden kan vi heller gi bort noe som andre er lei av. 


Fretex Grønland har en amazing Tise-konto hvor de legger ut så mye fint av det de har // Du kan søke og velge kategori // Følg gjerne meg på Tise @andreasveinsdottir

Jeg har handlet til meg selv på Finn flere ganger og solgt litt på begge steder. Fretex er også et sted jeg kan anbefale. De har så utrolig mye fint! Her om dagen fikk jeg snap fra en venninne som hadde kjøpt en skikkelig kul jumpsuit på Fretex for bare 70 kroner! Kameraet mitt er fra Finn.no og til jul ønsker jeg meg en ny linse. Det ligger så mye av det ute på både Finn og Tise. Jeg hadde ikke blitt skuffa om linsen til kameraet mitt var kjøpt via en brukt-app eller bruktbutikk så lenge den var i god stand. Steder som dette er perfekt om man har et trangt budsjett til jul. 

Del gjerne deres tanker om dette! Hva synes dere om å gi bort og ikke minst få en brukt julegave?

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

TIL ALLE GALE BLACK FRIDAY SHOPPERS

Jeg er helt med på å få gode tilbud. Det er absolutt ikke noe jeg takker nei til. Black Friday er på mange måter en god dag. Det er i passe tid før jul slik at man kan spare inn masse på julegaver man skulle kjøpt uansett. Det finnes mange gode tilbud der ute og så lenge man shopper med fornuften så kan man spare mye penger. Allikevel er det noe med denne dagen som får meg til å grøsse. 

Etter å ha sett filmer fra fjorårets Black Friday på enkelte outlets og kjøpesentere mister jeg troen på menneskeheten, eller retter sagt folkeskikken. Den virker å forsvinne i det man ser et godt tilbud. Jeg har sett filmer som viser damer og menn i alle aldre som går fullstendig amok i jakten på gode tilbud. Unge jenter som står og drar i samme jakke med full kraft, voksne kvinner og menn som løper ned mennesker for seg for å komme først frem, mennesker som blir dyttet og faller mens resten løper forbi som om ingenting annet enn de gode tilbudene eksistere.

Kjære Black Friday shoppers, jeg har en ting å si til dere. Når dere holder på sånn så gjør dere meg kvalm.

Å pare penger er bra, men å miste alt av folkeskikk i jakten på det er rett og slett ekkelt. Tenk om alle bare hadde oppført seg som vanlig og stått i kø, kikket etter tur og åpnet øynene for de rundt seg så kunne denne dagen ha blitt veldig mye bedre. Bare tenk på dette når du skal handle i dag. Ikke bli en av de som gjør at jeg brekker meg, vær så snill. Ha hodet på plass og folkeskikken i behold. Når det er sagt - god shopping!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

JEG LIKER IKKE LIVET MITT

Hvordan skal jeg si dette... Det har virkelig gått opp for meg at jeg ikke liker livet mitt. Jeg er ikke fornøyd i det hele tatt. De siste dagene har jeg gått rundt og kjent på dette, og nesten fått panikk fordi jeg har blitt så stressa. Dette var ikke planen. Dette var ikke det jeg ønsket. Det gjør vondt langt inn i sjela når jeg tenker på hvordan hverdagen min ser ut, i motsetning til hva jeg så for meg. 

Jeg har ikke gjort noe av det jeg ønsket. Jeg har ikke reist masse. Jeg har ikke spart til bolig. Vel, jeg har ikke en gang en sparekonto. Jeg har ikke fullført studiene, og jeg har ikke startet å jobbe med journalistikk. Naturlig nok ikke, når jeg ikke en gang har fullført studiene. Hvorfor har jeg latt meg selv ta så dårlige avgjørelser? Nå jeg skriver dette blir jeg så lei meg fordi jeg tenker på alt som kunne vært, og hvor jeg kunne vært! 

Jeg hadde et friår hvor jeg jobbet fulltid og tjente flere hundre tusen kroner. Hvor ble disse pengene av? Jeg sløste de bort på vin og shopping det året, og resten brukte jeg etter jeg flyttet til Oslo så jeg slapp å jobbe. Da de pengene tok slutt høynet jeg grensa på kredittkortet. Så gjorde jeg det igjen og igjen. Da jeg endelig fikk betalt ned kredittkortet, startet på studiet og begynt å jobbe gikk det så bra. Jeg var på rett vei. Jeg var god i alt! Jeg var flink på jobb, jeg var snill med kroppen min ved å spise sunt og trene, jeg var på skolen og jeg likte livet mitt forholdsvis bra. Så hva faen skjedde? Jeg sluttet på skolen, og skulle fortsette i Australia. Det skjedde ikke, og nå sitter jeg her tilbake der hvor jeg var da jeg først flyttet til Oslo. Den eneste forskjellen er vel at jeg faktisk jobber, og trives med det. Jeg vil bare ha noe mer! Det er ikke nok. Det er ikke bra nok. JEG er ikke bra nok. Ikke så bra som jeg selv vil være. 

Det er så lett å tenke slik, gå rundt og sutre og synes synd på meg selv fordi jeg har fucka opp mitt eget liv. Tro meg, jeg har gjort det i to dager allerede, men så skjedde det noe. Dette er ting det går an å rette opp i. Jeg har all verdens med tid, så hvorfor stresser jeg? I stede for å fortsette sutringen tok jeg en avgjørelse. Jeg skal rett og slett skjerpe meg og få livet på plass igjen. Jeg skal ikke bruke penger, klippe kredittkortet i to og spare alt jeg har til overs hver måned. I tillegg til dette har jeg tatt en stor avgjørelse jeg skal fortelle dere om senere... Jeg rotet det til, og det er kun jeg som kan gjøre det rett igjen, noe jeg faktisk skal gjøre. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

JEG SAVNER DET...

Å BO DER JEG BODDE FØR. Jeg savner ikke leiligheten, den jeg bor i nå er mye hyggeligere. Jeg savner bare stedet! Det var så og si i Ekebergparken, og jeg brukte så mye tid der som jeg nå aldri gjør lenger. Jeg fikk virkelig ro i sjela, og startet eller avsluttet nesten hver eneste dag med enten en løpe- eller gåtur i parken. Hele stedet var bare så rolig og fint, langt utenfor alt annet. Jeg savner det skikkelig.  

ISLAND OG FAMILIEN. Det var virkelig så hyggelig å være tilbake der. Til tross for omstendighetene, eller kanskje på grunn av det, var det utrolig godt å være med familien. Det går ofte en stund mellom hver gang man ser hverandre, og nå var alle som er igjen samlet. Samtidig var det veldig rart å være der uten onkelen min. Vi bodde hjemme hos han og familien, men jeg følte på en måte at han hele tiden var en tur på butikken. Det er typisk meg å lure meg selv til å tenke slik, så kanskje det egentlige problemet er at jeg ikke vil kjenne på følelsene fordi det er så trist. Uansett var det godt å være samlet, og godt å være tilbake på fantastisk Island. 

VENNENE MINE. Det er så lenge siden vi alle har vært samlet! Jeg savner da nesten alle bodde sammen. Vel, alle bodde ikke sammen, men alle bodde med hverandre så da ble vi alltid en gjeng om vi dro på besøk til hverandre. 

MEXICO. NÅR SKAL DETTE TA SLUTT? Jeg er håpløs, savner alltid ting og bruker for mye tid på fortiden. Nå savner jeg Mexico og tiden på Paradise helt sinnsykt. Jeg klarte ikke se mer på svenske PH fordi det bare minnet meg om min tid der. Når de var på rommet mitt, løp på do for å snakke på fester... Så mange gode minner! Jeg vil skru tiden tilbake og oppleve det hele igjen. 

VIDEREGÅENDE. Åååh, jeg hadde det så fint på videregående! Jeg elsker virkelig den tiden jeg tilbragte der, og har så utrolig mange gode minner. Det var ikke bare skolen, men de tre årene var tre veldig bra år for meg. Jeg føler jeg hadde livet på stell, og alt var som det skulle. 

STARTEN PÅ HØSTEN. Nå er det bare mørkt, trist og kaldt. Jeg savner starten på høsten da det var litt skarp luft, solen skinte og hele Oslo ble farget i oransje og rødt. Det var utrolig vakkert, og definitivt min favoritt-tid på året. Med mørket kjenner jeg høstdepresjonen komme snikende, og det har jeg ikke tid til.

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

HER FÅR JEG PUSTE

Det er noe med dette stedet som gjør at jeg virkelig får puste. Jeg føler aldri at jeg får nok pusterom noen gang, men akkurat her er det som om kroppen min bare gir slipp på alt av stress og bare er. Jeg tenker ikke, stresser ikke og det føles som om jeg endelig får puste ut. 

Island er et utrolig vakkert sted, og for meg føles dette stedet som hjemme til tross for at jeg aldri har bodd her. Jeg merket det med en gang vi gikk ut i den kjølige høstluften utenfor flyplassen, her får jeg puste. Det er så stille og fredelig. Ikke masse mas og rop. Hvis jeg går ut døren ser jeg de store snøbelagte fjellene på den ene siden og havet på den andre. Jeg går en tur i den skarpe luften og hører ingen verdens ting, annet enn en bil i det fjerne eller en dør som slås igjen. Det er så rolig og fredelig. 

Denne gangen er jeg dessverre her i forbindelse med begravelsen av et kjært og nært familiemedlem. Stemningen er annerledes enn hva den pleier å være, men allikevel er det godt å være her. Det er godt å se familien igjen, og det er godt å være på Island igjen. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

HVA ER NORMALT NÅR NOEN DØR?

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva som er normalt å føle når noen dør. Du vil kanskje si at det ikke finnes normalt i en sånn situasjon, men det er vel noe som er unormalt?

Er det rart at jeg er så lei meg som jeg er? Er det rart at jeg ikke er mer lei meg? Hvor lei seg er det normalt å være? Hvor lenge er man lei seg? Når slutter det å være normalt å sørge? Det er litt sånn at jeg er redd for å være for lei meg. Jeg er redd for at noen skal reagere og tenke "hvorfor er du så lei deg?". Det er utrolig spesielt å tenke slik, men det gjør jeg. 

I to dager jeg gikk rundt med null energi og var fjern. Jeg forstod ikke hva som hadde skjedd. Lørdag kveld gikk det opp for meg og jeg gråt. Det var vondt. På søndag var jeg tilbake til null energi og fjern, men på mandag var det bedre. I dag føler jeg meg normal. Trist, men normal. Er dette greit? 

Det er så mange tanker om hvordan man burde føle og hva som er normalt. Jeg har aldri vært i en slik situasjon før, og det jeg ikke kjenner skremmer meg. Jeg vet ikke hva jeg er redd for, men dette med følelser har alltid vært vanskelig for meg. Nå er det knyttet til noe så forferdelig, og det gjør at jeg føler jeg står midt i en stor verden som flyr av gårde mens jeg står stille uten å henge med på hva som skjer. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

BLOGGEN BLIR SATT PÅ PAUSE

Som dere sikkert forstår har jeg ikke så mye å komme med i dag. Jeg prøver å skrive, men det går rett og slett ikke. Man hører ofte at man skal lytte til kroppen, er den sliten trenger den hvile. Vel, sånn er det med psyken også. Er man sliten så må man hvile, og det er det jeg trenger i dag. Kanskje i morgen også, hvem vet. 

Jeg har gjort ting jeg alltid gjør når jeg er trist. Det er veldig rare ting som å vaske, så leiligheten er ren og pen. Jeg har trent, det pleier også å hjelpe. Kanskje det er fordi når jeg gjør disse tingene rekker jeg ikke tenke på noe annet. Jeg er en person som tenker alt for mye, hele tiden. Analyserer og overtenker hver minste detalj, og i situasjoner som dette blir det ekstra slitsomt. Nei, beklager for en depressiv bloggdag, men det er en del av livet det også. 

Håper dere forstår! Jeg kommer sterkere tilbake når jeg har noe å komme med 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

FOR FØRSTE GANG HAR JEG MISTET EN NÆR MEG OG VIRKELIG FORSTÅTT

Hvordan skal jeg skrive dette... Jeg tenker og tenker, men jeg orker ikke mer. Derfor trenger jeg å skrive dette, slik at hodet mitt får en pause. 

De siste dagene har jeg hatt veldig vondt. Jeg har hatt vondt i hjertet mitt og i kroppen min. Jeg har kjent fysisk smerte som kan sammenlignes med at noen står og stikker noe hardt og spisst inn i brystet mitt. Jeg har ikke hatt energi til å snakke eller gjøre noe mer enn hva jeg absolutt på. På jobb har jeg gått på autopilot, og da jeg prøvde å trene i går gikk det ikke. Kroppen min ville ikke. Kroppen min har vondt fordi hjertet mitt har vondt. Jeg har vært sint og trøtt. Skikkelig sint og skikkelig trøtt. 

Jeg har for første gang mistet en person jeg er glad i som voksen. Da farmor døde var jeg for ung til å forstå hva som skjedde. Det var det samme med oldemor og med onkel. Nå er jeg voksen og jeg skjønner hva som skjer. Jeg skjønner at et menneske jeg har hatt i livet mitt siden jeg ble født er borte for alltid. Jeg skjønner at hans nærmeste har det ufattelig vondt, selv om jeg ikke en gang kan forestille meg deres smerte. Jeg skjønner at en av de viktigste menneskene i mitt liv har mistet en av sine viktigste, og det gjør veldig vondt. 

Det har gått nesten to døgn siden jeg fikk beskjeden, men det var ikke før i går kveld at jeg har skjønte det. Plutselig gikk det opp for meg, og plutselig skjønte jeg hvorfor jeg har gått rundt og hatt vondt inne i meg. Det er sorg. Jeg kjente det ikke igjen fordi jeg har aldri opplevd det på denne måten før. Da det hele gikk opp for meg var det som om jeg fikk utløp for alt jeg har følt de siste dagene samtidig. Jeg gråt, jeg sov og så gråt jeg litt til før jeg sovnet.

Er det fælt å si at det var litt deilig å slippe det ut? Det er vel derfor jeg har vært litt fraværende både på blogg og livet de siste dagene. Til og med på bursdagen min var jeg bare sur og sliten, men det er kanskje ikke så rart når du vet at noen nær deg er i ferd med å gå bort. Vel, jeg skjønte det ikke helt da, antakeligvis fordi jeg fortrengte det. I går lot jeg alt jeg har gjemt bort komme frem, og selv om det fortsatt er veldig vondt er det ikke vondt på samme måte.

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

"DET ER SÅ MYE GREIER MED DEG, ANDREA"

"Det er så mye greier med deg, Andrea". Ja, det er det og jeg vet det. Det er ikke en gang slik at dere trenger å fortelle meg det, fordi jeg føler det. Jeg er ikke en enkel person. Jeg trekker meg unna, jeg skyver andre bort og det er fordi alt er kaos på innsiden. Hvis det er kaos vil jeg ikke blande noen inn i det. Jeg vil være alene, kjenne på kaoset og når det trekker seg tilbake - da kan jeg komme tilbake. På samme tid trenger jeg dere der, selv om jeg ikke vil. 

Det er sikkert kun et begrenset antall ganger man kan holde på sånn, i hvert fall med de aller fleste. Selv tillater jeg ikke at folk "bruker" meg på den måten. Jeg lar ikke andre komme og gå som de vil i livet mitt. Du kan ikke være der en dag og borte den neste. Jeg orker ikke det. Allikevel er det sånn jeg selv er. Jeg sier at jeg ikke gidder spill og drama. Jeg vil ha det enkelt. Jeg vil ha ting klart. Fortell meg hvordan ståa er så er det helt greit uansett hva det er, men jeg gidder ikke noe frem og tilbake. 

Dette gir ingen mening, og jeg skjønner det selv. Dette er bare tanker skrevet ned i det de kommer. Dette er et forsøk på å rense opp det som surrer rundt i hodet mitt hele dagen. Jeg gidder ikke tenke mer, og for å få klarhet må jeg skrive. Jeg er full av kaos og da trenger jeg noe enkelt i livet mitt. Jeg trenger noe som ikke er kaos. Jeg trenger trygghet, klarhet og stabilitet. Er det én ting jeg er glad for så er det at de fleste rundt meg gir meg dette. De lar meg holde på sånn uten å bruke opp sjansene mine. Kanskje de vet hvorfor jeg gjør det, eller kanskje de bare er verdens beste. Jeg tror det er en kombinasjon av begge deler. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

SELV OM JEG HAR LAGT UT BILDER AV NIPPELEN MIN ER DET IKKE GREIT OM NAKENBILDER SPRES

Åh, jeg kjenner at jeg blir så utrolig irritert når jeg leser gjennom kommentarene på innlegget om nudes. Jeg skrev at jeg ikke ønsker at nakenbilder av meg skal bli spredt på internett. Det er vel en ganske naturlig ting å ønske? Dette var satt i sammenheng med at jeg ikke en gang ville sendt nakenbilder til kjæresten min fordi alt blir hacket og spredt på internett nå om dagen. Disse bildene det er snakk om er NAKENbilder, og hvis de skulle bli sendt til en kjæreste ville de nok vært i en intim setting. Dere ser bildet jeg prøver å tegne her?

Det er tydeligvis alt for mange som enda ikke forstår forskjellen på en nippel og en vagina. La meg forklare. En nippel, eller brystvorte om du vil, er noe som sitter på brystet til både menn og kvinner. En vagina er en kvinnes kjønnsorgan på lik linje som en mann har penis som kjønnsorgan. Det er altså ikke det samme som en nippel, og det er det aller mest intime og private en menneskekropp har. Det er ikke lov å gå rundt med tissen ute i Norge fordi det går som blotting, men du har faktisk lov til å gå rundt med bare bryster, enten du er mann eller kvinne. 

Nå skal jeg prøve å forklare det hele for dere. Jeg velger nå å fokusere på menn fordi dere tydeligvis ikke klarer å se noe som helst av poeng med mindre jeg bruker menn som eksempel. Det er trist, men vel... Sånn er det dessverre. Bryster og brystvorter er noe vi ser over alt på sosiale medier, mest fra gutter fordi vi jenter enda ikke har lov til å vise våre nipler bare fordi de er festet på to fettklumper. Vi ser det også hver eneste sommer. Menn som vandrer nedover gata i bar overkropp, griller, soler seg eller kjører båt med nipler ute i det fri. Det vi derimot ikke ser, fordi det som sagt er ulovlig, er menn som vandrer nedover gata, griller, soler seg eller kjører båt med penisen sin ute i det fri. Det er nemlig to veldig forskjellige ting. 

Derfor vil jeg gjerne spørre dere som mener at det er dobbeltmoralsk av meg å ikke ønske nakenbilder spredt fordi jeg har vist frem brystvortene mine i en hverdagslig setting om noe. Synes dere det er greit om nakenbilder blir spredt av dere fordi dere har lagt ut et bilde i bar overkropp på sosiale medier? Fordi hvis du slenger ut en throwback til Kos i 2010 hvor du poserer i bar overkropp på barstreet, eller et bilde fra i sommer hvor du drikker en pils i båten så er det helt OK om nakenbildene du sendte kjæresten din forrige uke blir spredt på internett så alle får se de. Eller? 

Jeg håper dere klarer å se hva jeg vil frem til med dette innlegget, og klarer å forstå at en brystvorte og et kjønnsorgan er to forskjellige ting. Jeg håper også dere forstår at jeg ikke ønsker nakenbilder spredt selv om jeg har lagt ut bilder med brystvorten synlig. Takk for meg. 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

"KAN DU SENDE NUDES?"

Det hender jeg åpner Snapchat-kontoen min slik at alle kan sende meg snaps. Jeg synes det er koselig å se hvem dere er, og i tillegg er dere supre til å gi meg tips og stiller så mange gode spørsmål til ukens spørsmål. Her om dagen hadde jeg det igjen, og da skjedde det noe veldig spesielt. 

Jeg åpner en snap fra en person som bruker et guttenavn etterfulgt av 02 som brukernavn. I mitt hode tenker jeg da at du er født i 2002, og i mine øyne er du da åtte år. Senere gikk det opp for meg at man faktisk er 15 år om man er født i 2002, haha. Uansett. Jeg åpnet snappen mens jeg ante fred og ingen fare. Bildet var svart mens teksten lyste opp fra skjermen. "Kan du sende nudes?". TULLER DU MED MEG? Ja, selvfølgelig her har du et par håper du koser deg. Nei, jeg kan ikke sende deg nudes. 

For det første er du et fremmed menneske. For det andre er du under seksuell lavalder, og jeg er langt over. For det tredje er det en utrolig spesiell ting å spørre om, og for det fjerde så sender jeg ikke nudes. I en verden hvor alt bli hacket og lekket hadde jeg ikke sendt nudes til kjæresten  min en gang. Jeg har ikke akkurat et brennende ønske om at min nakne kropp skal spres på internett, så nei takk. 

