DET ER DE SMÅ TINGENE SOM TELLER

  • 25.05.2017, 14:45

Jeg merker at jeg må sette mer pris på tingene i livet mitt. Selv om jeg har mye å gjøre og er sliten til tider er det så mye bra i livet mitt. Jeg lever i et av de beste landene i hele verden på flere måter. Vi har et samfunn som bygger på å hjelpe hverandre og at alle er like mye verdt, samtidig som det er et av de tryggeste landene i verden. Jeg bor i en kjempefin og stor leilighet sammen med en av mine beste venner, har en jobb med flotte kolleger, har mulighet til å reise og oppleve ting og jeg har verdens beste venner. Det er lett å fokusere på nedturer og tunge dager, og det har jeg en tendens til å gjøre. Jeg må bli mye flinkere til å tenke på de gode tingene og hvor bra jeg faktisk har det i livet mitt! Det å sette pris på de små tingene i livet kan gjør en dag utrolig mye bedre. Bare det å dra en tur i parken med venner, nyte solen og kose seg i hverandres selskap kan gjøre at en litt kjedelig dag blir ganske fin!










 

BEGYNNER VI Å BLI VANT MED TERROR?

  • 23.05.2017, 13:24

Det som skjedde i Manchester i går er så ubeskrivelig forferdelig og enda et at mange tegn på hvor syk verden er. Elendigheten tar aldri slutt, og terror er en forferdelig feig og fæl handling. Det å angripe en konsert hvor flertallet av tilskuerne er unge mennesker gjør det hele bare enda verre. Det er et angrep på de nye generasjonene som skal være med på å forme samfunnet videre. Unge stemmer, unge tanker som tenker nytt og spennende. Dette er enda et angrep utført på kveldstid i en Europeisk storby hvor innbyggerne er ute og nyter livet, friheten og tryggheten. 

For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere? 

Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer, hvorfor slikt skjer. 

Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli vant til dette. Jeg husker så utrolig godt da angrepet i Paris startet for rundt to år siden. Jeg satt oppe hele natten og fulgte med minutt for minutt, sjokkert og livredd. I går så jeg overskrifter om et høyt smell og døde mennesker på en konsert i Manchester. Jeg ble utrolig trist og sint, men ikke overrasket. Det skremmer meg. Begynner vi virkelig å bli vant med terror?

Terrorisme er så jævlig. Det er et helvete. 

JEG VIL BARE GRÅTE

  • 22.05.2017, 19:21

Akkurat nå er jeg så lei av alt. Jeg vil bare legge meg i sengen, la tårene strømme og bli der til jeg ikke er lei meg mer. Det er for mye for meg akkurat nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg har ikke tid til noe av det jeg vil og bør gjøre til tross for at jeg sover maks fem timer hver natt. Jeg ligger oppe til sent langt utpå natten for å skrive blogginlegg, står opp tidlig for å poste de samtidig som jeg må rekker å trene, planlegge dagen, ta bilder, rydde, vaske, være sosial og ikke minst jobbe noe som tar åtte timer av dagen min. Det å skulle blogge og jobbe fulltid samtidig er utrolig vanskelig, og det er så beinhardt at jeg aldri kunne forestilt meg det uansett hvor mye jeg hadde prøvd. 

Det å blogge krever mye hardt arbeid, og ikke minst mye tid. Jeg vil være fornøyd med alt jeg velger å poste her på bloggen. Det vil si alt fra bilder til plassering av tegn i en setning. Jeg vil at det skal være bra fordi jeg nekter å gjøre noe halvveis. Hvis jeg først blogger så blogger jeg, og da skal alt være på plass. Bildene skal være bra og varierte, teksten skal være god og lettlest og alt skal henge sammen. Det at jeg jobber i åtte timer fem til seks dager i uken i tillegg til bloggen gjør alt utrolig mye vanskeligere, og det krever at jeg må jobbe ti ganger hardere. Jeg må stå opp tidligere, legge meg senere og tvinge meg selv til å fungere når jeg aller helst vil legge meg ned og bare glemme verden rundt meg.

Akkurat nå er jeg så sliten. Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut fremover, og for meg som planlegger alt til hver minste detalj er dette veldig stressende. Jeg må oppdatere alle sosiale medier til enhver tid, og det jeg legger ut skal være bra. Jeg må gjøre dette, nettopp fordi det er dette jeg vil drive med! Jeg elsker å blogge, og jeg elsker å få respons på det jeg deler. Jeg har blogget av og på siden jeg var seksten år gammel, og det er en grunn til at jeg aldri har klart å legge det fra meg. Jeg elsker det. Jeg elsker å skrive, jeg elsker å ta bilder og jeg elsker å kunne dele mine meninger og mitt syn på ting med dere. Jeg elsker å skape diskusjon og jeg elsker å få respons.

Det er bare det at alt skjer på en gang nå, og hodet mitt klarer ikke henge med. I det jeg blir ferdig med en ting kommer jeg på femten andre ting som skal gjøres, og i det jeg prøver å få oversikt dukker det opp ti nye ting jeg må gjøre. Fridagene mine er ikke lenger fridager, men dager som er fullbooket fra morgen til kveld. Når skal jeg få til å ta det med ro og leve det livet jeg vil leve?

Jeg vet at jeg må jobbe hardt for å oppnå det jeg ønsker, og det er jeg veldig innstilt på, men noen dager trenger man faktisk bare å legge seg ned i sengen og glemme at verdens utenfor rommets fire vegger eksisterer. 

JEG SKYLDER DEG INGENTING

  • 21.05.2017, 19:54

Nå har jeg vært en del ute i det siste, og det er en ting som begynner å irritere meg litt... Dette har jeg egentlig tenkt på og irritert meg over i flere år. Ja, helt siden jeg ble gammel nok til å dra ut på byen. Jeg møter utrolig mang hyggelige mennesker som vil ta en liten prat, og det synes jeg bare er koselig. Vi utveksler noen setninger og etter et par minutter går vi hvert til vårt. Small talk på byen er ikke uvanlig, og de fleste av oss blir vel et par hakk mer sosiale etter et par glass vin. Det som er problemet er de som forventer noe mer bare fordi man snakker sammen eller fordi de velger å tilby meg et glass vin eller en drink som jeg gjerne takker ja til.

Hvis jeg står i barkøen og en hyggelig fyr begynner å prate meg meg så slår jeg gjerne av en prat for å få tiden til gå gå. Hva annet skal jeg gjøre i køen? Det er uansett hyggelig med litt small talk. Om han da tilbyr seg å kjøpe en drink eller et glass vin til meg er det utrolig hyggelig. Jeg takker pent og viser at jeg setter pris på det, men det betyr ikke at jeg da må henge med han resten av kvelden. Selvfølgelig er det mange som gjør dette nettopp for å være hyggelig uten å forvente noe mer, men så har vi de få som ødelegger moroa. Du vet de som spanderer en drink på deg og tror de fikk med deg på kjøpet. De som forventer at du nå kun skal ha øyne for dem, sitte med dem, snakke med dem og selvfølgelig bli med dem hjem. Beklager å måtte skuffe dere, men det å kjøpe en drink betyr dessverre ikke at du automatisk har sikret deg mitt selskap for kvelden. Det betyr at du har gjort en veldig hyggelig ting, og fått en fin mulighet til å starte en samtale hvor du kan vise at du er en hyggelig fyr (om du er det da...).

Så til dere som forventer en partner og et ligg for kvelden, bare slutt. Benytt heller muligheten til å starte en samtale så ser dere hvor det ender. 

HVORFOR MÅ JEG VÆRE REDD FOR Å GÅ HJEM ALENE?

  • 20.05.2017, 19:41

Jeg er en person som liker å være selvstendig, og det å klare meg selv er noe jeg faktisk liker veldig godt. Det å kunne gå fritt og trygt rundt i byen jeg bor i er noe jeg skal kunne gjøre. Det er noe jeg vil gjøre. Det er noe jeg burde gjøre. Men kan jeg egentlig gå trygt hjem fra byen på natten, eller gå trygt hjem fra en venninne på kveldstid? 

Forrige lørdag skulle jeg hjem fra byen. Utestedet jeg var på ligger rundt ti minutter unna leiligheten min i gå-avstand. Allikevel var jeg veldig lite interessert i å gå hjem alene klokken tre om natten. Samtidig føler jeg at det er utrolig unødvendig å betale flere hundre kroner for en taxi når jeg både vil og kan gå. Da jeg fortalte vennene mine at jeg skulle gå hjem, nektet de. Jeg endte opp med å bli fulgt hjem fordi det er for farlig å gå hjem alene. 

Vi bor i en syk verden hvor det dessverre finnes enda sykere mennesker. Det er ikke trygt for kvinner å gå alene i tomme gater på kvelds- og nattestid. Ikke i små byer, og absolutt ikke i store byer. Hvis vi tenker på hvor mange kvinner det finnes i Oslo, og hvor ofte vi kanskje går hjem alene fra byen så er det ikke mange ganger det skjer noe. Men det skjer, og det gjør at jeg alltid går og tenker på dette om jeg havner i en situasjon hvor jeg går hjem alene og det plutselig er veldig få eller ingen mennesker rundt meg. Nå kan ikke hjelpe meg om noe skulle skje. Skal han mannen der overfalle og voldta meg? Skal den gjengen der rane meg? Jeg ender opp meg å være redd og jeg går og kikker rundt meg hele tiden. Det er ikke noe hyggelig, og det burde ikke være sånn. 