Er det sånn dere holder på? Spør hverandre om nudes som om det skulle vært like naturlig å casual som å spørre noen hva de har spist til middag? Herregud, skjerp dere! Ha respekt for andres kropp, og ha respekt for egen kropp. Denne nakenbilde-trenden jeg hører rykter om blant ungdom er ikke bra. Ut i fra ryktene bytter dere nudes som vi en gang byttet Pokemon-kort. Det er bare ekkelt og respektløst. 

Så nei, jeg kommer ikke til å sende deg nudes. Som jeg sa til han som spurte så veldig lite pent: Nei, det kan jeg ikke og det er utrolig spesielt og ekkelt å spørre fremmede mennesker om noe sånt. Skjerpings! Ikke greit. 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

SELVFØLGELIG LØPER JEG IKKE I MØRKET

I går leste jeg en artikkel om at 70 prosent av kvinner er redde for å løpe i mørket. Vet dere hva? Jeg er en av dem. Faen heller, jeg er livredd for å i mørket. 

Hvis jeg skal være ærlig med dere så føler jeg at noen følger etter meg eller er klare til å kidnappe, rane, overfalle eller voldta meg nesten hver eneste gang jeg går på folketomme steder alene i mørket. Jeg er ordentlig redd. Som regel FaceTimer jeg med venner eller ringer pappa for å føle meg tryggere, og faktisk for at disse fiktive (?) overgrepsmennene skal se at jeg snakker med noen som vet hvor jeg er. 

Det er flere ganger jeg har ønsket å bli lenger hos venninner, ta en sen treningsøkt eller løpe meg en tur en tidlig høstkveld. Allikevel gjør jeg det ikke. Jeg drar tidligere, dropper treningsøkten og blir hjemme i stede. Hvorfor? Fordi jeg er redd. Jeg er redd for at noe eller noen kan ta seg rettigheter de ikke har overfor meg og min kropp i mørket, og det aller verste - komme unna med det fordi ingen ser dem. Jeg skulle til å si at jeg er redd for at de skal ta fra meg friheten min, men det gjør de på en måte allerede. De hindrer meg i å gjøre ting jeg vil fordi jeg er redd for hva som kan skje. 

Jeg vil ikke ha det slik, og jeg vil heller ikke at andre skal ha det slik! Allikevel er det godt å vite at vi er flere om det, samtidig som det viser hva slags holdninger som finnes rundt i dette landet. Det er en grunn til at vi er redde, og det er fordi vi leser om og ser at ting skjer. Vi er redde fordi vi har følt oss etterfulgt av biler, menn, gjenger og skygger. Vi er redde fordi vi har blitt skremt. Vi er redde fordi vi vet det er en reell sjanse for at noe kan skje. 

Jeg har løpt hjem fordi jeg har vært redd. Jeg har plutselig endret rute fordi jeg har vært redd. Jeg har droppet å gå ut fordi jeg er redd. Så... Hva skal vi gjøre med dette?

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

NÅR JEG FØLER MEG ENSOM...

Dette innlegget skrev jeg en natt for litt siden hvor jeg ikke fikk sove..


Nå er klokken halv tre og jeg får ikke sove. Jeg har alt for mange tanker og følelser som løper løpsk i hodet mitt. Jeg klarer ikke legge det fra meg, og med det klarer jeg heller ikke sove. For å få det til å slutte må jeg gjøre den eneste tingen som hjelper, nemlig skrive det ned. So here you go. Andrea ufiltrert. 

Herregud, så lett det er å føle seg ensom. Jeg kjente så på akkurat dette i går, nå, og har egentlig gjort det de siste dagene. Nå er jeg ikke rundt mennesker hele tiden, og med en gang jeg er alene føler jeg meg ensom. Jeg er helt alene. Jeg har ingen. 

Nå har det seg slik at jeg ikke er ensom. Livet mitt er fullt av fantastiske mennesker som jeg vet er der, alltid. Jeg har familie og venner som er der med en gang jeg trenger det, og selv når jeg ikke gjør det. Allikevel tar jeg meg i å kjenne på følelsen av ensomhet. Det som gjør meg trist oppi det hele er hvordan de som faktisk er alene må ha det når jeg som har så mange i livet mitt kan føle meg så ensom.

Ensomhet bør ikke bagatelliseres. Flere har antakeligvis mistet seg selv og livet til dette. Det er så vondt, og følelsen av å være fortapt i en så stor verden når det finnes så mange mennesker der ute er skummel. Det er hardt og vondt. Hvorfor er det ingen som bryr seg om meg? Hvorfor vil ingen ta vare på meg? Hvorfor er det ingen som kan like meg? Kanskje tåpelige spørsmål i dine øyne, men kraftige og såre spørsmål hos andre. 

Jeg vil ikke føle meg ensom. Selv om dere tror at jeg vil være alene vil jeg egentlig bare at noen skal ta seg bryet med å nekte meg det. Ikke la meg være alene! Press på, få meg med. Det er kanskje egoistisk og barnslig, men det er akkurat dette jeg trenger og ønsker så sårt når jeg føler meg alene. At noen skal ønske meg med. At noen skal ville ha meg der. Når jeg lukker meg inne har jeg det ikke bra, og det vil jeg at dere skal se. Det er ikke fair av meg, og jeg vet det. Allikevel kan jeg ikke noe for det. Det er slik jeg føler det. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DET ER IKKE LENGER STATUS Å BRUKE PELS

Pels er kjempekult. Det er mykt, vakkert og utrolig fint - så lenge det er på dyr. Pels er kult når det er der hvor det hører til, nemlig på kroppen til dyr. 

Pels er ikke lenger et tegn på status, makt og rikdom. Min mening er at mennesker som bruker pels i dag blir et tegn på uvitenhet og fornektelse. Det er ingenting som kan unnskylde at du lar uskyldige dyr vokse opp i alt for små og trange bur for at du skal få en mykere krage på jakken din. Det finnes ikke "bra" pels. Uansett hvor pelsen din kommer fra er det et resultat av dyr har lidd enten fysisk eller mentalt. Et lite bur er ikke et godt sted for verken rev eller mink å leve i flere år for så å bli drept for at du skal kunne smykke deg i pelsen deres. 

Du trenger ikke gjøre stort mer enn å gjøre et Googlesøk med ordene "pels", "gård" og "skadde dyr" for å få opp utallige eksempler på hvordan dyrene blir behandlet. Uansett hvor mange ganger pelsdyrnæringen går ut og sier at dyrene har det bra får vi se eksempel på eksempel hvor dyr er skadde, enten mentalt eller fysisk. Noen av dyrene ender opp med å skade seg selv fordi de blir gale av tilværelsen de er tvunget til å leve i! Ved å bruke pels, uansett hvor den kommer fra, så velger du å støtte denne næringen! Du velger å støtte at dyr skal bli født inn i fangenskap, leve under forferdelige forhold for så å bli drept fordi du ikke kan finne en fin nok fuskepels. 

Jeg håper alle som er mot pels og ønsker denne næringen nedlagt står opp mot pelsbruk og blir med i NOAHs fakkeltog som blir arrangert lørdag 21. oktober.

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

LIVET ER BRA

Jeg stod og lagde meg lunsj tidligere i dag før jeg skulle på jobb. Plutselig tok jeg meg selv i å stå og smile. Jeg bare kjente hvor bra jeg har det nå, og hvordan ting virkelig begynner å falle på plass. Nå har jeg endelig kommet til et punkt hvor jeg er mest lykkelig, og har det veldig fint! Det var bare så deilig å kjenne på den følelsen, og jeg fikk lyst til å dele dette med dere!

Dagen var bare så fin fra start til slutt. Jeg er inne i gode rutiner. Treningen går kjempebra, jeg skal feire bursdagen min sammen med Martine i morgen og har fått en jobb hvor jeg trives godt. Det meste er ganske bra, og det er sånne små ting som gjør det store bildet flott! Jeg er så takknemlig for alle rundt meg, og ikke minst dere! Tusen takk for at dere leser og engasjerer dere hver eneste dag 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DU ER IKKE FØDT FOR Å PASSE INN

I et samfunn hvor mange opplever et så sterkt press som i dag er det enda kulere å tørre å stå alene, og ikke gi etter for presset om å måtte passe inn.

Uansett hvor jeg går rundt i Oslo ser alle like ut. Vi har samme type bukser, jakker, frisyrer og ikke minst - helt lik sminke. Alle higer etter å passe inn i et samfunn hvor det er rart å skille seg ut. Vi ønsker å være mest mulig like, fordi hvor skummelt er det ikke å være annerledes?

Du er ikke født for å være lik alle andre. Du er ikke født for å passe inn. Du er født for å finne din plass og din helt egen greie! Helt fra vi er barn forkludres tankene våre av hvordan idolene våre ser ut, og frem til nå har nesten alle de sett like ut også. Katy Perry og Lady Gaga er to kvinner som har brutt ut av det kjente Hollywood-mønsteret hvor alle ser klin like ut. Etter å ha sett dokumentaren om Gaga forstår jeg plutselig hvorfor hun har møtt opp på MTV-arrangementer ikledd kjøttstykker og andre helt crazy kostymer. Det handler ikke om oppmerksomhet, men å skille seg ut og gjøre noe annet enn resten av stjernene som alle tropper opp i de samme gjennomsiktige kjolene, høye splitter og dype utringninger. 

Vi trenger flere som dem! Kvinner som tør å skille seg ut, og som viser hvor kult det er å være seg selv fullt ut. Så hvorfor vil alle være like når vi egentlig bør ønske å være som Gaga, nemlig være unik? Det er ikke kult å være lik som alle andre og følge strømmen. Det er kult å finne sin egen greie, skille seg ut og ikke minst være seg selv! 

 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

"ISABELLE SLO TIL MEG PÅ ET UTESTED I OSLO"

Når det kommer til Jodel blir jeg liksom aldri helt ferdig. Det å la den appen og brukerne holde på som de vil er noe jeg ikke klarer å legge fra meg. Jeg trodde egentlig dere var ferdig med meg, men tydeligvis ikke. På søndag fikk jeg tilsendt to bilder av en venninne. Det var skjermdump fra Jodel og en post som handlet og Isabelle og meg. "Hvorfor liker ikke Andrea Isabelle?". 

Det som stod under posten av at Isabelle hadde slått til meg på doen på et utested her i Oslo. Videre stod det at det var på grunn av ting som hadde skjedd på Paradise, og en eller annen uvitende person påstod også at vi ikke en gang hilste på hverandre under Stavernfestivalen i sommer. Jeg lurer virkelig på hvem som sitter og dikter opp disse historiene? Hva får du egentlig ut av dette? 

Jeg kan si så mye som at alt som står i den posten er feil, helt fra det aller første spørsmålet helt til og med det siste svaret. Det at jeg ikke liker Isabelle stemmer ikke. Det at hun har slått til meg stemmer ikke. Det at jeg ikke liker henne på grunn av ting som skjedde på Paradise stemmer ikke. Det at vi ikke hilste på Stavernfestivalen stemmer heller ikke. At noen tar ting som står på denne appen som fakta er skummelt når jeg ser hvor mye sladder og falske rykter som spres der. Jeg har ingen verdens ting i mot Isabelle, og ting som skjer på Paradise har jeg aldri holdt mot noen i ettertid. Vi henger ikke masse sammen nå, men det er like hyggelig hver gang vi møtes. 

Slutt å skap drama og uvennskap der hvor det ikke finnes! 

 

DET ER FLAUT Å GÅ TIL PSYKOLOG

I Norge er vi så redd for ting. Vi er redd for å skille oss ut, vi er redd for å være politisk ukorrekt, vi er redd for å snakke om følelser og vi er redd for å innrømme at alt ikke er på stell hele tiden. Janteloven står fortsatt sterkt, og med mindre vi sletter hele greia fra underbevisstheten vår vil vi alltid være et land preget av en befolkning som er redd for å være seg selv. 

Det å gå til psykolog skal helst holdes hemmelig. Psykisk sykdom er flaut, fordi kan man ikke bare fortrenge det og komme seg videre. Hvis noen spør hva du gjorde i går og du svarer "jeg var på jobb og så var jeg en tur hos psykologen min" får du antakeligvis se en ganske sjokkert person foran deg. Det er liksom ikke normalt, men det er rett og slett skikkelig flaut! Det er det dummeste vi kan tenke fordi det er helt normalt å gå til psykolog, og alle burde faktisk prøve det!

Det er helt normalt å slite til tider. Det er helt normalt å føle seg nedfor. Det er helt normalt med tvangstanker. Det er helt normalt å slite i parforhold. Det er helt normalt å være usikker, sliten og rett og slett trenge noen å snakke med! Hvis vi alle slutter å være så redde for å vise hvordan vi faktisk har det, og tar tak i problemene før det går for langt kan det gjøre underverker. 

Tenk om du hadde dratt i parterapi med kjæresten to år tidligere da problemene startet. Tenk om du hadde snakket med en psykolog da du merket at du begynte å bli deprimert, i stede for å gjøre det etter at det gikk for langt. Tenk om du hadde snakket med noen som kan hjelpe deg i stede for å stenge alt inne og gå rundt og ha det vondt! 

Det er verken farlig eller teit å gå til psykolog. Det er helt normalt, og jeg lover deg at mange flere enn hva du tror har gått eller går til psykolog. Jeg har vært hos psykolog, og til og med for meg som hater å åpne meg var det befriende. Det er ikke nødvendigvis slik at dere sitter og analyserer barndommen din, men dere snakker sammen og bare det kan ofte hjelpe langt mer enn hva man tror. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

ET DÅRLIG FORBILDE FORDI JEG TRENER?

Er jeg et dårlig forbilde fordi jeg tar vare på kroppen min? Bidrar jeg til usunne holdninger fordi jeg skriver at jeg har kommet i gang med treningen igjen?

Ja, jeg har sluttet å spise sjokolade fem ganger i uken og kuttet ned på andre ting jeg spiste for mye av for å ha et sunt kosthold. Ja, jeg har begynt å trene mer, hardere og oftere. Vet dere hvorfor jeg gjør dette? Jeg gjør det for å ta vare på kroppen og psyken min. Det å trene og spise sunt er faktisk utrolig viktig, særlig i dagens samfunn hvor fler og fler dør av hjerte- og karsykdommer, spiser seg til diabetes og i verste fall spiser seg til døde. Trening og et normalt sunt kosthold kan forebygge så mye, og i tillegg gjør det underverker for psyken. Jeg blir så mye gladere, er mer kreativ, og har et tonn av energi når jeg spiser bedre og er i aktivitet enn når jeg spiser usunt og beveger meg lite. 

Det siste halvåret har jeg slitt for å komme tilbake til de gode rutinene, særlig når det gjelder trening og kosthold. Jeg har savnet det hver eneste dag, og er så glad for at jeg begynner å finne tilbake til gleden ved å trene. Jeg elsker at jeg kjenner energinivået stige og humøret følger etter. Det har vært så vanskelig å ikke orke, klare og gidde, men nå er jeg endelig på vei tilbake og selvfølgelig vil jeg dele det med dere!

Min mening er at jeg heller bidrar til et sunnere samfunn og sunne holdninger ved å dele dette. Vi kan faktisk ikke begynne å lage uskrevne regler om at man ikke får skrive at man trener, fordi det har alle sammen bare godt av! Det er ikke snakk om noe ekstremt her, men å mosjonere og holde seg i form. Du kan faktisk ikke si at jeg bidrar til usunne holdninger ved å ta vare på min egen kropp. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

SKILSMISSEN KAN ØDELEGGE BARNET DITT

Kjære, foreldre. Dere er kanskje midt i skilsmisse-prosessen, men dere må ikke glemme barna deres. Jeg forstår at det er hardt. Kanskje er dette det vanskeligste du har måttet gå gjennom i hele ditt liv. Familien deres separeres, og dere er ikke lenger ett. Du går fra det du trodde var ditt livs kjærlighet, en person du har så mange gode minner og opplevelser med, og et menneske du deler det mest dyrebare du har med - nemlig barna deres. 

Nå skal ikke jeg late som om jeg vet hvordan det er å gå gjennom en skilsmisse, eller et brudd for den saks skyld. Den tid kommer vel, men akkurat nå kan jeg kun dele synspunktet fra et barn som har opplevd at foreldrene skiller seg. Jeg har allerede skrevet litt om hvordan jeg opplevde skilsmissen, og om hvordan bosituasjonen ble løst. Jeg fortsatt er evig takknemlig for at den ble som den ble. Alle situasjoner er forskjellige, men jeg vil fortsatt fortelle noe til dere som har barn og er i ferd med å skille dere.

Husk at barn har store ører. Du tror kanskje ikke datteren din hører deg på telefonen mens du snakker med en venninne om hvor vondt det er, hvor annerledes du skulle ønske at det var og hvor sint du er på mannen din. Sjansen er stor for at hun faktisk får det med seg. Du tror kanskje ikke sønnen din får med seg at dere er midt i en bitter krangel fordi dere ikke snakker høylytt, men jo, det gjør han nok. Husk at barna deres har sett dere i mange forskjellige situasjoner tidligere, og kjenner dere bedre enn hva dere kanskje tror. Det er lett å få med seg de stygge blikkene, sårende kommentarer og tårene som presser på. Jeg skjønner at det kanskje ikke er lett å skjule det til en hver tid, men vær så snill å prøv. Det gjør utrolig vondt for et barn å se en forelder på den måten, og vite at det er ingen verdens ting man kan gjøre. Dere er det kjæreste de har, og uansett hvor vondt dere har det må dere ikke glemme å sette barna først. 

Du tjener ingen verdens ting på å snakke ned om den andre forelderen. De ter faktisk det dummeste du kan gjøre. Vet du hvor raskt man går i forsvarsposisjon? Jo mer du snakker ned om den andre parten, jo sintere blir barnet på deg. Det virker mot sin hensikt, og tro meg, barnet ditt kommer aldri til å glemme det. Be the bigger person. Du trenger faktisk ikke dele alt med barnet ditt, og om du mener at faren til ungen din er en drittsekk så hold det for deg selv. 

Alle må selvfølgelig løse det på en måte som passer deres situasjon best, men jeg håper dere alltid vil prioritere barna og sette dem først i en slik situasjon. Det er nok utrolig vanskelig, men det finnes barn som aldri kommer over skilsmissen til foreldrene, selv lenge etter at foreldrene er over det. Ikke la det bli slik for ditt barn. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

TINDER ØDELEGGER DATINGEN

Tinder, du Tinder. Jeg liker egentlig ikke denne appen, men allikevel finner jeg meg selv i å laste den ned gang på gang. Ikke fordi jeg egentlig har lyst til å møte noen på Tinder. Det er faktisk mest for å bla, se hvem som er der og se om jeg får match eller ikke, haha. Jeg bruker altså Tinder veldig useriøst. Om det er bra eller dumt vet jeg egentlig ikke, men jeg klarer bare ikke den form for dating. 

Hvis jeg skal være helt ærlig, og sitere de eldre, så vil jeg påstå at ting var bedre i gamle dager. Det fantes ikke noe som het Tinder eller Happen. Man møtte ikke mennesker over nett, fordi det fantes ikke noe nett. Hvis man var interessert i noen, eller møtte en aktuell kandidat, så måtte man ha guts. Du kunne ikke bare sveipe til høyre og håpe på at den andre personen hadde gjort det samme, for så å kanskje skrive en klein sjekkereplikk uten å ha noen som helst innsikt i hvordan denne personen er om dere står ansikt til ansikt. Nei, før i tiden måtte man gå bort og ta initiativ. 

Jeg leste en kjempesøt historie på Instagram-siden til Humans of New York. Den handlet om en mann som fortalte historien om hvordan han møtte kona si for mange tiår siden. Han hadde gått på bussen og sett en kjempesøt jente som han ville bli kjent med. Det han gjorde var å ta av seg klokken sin, gjemme den i lommen for så å sette seg ved siden av henne og spørre om hvor mye klokken var! Altså, hvor søtt er ikke det? Det finnes så mange historier som dette fra foreldre og besteforeldre verden over, men hvor mange slike historier vil vi kunne fortelle? Nei, du skjønner at jeg synes pappa hadde et pent bilde på en datingapp så jeg likte det og så hooket vi før vi til slutt ble sammen. Nei, jeg liker den gamle versjonen bedre. 

Jeg skulle ønske vi tok bedre vare på akkurat det med god gammeldags sjekking. Hvis noen faktisk tar en sjanse og går bort til en man finner interessant på gata i dag blir man jo helt satt ut. Jeg blir nesten redd, og tenker hva er dette for et menneske? Vi gjør ikke sånt i dagens Norge. Men det burde vi! Det er sånne menneske vi trenger flere av. Mennesker som ikke bare gjemmer seg bak en mobilskjerm og blar i bilder av et annet menneske uten noen form for annen informasjon. Det er så overfladisk og håpløst at jeg gir opp.