Det vil alltid finnes syke mennesker, og selv det er helt uforståelig for meg at det er mulig å utføre slike handlinger mot andre er det dessverre slik.Det burde være en selvfølge å kunne gå ute alene uten å være redd for at et annet menneske skal bruke tvang og makt for å ha sex med deg mot din egen vilje. Jeg skulle bare ønske at det var mulig å gjøre noe for å stoppe dette, eller i hvert fall gjøre det vanskelige for de å få det til. Jeg vet ikke hva eller hvordan vi skal få til dette, men noe må da kunne gjøres for å bedre situasjonen. Kan vi ikke sette opp lyskastere og videokameraer i hele byen? Neida, men vi lever i et av de beste landene i hele verden og med de ressursene som finnes i samfunnet vårt bør det finnes løsninger for å gjøre veien hjem tryggere for alle.



 

DETTE IRRITERER MEG

  • 19.05.2017, 13:08

Folk med full handlevogn som spurter frem til kassen for å komme før meg og yoghurten jeg skal kjøpe. Dette er så utrolig irriterende! Jeg forventer ikke at du skal slippe meg foran den om vi står i køen, selv om det selvfølgelig er en hyggelig gest. Jeg synes derimot du kan unngå å ta en spurt for å rekke frem til kassen så du med dine 457 varer skal kunne bruke fem minutter på å handle, mens jeg hadde brukt 30 sekunder på å betale for min ene yoghurt.

Dere som ikke vasker etter dere i solariet. Altså, det er så ekkelt! Det tar virkelig ikke lang tid å strekke seg frem til sprayflasken, dra ut litt tørkepapir og tørke bort svetten din fra solariet jeg skal inn i rett etter deg. Æsj.

Folk som overser kassemedarbeidere som snakker til dem. Dette provoserer meg så sinnssykt mye! Det er så mange ganger jeg har stått bak voksne mennesker i køen til kassen på matbutikken. Det er måte på hvor mye jeg har å finne på? Jeg får selvfølgelig med meg at den hyggelige ansatte som sitter i kassen både hilser, prøver seg på litt small talk og spør pent om kunden ønsker pose og kvittering uten at kunden i det hele tatt enser personen! Koster deg det virkelig så mye å si hei, ja eller nei og ha det bra?

Barnevogner som tar opp hele gangfeltet? Jeg skjønner at dere vil dra på trilletur sammen, men bare fordi dere har barnevogn betyr ikke det at alle andre automatisk har vikeplikt for dere! Det går faktisk an at en av dere sakker av litt når dere møter andre mennesker så det er mulig å komme forbi uten å måtte gå ut i veien. Dere må ikke gå tre i bredden hele tiden.

Mennesker som er døds-sarkastiske og smiler søtt med «blid» stemme mens de egentlig er skikkelig frekke. Vil du være frekk så vær frekk, ikke kom med den «jeg later som om jeg er blid og søt, mens egentlig er jeg ekstremt nedverdigende og frekk mot deg». Vi ser gjennom deg, plis slutt.

FORTJENER JEG Å DØ PÅ GRUNN AV ET TV-PROGRAM?

  • 18.05.2017, 20:03

Helt siden Paradise startet har jeg fått mye hat om man kan si det slik. Jodel har aldri likt meg, og etter hvert som programmet har gått på tven har jeg fått flere skikkelig stygge kommentarer. Det tok helt av etter å ha sendt Aleksander ut av Paradise Hotel, og jeg klarer som regel å ikke ta dette nær meg. Selvfølgelig er det ikke hyggelig at så mange mennesker der ute misliker meg såpass sterkt etter å ha sett meg i Norges mest kyniske tv-program, men sånn er det bare. Det er faktisk noe som følger med det å bli en offentlig person. Det burde ikke være slik. Selv om man er en offentlig person skal man ikke måtte finne seg i det vi ofte må, men det er dessverre en del av dealen.  