Tinder er ikke helt min greie uansett, for i det jeg åpner appen blir jeg tidenes mest overfladiske menneske. Det er jo ikke noe annet å gå ut ifra enn utseendet så da blir jeg forferdelig kresen. I det normale liv setter jeg personlighet først av alt! Selvfølgelig er jeg opptatt av utseendet også, men det er helt utrolig hvor mye utseendet på et menneske kan forandre seg når du blir kjent med personen. En skikkelig kjekkas kan fort bli flere hakk mindre pen om personligheten er dritt, og en helt ok fyr kan plutselig bli kjempefin med super personlighet! Dette er ting vi går glipp av med Tinder som datingkilde. 

Vi sitter på trikken og stirrer på mobilskjermen med propper i ørene for å gjemme oss fra andre. Vi ser rart på fremmede som smiler til oss på gata. Hvorfor smiler du til meg når jeg ikke kjenner deg? Jada, på byen klarer vi å starte en samtale, men det er som regel fordi man er ute etter noe mer. Og da snakker vi om noe mer den kvelden, and that's it. Hva har skjedd med oss? 

Jeg får alltid opp scener fra filmen The Notebook når jeg tenker på dette temaet. De to hovedpersonene der er rett og slett beskrivelsen på et tilnærmet perfekt, men fortsatt ekte kjærlighetsforhold fra start til slutt. Vi snakker om ordentlig filmkjærlighet hvor du blir mo i knærne og hjertet verker etter å oppleve det samme! Det er det jeg vil ha. Ikke Tinder. Hvis vi klarer å opparbeide oss en tiendedel av Noahs pågangsmot er vi allerede langt på vei. 

Så nå oppfordrer jeg alle, både jenter og gutter til å prøve å gå litt tilbake til gamledager. Jeg er ikke i nærheten av å være der selv, men jeg vil, og jeg vil at alle skal gjøre det samme for da tror jeg vi kunne fått litt Notebook kjærlighet hele gjengen. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

Yes, jeg har publisert en versjon av dette tidligere. Nå er det gjort litt endringer, og jeg følte det passet å publisere dette. 

I EN VERDEN HVOR TRUMP OG HANS KVINNESYN STYRER

I en verden hvor Donald Trump styrer verdens mektigste land...

I en verden hvor kvinnelige advokater fortsatt blir omtalt som "datteren til..."

I en verden hvor kvinnelige journalister blir sex-trakassert på direkten...

I en verden hvor 2 av 3 menn inntar lederstillinger, selv i Norge...

I en verden hvor 3 av 5 i norske kommunestyrer er menn...

I en verden hvor hore og fitte er to av de vanligste skjellsordene...

I en verden med så mange som ønsker å trykke kvinner ned, eller la oss bli hvor vi er må vi alle ta de små hverdagslige kampene for å komme oss frem. Vi må slutte å trykke hverandre ned, men heller hjelpe hverandre på veien! Vi må stå opp hver eneste dag, om det så er for en liten kommentar. Vi er et av de fremste landene i verden når det kommer til likestilling, men vi er ikke bra nok. 

En venninne av meg sa det så utrolig bra: "I en tid hvor Trump med sitt jævlige kvinnesyn blir president og alt avslås som "gutteprat" eller at kvinner overdriver er virkelig en tid hvor kvinner må stå opp for seg selv, og ta alle de små kampene." Tenk at det som blir omtalt som verdens mektigste mann har et kvinnesyn det er vanskelig å ikke bli kvalm av. Før noen prøver å utfordre meg på hva som er galt med hans kvinnesyn kan dere klikke dere inn her og lese 30 av fornærmelsene han har kommet med mot kvinner opp gjennom årene. Tenk, dette er kun i offentligheten. En kan jo bare forestille seg hva som blir sagt bak lukkede dører. 

Tenk at det ikke er mer enn 104 år siden vi fikk lov til å stemme. 100 år er ikke så lenge. Da var det også damer som tok til orde for likestilling mens andre mente at det var feil. Det var garantert andre som fortalte dem at det ikke var vits og at det ikke var rett måte å gjøre det på. Allikevel fikk de det til, sammen. Vi må ikke glemme at det er store forskjeller i samfunnet vårt selv om ikke alle merker det i det daglige liv. Vi må fortsette å stå opp for oss selv, til og med om det er en så liten sak som like rettigheter for nippel. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

"JÆVLA HOMO"

"Kan du skrive et innlegg om hva du synes om at folk fortsatt mener at mann og kvinne hører sammen og ikke noe mer? Og at Jævla Homo er det mest brukte skjellsordet i skolegården?"

Det jeg kan si om dette er at det er vanskelig for meg å skrive om. Grunnen til det er at jeg virkelig ikke kan forstå hvordan noen kan hate kjærlighet. For meg er det umulig å se argumenter for at to mennesker som elsker hverandre ikke kan få være sammen kun på grunn av kjønn. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor to mennesker som elsker hverandre kan føre til så mye sinne og hat fra andre mennesker. Kjærlighet er vakkert og modig uansett om det er mellom to kvinner, to menn eller en kvinne og en mann.

La kjærlighet være og rett sinnet deres mot virkelige problemer som at pelsindustrien lever i beste velgående, at det er krig over store deler av verden, at Donald Trump faktisk styrer USA og at nettroll faktisk har blitt en greie. 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

KROPPEN MIN ER IKKE NORMAL NOK FOR SOSIALE MEDIER

Jeg er egentlig litt imot det å snakke så mye om kropp og kroppspress som helhet fordi jeg føler ikke det gjør annet enn å rette mer fokus på presset. Nei, det er ikke det samme som å vise en nippel for å normalisere pupp... Jeg mener det å snakke om at vi må vise oss frem for å stoppe presset om at kroppen skal være bra nok (æsj hater den setningen, du er bra nok så lenge kroppen din er frisk og sunn), men akkurat nå klarte jeg faktisk ikke holde meg. Nå snakker jeg virkelig i mot meg selv, men jeg klarte faktisk ikke dy meg denne gangen. 

I dag fikk jeg høre at Sofie og jeg bidrar til kroppspress fordi vi ikke viste frem normale kropper i innlegget vårt. "Normale kropper?" spurte jeg og skjønte helt seriøst ikke hva den andre personen skulle frem til. Ja, vi har jo fine pupper som holder seg godt og begge ser jo bra ut. Det var det jeg fikk til svar. Jaha... Så da kan jeg ikke legge ut et bilde i bikini da, fordi jeg ikke ha en normal kropp? Virkelig? Da lurer jeg på hvordan man skal se ut for å få lov til å legge ut bilder av seg selv. Da lurer jeg også på hva faen en normal kropp er?

Sofie og jeg har veldig ulike kropper, ulikt antall valker, forskjellig lengde på beina og merkelig nok ulike pupper. Hvem er disse damene med normal kropp? Jeg vil gjerne møte dem. For hva er en normal kropp? ALLE er forskjellige, absolutt alle. Så det finnes ingen "normal" kropp, og hvorfor det er galt å legge ut bilder andre ser på som fine forstår jeg ikke. Jeg står verken og holder inn magen eller suger inn kinnbeina. Jeg står rett opp og ned, og viser hvordan jeg ser ut, men det er tydeligvis ikke bra nok for å legge ut på internett fordi kroppen min ikke er normal nok. 

Hvorfor i all verden kroppen vår som helhet blir diskutert tar fokuset bort fra saken. Igjen - hadde menn satt i gang denne debatten med et eller annet som gjelder kropp hadde ikke "en normal kropp" vært et tema en gang. Anyways, måtte bare få det ut av systemet, takk for meg. 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

SKRU AV PLASTIKK-RADAREN

Nå må jeg bare si en ting her, og det er at jeg begynner å bli veldig provosert. Etter at Sofie og jeg postet dette innlegget fikk vi begge utrolig mange kule, morsomme og gode tilbakemeldinger! Det jeg reagerer på er ikke dere som mener at dette er et skrik om oppmerksomhet eller et innlegg kun for klikk. Jeg reagerer på dere som angriper Sofie fordi hun ikke har naturlige bryster. 

Hun gjør akkurat det samme som meg; prøver å få frem et poeng og et budskap på en humoristisk måte. Allikevel skiller dere mellom oss, og mener at hun ikke kan gjøre dette fordi hun har silikon. Det er greit at jeg gjør det fordi mine er naturlige. Vet dere hva? Det spiller ingen rolle. Slutt å være så fiksert på det unaturlige. Jeg synes dere kan klare å se bort ifra dette i et slikt innlegg. Det virker som flere bare venter på en anledning til å angripe fordi hun opererte seg for mange år siden. Hvorfor er det fortsatt et tema? Skru av plastikk-radaren din i to minutter, les innlegget og se budskapet! 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

JEG FØLER MEG IKKE BRA NOK

Det å hele tiden føle at man må gjøre alt perfekt, og at hvis ting ikke går like bra som en håper på så går man rett i kjelleren, blir tungt over lengre tid. Hvis jeg legger innsats i noe, som jeg som regel gjør så er det vanskelig når min fulle innsats ikke strekker til. Når det ikke er bra nok for at jeg skal nå målet mitt. Hva mer kan man da gjøre? Det kan gjelde jobb, skole, blogg, og ja egentlig det meste. Man vil gjøre alt perfekt, og det er dessverre ikke mulig. Du kan få til det meste du vil, men det er faktisk ikke mulig å få til alt. 

Jeg føler meg som en del av generasjonen med Flink-pike syndromet. Det gjør at man har et sterkt ønske og behov for å strekke til, stille opp, være best og klare alt. Jeg klarer for eksempel sjelden å si nei, og det går ofte utover min egen hverdag og mine planer. Hvis andre spør om hjelp sliter jeg veldig med å si nei selv om jeg egentlig ikke kan eller vil hjelpe til, uansett grunn. Når det kommer til jobb er jeg helt lik. Jeg sier aldri nei, og det er muligens en god kvalitet hos en arbeidsgiver, men det kan også bli for mye. Det er lett å bli sliten fordi man tar på seg for mye, og skal legge full innsats i alt man gjør. Jeg merker det selv, og hvis ting da i tillegg ikke går som jeg vil så er det lett å bli utrolig selvkritisk.

Jeg sammenligner meg med alle rundt meg. Se hva de får til! Til sammenligning sitter jeg her og gjør et forsøk, halvveis i blinde. Alt er bare kaos og det føles ikke bra. Jeg klarer ikke finne en vei jeg er komfortabel med å gå. De siste dagene har jeg gått rundt med en salgs angst-lignende følelse. Jeg kjenner tårene presse på og jeg tenker gjennom alt jeg ikke har klart og alle de tingene jeg ikke har på plass.

Studiene mine er satt på pause. Jeg vet hva jeg vil studere, men akkurat når får jeg det ikke til. Jeg vil studere i utlandet, men det krever en del som jeg ikke har mulighet til å levere. Jeg legger så mye arbeid og vilje i bloggen at jeg går helt i kjelleren de dagene jeg har lave lesertall. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan bli relevant og interessant. Jeg vil at dere skal ønske å lese det jeg skriver og jeg vil at dere skal like meg. Sånn seriøst, jeg vil at jeg skal være en person dere interesserer dere for! Det er kanskje kleint og flaut å si, men det betyr mye for meg akkurat nå.  

Jeg får ikke til bloggen en gang. Jeg er irrelevant, det er bare å gi opp. Ingen bryr seg uansett. Disse setningene dukker opp i hodet mitt, og er med på å dra meg ned. Hvorfor lar jeg dette skje? Det er så mye positivt i livet mitt, og så mye positivt med denne bloggen! Selv om jeg har færre lesere nå enn tidligere betyr det så mye at flere tusen mennesker klikker seg inn. Det er lett å glemme at hver leser er en person som faktisk leser det jeg skriver. Det er dere jeg bør fokusere på, fordi dere betyr så mye for meg og jeg er evig takknemlig for at dere klikker dere inn hver dag, leser og engasjerer dere i kommentarfeltet! Det er dere som gjør dette moro, og noen ganger glemmer jeg dere fordi jeg ser tall og ikke mennesker. Det beklager jeg, og jeg skal bli flinkere til å virkelig se dere ❤

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DET ER DU SOM BESTEMMER TOPPLISTEN

Det stadig jeg finner meg selv i å le av hva dere trykker dere inn på. Like etter at jeg poster en ny tekst på snapchat følger jeg ofte med for å se om dere finner den interessant nok til å klikke dere inn på den. Det som burde overraske meg er hvor mange flere klikk jeg får på uinteressante og ubetydelige ting om hvem som spiste mest på Paradise, at jeg skal endre utseendet eller hva en ananas er godt for (antakeligvis fordi dere tenkte på noe helt annet enn hva jeg skrev om). Av erfaring lar jeg meg ikke lenger overraske. Jeg har begynt å forstå dere. Det jeg får færrest klikk på er innlegg jeg selv ser om mer viktige og ganske interessante. Innlegg om valg er lite populære med mindre jeg skriver hva jeg skal stemme. Innlegget om sultkatastrofen i Jemen fikk lite klikk til tross for at jeg brukte sterke virkemidler om dette bildet av Radwa, og fortalte om situasjonen hennes.

Jeg får stadig høre at lesere klager over topplisten på blogg.no. "Alle på toppen skriver bare om sminke, operasjoner og utseendet". Wow, jeg lurer på hvorfor? Vel, dere kan faktisk takke dere selv. Det er faktisk det som gir mest klikk, og som merkelig nok interesserer dere mer enn noe annet. Jeg anser meg selv som en blogger med bredt perspektiv, og med ganske mange forskjellige temaer på bloggen. Allikevel får jeg høre det om jeg har ett litt overfladisk innlegg. "Ånei, ikke bli som resten. Skriv om viktige ting, skriv om valget, skriv om ditt og skriv om datt, ikke bli som resten av topplisten". Det er dere som gjør disse bloggene dere kritiserer store, så hvis dere virkelig vil endre det må dere faktisk begynne å trykke dere inn på noe annet enn utseendet, operasjoner og sminke. Det er leserne som gjør en blogg stor. Dere bestemmer. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

BLOGGERE SOM OPERERER SEG

For å være ærlig har jeg blitt så dritt lei av at man ikke får gjøre som man vil hvis man er blogger. Dette gjelder særlig kropp, men selvfølgelig en del annet. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mye hat noen må gjennomgå på grunn av valgene de har tatt. Dere burde kanskje begynne å tenke litt lenger, og se bloggeren som det hun faktisk er, nemlig en person med følelser. 

Hun opererer seg ikke fordi hun er blogger. Hun opererer seg fordi hun har hatt komplekser og ønsker om å operere seg over lengre tid. Det at hun blogger har gitt henne økonomi og mulighet til å faktisk gjøre endringer hun har ønsket lenge. Om det er rett eller galt er faktisk ikke opp til noen andre å bestemme. Man kjenner seg selv best. Om jeg hadde hatt komplekser for puppene mine i fem år og endelig hatt økonomi til å gjøre noe med det hadde jeg helt sikkert gjort det. Nå er jeg så heldig at jeg ikke har noen store komplekser, men hvorfor skulle jeg fått hat for å gjøre en endring som får meg til å føle meg bedre?

Man er ikke et dårlig menneske fordi man tar silikon eller forstørrer leppene. Man er heller ikke et dårlig menneske hvis man skriver om dette på bloggen sin. Her har jeg min personlige mening om at det bør og kan unngås, i hvert fall i en veldig oppmuntrende tone. Allikevel synes jeg det er forferdelig hvordan disse menneskene får gjennomgå. Skal det virkelig være slik at man ikke får gjøre som man vil med egen kropp bare fordi man er blogger? Hva skjedde med "din kropp, ditt valg", gjelder ikke det på alle områder?

Man får kjeft uansett hva man gjør. Kommenterer man det ikke så er det galt, og om man gjør det så er man et dårlig forbilde. Jeg understreker igjen at jeg personlig ikke synes noe om å skrive lange avhandlinger om operasjoner og injeksjoner, men jeg synes absolutt man skal få lov til å gjøre akkurat som man vil og få lov til å svare ja eller nei uten å bli hudflettet og hatet. Hadde du virkelig kalt venninnen din for en oppmerksomhetssyk hore eller et jævlig menneske om hun hadde tatt silikon? Nei, fordi det er jo annerledes. Eller? Ja, man er et forbilde, men man skal fortsatt få lov til å leve og gjøre akkurat som man vil med eget liv og egen kropp. Så kan vi nå roe ned litt når det kommer til å hate på andres kropper, naturlig eller unaturlig så er alle med på å gjøre verden til et bedre sted. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DET ER LOV Å FØLE SEG DRITT

Nå har jeg akkurat kommet inn døren hjemme. Dette har vært en ekstremt treg dag, og jeg føler ikke jeg har stått opp ordentlig enda. Det er helt sykt. Helgen har tatt på, og jeg begynner å bli så dritt lei av meg selv nå. Nå har jeg vært ute en del i det siste, og kostholdet mitt har gått til helvete. Jeg føler meg rett og slett skikkelig ekkel og skitten på innsiden. På vei hjem fra togstasjonen kjente jeg at jeg trengte noe raskt og godt, og gikk innom matbutikken. Jeg vandret rundt i butikken, men det eneste som fristet var rett og slett en grandis. Det verste er at jeg skammet meg da jeg tok den med til kassen, og ikke minst da jeg gikk med den under armen på vei hjem. Burde jeg virkelig trykke i meg en ferdigpizza nå? Hva i all verden vil det være godt for. Ikke gir det meg næring, og det hjelper ikke akkurat å rense opp det som bør renses opp. 

JA, man skal være fornøyd med den man er og alt det der, men man er ikke alltid det. Man skal være lykkelig og fokusere på innsiden, men hvordan kan jeg gjøre det når jeg faktisk måtte unngå speilet på badet etter at jeg dusjet tidligere i dag? Jeg føler meg rett og slett ikke bra, og det er faen meg lov innimellom. I morgen føler jeg meg kanskje fin igjen, men noen dager er det bare slik. Det betyr ikke at jeg hater meg selv og synes jeg er tjukk, men det betyr at kroppen min ikke er sunn om dagen. Når kroppen ikke er sunn går det faktisk ut over psyken, og det merker jeg også motsatt. Jeg trener, men jeg spiser så mye feil mat og føler virkelig at jeg eser ut og det er jeg ikke komfortabel med.

Det er kun meg selv dette går på, og det er faktisk så enkelt som at jeg må begynne å spise normalt igjen. Det å begrense sjokolade-inntaket til en gang i uken, sammen med et normalt sunt kosthold og mindre alkohol hjelper så mye. Jeg må rett og slett bare skjerpe meg fordi jeg nekter å behandle kroppen min som dritt i min beste alder. Ikke bare fordi jeg vil se bra ut (selv om jeg vil det), men og fordi helsa er sinnssykt viktig og det er så lett å ta det forgitt når man er ung.

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DET MÅ SKJE NOE NYTT

Nå om dagen merker jeg at jeg er skikkelig lei av livet mitt. På en måte trodde jeg det kom til å bli annerledes etter Paradise, og på mange måter er det annerledes. Det er allikevel likt på veldig mange også, og problemet er vel at det er likt på de måtene som fikk meg til å ville dra til Mexico. Det er for mye av det samme, og det skjer liksom ikke noe. Jeg er alt for ung til å leve som dette! Det jeg burde gjøre er å reise og oppleve verden, ikke vandre rundt i Oslo. Så spennende er det ikke her. Jeg merker det særlig nå som andre er i gang med studier, og jeg vil også. Selvfølgelig kommer jeg på dette etter at alt av studier er i gang, og kjenner jeg meg selv rett er det bare derfor. Uansett så må det skje noe snart fordi dette livet er k j e d e l i g

Nå driver jeg og brainstormer litt med meg selv her. Hvilke små endringer kan jeg gjøre for å sprite opp hverdagen litt? Nå er jeg inne i veldig gode rutiner, og de vil jeg fortsatt beholde. Samtidig trenger jeg endringer, og jeg lurer på om jeg skal finne meg en hobby? Eller så kan jeg bli litt flinkere til å spare penger sånn at jeg kan ta meg litt mer ferie, hehe. Det er jo også et godt alternativ. Haha, nå lufter jeg jo bare tankene mine med dere, men poenget er at noe må skje og da må jeg få det til å skje. Det gjelder bare å finne ut hva.. 