Jeg er fullstendig klar over at mange som kommenterer på blogger og Instagram er veldig unge mennesker, noe jeg ser når jeg går inn på Instagramprofilen deres og ser at de noen av de er født så sent som i 2006. Det er selvfølgelig eldre mennesker som også skriver hat, men akkurat det ser jeg ikke på som like alvorlig. Nei, du burde aldri skrive direkte stygge kommentarer om andre mennesker, men er du over 18 år bør du være oppegående nok til å forstå hva du driver med. Når du er elleve år gammel er det derimot ikke sikkert at du er like klar over hva du faktisk skriver. Jeg får kommentarer og meldinger på Instagram av veldig unge mennesker som skriver at de ønsker meg død, at jeg bør bli brent fordi jeg er en heks, at jeg er jævlig og at de hater meg. Dette skremmer meg skikkelig at så unge mennesker har fri tilgang til å skrive slikt til andre mennesker fordi jeg tror ikke de forstår hvor stor skade slikt kan gjøre. Om de skfriver slikt til meg skriver de det helt sikkert til hverandre også, og i den alderen er man så ekstremt sårbar.    

Jeg blir faktisk skikkelig redd for hva slags holdninger som finnes i samfunnet vårt. Mener dere virkelig at jeg fortjener å fordi jeg tok en avgjørelse dere ikke likte på et tv-program? Fortjener jeg å lide og miste retten til å leve fordi dere ikke liker hvordan jeg fremstår i et realityprogram? Forstår dere egentlig hva som ligger bak ordene "du fortjener å dø"? 

JEG SAVNER TIDEN DA 17. MAI HANDLET OM IS OG PØLSER

  • 16.05.2017, 16:03

At det er 17. mai allerede i morgen kom faktisk som et lite sjokk på meg. Jeg er overhodet ikke forberedt! Vanligvis pleier jeg å planlegge hårfrisyre, henge opp bunaden, stryke skjorten, handle inn til champagnefrokost og alt som skal gjøre lenge i forveien. Nå sitter jeg her da, og har ikke gjort noen av delene. Heldigvis husket jeg å gå innom polet i lunsjen på jobb, hvis ikke hadde jeg troppet opp uten alkohol til årets festdag.

Egentlig er jeg ikke så glad i denne ungdoms-feiringen av nasjonaldagen vår. Jeg savner den tiden det handlet om å spise is og pølser fra kiosken hjemme på Tjøllingvollen. Vi hadde sekkeløp på gresset, og kjøpte lodd i bodene som var satt opp for anledningen. Vi løp rundt og koste oss, hørte på taler, snakket med kjente og kjære og veivet med flaggene våre. Da vi ble eldre tok vi turen inn til sentrum for å se på russetoget, som forøvrig ble dårligere og dårligere for hvert år. Når kvelden nærmet seg dro vi hjemover, tok av oss bunaden og fant frem grillmat og kaker. Det var bare kos og glede, og det er den følelsen jeg skulle ønske jeg fant tilbake til. Følelsen av ren lykke over å få ta på meg bunaden min, se alle de norske flaggene og feire landet vårt. 

Plutselig var det jeg som gikk i det dårlige russetoget etter å ha drukket to måneder i strekk. Skitten og fortsatt full vandret jeg oppover hovedgata i Larvik omringet av barn og eldre som fikk med seg en kjær 17.mai-tradisjon. Året etter handlet plutselig nasjonaldagen om fest og alkohol. Vi startet grytidlig og drakk oss gjennom dagen. Sånn er det vel blitt nå. Det handler om å feire friheten vår, og det er vel kanskje naturlig at det gjøres gjennom å feste.  Akkurat nå ser jeg egentlig frem til jeg blir voksen med egne barn. Da får jeg kanskje tilbake litt av den følelsen jeg selv hadde med sekkeløp, lodd, pølser og is. 

Ikke misforstå meg. Jeg elsker å kunne feire sammen med vennene mine som jeg er utrolig glad i! Vi har det veldig moro, og 17. mai er en dag jeg setter ekstra pris på å kunne tilbringe med de jeg liker best i hele verden. Vi koser oss og fester, og det er gøy. Det er bare en del av meg som savner gamledager..

MITT FORHOLD TIL SMINKE

  • 12.05.2017, 18:35

Dette temaet er av en eller annen grunn veldig interessant for mange. Både gutter, jenter, gamle, unge og generelt veldig mange har en mening om noe så simpelt som sminke. Jeg har fått spørsmål om hvor mye sminke jeg bruker, hvordan jeg føler det er å gå uten sminke, og til og med hvorfor jeg bruker så mye sminke.

Jeg har alltid hatt et veldig avslappet forhold til sminke. Det var ikke før på slutten av ungdomsskolen jeg begynte å sminke meg litt. På dette tidspunktet var det vel snakk om litt mascara og foundation om jeg husker rett. Det var ikke slik at jeg sminket meg hver dag, men innimellom og om jeg skulle i bursdag eller noe annet litt utenom det vanlige. Helt siden jeg begynte med sminke har jeg synes at sminke er helt greit. Det er ikke veldig morsomt, men heller ikke så kjedelig at jeg ikke gidder å bruke noe tid på det. Sminke er ikke noe jeg interesserer meg for, men jeg skal innrømme at jeg synes det er veldig morsommere nå enn før! Jeg har begynt å bruke litt mer sminke, og sminker meg annerledes enn hav jeg gjorde før. Contouring var noe Kim Kardashian drev med, og for min del holdt det med litt maskara, foundation og pudder pluss eventuelt litt eyeliner om jeg skulle ut. Nå bruker jeg mer tid, og flere produkter enn tidligere og jeg synes faktisk det er litt morsomt!

Forholdet mitt til sminke er omtrent som før. Jeg kan godt gå uten, og jeg har sminkefrie dager flere ganger i uken. Før kunne det gå flere uker uten at jeg brukte sminke i hverdagen, men nå er det vel heller motsatt, men det er rett og slett på grunn av bloggen. Når jeg tar bloggbilder vil jeg som regel se best mulig ut og da kommer sminkemasken min på. Hadde det ikke vært for bloggen ville jeg nok gått mer uten sminke.

Selv om jeg bruker sminke oftere enn før er det ikke fordi jeg føler meg verre uten, eller fordi jeg føler at jeg må sminke meg. Det har blitt noe jeg synes er gøy, og det er mer «nødvendig» i hverdagen nå enn før om man kan si det på den måten. Jeg synes egentlig ikke at andres sminkebruk er noe andre skal legge seg for mye opp i. Det er en grunn til at en bruker så mye eller lite sminke som man gjør, og det er faktisk opp til en selv. Gjør det du føler deg komfortabel med, men jeg vil gi dere et lite tips! Prøv noen sminkefrie dager innimellom. Det er uavnt i starten, men etter hvert blir du vant med det og da er det skikkelig digg!

JEG KLAPPER I HENDENE SOM EN SELUNGE

  • 09.05.2017, 16:20

Jeg er fullstendig klar over at mange irriterer seg over klappingen min. Altså, at det er så utrolig irriterende forstår jeg ikke helt, men greit jeg kan se det litt. Det vi alle kan være enige om er at det er en veldig merkelig greie jeg driver med. Jeg klapper i hendene som en selunge. Hvorfor?

Av en eller annen grunn klapper jeg i hendene når jeg blir glad. Det blir bare til at jeg får et lite lykkerus som kommer til live gjennom litt klapping. Jeg tror dessverre det hele begynte da jeg så Zach and Cody's Suite life. Husker dere den bortskjemte tenåringsjenta som var datteren til eieren av hotellet? London Tipton tror jeg hun het i serien. Hun holdt på meg sånn irriterende klapping som jeg driver med, og jeg tror dessverre det var på denne tiden jeg begynte med det. Da jeg var yngre var jeg ekstremt lett påvirkelig og la til meg alt mulig rart som folk rundt meg gjorde. Dette ble en av de tingene. 

Jeg har faktisk prøvd å slutte flere ganger, og de stakkars vennene mine har irritert seg i årevis. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn helt seriøst. Vennene mine har klart å leve med det i såpass mange år at dere bør klare å holde ut til min tid på Paradise Hotel er over. 

 

NÅR DU BLIR BEHANDLET SOM DRITT

  • 05.05.2017, 07:29

I går innså jeg noe som jeg har hatt i bakhodet lenge, men bare skjøvet fra meg for å unngå å måtte gjøre noe med det. Jeg har faktisk behandlet min egen kropp som noe skikkelig dritt i det siste. Vi har ett liv og en kropp, og det er utrolig viktig å ta vare på dette!

Slik jeg har levd de siste månedene er ikke bra for kropp og helse i det hele tatt. I Mexico drakk jeg store mengder alkohol fire til fem dager i en vanlig uke, noe som er helt sinnssykt i mine øyne. Etter at jeg kom hjem har jeg fortsatt å drikke opp til flere ganger i uken, og i tillegg har jeg skulket trening og spist alt for mye fet mat og godteri. Jeg har vært direkte slem mot min egen kropp, og det jeg ser på som verst er definitivt alkoholen. Når jeg i tillegg plukker med meg godteri hjem fra butikken nesten hver eneste dag er det lett å skjønne at det ikke er bra. Jeg er spesielt opptatt av dette fordi det har vært en del sykdom i familien min, og det å ta vare på kroppen sin ved å spise normal sunn mat og å trene er noe jeg kan gjøre for å prøve å unngå sykdom. 