DET SKJER STORE FORANDRINGER

Akkurat nå sitter jeg hjemme i en nyvasket leilighet. Jeg har tent alt av levende lys som finnes, og har fylt glasset med rødvin godt opp. Det er utrolig beroligende. Hele stemningen i leiligheten blir annerledes i det den blir nyvasket, strøken og man får tent på et par telys. I det siste har jeg funnet rødvin igjen om jeg kan formulere det slik. Det er så mye kos og smak i den vinen, og ett glass av det er virkelig noe en kan nyte på en fredagskveld. Nå babler jeg, men jeg liker det. Dette er ikke et forhåndsskrevet og tidsinnstilt innlegg. Dette er tankene mine som blir ført ned på "papir" i det de dukker opp i hodet mitt, og noen ganger trenger jeg å skrive slike innlegg. 

I dag har det skjedd utrolig mye, og det er i ferd med å skje store forandringer i livet mitt. Dette er både på godt og vondt, og begge deler er litt skummelt. På en måte skal jeg forlate noe trygt til fordel for noe helt fremmed, men det tror jeg er en god forandring. Det vonde vil jeg ikke fortelle om nå fordi det angår flere enn meg, men alt jeg vil si er at livet er så forferdelig urettferdig og før man vet ordet av det er alt snudd på hodet. Hele dagen har vært utrolig rar, og jeg vet ikke helt hva som vil skje fremover, men at ting blir annerledes... Det vet jeg med sikkerhet. 

JEG VIL ALDRI GIFTE MEG

Et bryllup kan være noe av det vakreste som fins. Det er så mye kjærlighet og følelser, både hos brudeparet og menneskene rundt som gleder seg over deres lykke. Det er utrolig fint å se på, og det er en av grunnene til at jeg elsker å se bilder og videoer fra bryllup. Spam gjerne Snapchat og Instagram med dette. Det er bare kos.

Personlig har jeg alltid vært skeptisk til dette med ekteskap, og jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang vil gifte meg. Før pleide jeg å si at jeg aldri kunne tenkt meg det, og da mente jeg det faktisk. Nå er jeg litt mer usikker, men jeg har ikke et behov for det. Jeg klarer ikke helt å se poenget med det for min egen del. Hvorfor kan man ikke bare leve lykkelige sammen og være forlovet for alltid? Det er nok mange fordeler hvis man ser på lov og rettigheter, men det er ikke fokuset mitt når jeg tenker rundt det å inngå et ekteskap. Da tenker jeg på at man skal inngå en avtale om å elske hverandre til døden skiller en ad, og hvor mye man faktisk må regne med å gi og ta fra hverandre. Hele greia skremmer meg, og jeg vet egentlig ikke hvorfor. Det er bare det å signere en kontrakt på at nå skal vi være sammen for alltid, og om det går galt så virker alt å være så mye verre. En bør ikke tenke dit, men det gjør jeg. Sånn er jeg. 

Det er så rart fordi jeg kunne tenkt meg å bli fridd til. Jeg vil ha en forlovelsesfest, et utdrikningslag, et bryllup, en fest og en bryllupsreise. Det eneste jeg ikke vil er å inngå et ekteskap. Jeg vil ikke signere den kontrakten og være så ansvarlig for et annet menneske. Det er litt det. Man blir så ansvarlig, og personen man gifter seg med blir virkelig din halvdel. 

Nå er ikke jeg i en situasjon hvor dette er aktuelt, og alt kan endres. Det var også en tid jeg sa jeg aldri ville ha barn, men det er blitt noe jeg kanskje kunne tenkt meg. Jeg er enda veldig ung, og hvorfor jeg i det hele tatt har tenkt i disse baner vet jeg ikke. Men jeg har tenkt på det, og når jeg tenker på noe trenger jeg å skrive det ned for å få klarhet i det og da blir det slik at dere får lese det. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DU DØMMMER MEG NÅR DU FÅR VITE DET

Tro det eller ei, men det finnes mennesker som ikke ser på Paradise Hotel, ikke leser blogger og ikke har oversikt over hvem som har vært med i hvilket reality program den siste tiden. Jeg blir litt redd når jeg møter disse menneskene, fordi de ser meg som Andrea og ikke Paradise-Andrea. Det er ikke det at de ser meg som kun meg som er skummelt, men det at jeg vet det kommer et tidspunkt hvor de får vite at jeg har vært med på Paradise Hotel. 

Jeg skammer meg ikke over deltagelsen min, men jeg forventer nesten at andre mener jeg burde det. Jeg forventer at de skal dømme meg for det, og det merkes. Det er ikke akkurat slik at jeg åpner en samtale med deltagelsen min, rett og slett fordi det er irrelevant i de fleste sammenhenger. Det er ikke noe man må vite for å bli kjent med meg. Samtidig er det mange som synes det er noe kjent, og når det da kommer frem at jeg er en reality-deltager så forventer jeg at de kommer til å se ned på meg, eller i hvert fall se meg på en annen måte. Dette er dumt, blant annet fordi det fører til at jeg reserverer meg. Det er noe andre merker, og det ender opp med at de må påpeke at de ikke dømmer det for at jeg skal klare å slappe av. Det er jo utrolig teit!

For det første bør jeg ikke bry meg om hva andre mener, men igjen så vil jeg ikke gå inn i en samtale hvor jeg må forsvare valg jeg har tatt. Nå har det seg slik at ingen av disse samtalene har endt med det, og jeg har virkelig kun fått positive tilbakemeldinger og hatt positive samtaler. Dette er noe jeg virkelig skal skjerpe meg på, fordi foreløpig er ikke dette noe jeg opplevd og det å gå rundt og frykte noe som kanskje vil skje er helt idiotisk. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DET BERØRER MEG IKKE LENGER

Vi skal ikke la de som skriker i smerte og ligger blødende på gaten bli noe vanlig, men reaksjonen jeg fikk da terroren rammet Barcelona skremte meg. Jeg ble verken overrasket eller forferdet. Vi så jo dette komme, gjorde vi ikke? Nå går det maks noen måneder mellom hver gang det samme angrepet skjer. Den eneste forskjellen er i hvilken by varebilen, kniven og terroristen velger å ramme. 

Det er ikke det at jeg ikke føler med dem, men jeg blir ikke lenger overrasket. Terroren berører meg ikke lenger på samme måte som tidligere. Da det store angrepet mot Paris skjedde satt jeg limt til tven og hadde mareritt i flere dager etterpå. Jeg var i sjokk, jeg hadde vondt og jeg var forferdet over at noe slikt kunne skje! Jeg var livredd. Det er jeg ikke nå lenger. Ja, jeg tenker på at det kan skje her og jeg føler noen ganger på ubehaget, men jeg er ikke livredd. Det vil jeg heller ikke være. Noe annet jeg ikke vil være er likegyldig. Det skal ikke være vanlig å se døde mennesker ligge strødd utover en gate. Det skal ikke være vanlig å høre skrik av smerte. Det skal ikke være vanlig å lese om barn og familier som ble drept mens de var på handletur. Terror føles ikke lenger som noe som skjer langt unna eller sjelden. Det har blitt vanlig å se og å lese om, men det skal ikke bli så vanlig at jeg ikke lenger føler noe når jeg ser bilder fra angrep. 

Dette er helt forferdelig, og jeg ser at det jeg skriver her lett kan misforståes. Tro meg, jeg føler med alle som er berørt av dette og det gjør vondt å vite hvordan uskyldige mennesker ble drept for å skremme et samfunn og for å spre en syk ideologi. Samtidig opplever jeg det på en helt annen måte en tidligere, og denne endringen skremmer meg litt... 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

ÅPENHET SKREMMER MEG

Det skremmer meg stadig hvor åpen jeg er med dere. Da snakker jeg ikke om hva jeg gjør og hvor jeg befinner meg, men hva jeg tenker på og hva jeg føler. Jeg er egentlig en veldig lukket person, noe alle rundt meg vet godt. Det å snakke om tin har aldri vært min greie, og jeg er ikke den som ringer en venninne om jeg er lei meg og trenger å få utløp for noe. Jeg holder det inne og tenker over det til jeg blir gal eller så skriver jeg, og det har jeg alltid gjort. Forskjellen er at jeg tidligere har skrevet dagbøker som ingen andre enn meg får se. Nå skriver jeg for flere tusen mennesker. Allikevel er det ikke det som gjør at jeg innimellom føler at jeg deler for mye. Det jeg synes er litt rart er at alle rundt meg, kolleger, venner, familie, bekjente, familievenner og kanskje gamle lærere av alle ting leser om hva jeg tenker og føler om absolutt alt.

Når jeg skriver om at jeg har en tung dag, at jeg har kjærlighetssorg, personlige hendelser og hva jeg ligger våken og stresser over når jeg ikke får sove så synes jeg det er rart at de jeg kjenner leser det. Jeg liker ikke at det blir tatt opp i samtaler når vi møtes, fordi jeg er ikke der enda. Jeg har kommet langt på vei når det kommer til å åpne seg mer, men det er fortsatt en lang vei å gå. Det siste stykket skal jeg klare, men akkurat nå fokuserer jeg på hvor langt jeg har kommet på dette punktet! Selv om det fortsatt er litt skummelt så deler jeg med de rundt meg, selv om jeg gjør det via bloggen. Jeg holder ikke lenger alt inne. 

Jeg velger å takke Paradise Hotel for dette. Det å være med der var en dytt jeg trengte, og den har hjulpet meg til å bli sterkere, stå mer opp for meg selv, ikke finne meg i noe jeg ikke bør finne meg i og det å åpne meg opp og snakke (rettelse: skrive) om det som plager meg i stede for å holde det for meg selv og bære byrden alene. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

TIL DEG SOM ER UTRO

Jeg gir snart opp verden. Det er bare så alt for mye galt, og noe som virkelig irriterer meg er hvor mye utroskap det er. Hvorfor går du inn i et forhold hvis du skal hooke med andre? Kan du ikke da la være å gå inn i det forholdet da, eller avslutte det når du forstår at du er ganske så gira på å ligge med andre? Jeg kommer aldri til å forstå dette, og jeg irriterer meg grønn over det her. 

Er det rart at vi tviler på omtrent alle gutter vi møter? Hver eneste gang viser det seg å være et eller annet. Åja, du ber venninnen min på date som dag som du egentlig skulle møtt meg? Jada, helt greit ikke noe problem. Eh. Okei, du har ingen forpliktelser, men det er fortsatt ufint om du vet at vi er venninner. Dette er uansett et ganske dårlig tegn, og det sier litt om deg som person. Selvfølgelig kan det være en ærlig feil, og dette gjelder selvfølgelig kun dere som vet at vi er venninner, men allikevel prøver å date begge samtidig. ÆSJ.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at gutter er utro. Det er mange, mange fler enn hva jeg egentlig hadde trodd. Flere av de overrasker meg, og det er litt trist. Det er sånn, men du virket jo så fin? Hvorfor? Andre ganger tenker jeg bare at den så jeg kommer fra mils avstand. Jeg blir snart ikke overrasket lenger. Det er nye historier hele tiden, og alle involverer en utro gutt i et forhold. Jeg vet om flere tilfeller hvor jenter har blitt med gutter hjem fra byen, for så å finne ut dagen etterpå at de har kjæreste, er forlovet eller til og med gift! Hva skal man gjøre da? Spørre hver eneste gutt som sjekker deg opp på byen om de har kjæreste? Da virker man jo ikke psyko. Det er faktisk ikke alle som har det, men dessverre er det alt for mange som er ute på byen for å sjekke opp jenter mens deres egen kjæreste er på besøk hos familien, på ferie eller hos venner. Det er så jævlig ekkelt, kan dere bare slutte?

Dere får oss til å miste troen på de guttene som faktisk er ordentlige, ærlige, fine gutter som ikke er utro! Ja, for de finnes faktisk, men fordi dere er drittsekker gjør det faktisk at man mister troen på de fleste av dere. Man skal ikke skjære alle over samme kam, men det blir fort slik når det er gjentagende oppførsel og man ser det igjen og igjen. Så kan dere ikke gjøre en tjeneste for den fine kompisen din som er ærlig og trofast og slutte å cheate slik at han faktisk får en real sjanse? Jeg skulle gjerne skrevet at dere bare kan slutte å være utro, og holde dere til kjæresten deres om dere påstår dere elsker, men jeg føler ikke at det er noe som appellerer til dere. Dere kjenner ikke på den, men kanskje dere bryr dere om dere forstår at dette faktisk går utover de av dere som er gode gutter. Kanskje, men antakeligvis ikke. Once an asshole, always an asshole eller hva? Hehe, jeg er ikke dømmende i det hele tatt forresten, sånn hvis noen lurte. 

Jada, jeg vet at jenter også er utro, slapp av. Det er sikkert (nesten) like mange jenter som er det, men det har jeg ingen erfaring med. 

JEG MÅTTE VELGE MELLOM FORELDRENE MINE

Når foreldre skilles hører man som regel om at barna blir boende hos moren. Jeg har i hvert fall alltid gjort det. Hvis vi ser til det fiktive, og ser gjennom tv-serier og filmer hvor dette er et tema ender barna nesten alltid opp hos moren. Setningen "det vanligste er at moren får omsorgsretten" er sagt så utrolig mange ganger, både i det virkelige liv og på film. Det har gjort at det ofte blir sett på som en selvfølge at barna ønsker å bo hos moren sin om foreldrene går fra hverandre. 

Da mamma og pappa skilte seg gjorde de alt for å gjøre det komfortabelt for oss. Dette er jeg enda evig takknemlig for den dag i dag, rett og slett fordi det viste at vi var deres førsteprioritet. De valgte å bytte på å bo hjemme i huset for at vi skulle slippe å flytte frem og tilbake i begynnelsen. Mamma og pappa leide seg et sted, og bodde der annenhver uker uke slik ta alt skulle være mest mulig normalt for oss. I starten pleide vi ofte å spise middag sammen, og det var forholdsvis normalt til tross for at livet vårt var i ferd med å bli helt annerledes. Det er en stor forandring når foreldrene dine ikke elsker hverandre mer, og velger å avbryte forholdet og gå hvert til sitt. Si hva du vil, men det påvirker deg på en eller annen måte uansett om du er ung eller voksen når det skjer. 

Etter hvert gikk vi over til den mer normale løsningen, nemlig at vi barna byttet på å bo hos mamma og hos pappa.  Dette gikk en stund, men jeg ble etter hvert lei av å bo i en bag. Jeg hadde garderobe begge steder, men det var noe med flytte-følelsen jeg ble utrolig lei av, og jeg ville ikke mer. Jeg ville ha ett hjem. Det var en utrolig hard avgjørelse å ta, fordi selv om jeg var ung visste jeg at dette kom til å såre den forelderen jeg ikke lenger ville bo hos. Til tross at det ikke hadde noe med selve forelderen å gjøre så var det utrolig tungt å fortelle at "jeg vil ikke bo her lenger". Det som også var uvanlig var at jeg valgte å bo hos pappa.

Jeg husker at jeg fikk spørsmål om det. "Bor du hos pappaen din, hvorfor bor du ikke hos mammaen din?". Ingen hadde silt det spørsmålet om det var motsatt. Det er så vanlig at barna blir boende hos moren, men hvorfor det er slik vet jeg ikke. Hvorfor er det en selvfølge at man skal bo hos mamma? Det viktigste er at man skal føle seg komfortabel, og at man skal velge det man faktisk vil til tross for at det kanskje er litt uvanlig. Det å i det hele tatt skulle ta et slikt valg er forferdelig når man er veldig glad i begge foreldrene sine. En av de blir skuffet uansett. Jeg er bare utrolig takknemlig og glad for at begge lot meg gjøre det jeg selv ønsket. Det at jeg fikk lov til å ta et valg selv, til tross for at de i teorien kunne bestemt at jeg skulle flyttet mellom dem setter jeg enda stor pris på den dag i dag. 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

DET FINNES IKKE NOE MORSOMT MED ANOREKSI

Nå er jeg igjen i sjokk og ganske irritert over hvor uvitende og korttenkte enkelte mennesker er. Denne gangen er det takeaway-restauranten Sidhu Golden Fish & Chips England som vekker disse følelsene i meg. Jeg blir kvalm av å lese hvordan de har valgt å reklamere for sin nye, tynne pizzabunn. 

Takeaway-restauranten har valgt å bruke en karikatur av Victoria Beckham med et slags misse-bånd over en beinete kropp hvor det står «anorektisk moteikon». I tillegg har de lagt på en pil mot Beckham og teksten "dette er ikke tynn", og en annen pil mot pizzabunnen som visstnok er beskrivelsen på tynn. Hele greia gjør meg kvalm. Hvordan kan noe se dette som morsomt? For det første er det utrolig respektløs mot en flott dame som til tider har vært veldig skummelt tynn. Det å gjøre narr av at hun er tynn, om det skyldes en spiseforstyrrelse eller ikke er utrolig skamfullt og ikke greit på noen som helst måte! 

De kaller pizzabunnen for Victoria Beckham-bunnen for å illustrere hvor utrolig tynn den er. «Vår nye Victoria Beckham-bunn er kun to millimeter tynn» er også brukt på denne grufulle plakaten. Det hele topper seg når eieren av restauranten går ut i media for å svare på det faktum at Victoria faktisk saksøker kjeden, noe jeg støtter henne fullt ut i.

 

A post shared by El Maz (@eslomaz) on

 

"It pushes the boundaries and encourages people to come in and try the pizza. People will remember it and tell their friends about it. It gets a lot of smiles off people and that is what we want."

Han klarer å lire ut av seg en del uttalelser for får meg til å lure på hvilken verden han lever i. Han sier blant annet at han og staben har full forståelse for alvorligheten av spiseforstyrrelser, men at han ønsker at kundene skal se det hele i kontekst og at det er ment som en morsom greie. Ja okei, en spiseforstyrrelse som kan forårsake beinskjørhet, forstoppelse, nyreskader og i verste fall hjertestans. Du kan faktisk ikke gjøre dette morsomt i noen kontekst. Dere burde lagt dere flate, skammet dere og fjernet plakaten som i utgangspunktet aldri burde blitt laget!


 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

ER DET IKKE PÅ TIDE AT VI SER MENNESKET?

Jeg reagerte som andre sterkt da jeg leste om hetsen Sophie Elise og motspilleren hennes fikk i kommentarfeltet under YouTube videoen deres. Jeg registrerte alt som skjedde i etterkant. Jeg leste avisartiklene, blogginnleggene, kommentarene og poster på sosiale medier. Er dette virkelig? Skjer dette på ordentlig? For å være helt ærlig kunne jeg ikke forstå det. Jeg var sjokkert, og jeg var sint. Allikevel tok det flere dager før jeg valgte å uttale meg om saken. Jeg fikk melding av en venn som synes jeg burde skrive om saken. "Nå er det så lenge siden, det blir rart å plutselig skrive noe nå". Det var min første respons. Så fikk jeg tenkt meg litt om... Nei, det er ikke rart å skrive om dette nå. Det er aldri for sent å stå opp for det man tror på, si det man mener og motsette seg hets, diskriminering, rasisme og nazisme. Det er aldri for sent å bruke stemmen sin!

Jeg er naiv. Det er det første jeg skal innrømme. Jeg trodde ikke det å publisere en video av en mørkhudet mann og en hvit kvinne ville skape sterke, negative reaksjoner. For å være helt ærlig tenkte jeg ikke over dette. Jeg så musikkvideoen og tenkte, for en kul video. Er det jeg som lukker øynene til vanlig og ikke ser hva som foregår i landet vårt? I så fall må jeg få åpnet de med en eneste gang. Jeg skal aldri lukke øynene for virkeligheten. Aldri. Det foregår rasisme i forskjellig grad hver eneste dag, hele tiden. Skulende blikk sendes fra den eldre damen med pelskåpe og perlekjedet mot den mørkhudede moren og hennes to barn i butikken. "Sånne som dem". "Hvor er du egentlig fra?" "De hører ikke hjemme her." 

Skjermdump YouTube

Jeg har vært så priviligert at jeg aldri har måttet beskytte eller forsvare min identitet og min hudfarge, og det gjør vondt å se at mennesker rundt meg stadig må gjøre nettopp det. Er det ikke på tide at vi ser mennesket? Dere lar farge på huden avgjøre hva dere mener om en person. Det er jo bare helt latterlig! Hvilken rolle spiller det? Hvilken rolle spiller det hvilken farge man har på hud, øyne eller hår? Vi er fortsatt mennesker alle sammen, og vi er alle like mye verdt. Jeg blir så lei meg, og det verker i hjertet mitt når jeg innser hvor vanlig dette er og hvor stort hatet er. Jeg blir lei meg på vegne av alle som må stå strake i ryggen og tåle dette hver eneste dag bare fordi de ser ut som de gjør. Jeg er lei meg på grunn av hatet. Jeg er lei meg fordi dere er så sinte og lar det gå utover andre. Hva er det med den mørke hudfargen som gjør deg så sint? Hva gjør at du blir så blendet av hat at du ikke klarer å se kunsten og kjærligheten i videoen?