Jeg er egentlig veldig glad i å leve en sunn livsstil. Jeg elsker godteri, og da spesielt sjokolade, men normalt vil jeg begrense dette til helgekosen. Ikke spise det i større mengder hver eneste dag for det er faktisk ikke bra for kroppen min! Jeg savner det gamle livet mitt hvor jeg lagde meg ordentlig god, sunn middag, gikk turer, gledet meg til å dra på trening og begrenset kosen til helgen eller spesielle anledninger. Nå om dagen føler jeg meg bare tung og sliten. Huden min har blitt uren, og jeg merker at energien er på et mye lavere nivå enn tidligere. Jeg forstår bare ikke hvorfor jeg ikke klarer å komme meg tilbake til der jeg vil være. 

Dette handler ikke bare om vekt og fett på kroppen, men livskvalitet og helse! Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg trener og spiser sunt. Hverdagen min blir utrolig mye lettere, jeg er gladere og full av energi. Etter å ha løpt i går og endelig innsett hvor dårlig form jeg faktisk er i tror jeg at jeg kan klare å snu dette. Jeg tar det steg for steg, og etter en stund håper jeg å være tilbake i min tidligere livsstil. Det å behandle noen som dritt er ikke greit, og i hvert fall ikke seg selv og sin egen kropp!

 

"DU SER ANNERLEDES UT NÅ"

  • 03.05.2017, 16:17

Jeg har fått kommentarer på at jeg ser så annerledes ut nå i forhold til inne på Paradise Hotel. Det kan jeg forstå fordi jeg har ilagt meg en del vaner jeg ikke hadde tidligere. Det er også ganske vanlig at man ser annerledes ut på bilder og i virkeligheten enn på tv. Det har i hvert fall jeg fått høre mye etter at jeg kom hjem fra Mexico og møtte folk som kun hadde sett meg på tv.

Før jeg dro til Mexico vurderte jeg å gjøre ting som å sette på negler og vipper, men kom frem til at det bare var dumt med tanke på at jeg ikke ville få mulighet til å fikse på det jevnlig der. Nå har jeg satt i hårextention, fått meg negler og vippeextention så det gjør kanskje at jeg ser litt annerledes ut. I tillegg gikk jeg veldig mye uten sminke på Paradise, og derfor kan det se ganske annerledes ut når dere ser meg med masse sminke på bilder her på bloggen eller møter meg ute på byen fullt stylet. Det er ikke så veldig rart. 

Jeg husker at jeg fikk et lite sjokk da jeg så meg selv på tv for første gang. "Herregud, er det sånn jeg virkelig ser ut?", speilet og kameraet må jo vise et helt forvrengt bilde av sannheten. Nå som jeg har vendt meg til å se meg selv på tv ser jeg jo at det er meg. Jeg synes ikke jeg ser så veldig annerledes ut nå lenger, men de første ukene var jeg faktisk litt satt ut. Det var jo meg, men jeg synes selv at det ikke lignet helt. Jeg trodde det bare er fordi det hele var veldig uvant, men da jeg fikk høre fra flere at jeg er ganske ulik i virkeligheten tenkte jeg at det kanskje lå noe i det allikevel. 

Alt i alt synes jeg ikke at jeg har forandret meg så veldig mye. Hovedforskjellen er nok håret. Det gikk fra å være kort og tynt etter å ha bleket det ihjel, til å plutselig bli langt og fyldig med extention. Hår har mye å si når det kommer til utseendet, og du kan jo tenke deg hvor annerledes du selv ville sett ut med langt hår om du har kort nå, eller motsatt. Jeg tror nok dette spiller stor rolle når folk kommenterer at jeg ser annerledes ut nå, men jeg vet ikke. Kanskje jeg har forandret meg litt mer enn hva jeg klarer å se selv?

JEG HAR ALDRI FESTET SÅ MYE

  • 27.04.2017, 20:30

Livsstilen jeg har hatt siden jeg kom hjem fra Mexico er veldig uvant for min del. Jeg har festet mer enn hva jeg har gjort noen gang i hele mitt liv. Det verste er at jeg har ikke festet så mye, men jeg har vært ute på byen minst en gang i uken siden jeg kom hjem. Jeg er egentlig ikke en party-jente, og før var jeg ute kanskje en gang annenhver måned. På den tiden syntes jeg faktisk ikke det var så veldig gøy å feste, men da var livet mitt også helt annerledes enn hva det er nå. 