YouTube og Vevo valgte å stenge kommentarfeltet på YouTube fordi det som står skrevet ikke er forsvarlig. Da er det snakk om ganske grove kommentarer. Det at slike tiltak må settes i gang viser hvor stort dette problemet er, og det får meg til å tenke. Tenk at en nynazistisk gruppe fikk demonstrere og gå marsj i en norsk by for bare noen dager siden. Tenk at de var så mange. Tenk at dette er de samme menneskene som hater motspilleren til Sophie Elise fordi han er mørkhudet, og de samme som hater henne fordi hun spiller forelsket i han. Tenk at dette skjer i 2017.

Skjermdump Youtube

Nå må vi virkelig ta oss sammen, bruke stemmen vår, bruke fornuften vår og stå imot alt dette hatet! Vi kan ikke la dette skli forbi, og derfor er jeg utrolig glad for å se at mediene skriver om dette. De skriver ikke en sak, men to saker og tre saker. De følger opp, fordi vi skal ikke la dette bli en vanlig ting. Når slike kommentarer dessverre publiseres skal vi i hvert fall skape en helvetes motreaksjon, og det er akkurat de vi gjør nå. 

TYREFEKTING MÅ VÆRE LOV FORDI DET ER TRADISJON

Det er sommer, det er festivaler og i Spania og andre deler av Sør-Europa er det igjen tid for festivaler og show som inneholder tyrefekting. Dette er en forferdelig tradisjon som tar både menneskeliv og dyreliv. Tyrefekting er underholdning som går ut på å plage og torturere okser ved å hisse de opp, og vi ser stadig bilder av blødende okser som blir skadet eller må bøte med livet om ikke den såkalte matadoren blir spiddet først. Det er helt sykt at dette er noe man fortsatt ser på som underholdning i 2017. 

Senest i dag leste jeg en artikkel om en okse som stanget seg selv til døde etter å ha fått hornene påtent! Den stakkars oksen kom seg til slutt løs, men stanget seg selv til døde i frustrasjon og forvirring. Dette var en del av en festival som ble holdt i Spania. Hvordan kan dette være greit? Det er lov å tenne på et dyr og se det begå selvmord fordi det er underholdende og en del av en gammel tradisjon. For all del, la oss ikke bryte opp tradisjoner for å sikre på dyr og menneskers sikkerhet. 

Da Catalonia slo et slag for oksene og innførte et forbud mot tyrefekting for ti år siden vakte det stor oppsikt, men det var jo utrolig bra! Endelig er det noen som går foran i Spania og sier at dette ikke er greit. Dessverre er det en ekstremt trangsynt grunnlovsdomstol i Spania som endte opp med å bryte opp dette forbudet med begrunnelse i at Catalonia gikk imot en nasjonal lov som er til for å beskytte tradisjoner. VIRKELIG?

Det har ingen verdens ting å si at dette er en 400 år gammel tradisjon. Det var også vanlig å ha slaver før, skal vi la det være lov nå da siden de gjorde de i gamledager? Skal vi brenne mennesker vi tror er hekser på bål også, siden det var noe man gjorde i gamledager? Nei, for faen det skal vi vel ikke! Det at dette ble gjort i gamledager er ingen unnskyldning for at det fortsatt holder på. Heldigvis har både slaveri og heksebrenning blitt avskaffet, men tyrefekting som er alvorlig dyremishandling er fortsatt pågående. Det å bruke at det er tradisjon som et argument for at det skal være lov er jo helt håpløst. Samfunnet utvikler seg, og med det slutter man ofte med ting sm strider mot menneskers- og dyrs rettigheter. 

Dette burde ikke være lov, og tyrefekting bør bli ulovlig over hele verden!


Har dessverre ikke et bilde av tyrefekting (merk: ironi), så her er et bilde av meg i en trapp. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

JEG LEVER MIDT I RUSEN

Det er en trapp som ligger et lite stykke fra leiligheten min. Jeg tror den tilhører en form for utdanningsinstitusjon, det står noe med lærer på den. Jeg husker ikke helt. Bygningen er veldig fin, og ganske ny. Jeg går forbi og det første jeg ser er en haug av brukte sprøyter og emballasje. Det er ikke snakk om to-tre sprøyter. Nei, det er minst ti. Jeg går videre, og rett foran inngangen til bygningen ligger det enda en haug med akkurat det samme. Sprøyter, emballasje og søppel. Noen ganger sitter det mennesker og ruser seg der. Dett helt åpenlyst, rett foran meg og alle andre som går forbi. 

På vei til butikken møter jeg på minst tre åpenlyse dealere. Ofte står de og dealer i det jeg smyger meg forbi og prøver å lukke øynene for det som skjer rett ved siden av meg. De står midt på fortauet uten å ense menneskene rundt seg, uten noen tegn til å prøve å være diskré. Det er sikkert fem til på veien som jeg ikke legger merke til. Det skjer over alt, rett rundt meg. Ved inngangen til butikken står det en mann og fyrer opp under et flak av aluminiumsfolie. Han står og ruser seg rett foran meg og alle andre som rusher forbi på vei til eller fra noe. Igjen er det helt åpenlyst og igjen prøver jeg å lukke øynene. 

Tidligere på dagen gikk luftet jeg Celine langs Akerselva. Jeg hørte på musikk, men telefonen min gikk tom for strøm i løpet av turen. En mann stopper opp et stykke foran meg i bakken. Jeg tenker at det var et tilfeldig sted og stoppe, og han stirrer nervøst på meg og flakker med blikket før det fester seg på noe annet. Blikket hans finner en annen mann som kommer frem fra bak buskene. Begge kikker på meg, men jeg later som om musikken fortsatt fungerer og at Celine har min fulle oppmerksomhet. Jeg var selvfølgelig nysgjerrig på hva som skulle skje, selv om jeg innerst inne forstod hva som foregikk. I det jeg gikk forbi hørte jeg mannen fra buskene snakke. "Jeg kan skaffe hasj, jeg kan skaffe..." Det var alt jeg rakk å høre, og det er egentlig like greit. Jeg hater å være vitne til dette fordi jeg vet ikke hvor mitt ansvar ligger, og jeg er redd for hva som kan skje om de forstår at jeg forstår. 

Jeg lever midt i rusen. Jeg lever i en verden av andres rus om det gir mening. Det foregår dealing langs hele gangveien og mennesker ruser seg på gatehjørner, bak stolper, på trapper og på benker. Det ligger brukte sprøyter langs fortauet og på de fleste trapper i nærheten. Dette er ting som alltid har vært fjernt for meg, men nå har det blitt en del av hverdagen min til tross for at jeg ikke har noe med det å gjøre. Det skjer ikke at jeg går ut av leiligheten uten å se enten en sprøyte, noen som dealer eller et menneske som ruser seg. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig. Det er helt uforståelig for meg hvordan jeg faktisk klarer å lukke øynene for dette hver eneste dag. Hva skal jeg ellers gjøre? Jeg må leve med dette fordi ingen bryr seg om at det deales åpenlyst langs hele Storgata og halve Akerselva. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

MITT LILLE LAND

I dag er det seks år siden angrepet mot regjeringskvartalet og Utøya fant sted, og alle mine tanker går til pårørende og ofre for denne forferdelige hendelsen. Jeg som mange andre husker akkurat hvor jeg var da jeg fikk vite om dette, og hele den kvelden vil alltid sitte limt fast i hukommelsen min. Da dette skjedde var jeg 16 år gammel, og da som nå brukte jeg det å skrive som en måte å få utløp for følelser og tanker på. Nå vil jeg dele et innlegg med dere som jeg skrev noen dager etter 22.07.11.
 
 


Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si. Helt ærlig så er jeg tom for ord, og tom for tårer. Det er sjelden jeg ikke klarer å bruke ord til å uttrykke meg skriftelig, det har faktisk aldri skjedd før. Men nå, i disse dager, etter alt som har skjedd er jeg rett og slett tom. Jeg kan ikke tro det. Jeg begynner å lure på om jeg fortsatt er i sjokk, eller om fredagens hendelser faktisk har gått opp for meg.
Vi lever i Norge. Dette er mitt hjem, jeg føler meg tryggere her enn noe annet sted. Det er i dette landet jeg er født og oppvokst. Jeg er født og oppvokst i viten om at det er trygt her. Det er det jeg alltid har følt. Krig, terror og vold er ikke det som først tenkes om noen nevner Norge. Det er heller trygghet, medmennesker, kjærlighet, rikdom, natur, vakkert og flott. Ingen så dette komme.
 
22.07.2011 har blitt omtalt som Norges 11. September. Vi vet alle hvor vi var den dagen, hva vi gjorde og hva som skjedde da nyheten kom frem til oss. Jeg for min del var på jobb. Det var den mest hektiske dagen jeg noen sinne har hatt. Det virket som om hele Larvik ville ha i seg fastfood denne fredagen. Det var regn og luften var tung. Jenta som sjekket inn på jobb klokken elleve var ikke redd for landets sikkerhet, redd for å miste venner eller redd for å bli utsatt for grufulle ting her i sitt eget land. All den tryggheten forsvant i det jenta kom ut av jobb, satte på radion og fikk høre nyheten om at en bombe hadde gått av, og at voksne, ungdommer og selv barn hadde blitt skutt på Utøya ni timer etter at hun kom.

Det første som traff meg var sjokket. Jeg ville ikke tro det. Jeg forstod det ikke. "Dette er Norge, slikt skjer ikke i Norge". Det var setningen jeg gjentok i to dager etterpå. Jeg satt og så nyheter non-stop resten av kvelden og utover natten. Da jeg la meg var antall døde ti, og da jeg våknet opp var det 84. Uforståelig og sykt. Det var ikke før da jeg forstod omfanget, og hvor mange dette hadde rammet.
Redsel, tårer, sinne, men mest av alt usikkerhet og vansker for å forstå. Under statsministerens tale samme kveld som angrepet fant sted fant jeg meg selv med tårer nedover hvert kinn. Jeg kikket bort på venninnene mine, og jeg så det samme hos dem. Vi ble alle rørt av ordene han sa, og hvordan han taklet situasjonen på.
 
"Dere skal ikke få ødelegge oss.
Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.
Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.
Ingen skal få bombe oss til taushet.
Ingen skal få skyte oss til taushet.
Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge."

- Jens Stoltenberg
 
I dag var dagen for å sørge, men også for å vise vår støtte til alle som er involvert. Rosetok, fakkeltog og nedlegging av blomster og lys. Over hele landet har vi markert og vist vår støtte. Her i Larvik deltok vi i kveldens fakkeltog. Jeg har faktisk aldri sett så mange mennesker på torget som i dag. Det er utrolig å se hvordan vår befolkning takler dette på. Vi viser kjærlighet og støtte mer enn noen gang. Det er fantastisk og rørende. Jeg er stolt av å være Norsk!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

FLYTTE TIL BARCELONA

I går fikk jeg følelsen av at jeg bare trenger å komme meg bort. Det er alltid noe som forteller meg at jeg trenger å dra. Jeg trenger å komme meg bort fra Norge. Det er ikke her jeg skal være akkurat nå. Det kan godt være fordi jeg var så innstilt på å flytte til Australia, men samtidig så var det jo en grunn til at jeg tok steget og søkte meg inn på skole der. Allerede da ville jeg bort. 

Akkurat nå, og egentlig ofte, så ser jeg på Oslo som grått. Det er ingen farger her. Oslo skal kanskje være en av Norges mest spennende byer, men for meg er den ikke hva jeg trenger. Denne byen er ikke meg, og det er ikke her jeg hører til. Jeg trenger varme, farge og glede. Jeg trenger en by med liv! Plutselig fant jeg meg selv søkende etter jobber i Barcelona. Jeg aner ikke hvorfor det ble akkurat den spanske storbyen, men noe fikk meg til å tenke at det var et sted jeg kan trives. Det ble med Google-søket, men følelsen og tanken om å røre på meg er absolutt til stede. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje, men jeg håper jeg ender opp med å flytte fra Norge om ikke så alt for lenge. Jeg trenger noe nytt og noe annerledes. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

SELVFØLGELIG SKAL DU DUMPE KATTEN DIN FOR Å FERIERE

"Sommeren er høysesong for dumping av dyr". Jeg går inn på en artikkel via Facebook og det første som møter meg er den setningen. At sommeren er høysesong for dumping av dyr. Virkelig? Jeg mener at du må være hjerteløs for å klare å dumpe et dyr. Du vet at de har følelser? At de knytter seg til deg som eier? At de blir glad i deg? De stoler på deg, fordi du er alt de har og du er deres trygget i hverdagen. Det er deg de kommer til for kos og mat. Du er deres hjem.

Allikevel velger noen å rett og slett sette fra seg dyrene sine i grøftekanter, på campingplasser, utenfor hytter og gudene vet hvor. Hvorfor? Fordi dere ikke har tid til å passe på katten deres i sommerferien? Nei, selvfølgelig ikke dere skal jo til Spania for å sole dere og drikke sangaria mens hjemløse katter flyr rundt bordene på desperat leting etter mat - akkurat som din katt nå gjør hjemme i Norge fordi du forlot den. 

Jeg blir så sint at tårene presser på når jeg leser og ser ting som dette. Hvordan har du hjerte til å forlate en hjelpesløs liten kattunge eller en voksen katt som har vært i familien din over flere år fordi du skal på ferie og kose deg? Har du hørt om å få kattepass? En katt klarer seg som regel ganske godt selv så lenge den får mat og litt kos. Det finnes også kattepensjonat som kan ta vare på katten din for deg når du er ute og koser deg på ferie. Det du i hvert fall ikke skal gjøre er å ta den med halvveis for så å forlate den i skogkanten på vei til flyplassen, eller å sette den igjen på campingplassen når du drar for sommeren fordi "nå er du lei av den" og "det var mer jobb enn hva du så for deg". Jeg pleide å bære rundt på den stakkars katten vår i en time for å si ha det hvis vi skulle på ferie da jeg var liten. Dette til tross for at jeg visste at den fikk både mat, stell og kjærlighet. Det er nemlig veldig mange som er villige til å se etter dyret ditt om det trengs. Tenk på nabojenta som pleier å kose med den om den kommer inn i hagen deres, eller venninnen din som alltid blir glad for å se katten komme tuslende mot bilen i det hun parkerer for å komme på besøk til deg. Tror du ikke noen av disse kunne tatt vare på katten din? 

Ikke at dere som gjør dette burde ha dyr i utgangspunktet. Dere er tydeligvis ikke skikket og har absolutt ikke tenkt gjennom ansvaret du tar på deg ved å ta et kjæledyr inn i hjemmet. Du er ansvarlig for dette dyrets liv. Du er ansvarlig for at dyret ikke lider og at det får tilstrekkelig med stell, kos og næring. Så kjære alle dere som bruker dyr som en forbruksvare dere kvitter dere med når det ikke er moro lenger - IKKE SKAFF DERE DYR. Spar den uskyldige lille sjelen for deres grusomhet og la være. Kjøp en iPad i stede. 


Klem meg og pusen min Miss

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DU FLASHER PENGER, FILMER INJEKSJONER OG DRITER I AT DU ER ET FORBILDE

Jeg blir oppriktig lei meg og bekymret når jeg ser hva enkelte poster på sosiale medier. Da tenker jeg spesielt på mennesker med stor innflytelse som er store på enten Instagram, snapchat, blogg eller alle tre. Gutter og jenter med store følgerskarer som ser opp til dem, og ønsker å kunne se ut som dem og gjøre tingene de gjør. Jeg får lyst til å sende hver og en en melding, men i stede skriver jeg dette innlegget og håper at alle som føler seg truffet tar det til seg. Jeg ønsker ikke å ta noen, men å minne alle på hvilket ansvar man har uansett om man ønsker det eller ikke. 

Selv har jeg en profil på Instagram med over 30 000 følgere. Det vil si at over tretti tusen enkeltpersoner følger med på hva jeg legger ut. Fordi jeg har såkalt bedriftsprofil kan jeg også se statistikker over blant annet alderen på følgerne mine. De aller fleste er mellom 13og 17 år. Det er veldig ungt, og på denne alderen er man ekstremt mottagelig for påvirkning, særlig fra sosiale medier og mennesker man kanskje ser på som forbilder. 

Det hender jeg kjenner på følelsen av dette selv. Det er flere jenter på Instagram som jeg gjerne skulle hatt garderoben, håret, øynene eller looken til. Jeg leser blogger og tar til meg det som blir skrevet om både livsstil og annonser. "Hun gjør det ja, kanskje jeg også burde det?" Det er enkelt å bli påvirket, og det er ikke alltid noe galt i det heller. Man kan hente mye inspirasjon fra andre på en positiv måte! Allikevel kan det også fort gå i feil retning. 

Jeg blir ordentlig bekymret når jeg ser hva noen publiserer på sine store sosiale medier. De blotter et utseendet basert på injeksjoner og operasjoner på en veldig positiv måte. Det fremmes en livsstil basert på et høyt pengebruk som ikke alle har mulighet til. Noen filmer til og med at de tar injeksjoner og publiserer dette på steder som mystory hvor de har flere titusentalls unge følgere. Jeg har tidligere skrevet at det faktisk var en toppblogger som fikk meg til å ta restylane for første gang, og dette er et eksempel på påvirkningskraften man har. Det er greit at man gjør det man gjør, ingen kan bestemme over andre. Jeg er heller ikke her for å dømme hva du gjør med eget utseendet og kropp, men jeg ber deg være så snill å tenke på hvem du viser dette frem for.

Det at man kjøper dyre klær og drar på fine reiser er helt greit, og man skal få lov til å bruke pengene sine på akkurat det man selv vil. Du har tjent det og du fortjener det! Jeg er bare veldig kritisk til å skulle påpeke hvor mye penger man bruker til enhver tid, og snakke om det som om dette er normalen for de fleste. Det å skrive om store summer som de fleste av følgerne dine kanskje får utbetalt i løpet av to måneder til sammen kan sende feil signaler. Gjør det du vil og kos deg, men det er ikke nødvendig å hele tiden påpeke hva alt koster med mindre man får spørsmål om det. 

Tenk på de unge jentene som ønsker være deg og å se ut som deg. Når du da fremmer injeksjoner, et høyt pengeforbruk og kanskje til og med operasjoner så er det lett å tenke at "jeg kan bli like pen som henne om jeg gjør det samme".

Vil du virkelig det? Hva fikk deg til å gjøre det du gjør? Tror du at dette hjelper eller skader? Bare vær så snill å still deg selv disse spørsmålene før du vurderer å dele slikt neste gang. Tenk på hvem du forteller det til, og tenk på hvem du var på den alderen. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

JEG VIL OGSÅ TIL SYDEN

Jeg blir så utrolig sjalu når jeg scrollen nedover Instagram-feeden og ser alle sydenbildene. Folk som soler seg på stranden i Hellas og andre som er på øyhopping i Kroatia. Jeg vil også til syden! Selv om det er hyggelig med norsk sommer, så trenger jeg en ferie i varmere strøk snart.

Jeg mimrer tilbake til det å stå opp tidlig, dra på seg bikinien og en lett sommerkjole før vi går ned til stranden. Ofte setter vi oss på en café eller restaurant like ved stranden og spiser fruktsalat med smoothie eller juice til frokost. Jeg orker aldri å spise så mye på dagen i varmen. Det er aldri noe hastverk. Vi tar det helt med ro, og når vi føler for det går vi resten av veien ned til stranden, betaler for solsenger og setter opp camp fordi her skal vi bli resten av dagen. Jeg leser en bok, hører på musikk og kobler helt av frem til det blir for varmt og jeg må bade. I fjor kjøpte vi med oss badeballer og ble i vannet lenge før vi gikk opp for å sole oss og sove litt på solsengen.

Sent på ettermiddagen, etter en hel dag på stranden, går vi for å spise lunsj før vi drar tilbake til hotellet. Følelsen av å ta av seg bikinien, gå inn i dusjen og se skillet man har fått i løpet av dagen, før man skyller av seg all sanden og vasker saltvannet ut av håret er helt fantastisk! Noen dager blir det en powernap, mens andre dager starter man å ordne seg med en gang. Uansett så er det ikke noe hastverk, fordi det er ingenting vi skal rekke. Vi skal bare nyte stedet, varmen og livet. Herregud, som jeg lengter etter dette nå... 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

IKKE UNNSKYLD OPPFØRSELEN DERES, SLUTT MED DET!

Jeg fikk en kommentar på innlegget mitt om hvordan noen menn (og helt sikkert damer, men dette har jeg ingen erfaring med og kan derfor ikke uttale meg om dette) oppfører seg på byen som provoserte meg ganske mye. 