Jeg har hatt en ganske usunn livsstil tidligere, men klarte heldigvis for både helse, sjel og kropp å snu dette. Jeg begynte å spise bedre og sunnere mat. Jeg sluttet å bruke kollektivtransport og gikk over til å gå overalt uansett hvor langt det var. Det tok meg 45 minutter å gå hjemmefra til jobb hvis jeg jobbet i Bogstadveien, noe jeg gjorde flere ganger i uken. Jeg kom ordentlig i gang med trening og trente fire til seks ganger i uken, og jeg elsket det! Jeg ble organisert, ryddig og mye lykkeligere enn hva jeg var tidligere da jeg spiste mye mer usunt og kjøpte godteri flere ganger i uken. Jeg kunne finne på å lage meg brownierøre på en onsdagskveld og spise opp alt sammen fordi jeg kjedet meg. Det er sånne ting man kan gjøre innimellom, selv om akkurat dette er litt spesielt, men når det blir en vane er det ikke bra i det hele tatt. 

Det at jeg ble eldre fikk meg til å forstå at jeg også skal bli gammel en gang. Jeg bestemte meg for å begynne å ta bedre vare på kroppen min, og la om livsstilen helt. Det førte til at jeg fikk det mye bedre i hverdagen. Jeg ble gladere, hadde mer energi og hadde skikkelig orden på livet mitt. Det å konkurrere med meg selv på trening ga meg mestringsfølelse og det å spise sunt ga meg energi. Kroppen ble strammere og huden min ble ren og fin. 

Nå begynner jeg å stresse med hvordan jeg har levd i snart fire måneder. Ja, jeg er litt i gang med treningen og jeg spiser som regel sunt. Det er bare det at jeg igjen skeier ut flere ganger i uken med godteri. Jeg drikker alkohol som er noe av det verste du kan gjøre mot kroppen din alt for ofte, og da ender jeg fort opp med å kjøpe med fet nattmat hjem og junkfood dagen derpå. Jeg kan ikke fortsette slik som jeg gjør nå, men samtidig er det vanskelig fordi jeg vil være med på ting som skjer. Jeg tror rett og slett at jeg bare må bli ordentlig streng med meg selv, og fortsette der jeg slapp før jeg reiste til Mexico med trening og normal sunn kost. 

Det er vanskelig, men jeg er viljesterk og nå skal jeg rett og slett bestemme meg for at jeg skal klare dette!

VI KVINNER ER MER ENN NOE DU KAN PENETRERE

  • 25.04.2017, 19:18

Det var innsjekk på Paradise Hotel i går, og det er alltid like spennende. Denne gangen kom det to deltakere, og ikke bare en som det vanligvis gjør. Fineste Isabelle sjekket inn, noe jeg vet mange har ventet på. I tillegg kom Morten S, som er en veldig hyggelig gutt, men jeg må innrømme at jeg reagerte på hvordan han uttalte seg om jenter i introvideoen sin. 

Jeg begynner generelt å bli dritt lei av å høre gutter omtale jenter som eiendom eller objekter. Det blir blant annet sagt at jenter skal brukes, de skal ligges med, og de skal også brukes på kjøkkenet. Hva faen er det du sier? Beklager uttrykket, men jeg har faktisk ikke noe bedre å komme med akkurat nå. Jeg er overrasket over at det fortsatt finnes slike holdninger blant norsk ungdom. Paradise Hotel har et ganske ungt publikum, og hva slags holdning er det som spres ved slike ting? Jo, det er en nedverdigende og kvinnefiendtlig holdning som ikke bør aksepteres av noen i år 2017! 

Det finnes nok av gutter som allerede omtaler jenter som objekter. Vi er en 7'er, vi er en digg rumpe, vi er de syke puppene og vi er et ligg. Vi trenger ikke flere gutter og menn som snakker om oss på denne måten. Dessverre føler jeg at dette er en helt vanlig ting blant unge gutter.

Senest for to dager siden hørte jeg en historie om et lite tettsted i Norge hvor unge gutter bytter nakenbilder av jenter som om det var Pokemon-kort. Hva i all verden er det for noe tull? I så ung alder, og på små steder er det utrolig viktig å føle at man er med i gjengen og at man er en av de kule. Ting som dette presser for det første disse unge jentene til å ta nakenbilder, og sende de videre, men det presser også unge gutter til å be om de for så å bytte de bort. Du er jo ikke med i gjengen om du ikke har noen nakenbilder av den fineste jente i klassen du kan bytte mot den fineste i parallellklassen. Dette er så sykt!

Ved å si at kvinner skal brukes støtter man slike holdninger som på lang sikt kan være veldig ødeleggende for unge mennesker. Vi kvinner er absolutt ikke verdt noe mindre enn en mann, og tro meg kjære gutten min, vi er mye mer enn en kokk på kjøkkenet og noe du kan penetrere. 



 

TANKER UTEN FILTER

  • 17.04.2017, 09:49

Jeg merker at jeg trenger å lufte litt tanker, så her kommer et ordentlig ufiltrert innlegg hvor jeg bare skriver det som dukker opp i hodet mitt. Det er derfor jeg skriver, fordi det noen ganger blir for mange tanker og jeg trenger å sortere de ut. Jeg trenger denne bloggen til nettopp dette, men jeg merker at jeg har holdt litt igjen siden jeg kom hjem fra Mexico. Nå er det slutt, og jeg skal begynne å bruke bloggen til å lufte tankene mine så ofte jeg trenger det, for det er faktisk derfor jeg startet den!

Det å gå fra å være helt ukjent, og bare vanlige, lille meg, til å plutselig bli gjenkjent på gata av totalt fremmede er veldig rart... Jeg trodde jeg var forberedt på hvordan det ville bli, men det var jeg så absolutt ikke. Det er så lett å se for seg hvordan en situasjon vil være, men når man faktisk står der er det som regel helt annerledes enn hva man trodde på forhånd. Slik har det i hvert fall blitt for meg.

Jeg klarer ikke bli helt komfortabel med det å bli gjenkjent, men det er kanskje fordi det er såpass nytt. Jeg håper det, for hvis jeg skal være så utilpass hele veien kan det bli ganske slitsomt.  Nå er jeg der at jeg må ha ørepropper i ørene og solbriller på hvis jeg går ute alene. Går jeg sammen med andre er det ikke et problem, men hvis jeg går alene føler jeg meg på en måte veldig liten. Jeg føler meg stirret ned, selv om det kanskje er en av tjue som faktisk kjenner meg igjen. I tillegg føler jeg at jeg må ta på meg sminke om jeg skal ut av døren. Jeg er egentlig veldig chill på akkurat dette, og pleier aldri å bruke sminke, i hvert fall ikke mye, med mindre jeg skal noe.  Jeg prøver å "ta tilbake" livet mitt og gå uten sminke om jeg bare skal et ærend i byen, men jeg føler jeg skikkelig dårlig noe som er veldig ulikt meg og totalt unødvendig. For det første går jeg uten sminke omtrent hele tiden på Paradise, og i tillegg er det faktisk sånn jeg ser ut så det er ingen grunn til å føle meg dårlig, men det har blitt sånn i det siste og jeg liker det ikke. 

Det er veldig mange søte der ute som kommer bort for å ta bilde eller snakke med meg, og det synes jeg bare er skikkelig koselig! Jeg blir veldig glad, og setter stor pris på alt det fine dere sier til meg. Det er veldig mye bedre når dere kommer bort og sier hei, i stede for å stirre og hviske. Da blir jeg faktisk veldig ukomfortabel fordi jeg aner ikke hva dere sier om meg. Har jeg glemt å ta på maskara på et øye? Henger det dopapir fast i skoen min? Jeg blir så stressa! Antakeligvis er det ikke noe farlig i det hele tatt, men jeg overtenker alltid alt.

Det som er enda verre er når dere bare roper ut "Paradise Hotel", eller går bak meg og snakker høyt om det. Jeg har propper i ørene og later som om jeg ikke hører det, men det gjør jeg som regel og det er ikke moro. Kom heller bort og snakk med meg eller ikke si noe. Jeg er et helt vanlig menneske, og bare tenk om noen skulle holdt på sånn med deg selv. Du hadde nok blitt ganske ukomfortabel. 

Nå skal det sies at alle jeg snakker med bare sier positive ting, og det er veldig koselig! Det betyr mye mer for meg enn negative kommentarer som blir postet på bloggen, Instagram eller Jodel. Meningen til dere som faktisk møter meg og får et inntrykk av hvordan jeg faktisk er betyr veldig mye mer enn en anonym kommentar på et nettsted. 

Jeg tror jeg bare trenger å slutte å tenke en liten stund, bare være meg selv og glemme alle rundt meg som jeg ikke kjenner. Jeg er fortsatt meg, og jeg må faen meg klare å dra på trening, gå på butikken eller gjøre et ærend i byen uten sminke om det er det jeg vil. Jeg må rett og slett bare skjerpe meg, for nå begynner jeg å bli ganske oppgitt over meg selv. 

Andrea Sveinsdottir

Kontakt: andrea_sveinsdottir@hotmail.com Instagram: andreasveinsdottir

Search

Bloggdesign

hits