For det første så lurer jeg på hvor disse tallene som tilsier at dette kun gjelder 1% av alle menn i Norge er hentet fra. Jeg skrev et innlegg basert på egne erfaringer og min erfaring er at dette gjelder ganske mange fler enn 1% av alle menn.  Jeg sier ikke at alle oppfører seg slik, for det stemmer ikke i det hele tatt, men at ganske så mange faktisk gjør det og det er ikke greit. Jeg kjenner ganske mange som opplever dette hver eneste gang, særlig på utesteder i Oslo og da gjerne på dansegulvet. For å ta forrige lørdag som et eksempel, så opplevde absolutt alle av vi seks som var ute sammen å bli tatt på eller å ikke bli kvitt mannfolk som skulle danse oppi oss. Vi måtte si ifra flere ganger hele gjengen, og slik bør det ikke være.  

Når det skrives at de aller fleste ikke er norske lurer jeg igjen på hvor disse tallene er hentet fra. Norske menn kan absolutt være ganske ekle på byen, og jeg opplever nesten like ofte at de er norske som utenlandske, så dette blir helt feil å si i forhold til mine erfaringer. Det er kanskje mange norske menn som blir fornærmet over dette fordi det er laget et slags bilde i samfunnet om at de oppfører seg pent, og at det kun er utenlandske menn som bryter vår intimsone. Dette stemmer ikke. Tro meg, norske menn kan være ganske så ille og jeg har flere ganger opplevd å slite med å bli kvitt særlig eldre, norske menn som ikke tar et hint. Det er dessverre flere tall som viser at de fleste overgrep i Oslo begås av innvandrere eller nordmenn med innvandringsbakgrunn, men det gjelder faktisk ikke alle. Nå kommer noen til å si at tafsing er uskyldig og at det ikke kan sammenlignes med overgrep, men det er definitivt seksuell trakassering og et brudd på andres intimsone som ikke er greit på noen som helst måte. 

Jeg ser at "Anonym" prøver å forstå det fra en annen side, men det at menn gjør dette fordi de ser på pornofilmer og ikke klarer å skille oss jenter på byen fra jentene i pornofilmene de ser på, er en utrolig dårlig måte å se det på som faktisk provoserer mer enn hva den hjelper (i hvert fall meg) med å se det fra en annen side. Uansett hvilken side man ser dette fra er det ingenting som unnskylder ufrivillig tafsing på byen!

Hvorfor er det fortsatt slik at man skal prøve å se dette fra en annen side, og neida dette gjelder veldig få menn. Vet dere hva? Det gjelder for mange! Om det så stemmer at det bare er 1% av den mannlige befolkningen i Norge som holder på slik så er det fortsatt 1% for mye. Slutt å lage unnskyldninger og prøv å finne forklaringer på ekkel og uakseptabel oppførsel. Bare slutt med det. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

VONDT I HJERTET

Jeg har et hat/elsk forhold til mimrefunksjonen på facebook. Dere vet når dere får opp et bilde i feeden deres fra Facebook som minner dere på at "Hei, Andrea! Husker du dette fra fem år siden?". Som regel er det superkoselig og jeg får opp gamle bilder jeg hadde glemt eksisterte. Noen ganger kommer det opp bilder som gir meg vondt i hjertet som for eksempel bilder fra sydenturer i fjor. I år er det første gang på fem år at jeg ikke tar meg en tur til Hellas i sommerferien og det er skikkelig trist! Særlig når Facebook minner meg på hvor utrolig koselig det var å nyte late dager på Corfu for bare et lite år siden.

Nå må jeg huske på at jeg faktisk tilbragte de to kjipeste månedene i året i Mexico så jeg skal ikke klage alt for mye. Jeg ble bare litt lei meg da jeg så disse bildene og husket hvor lykkelig jeg var på denne tiden! Det var sol, sommer, Hellas og uken før festival og kosetid i Larvik. Jeg hadde kommet inn på universitetet i Australia og skulle studere videre der. Alt var planlagt og livet mitt var fullt av struktur, noe jeg elsket. Nå er alt uklart og jeg klarer ikke alltid å finne meg selv oppi det hele. Livet mitt har forandret seg mye, og det er en tilvenningssak å finne meg tilrette. En liten del av meg skulle bare ønske jeg var tilbake i Hellas for et år siden og hadde sånn ca. null bekymringer. 

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

 

HVEM ER DU TIL Å DØMME ANDRES KJÆRLIGHET?

Noe jeg aldri kommer til å klare å forstå er hvorfor noen ikke ønsker andre det beste i livet, og hvorfor de samme menneskene mener de har rett til å mene noe om hvem du skal elske. Det er ingen som har noe som helst med din kjærlighet å gjøre annet enn deg selv og den du er involvert med. Det er ingen som kan si at du ikke for elske den du elsker. Det er ingen som får lov til å be deg skamme deg eller endre deg fordi du er den du er. 

Kjærlighet er komplisert, men samtidig så enkelt. Det er vakkert, følelsesfullt og magisk og det er akkurat det Pride er med på å vise frem. I helgen har Oslo vært fylt av regnbuens farger og kjærlighet. Det er så utrolig vakkert å se på! Mange har vært med og feiret i flere dager uansett hvilken legning de har, for det spiller ingen rolle i det store bildet. Det handler om å vise frem at du er stolt av hvem du er og om å feire det de fleste av oss søker, nemlig kjærlighet og frihet.

Det at det fortsatt finnes mennesker som mener at det er galt å elske er uforståelig. Det spiller ingen rolle om den du elsker er gutt eller jente så lenge det gjør deg lykkelig, og hvem er vel andre til å dømme din kjærlighet? Det er ikke noe galt med kjærlighet. Det å elske er vakkert og det er modig, uansett. 



FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

HVA VIL JEG ANGRE PÅ NÅR LIVET TAR SLUTT?

Når den tid kommer at jeg ikke lenger skal leve lurer jeg på hva jeg vil angre mest på... Det høres kanskje dystert ut, men jeg begynte å tenke på det her for litt siden. Hvis jeg er heldig nok til å få leve et langt og godt liv, hva vil jeg se tilbake på og ønske å ha gjort. Det er nå jeg har muligheten til å faktisk gjøre det. 

Jeg har lest flere artikler med intervjuer av eldre mennesker på dødsleiet, og det de fleste sier er at de skulle ønske de turte mer. De angrer på alle sjansene de ikke tok fordi de var for redde. De angrer på å ikke ha reist nok, elsket nok og levd nok. Jeg forstår det godt, fordi så mange av oss lever ganske enkle liv med jobb, skole, venner, familie og kanskje en sydentur eller en langhelg i ny og ne. Du har de som er komfortabel med dette og som kanskje ikke angrer når livet er i ferd med å ta slutt og man ikke har mulighet til å endre på noe, men så har du meg. Jeg kjenner meg selv godt nok til at jeg ikke vil være fornøyd og om jeg ikke gjør noe mer ut av livet mitt innen den tid. Altså at jeg tør mer. Jeg må utfordre meg selv mer på alle plan. Akkurat dette føler jeg fikk en kickstart da jeg dro til Mexico og var med på noe som var helt utenfor min komfortsone, og jeg er ubeskrivelig glad for at jeg gjorde det. 

Det er vel slik at man har energien når man er ung og økonomien når man er gammel, er det ikke det man sier? Jeg skulle gjerne reist jorden rundt og opplevd alt, men jeg føler ikke at jeg har tiden og økonomien. Egentlig er det så enkelt som å spare opp, ta seg fri og dra. Jeg har jo tiden, herregud, det eneste jeg gjør er å jobbe. Det kan man alltid ta seg fri fra, i hvert fall i den jobben jeg har hvor jeg har null ansvar og bare er en medarbeider. Wow, nå inspirerer jeg faktisk meg selv litt. Jeg lurer på om jeg skal gå rett inn i nettbanken og åpne en reisekonto, så får jeg se hvor det ender! Jeg nekter å ligge på dødsleiet og angre på å ikke ha gjort de tingene jeg nå drømmer om! Heldigvis har jeg forhåpentligvis en god del tid igjen.



 

SOMMERKROPPEN ER EN UTROLIG OVERFLADISK TREND

Det er den samme regla hvert eneste år. #sommerkroppen20??. Både jenter og gutter deler bilder og statuser om dietter, trening og hva som motiverer dem til å legge om livsstilen i en måned eller to for å "perfeksjonere" kroppen sin. Det er jo snart sommer og de må selvfølgelig gjøre seg ekstra flotte så de kan oppdatere sosiale medier med bilder i badetøy. Sånt kan man da ikke gjøre med mindre sommerkroppen er på plass.

Jeg er helt med på en sunn livsstil med trening og sunt kosthold. Personlig gir trening meg veldig mye ekstra energi og et godt overskudd i hverdagen, men akkurat den biten med sommerkroppen velger jeg å boikotte totalt. Det å legge om livsstilen i et par måned hvor du kjører skikkelig hardt på dietter og bruker flere timer om dagen på treningssenteret for å bli kvitt det du ser på som de ekstra kiloene, eller få pumpet opp bicepsen din litt mer, kun fordi du må ha den mye omtalte sommerkroppen er skikkelig trist. Det er trist at du føler presset for å gjøre dette. 

Jeg husker første gang ordet sommerkropp ble kjent for meg. Det var via det sosiale mediet Instagram, og hashtaggen sommerkroppen2012 var en av de aller mest brukte. Før det hadde jeg aldri tenkt på at sommerkropp var en egen greie. Altså, kropp er kropp og har man ikke den samme kroppen gjennom hele året? Sommerkoppen er en av de mest overfladiske trendene noengang startet. Den handler kun om å ha et rett utseende og en "bra nok" kropp til å kunne kose seg i sommersola. Det er helt forferdelig at denne trenden i det hele tatt slo gjennom og ble noe alle snakket om. Jeg kan bare snakke for meg selv og mine, men jeg vet at flere begynte å føle et sterkere press for å se tynn og fit ut på stranda etter dette. Jeg skal innrømme at jeg selv skammet meg for at jeg ikke så bra nok ut på stranden for noen år siden, og ville dra på strender hvor det var minst mulig mennesker. Nå skammer jeg meg over tankegangen min, men samtidig ser jeg at jeg var ung og det er veldig lett å bli påvirket av presset fra sosiale medier. Jeg ville bare føle meg bra nok, men det jeg ikke forstod da er at den eneste jeg trenger å være bra nok for er meg selv. Så lenger jeg er komfortabel med hvem jeg er og hvordan jeg ser ut så spiller det ingen rolle hva noen andre i hele verden tenker, fordi de har ingenting med hvordan jeg ser ut. 

Sommerkropp, vinterkropp, høstkropp eller vårkropp spiller ingen rolle. Hvilken årstid vi er inne i bør ikke ha noe som helst å si for hvordan du lever og hvordan du behandler kroppen din. Jeg elsker svaret som etter hvert kom til #sommerkroppen og det er #helårskroppen. Hva du legger i det er opp til deg, men jeg er så glad for at noen slang ut dette og at det faktisk ble et slags motsvar til den ekstremt overfladiske sommerkroppen. Hvordan man velger å leve er opp til en selv, og jeg mener at en bør behandle kropp og sinn med respekt gjennom hele året. 



 

JEG ER SÅ DRITT LEI AV TERROR

Det er bare tolv dager siden jeg skrev innlegget om terrorangrepet i Machester. Tolv dager, og nå sitter jeg her og prøver å sette ord på tankene mine fordi nå har det skjedd igjen. Terroren har nok en gang rammet en av Englands storbyer, denne gangen London. Dette blir ekstra nært for meg fordi jeg faktisk har vært der. Jeg har stått og tatt bilder på London Brigde, samme sted som det første angrepet fant sted i natt. Jeg har vandret rundt i Londonds gater på samme tid som angrepet skjedde, på akkurat disse stedene! 

Jeg er så lei. Jeg er så sint. 

Jeg er så dritt lei av terror. 

Jeg er tom for ord, og jeg vet ikke hva jeg tenker en gang. Jeg klarer ikke sette ord på følelsene mine fordi jeg vet ikke lenger hva jeg føler og tenker om dette. Hvorfor andre har dette behovet for å skade sine medmennesker og ta seg retten til å frarøve andre livet er helt uforståelig for meg. Hva gir deg retten til å ta et annet menneskes liv? Du har ikke den retten! Ingen har den retten! Jeg er så lei meg. Jeg er lei meg på vegne av London. Jeg er lei meg på vegne av de berørte, de drepte, alle engelskmenn, alle som må lide fordi det finnes mennesker blant oss som er syke og ønsker andre ekstrem lidelse. 

Det gjør bare vondt. 



 



 

UTROLIG TAKKNEMLIG

Jeg leste innlegget Martine skrev om hvor lett det er at de fine tilbakemeldingene man får havner i skyggen av de negative. Dette er noe jeg virkelig trengte å lese, fordi det gikk opp for meg at jeg er alt for dårlig til å sette pris på det gode dere skriver til meg! Jeg setter selvfølgelig kjempestor pris på det, men jeg er for dårlig på å vise det. 

Jeg får utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere! Koselige og støttende kommentarer her på bloggen og Instagram, meldinger på sosiale medier og i tillegg er det mange av dere som kommer bort og sier det til meg. Dette er skikkelig hyggelig, og jeg blir kjempeglad hver gang! Jeg hadde ikke hatt den motivasjonen jeg har til å få til bloggen om det ikke var for dere. Dere gjør det så lett å gjøre det bra med alt det fine dere skriver til meg. Jeg lover at det gir meg ti hakk mer energi og ståpåvilje, og disse tilbakemeldingene veier femten ganger høyere enn hva en negativ gjør. Jeg vet at jeg er alt for dårlig til å svare dere, men jeg håper dere nå vet at jeg setter uendelig stor pris på dere alle sammen og er skikkelig takknemlig for at dere velger å følge med på bloggen min ❤

 

GJESTEINNLEGG: TØR Å VÆR DEG SELV

Dette er en tekst jeg ønsker å dele med dere av mange grunner. For det første er det snakk om et utrolig viktig tema, nemlig det å tørre å være seg selv fullt ut! Det å ikke være redd for å være den en er fordi andre har fordommer og mangler forståelse. Denne teksten handler om mot og hva som kan skje om man faktisk tar steget. Den er skrevet av en av mine beste venner, Thomas Forberg Knudsen. Jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen hans, men jeg ble virkelig rørt av teksten han skrev og derfor ønsker jeg å dele den med dere!

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

For snart 4 år siden stod jeg frem som homofil for familien min og alle vennene mine, noe som var utrolig tøft der og da. Jeg ante ikke hvilke reaksjoner jeg ville møte og hva folk ville si. Jeg var redd for at jeg kom til å bli mislikt eller om jeg kom til å miste venner eller familie.

Hele livet mitt har jeg kjent at noe ikke stemte, men jeg klarte aldri forstå hva det var før jeg ble litt eldre. Da jeg nærmet meg 18-19 år forstod jeg hva det virkelig var. Jeg hadde vært sammen med en jente i 4 år og jeg var absolutt forelsket, stormforelsket faktisk! Jeg hadde en sterk kjærlighet for henne, men etterhvert kjente jeg at følelsene havnet et annet sted. Jeg fikk følelser for en gutt. Jeg er fra en liten by som heter Larvik og der var det veldig få som var åpent homofil. Etter flere år med tanker og følelser, i sammenheng med at jeg var ferdig på videregående skole, følte jeg at tiden for å stå frem var kommet. Det eneste problemet var at jeg var skikkelig redd for hva folk kom til å si. Ville de mislike meg?

Det jeg kjenner at jeg blir utrolig forbanna og provosert av er mennesker som ikke kan godta folk for den de er. Hvorfor skal mennesker bli mobbet fordi de liker det samme kjønn? Hvorfor skal mennesker bli steinet eller pisket i hjel for å være det mennesket de er? Det er helt sinnsykt i mine øyne. Jeg blir så forbanna av tanken! Jeg er så utrolig glad for at jeg lever i et land hvor homofili blir godtatt av de fleste. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Vi er alle bare mennesker, og om du liker det samme kjønn så skal du vel få lov til det?Nå lever vi i 2017 og det er på tide at verden godtar alle mennesker for den de er. Jeg skulle bare ønske at fra man var liten skulle det være akkurat det samme hvilket kjønn man likte, og at man slapp "å stå frem" når man ble eldre for da føler man seg klar.

For min del har livet mitt vært som en dans på roser etter jeg stod frem som homofil. Jeg har enda ikke møtt noe hat eller noen som har trukket seg unna meg for den jeg er. Dette er jeg utrolig takknemlig for! Så mitt råd til alle dere mennesker der ute som ikke tør å stå frem fordi dere er redd for negative reaksjoner. Stå frem! Vær deg selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCOcam with q3 preset

Thomas Forberg Knudsen - @thomasknudsen

JEG SYNES DET VAR FLAUT Å TA BILDER





Jeg husker hvor ukomfortabel jeg var med å ta bloggbilder i offentligheten da jeg først begynte å blogge. Det var rett og slett skikkelig kleint. Jeg prøvde å finne bakgater uten mennesker, og hvis en eneste person kom gående i nærheten fikk jeg helt panikk og ville gjemme meg. Jeg synes det var så flaut! Hva tenker han eller hun om hva jeg driver med? Så kleint.

Nå forstår jeg virkelig ikke hva jeg tenkte med. Det er da ikke kleint å ta bilder på gata? Hvorfor i all verden skulle det egentlig vært det? I dagens samfunn er jo eksponering på sosiale medier nådd et skyhøyt nivå, og det er noe omtrent alle driver med. Det å dra frem et kamera er kanskje litt mer synlig enn å ta bilder med mobilen, men er det noe galt i å være synlig? Jeg tror det er janteloven som hadde satt seg fast i bakhodet mitt, men nå har jeg heldigvis kastet den på sjøen for lenge siden. Nå kan jeg stille meg opp midt på Karl Johan om jeg ønsker det uten å være flau eller redd for hva andre skal tenke. Jeg gjør det jeg vil, og om noen synes jeg er teit som drar opp speilrefleksen midt i gata for å ha et lite photoshoot får de bare synes det. I don't care. 

JEG VAR FORELSKA I EN SOM IKKE VILLE HA MEG

Dette er et innlegg jeg skrev for over to år siden... Dere vet, kjærlighetssorg og greier. Jeg havnet i en situasjon hvor jeg var skikkelig forelska i en som plutselig ikke ville ha meg, og ingen av vennene mine forstod situasjonen. Jeg var kjempeforelska, men i deres øyne var det ikke ekte fordi vi ikke var sammen. Det var i hvert fall slik jeg forstod dette. Dette er et veldig ekte, sårt og nært innlegg og jeg synes det er kjempeskummelt å poste det... But here we go. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Du har aldri vært ordentlig forelska. Du vet ikke hvordan det er. Vent til du selv blir dumpa.

Nei, jeg har ikke vært forelska som deg. Jeg fikk aldri den glade forelskelsen. Du vet den forelskelsen som får deg til å sveve på rosa skyer. Den forelskelsen som gjør at du går og smiler hele tiden. Den som gjør at det det bobler i deg av glede over å få være nær kjæresten din. Nei, jeg fikk aldri den, men kom ikke her og si at jeg ikke har vært forelska. For det har jeg. Skikkelig forelska. Men ikke som deg. Nei, for min forelskelse var ikke rosa. Den ga meg verken bobler eller smil. I hvert fall ikke lenge av gangen.

Min forelskelse var svart. Trist. Jævlig.

Jeg var forelska i en jeg ikke kunne få. En som ikke ville ha meg. Og jo, det var forelskelse. Tro meg.

Hvordan vet jeg det? Jeg klarte ikke tenke på annet enn han. Det gikk aldri mer enn et minutt eller to mellom hver gang. Og jeg smilte ved tanken. Litt i hvert fall. Til jeg kom på hvordan ting egentlig var. Det fantes ingen andre enn han. Alle andre var skygger som gled forbi. Ingen å bry seg om. Han var alt jeg ville ha. Ingen kunne måle seg. Kjærlighet gjør blind, ikke sant? Vel, den delen gjelder for oss alle.

Hjertet mitt vokste seg så stort at det gjorde vondt hver gang jeg var i nærheten av han. Hvis jeg hørte navnet hans måtte jeg smile. Et tåpelig smil. Fullt av håp. Jeg klarte ikke annet og jeg fantaserte om fremtiden. Selv om jeg visste at det ikke ville bli noen, men tenk hvis?

Det som gjør at jeg vet at jeg var forelska er sorgen. Den jævlige følelsen jeg satt igjen med når jeg virkelig skjønte at aldri skulle bli noe mer. Når han hadde sagt det klart og tydelig. For han ville jo ikke ha meg. Vi skulle aldri bli noe mer enn hva vi var der og da. Og hva var vel det?

Tomrommet, det ble fylt med smerte. En smerte jeg aldri har kjent maken til verken før eller siden. Og den varte lenge. Det er ikke lenge siden den forsvant helt. Det gjorde vondt. Ansiktet mitt var vått. Puta var svart. Jeg klarte nesten ikke puste. Jeg hadde ikke mer gråt igjen, men smerten vil fortsatt ut. Hvordan? Hvordan kunne jeg få det til å slutte? Det gjorde så vondt. Hele kroppen verket, brystet revnet. 

Jeg satt tennene i puta. Hardt. Jeg ville skrike, men da vekker jeg de andre. Ingen kan få vite om dette? Fordi ingen vil forstå.

Fortiden var ikke det verste. Tanken på fremtiden sprengte smerteskalaen. Vi fikk jo ikke en gang en sjanse. Jeg fikk ikke en ordentlig sjanse. Tenk på alt som kunne vært hvis vi bare hadde prøvd. Jeg vet ikke, men jeg tror det hadde vært bedre om jeg ikke var alene? Men jeg kunne ikke si noe. Hvem ville forstått? Husk at jeg har jo aldri vært forelska. Han var jo aldri min. Det er ikke ekte kjærlighet.

DYR CHAMPAGNE PÅ BYEN = MASSE PENGER

Noe jeg aldri har forstått, og sikkert aldri kommer til å forstå, er behovet for å vise frem hvor mye penger man bruker, da særlig på byen. Jeg er så lei av å se mystories av hvor mange flasker champagne til flere tusen kroner du velger å bruke pengene dine på. Hvorfor har man dette behovet for å vise frem hvor mye penger man da liksom har? For meg virker det som at det er nettopp dette du prøver å få frem. Sorry, men å vise frem at du kaster bort tusenvis av kroner på champagne på byen betyr ikke nødvendigvis at du har masse penger.  

Det at man foretrekker dyr drikke er helt greit, og dette innlegget handler virkelig ikke om kvalitet vs. kvantitet eller noe sånt. Dette innlegget handler om at jeg ikke klarer å forstå behovet for å vise det frem så veldig. Jeg er helt med på å legge ut et såkalt stemningsbilde av bordet, og hvis det er dyr drikke du har stående er det greit. Jeg la ut et slikt stemningsbilde i et innlegg for noen dager siden. Når det begynner å bli snakk om 4, 5 eller 6 snaps på rad hvor det eneste du gjør er å zoome inn på etiketten og posere med en flaske i hver hånd blir det for dumt. Hvorfor har du dette behovet for å vise frem hvor mye penger du svir av på en bytur? Er det status du prøver å oppnå? Får man virkelig det av å bruke masse penger på alkohol? Kanskje i noen kretser, men definitivt ikke i min. 

Hvis du er på byen bør du heller fokusere på å ha det gøy og å kose deg med de rundt deg. Ikke bruke hele kvelden på å spamme sosiale medier med hvor mange ganger du drar kortet eller posere med champagneflasken din hver gang du kjøper en ny. Det er så totalt uinteressant og for min del virker du bare som en veldig overfladisk person når mystorien din består av å flashe Moët og Dom Perignon i ti snaps på rad tre ganger i uken. 

 

TIL ALLE HATERS: HOLD KJEFT

Etter gårsdagens episode ble jeg faktisk irritert og litt lei meg over kommentarer jeg fikk! Kevin valgte å stå med meg som partner inn i finaleuken over Henote. Det var utrolig kjipt at vi havnet i den situasjonen fordi jeg skulle gjerne hatt med Henote, men når det først endte slik så ble jeg selvfølgelig glad for å bli valgt! Like etterpå begynte det å hagle inn med kommentarer på Instagram og innboksen på sosiale medier om hvor lite fortjent det var og mye annet stygt som handler om helt andre ting jeg ikke skal nevne her. 

Det at dere ikke liker PH-versjonen av meg er helt greit, men... Hvordan kan dere mene at det er ufortjent at jeg står i en finaleuke? Jeg har klart å komme meg gjennom elleve uker på Paradise Hotel, og frem til jeg fikk beskyttelse mot demonen hadde jeg ikke hatt en eneste fordel. Ingen fredning, ingen låsning, ikke noe oppdrag jeg har fått mulighet til å klare. I de første seks ukene stod jeg med Petter og var 100% trofast mot han. Det var aldri et alternativ for meg å bytte ut han, aldri, før han låste seg med Teele. Jeg har aldri dolket en partner i ryggen, men alltid latt de være trygge bak meg. Jeg havnet i en posisjon hvor menneskene rundt meg jobbet for å ha meg der, som i uke seks hvor Sofie gikk fra sin egen sikre partner for at vi begge kunne bli på hotellet. Eller som da guttene valgte å gi meg makten til å sende hjem noen i uke ti. Under Pandoras i samme uke skulle guttene dele ut komplimenter og en "fredning" til en jente. Alle sa fine ting om meg, at jeg var snill og god mot alle, at jeg jobbet for å ha mine der og at ingen av de ville gi meg fredningen som egentlig var en fredning. Jeg er klar over at dette ikke ble vist på tv, men det skjedde. 

Jeg blir faktisk skikkelig irritert og litt lei meg når så mange mennesker ønsker å dra meg ned i forbindelse med en situasjon som jeg er skikkelig stolt av! Fordi det er nettopp det jeg er, skikkelig stolt! Jeg er så fornøyd med å ha klart meg såpass godt der inne, og selv om dere ikke liker meg så gjorde de fleste av de andre deltagerne det. Det er en grunn til at Kevin valgte meg som partner inn i finaleuken. Det er fordi han mente han ville stå sterkere og få flere stemmer med meg. Det at folk nå faktisk begynner å snakke nedlatende om Kevin fordi han tok det valget han tok er bare helt utrolig! Dere har elsket han hemningsløst i 11 uker, men fordi han (som dere er så glad i og mener er såpass fantastisk) velger å stå med meg er han plutselig ikke så bra lenger. Altså, virkelig?

Nå begynner jeg å bli så dritt lei, og dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for min del. Jeg er skikkelig solt av å ha kommet meg til finaleuken, så vær så snill og bare hold kjeft om du ikke har noe pent å si. Jeg er stolt, glad og gleder meg masse til neste uke! Tusen takk til alle som støtter meg og kommer med fine ord og gratulasjoner. Jeg elsker dere ❤

DET ER DE SMÅ TINGENE SOM TELLER

Jeg merker at jeg må sette mer pris på tingene i livet mitt. Selv om jeg har mye å gjøre og er sliten til tider er det så mye bra i livet mitt. Jeg lever i et av de beste landene i hele verden på flere måter. Vi har et samfunn som bygger på å hjelpe hverandre og at alle er like mye verdt, samtidig som det er et av de tryggeste landene i verden. Jeg bor i en kjempefin og stor leilighet sammen med en av mine beste venner, har en jobb med flotte kolleger, har mulighet til å reise og oppleve ting og jeg har verdens beste venner. Det er lett å fokusere på nedturer og tunge dager, og det har jeg en tendens til å gjøre. Jeg må bli mye flinkere til å tenke på de gode tingene og hvor bra jeg faktisk har det i livet mitt! Det å sette pris på de små tingene i livet kan gjør en dag utrolig mye bedre. Bare det å dra en tur i parken med venner, nyte solen og kose seg i hverandres selskap kan gjøre at en litt kjedelig dag blir ganske fin!










 

BEGYNNER VI Å BLI VANT MED TERROR?

Det som skjedde i Manchester i går er så ubeskrivelig forferdelig og enda et at mange tegn på hvor syk verden er. Elendigheten tar aldri slutt, og terror er en forferdelig feig og fæl handling. Det å angripe en konsert hvor flertallet av tilskuerne er unge mennesker gjør det hele bare enda verre. Det er et angrep på de nye generasjonene som skal være med på å forme samfunnet videre. Unge stemmer, unge tanker som tenker nytt og spennende. Dette er enda et angrep utført på kveldstid i en Europeisk storby hvor innbyggerne er ute og nyter livet, friheten og tryggheten. 

For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere? 

Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer, hvorfor slikt skjer. 

Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli vant til dette. Jeg husker så utrolig godt da angrepet i Paris startet for rundt to år siden. Jeg satt oppe hele natten og fulgte med minutt for minutt, sjokkert og livredd. I går så jeg overskrifter om et høyt smell og døde mennesker på en konsert i Manchester. Jeg ble utrolig trist og sint, men ikke overrasket. Det skremmer meg. Begynner vi virkelig å bli vant med terror?

Terrorisme er så jævlig. Det er et helvete. 

JEG VIL BARE GRÅTE

Akkurat nå er jeg så lei av alt. Jeg vil bare legge meg i sengen, la tårene strømme og bli der til jeg ikke er lei meg mer. Det er for mye for meg akkurat nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg har ikke tid til noe av det jeg vil og bør gjøre til tross for at jeg sover maks fem timer hver natt. Jeg ligger oppe til sent langt utpå natten for å skrive blogginlegg, står opp tidlig for å poste de samtidig som jeg må rekker å trene, planlegge dagen, ta bilder, rydde, vaske, være sosial og ikke minst jobbe noe som tar åtte timer av dagen min. Det å skulle blogge og jobbe fulltid samtidig er utrolig vanskelig, og det er så beinhardt at jeg aldri kunne forestilt meg det uansett hvor mye jeg hadde prøvd. 

Det å blogge krever mye hardt arbeid, og ikke minst mye tid. Jeg vil være fornøyd med alt jeg velger å poste her på bloggen. Det vil si alt fra bilder til plassering av tegn i en setning. Jeg vil at det skal være bra fordi jeg nekter å gjøre noe halvveis. Hvis jeg først blogger så blogger jeg, og da skal alt være på plass. Bildene skal være bra og varierte, teksten skal være god og lettlest og alt skal henge sammen. Det at jeg jobber i åtte timer fem til seks dager i uken i tillegg til bloggen gjør alt utrolig mye vanskeligere, og det krever at jeg må jobbe ti ganger hardere. Jeg må stå opp tidligere, legge meg senere og tvinge meg selv til å fungere når jeg aller helst vil legge meg ned og bare glemme verden rundt meg.

Akkurat nå er jeg så sliten. Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut fremover, og for meg som planlegger alt til hver minste detalj er dette veldig stressende. Jeg må oppdatere alle sosiale medier til enhver tid, og det jeg legger ut skal være bra. Jeg må gjøre dette, nettopp fordi det er dette jeg vil drive med! Jeg elsker å blogge, og jeg elsker å få respons på det jeg deler. Jeg har blogget av og på siden jeg var seksten år gammel, og det er en grunn til at jeg aldri har klart å legge det fra meg. Jeg elsker det. Jeg elsker å skrive, jeg elsker å ta bilder og jeg elsker å kunne dele mine meninger og mitt syn på ting med dere. Jeg elsker å skape diskusjon og jeg elsker å få respons.

Det er bare det at alt skjer på en gang nå, og hodet mitt klarer ikke henge med. I det jeg blir ferdig med en ting kommer jeg på femten andre ting som skal gjøres, og i det jeg prøver å få oversikt dukker det opp ti nye ting jeg må gjøre. Fridagene mine er ikke lenger fridager, men dager som er fullbooket fra morgen til kveld. Når skal jeg få til å ta det med ro og leve det livet jeg vil leve?

Jeg vet at jeg må jobbe hardt for å oppnå det jeg ønsker, og det er jeg veldig innstilt på, men noen dager trenger man faktisk bare å legge seg ned i sengen og glemme at verdens utenfor rommets fire vegger eksisterer. 

JEG SKYLDER DEG INGENTING

Nå har jeg vært en del ute i det siste, og det er en ting som begynner å irritere meg litt... Dette har jeg egentlig tenkt på og irritert meg over i flere år. Ja, helt siden jeg ble gammel nok til å dra ut på byen. Jeg møter utrolig mang hyggelige mennesker som vil ta en liten prat, og det synes jeg bare er koselig. Vi utveksler noen setninger og etter et par minutter går vi hvert til vårt. Small talk på byen er ikke uvanlig, og de fleste av oss blir vel et par hakk mer sosiale etter et par glass vin. Det som er problemet er de som forventer noe mer bare fordi man snakker sammen eller fordi de velger å tilby meg et glass vin eller en drink som jeg gjerne takker ja til.

Hvis jeg står i barkøen og en hyggelig fyr begynner å prate meg meg så slår jeg gjerne av en prat for å få tiden til gå gå. Hva annet skal jeg gjøre i køen? Det er uansett hyggelig med litt small talk. Om han da tilbyr seg å kjøpe en drink eller et glass vin til meg er det utrolig hyggelig. Jeg takker pent og viser at jeg setter pris på det, men det betyr ikke at jeg da må henge med han resten av kvelden. Selvfølgelig er det mange som gjør dette nettopp for å være hyggelig uten å forvente noe mer, men så har vi de få som ødelegger moroa. Du vet de som spanderer en drink på deg og tror de fikk med deg på kjøpet. De som forventer at du nå kun skal ha øyne for dem, sitte med dem, snakke med dem og selvfølgelig bli med dem hjem. Beklager å måtte skuffe dere, men det å kjøpe en drink betyr dessverre ikke at du automatisk har sikret deg mitt selskap for kvelden. Det betyr at du har gjort en veldig hyggelig ting, og fått en fin mulighet til å starte en samtale hvor du kan vise at du er en hyggelig fyr (om du er det da...).

Så til dere som forventer en partner og et ligg for kvelden, bare slutt. Benytt heller muligheten til å starte en samtale så ser dere hvor det ender. 

HVORFOR MÅ JEG VÆRE REDD FOR Å GÅ HJEM ALENE?

Jeg er en person som liker å være selvstendig, og det å klare meg selv er noe jeg faktisk liker veldig godt. Det å kunne gå fritt og trygt rundt i byen jeg bor i er noe jeg skal kunne gjøre. Det er noe jeg vil gjøre. Det er noe jeg burde gjøre. Men kan jeg egentlig gå trygt hjem fra byen på natten, eller gå trygt hjem fra en venninne på kveldstid? 

Forrige lørdag skulle jeg hjem fra byen. Utestedet jeg var på ligger rundt ti minutter unna leiligheten min i gå-avstand. Allikevel var jeg veldig lite interessert i å gå hjem alene klokken tre om natten. Samtidig føler jeg at det er utrolig unødvendig å betale flere hundre kroner for en taxi når jeg både vil og kan gå. Da jeg fortalte vennene mine at jeg skulle gå hjem, nektet de. Jeg endte opp med å bli fulgt hjem fordi det er for farlig å gå hjem alene. 

Vi bor i en syk verden hvor det dessverre finnes enda sykere mennesker. Det er ikke trygt for kvinner å gå alene i tomme gater på kvelds- og nattestid. Ikke i små byer, og absolutt ikke i store byer. Hvis vi tenker på hvor mange kvinner det finnes i Oslo, og hvor ofte vi kanskje går hjem alene fra byen så er det ikke mange ganger det skjer noe. Men det skjer, og det gjør at jeg alltid går og tenker på dette om jeg havner i en situasjon hvor jeg går hjem alene og det plutselig er veldig få eller ingen mennesker rundt meg. Nå kan ikke hjelpe meg om noe skulle skje. Skal han mannen der overfalle og voldta meg? Skal den gjengen der rane meg? Jeg ender opp meg å være redd og jeg går og kikker rundt meg hele tiden. Det er ikke noe hyggelig, og det burde ikke være sånn. 

Det vil alltid finnes syke mennesker, og selv det er helt uforståelig for meg at det er mulig å utføre slike handlinger mot andre er det dessverre slik.Det burde være en selvfølge å kunne gå ute alene uten å være redd for at et annet menneske skal bruke tvang og makt for å ha sex med deg mot din egen vilje. Jeg skulle bare ønske at det var mulig å gjøre noe for å stoppe dette, eller i hvert fall gjøre det vanskelige for de å få det til. Jeg vet ikke hva eller hvordan vi skal få til dette, men noe må da kunne gjøres for å bedre situasjonen. Kan vi ikke sette opp lyskastere og videokameraer i hele byen? Neida, men vi lever i et av de beste landene i hele verden og med de ressursene som finnes i samfunnet vårt bør det finnes løsninger for å gjøre veien hjem tryggere for alle.



 

DETTE IRRITERER MEG

Folk med full handlevogn som spurter frem til kassen for å komme før meg og yoghurten jeg skal kjøpe. Dette er så utrolig irriterende! Jeg forventer ikke at du skal slippe meg foran den om vi står i køen, selv om det selvfølgelig er en hyggelig gest. Jeg synes derimot du kan unngå å ta en spurt for å rekke frem til kassen så du med dine 457 varer skal kunne bruke fem minutter på å handle, mens jeg hadde brukt 30 sekunder på å betale for min ene yoghurt.

Dere som ikke vasker etter dere i solariet. Altså, det er så ekkelt! Det tar virkelig ikke lang tid å strekke seg frem til sprayflasken, dra ut litt tørkepapir og tørke bort svetten din fra solariet jeg skal inn i rett etter deg. Æsj.

Folk som overser kassemedarbeidere som snakker til dem. Dette provoserer meg så sinnssykt mye! Det er så mange ganger jeg har stått bak voksne mennesker i køen til kassen på matbutikken. Det er måte på hvor mye jeg har å finne på? Jeg får selvfølgelig med meg at den hyggelige ansatte som sitter i kassen både hilser, prøver seg på litt small talk og spør pent om kunden ønsker pose og kvittering uten at kunden i det hele tatt enser personen! Koster deg det virkelig så mye å si hei, ja eller nei og ha det bra?

Barnevogner som tar opp hele gangfeltet? Jeg skjønner at dere vil dra på trilletur sammen, men bare fordi dere har barnevogn betyr ikke det at alle andre automatisk har vikeplikt for dere! Det går faktisk an at en av dere sakker av litt når dere møter andre mennesker så det er mulig å komme forbi uten å måtte gå ut i veien. Dere må ikke gå tre i bredden hele tiden.

Mennesker som er døds-sarkastiske og smiler søtt med «blid» stemme mens de egentlig er skikkelig frekke. Vil du være frekk så vær frekk, ikke kom med den «jeg later som om jeg er blid og søt, mens egentlig er jeg ekstremt nedverdigende og frekk mot deg». Vi ser gjennom deg, plis slutt.

FORTJENER JEG Å DØ PÅ GRUNN AV ET TV-PROGRAM?

Helt siden Paradise startet har jeg fått mye hat om man kan si det slik. Jodel har aldri likt meg, og etter hvert som programmet har gått på tven har jeg fått flere skikkelig stygge kommentarer. Det tok helt av etter å ha sendt Aleksander ut av Paradise Hotel, og jeg klarer som regel å ikke ta dette nær meg. Selvfølgelig er det ikke hyggelig at så mange mennesker der ute misliker meg såpass sterkt etter å ha sett meg i Norges mest kyniske tv-program, men sånn er det bare. Det er faktisk noe som følger med det å bli en offentlig person. Det burde ikke være slik. Selv om man er en offentlig person skal man ikke måtte finne seg i det vi ofte må, men det er dessverre en del av dealen.  

Jeg er fullstendig klar over at mange som kommenterer på blogger og Instagram er veldig unge mennesker, noe jeg ser når jeg går inn på Instagramprofilen deres og ser at de noen av de er født så sent som i 2006. Det er selvfølgelig eldre mennesker som også skriver hat, men akkurat det ser jeg ikke på som like alvorlig. Nei, du burde aldri skrive direkte stygge kommentarer om andre mennesker, men er du over 18 år bør du være oppegående nok til å forstå hva du driver med. Når du er elleve år gammel er det derimot ikke sikkert at du er like klar over hva du faktisk skriver. Jeg får kommentarer og meldinger på Instagram av veldig unge mennesker som skriver at de ønsker meg død, at jeg bør bli brent fordi jeg er en heks, at jeg er jævlig og at de hater meg. Dette skremmer meg skikkelig at så unge mennesker har fri tilgang til å skrive slikt til andre mennesker fordi jeg tror ikke de forstår hvor stor skade slikt kan gjøre. Om de skfriver slikt til meg skriver de det helt sikkert til hverandre også, og i den alderen er man så ekstremt sårbar.    

Jeg blir faktisk skikkelig redd for hva slags holdninger som finnes i samfunnet vårt. Mener dere virkelig at jeg fortjener å fordi jeg tok en avgjørelse dere ikke likte på et tv-program? Fortjener jeg å lide og miste retten til å leve fordi dere ikke liker hvordan jeg fremstår i et realityprogram? Forstår dere egentlig hva som ligger bak ordene "du fortjener å dø"? 

JEG SAVNER TIDEN DA 17. MAI HANDLET OM IS OG PØLSER

At det er 17. mai allerede i morgen kom faktisk som et lite sjokk på meg. Jeg er overhodet ikke forberedt! Vanligvis pleier jeg å planlegge hårfrisyre, henge opp bunaden, stryke skjorten, handle inn til champagnefrokost og alt som skal gjøre lenge i forveien. Nå sitter jeg her da, og har ikke gjort noen av delene. Heldigvis husket jeg å gå innom polet i lunsjen på jobb, hvis ikke hadde jeg troppet opp uten alkohol til årets festdag.

Egentlig er jeg ikke så glad i denne ungdoms-feiringen av nasjonaldagen vår. Jeg savner den tiden det handlet om å spise is og pølser fra kiosken hjemme på Tjøllingvollen. Vi hadde sekkeløp på gresset, og kjøpte lodd i bodene som var satt opp for anledningen. Vi løp rundt og koste oss, hørte på taler, snakket med kjente og kjære og veivet med flaggene våre. Da vi ble eldre tok vi turen inn til sentrum for å se på russetoget, som forøvrig ble dårligere og dårligere for hvert år. Når kvelden nærmet seg dro vi hjemover, tok av oss bunaden og fant frem grillmat og kaker. Det var bare kos og glede, og det er den følelsen jeg skulle ønske jeg fant tilbake til. Følelsen av ren lykke over å få ta på meg bunaden min, se alle de norske flaggene og feire landet vårt. 

Plutselig var det jeg som gikk i det dårlige russetoget etter å ha drukket to måneder i strekk. Skitten og fortsatt full vandret jeg oppover hovedgata i Larvik omringet av barn og eldre som fikk med seg en kjær 17.mai-tradisjon. Året etter handlet plutselig nasjonaldagen om fest og alkohol. Vi startet grytidlig og drakk oss gjennom dagen. Sånn er det vel blitt nå. Det handler om å feire friheten vår, og det er vel kanskje naturlig at det gjøres gjennom å feste.  Akkurat nå ser jeg egentlig frem til jeg blir voksen med egne barn. Da får jeg kanskje tilbake litt av den følelsen jeg selv hadde med sekkeløp, lodd, pølser og is. 

Ikke misforstå meg. Jeg elsker å kunne feire sammen med vennene mine som jeg er utrolig glad i! Vi har det veldig moro, og 17. mai er en dag jeg setter ekstra pris på å kunne tilbringe med de jeg liker best i hele verden. Vi koser oss og fester, og det er gøy. Det er bare en del av meg som savner gamledager..

MITT FORHOLD TIL SMINKE

Dette temaet er av en eller annen grunn veldig interessant for mange. Både gutter, jenter, gamle, unge og generelt veldig mange har en mening om noe så simpelt som sminke. Jeg har fått spørsmål om hvor mye sminke jeg bruker, hvordan jeg føler det er å gå uten sminke, og til og med hvorfor jeg bruker så mye sminke.

Jeg har alltid hatt et veldig avslappet forhold til sminke. Det var ikke før på slutten av ungdomsskolen jeg begynte å sminke meg litt. På dette tidspunktet var det vel snakk om litt mascara og foundation om jeg husker rett. Det var ikke slik at jeg sminket meg hver dag, men innimellom og om jeg skulle i bursdag eller noe annet litt utenom det vanlige. Helt siden jeg begynte med sminke har jeg synes at sminke er helt greit. Det er ikke veldig morsomt, men heller ikke så kjedelig at jeg ikke gidder å bruke noe tid på det. Sminke er ikke noe jeg interesserer meg for, men jeg skal innrømme at jeg synes det er veldig morsommere nå enn før! Jeg har begynt å bruke litt mer sminke, og sminker meg annerledes enn hav jeg gjorde før. Contouring var noe Kim Kardashian drev med, og for min del holdt det med litt maskara, foundation og pudder pluss eventuelt litt eyeliner om jeg skulle ut. Nå bruker jeg mer tid, og flere produkter enn tidligere og jeg synes faktisk det er litt morsomt!

Forholdet mitt til sminke er omtrent som før. Jeg kan godt gå uten, og jeg har sminkefrie dager flere ganger i uken. Før kunne det gå flere uker uten at jeg brukte sminke i hverdagen, men nå er det vel heller motsatt, men det er rett og slett på grunn av bloggen. Når jeg tar bloggbilder vil jeg som regel se best mulig ut og da kommer sminkemasken min på. Hadde det ikke vært for bloggen ville jeg nok gått mer uten sminke.

Selv om jeg bruker sminke oftere enn før er det ikke fordi jeg føler meg verre uten, eller fordi jeg føler at jeg må sminke meg. Det har blitt noe jeg synes er gøy, og det er mer «nødvendig» i hverdagen nå enn før om man kan si det på den måten. Jeg synes egentlig ikke at andres sminkebruk er noe andre skal legge seg for mye opp i. Det er en grunn til at en bruker så mye eller lite sminke som man gjør, og det er faktisk opp til en selv. Gjør det du føler deg komfortabel med, men jeg vil gi dere et lite tips! Prøv noen sminkefrie dager innimellom. Det er uavnt i starten, men etter hvert blir du vant med det og da er det skikkelig digg!

JEG KLAPPER I HENDENE SOM EN SELUNGE

Jeg er fullstendig klar over at mange irriterer seg over klappingen min. Altså, at det er så utrolig irriterende forstår jeg ikke helt, men greit jeg kan se det litt. Det vi alle kan være enige om er at det er en veldig merkelig greie jeg driver med. Jeg klapper i hendene som en selunge. Hvorfor?

Av en eller annen grunn klapper jeg i hendene når jeg blir glad. Det blir bare til at jeg får et lite lykkerus som kommer til live gjennom litt klapping. Jeg tror dessverre det hele begynte da jeg så Zach and Cody's Suite life. Husker dere den bortskjemte tenåringsjenta som var datteren til eieren av hotellet? London Tipton tror jeg hun het i serien. Hun holdt på meg sånn irriterende klapping som jeg driver med, og jeg tror dessverre det var på denne tiden jeg begynte med det. Da jeg var yngre var jeg ekstremt lett påvirkelig og la til meg alt mulig rart som folk rundt meg gjorde. Dette ble en av de tingene. 

Jeg har faktisk prøvd å slutte flere ganger, og de stakkars vennene mine har irritert seg i årevis. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn helt seriøst. Vennene mine har klart å leve med det i såpass mange år at dere bør klare å holde ut til min tid på Paradise Hotel er over. 

 

NÅR DU BLIR BEHANDLET SOM DRITT

I går innså jeg noe som jeg har hatt i bakhodet lenge, men bare skjøvet fra meg for å unngå å måtte gjøre noe med det. Jeg har faktisk behandlet min egen kropp som noe skikkelig dritt i det siste. Vi har ett liv og en kropp, og det er utrolig viktig å ta vare på dette!

Slik jeg har levd de siste månedene er ikke bra for kropp og helse i det hele tatt. I Mexico drakk jeg store mengder alkohol fire til fem dager i en vanlig uke, noe som er helt sinnssykt i mine øyne. Etter at jeg kom hjem har jeg fortsatt å drikke opp til flere ganger i uken, og i tillegg har jeg skulket trening og spist alt for mye fet mat og godteri. Jeg har vært direkte slem mot min egen kropp, og det jeg ser på som verst er definitivt alkoholen. Når jeg i tillegg plukker med meg godteri hjem fra butikken nesten hver eneste dag er det lett å skjønne at det ikke er bra. Jeg er spesielt opptatt av dette fordi det har vært en del sykdom i familien min, og det å ta vare på kroppen sin ved å spise normal sunn mat og å trene er noe jeg kan gjøre for å prøve å unngå sykdom. 

Jeg er egentlig veldig glad i å leve en sunn livsstil. Jeg elsker godteri, og da spesielt sjokolade, men normalt vil jeg begrense dette til helgekosen. Ikke spise det i større mengder hver eneste dag for det er faktisk ikke bra for kroppen min! Jeg savner det gamle livet mitt hvor jeg lagde meg ordentlig god, sunn middag, gikk turer, gledet meg til å dra på trening og begrenset kosen til helgen eller spesielle anledninger. Nå om dagen føler jeg meg bare tung og sliten. Huden min har blitt uren, og jeg merker at energien er på et mye lavere nivå enn tidligere. Jeg forstår bare ikke hvorfor jeg ikke klarer å komme meg tilbake til der jeg vil være. 

Dette handler ikke bare om vekt og fett på kroppen, men livskvalitet og helse! Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg trener og spiser sunt. Hverdagen min blir utrolig mye lettere, jeg er gladere og full av energi. Etter å ha løpt i går og endelig innsett hvor dårlig form jeg faktisk er i tror jeg at jeg kan klare å snu dette. Jeg tar det steg for steg, og etter en stund håper jeg å være tilbake i min tidligere livsstil. Det å behandle noen som dritt er ikke greit, og i hvert fall ikke seg selv og sin egen kropp!

 

"DU SER ANNERLEDES UT NÅ"

Jeg har fått kommentarer på at jeg ser så annerledes ut nå i forhold til inne på Paradise Hotel. Det kan jeg forstå fordi jeg har ilagt meg en del vaner jeg ikke hadde tidligere. Det er også ganske vanlig at man ser annerledes ut på bilder og i virkeligheten enn på tv. Det har i hvert fall jeg fått høre mye etter at jeg kom hjem fra Mexico og møtte folk som kun hadde sett meg på tv.

Før jeg dro til Mexico vurderte jeg å gjøre ting som å sette på negler og vipper, men kom frem til at det bare var dumt med tanke på at jeg ikke ville få mulighet til å fikse på det jevnlig der. Nå har jeg satt i hårextention, fått meg negler og vippeextention så det gjør kanskje at jeg ser litt annerledes ut. I tillegg gikk jeg veldig mye uten sminke på Paradise, og derfor kan det se ganske annerledes ut når dere ser meg med masse sminke på bilder her på bloggen eller møter meg ute på byen fullt stylet. Det er ikke så veldig rart. 

Jeg husker at jeg fikk et lite sjokk da jeg så meg selv på tv for første gang. "Herregud, er det sånn jeg virkelig ser ut?", speilet og kameraet må jo vise et helt forvrengt bilde av sannheten. Nå som jeg har vendt meg til å se meg selv på tv ser jeg jo at det er meg. Jeg synes ikke jeg ser så veldig annerledes ut nå lenger, men de første ukene var jeg faktisk litt satt ut. Det var jo meg, men jeg synes selv at det ikke lignet helt. Jeg trodde det bare er fordi det hele var veldig uvant, men da jeg fikk høre fra flere at jeg er ganske ulik i virkeligheten tenkte jeg at det kanskje lå noe i det allikevel. 

Alt i alt synes jeg ikke at jeg har forandret meg så veldig mye. Hovedforskjellen er nok håret. Det gikk fra å være kort og tynt etter å ha bleket det ihjel, til å plutselig bli langt og fyldig med extention. Hår har mye å si når det kommer til utseendet, og du kan jo tenke deg hvor annerledes du selv ville sett ut med langt hår om du har kort nå, eller motsatt. Jeg tror nok dette spiller stor rolle når folk kommenterer at jeg ser annerledes ut nå, men jeg vet ikke. Kanskje jeg har forandret meg litt mer enn hva jeg klarer å se selv?

JEG HAR ALDRI FESTET SÅ MYE

Livsstilen jeg har hatt siden jeg kom hjem fra Mexico er veldig uvant for min del. Jeg har festet mer enn hva jeg har gjort noen gang i hele mitt liv. Det verste er at jeg har ikke festet så mye, men jeg har vært ute på byen minst en gang i uken siden jeg kom hjem. Jeg er egentlig ikke en party-jente, og før var jeg ute kanskje en gang annenhver måned. På den tiden syntes jeg faktisk ikke det var så veldig gøy å feste, men da var livet mitt også helt annerledes enn hva det er nå. 

Jeg har hatt en ganske usunn livsstil tidligere, men klarte heldigvis for både helse, sjel og kropp å snu dette. Jeg begynte å spise bedre og sunnere mat. Jeg sluttet å bruke kollektivtransport og gikk over til å gå overalt uansett hvor langt det var. Det tok meg 45 minutter å gå hjemmefra til jobb hvis jeg jobbet i Bogstadveien, noe jeg gjorde flere ganger i uken. Jeg kom ordentlig i gang med trening og trente fire til seks ganger i uken, og jeg elsket det! Jeg ble organisert, ryddig og mye lykkeligere enn hva jeg var tidligere da jeg spiste mye mer usunt og kjøpte godteri flere ganger i uken. Jeg kunne finne på å lage meg brownierøre på en onsdagskveld og spise opp alt sammen fordi jeg kjedet meg. Det er sånne ting man kan gjøre innimellom, selv om akkurat dette er litt spesielt, men når det blir en vane er det ikke bra i det hele tatt. 

Det at jeg ble eldre fikk meg til å forstå at jeg også skal bli gammel en gang. Jeg bestemte meg for å begynne å ta bedre vare på kroppen min, og la om livsstilen helt. Det førte til at jeg fikk det mye bedre i hverdagen. Jeg ble gladere, hadde mer energi og hadde skikkelig orden på livet mitt. Det å konkurrere med meg selv på trening ga meg mestringsfølelse og det å spise sunt ga meg energi. Kroppen ble strammere og huden min ble ren og fin. 

Nå begynner jeg å stresse med hvordan jeg har levd i snart fire måneder. Ja, jeg er litt i gang med treningen og jeg spiser som regel sunt. Det er bare det at jeg igjen skeier ut flere ganger i uken med godteri. Jeg drikker alkohol som er noe av det verste du kan gjøre mot kroppen din alt for ofte, og da ender jeg fort opp med å kjøpe med fet nattmat hjem og junkfood dagen derpå. Jeg kan ikke fortsette slik som jeg gjør nå, men samtidig er det vanskelig fordi jeg vil være med på ting som skjer. Jeg tror rett og slett at jeg bare må bli ordentlig streng med meg selv, og fortsette der jeg slapp før jeg reiste til Mexico med trening og normal sunn kost. 

Det er vanskelig, men jeg er viljesterk og nå skal jeg rett og slett bestemme meg for at jeg skal klare dette!

VI KVINNER ER MER ENN NOE DU KAN PENETRERE

Det var innsjekk på Paradise Hotel i går, og det er alltid like spennende. Denne gangen kom det to deltakere, og ikke bare en som det vanligvis gjør. Fineste Isabelle sjekket inn, noe jeg vet mange har ventet på. I tillegg kom Morten S, som er en veldig hyggelig gutt, men jeg må innrømme at jeg reagerte på hvordan han uttalte seg om jenter i introvideoen sin. 

Jeg begynner generelt å bli dritt lei av å høre gutter omtale jenter som eiendom eller objekter. Det blir blant annet sagt at jenter skal brukes, de skal ligges med, og de skal også brukes på kjøkkenet. Hva faen er det du sier? Beklager uttrykket, men jeg har faktisk ikke noe bedre å komme med akkurat nå. Jeg er overrasket over at det fortsatt finnes slike holdninger blant norsk ungdom. Paradise Hotel har et ganske ungt publikum, og hva slags holdning er det som spres ved slike ting? Jo, det er en nedverdigende og kvinnefiendtlig holdning som ikke bør aksepteres av noen i år 2017! 

Det finnes nok av gutter som allerede omtaler jenter som objekter. Vi er en 7'er, vi er en digg rumpe, vi er de syke puppene og vi er et ligg. Vi trenger ikke flere gutter og menn som snakker om oss på denne måten. Dessverre føler jeg at dette er en helt vanlig ting blant unge gutter.

Senest for to dager siden hørte jeg en historie om et lite tettsted i Norge hvor unge gutter bytter nakenbilder av jenter som om det var Pokemon-kort. Hva i all verden er det for noe tull? I så ung alder, og på små steder er det utrolig viktig å føle at man er med i gjengen og at man er en av de kule. Ting som dette presser for det første disse unge jentene til å ta nakenbilder, og sende de videre, men det presser også unge gutter til å be om de for så å bytte de bort. Du er jo ikke med i gjengen om du ikke har noen nakenbilder av den fineste jente i klassen du kan bytte mot den fineste i parallellklassen. Dette er så sykt!

Ved å si at kvinner skal brukes støtter man slike holdninger som på lang sikt kan være veldig ødeleggende for unge mennesker. Vi kvinner er absolutt ikke verdt noe mindre enn en mann, og tro meg kjære gutten min, vi er mye mer enn en kokk på kjøkkenet og noe du kan penetrere. 



 

TANKER UTEN FILTER

Jeg merker at jeg trenger å lufte litt tanker, så her kommer et ordentlig ufiltrert innlegg hvor jeg bare skriver det som dukker opp i hodet mitt. Det er derfor jeg skriver, fordi det noen ganger blir for mange tanker og jeg trenger å sortere de ut. Jeg trenger denne bloggen til nettopp dette, men jeg merker at jeg har holdt litt igjen siden jeg kom hjem fra Mexico. Nå er det slutt, og jeg skal begynne å bruke bloggen til å lufte tankene mine så ofte jeg trenger det, for det er faktisk derfor jeg startet den!

Det å gå fra å være helt ukjent, og bare vanlige, lille meg, til å plutselig bli gjenkjent på gata av totalt fremmede er veldig rart... Jeg trodde jeg var forberedt på hvordan det ville bli, men det var jeg så absolutt ikke. Det er så lett å se for seg hvordan en situasjon vil være, men når man faktisk står der er det som regel helt annerledes enn hva man trodde på forhånd. Slik har det i hvert fall blitt for meg.

Jeg klarer ikke bli helt komfortabel med det å bli gjenkjent, men det er kanskje fordi det er såpass nytt. Jeg håper det, for hvis jeg skal være så utilpass hele veien kan det bli ganske slitsomt.  Nå er jeg der at jeg må ha ørepropper i ørene og solbriller på hvis jeg går ute alene. Går jeg sammen med andre er det ikke et problem, men hvis jeg går alene føler jeg meg på en måte veldig liten. Jeg føler meg stirret ned, selv om det kanskje er en av tjue som faktisk kjenner meg igjen. I tillegg føler jeg at jeg må ta på meg sminke om jeg skal ut av døren. Jeg er egentlig veldig chill på akkurat dette, og pleier aldri å bruke sminke, i hvert fall ikke mye, med mindre jeg skal noe.  Jeg prøver å "ta tilbake" livet mitt og gå uten sminke om jeg bare skal et ærend i byen, men jeg føler jeg skikkelig dårlig noe som er veldig ulikt meg og totalt unødvendig. For det første går jeg uten sminke omtrent hele tiden på Paradise, og i tillegg er det faktisk sånn jeg ser ut så det er ingen grunn til å føle meg dårlig, men det har blitt sånn i det siste og jeg liker det ikke. 

Det er veldig mange søte der ute som kommer bort for å ta bilde eller snakke med meg, og det synes jeg bare er skikkelig koselig! Jeg blir veldig glad, og setter stor pris på alt det fine dere sier til meg. Det er veldig mye bedre når dere kommer bort og sier hei, i stede for å stirre og hviske. Da blir jeg faktisk veldig ukomfortabel fordi jeg aner ikke hva dere sier om meg. Har jeg glemt å ta på maskara på et øye? Henger det dopapir fast i skoen min? Jeg blir så stressa! Antakeligvis er det ikke noe farlig i det hele tatt, men jeg overtenker alltid alt.

Det som er enda verre er når dere bare roper ut "Paradise Hotel", eller går bak meg og snakker høyt om det. Jeg har propper i ørene og later som om jeg ikke hører det, men det gjør jeg som regel og det er ikke moro. Kom heller bort og snakk med meg eller ikke si noe. Jeg er et helt vanlig menneske, og bare tenk om noen skulle holdt på sånn med deg selv. Du hadde nok blitt ganske ukomfortabel. 

Nå skal det sies at alle jeg snakker med bare sier positive ting, og det er veldig koselig! Det betyr mye mer for meg enn negative kommentarer som blir postet på bloggen, Instagram eller Jodel. Meningen til dere som faktisk møter meg og får et inntrykk av hvordan jeg faktisk er betyr veldig mye mer enn en anonym kommentar på et nettsted. 

Jeg tror jeg bare trenger å slutte å tenke en liten stund, bare være meg selv og glemme alle rundt meg som jeg ikke kjenner. Jeg er fortsatt meg, og jeg må faen meg klare å dra på trening, gå på butikken eller gjøre et ærend i byen uten sminke om det er det jeg vil. Jeg må rett og slett bare skjerpe meg, for nå begynner jeg å bli ganske oppgitt over meg selv.