Tanker

HVA VIL JEG ANGRE PÅ NÅR LIVET TAR SLUTT?

Når den tid kommer at jeg ikke lenger skal leve lurer jeg på hva jeg vil angre mest på... Det høres kanskje dystert ut, men jeg begynte å tenke på det her for litt siden. Hvis jeg er heldig nok til å få leve et langt og godt liv, hva vil jeg se tilbake på og ønske å ha gjort. Det er nå jeg har muligheten til å faktisk gjøre det. 

Jeg har lest flere artikler med intervjuer av eldre mennesker på dødsleiet, og det de fleste sier er at de skulle ønske de turte mer. De angrer på alle sjansene de ikke tok fordi de var for redde. De angrer på å ikke ha reist nok, elsket nok og levd nok. Jeg forstår det godt, fordi så mange av oss lever ganske enkle liv med jobb, skole, venner, familie og kanskje en sydentur eller en langhelg i ny og ne. Du har de som er komfortabel med dette og som kanskje ikke angrer når livet er i ferd med å ta slutt og man ikke har mulighet til å endre på noe, men så har du meg. Jeg kjenner meg selv godt nok til at jeg ikke vil være fornøyd og om jeg ikke gjør noe mer ut av livet mitt innen den tid. Altså at jeg tør mer. Jeg må utfordre meg selv mer på alle plan. Akkurat dette føler jeg fikk en kickstart da jeg dro til Mexico og var med på noe som var helt utenfor min komfortsone, og jeg er ubeskrivelig glad for at jeg gjorde det. 

Det er vel slik at man har energien når man er ung og økonomien når man er gammel, er det ikke det man sier? Jeg skulle gjerne reist jorden rundt og opplevd alt, men jeg føler ikke at jeg har tiden og økonomien. Egentlig er det så enkelt som å spare opp, ta seg fri og dra. Jeg har jo tiden, herregud, det eneste jeg gjør er å jobbe. Det kan man alltid ta seg fri fra, i hvert fall i den jobben jeg har hvor jeg har null ansvar og bare er en medarbeider. Wow, nå inspirerer jeg faktisk meg selv litt. Jeg lurer på om jeg skal gå rett inn i nettbanken og åpne en reisekonto, så får jeg se hvor det ender! Jeg nekter å ligge på dødsleiet og angre på å ikke ha gjort de tingene jeg nå drømmer om! Heldigvis har jeg forhåpentligvis en god del tid igjen.



 

SOMMERKROPPEN ER EN UTROLIG OVERFLADISK TREND

Det er den samme regla hvert eneste år. #sommerkroppen20??. Både jenter og gutter deler bilder og statuser om dietter, trening og hva som motiverer dem til å legge om livsstilen i en måned eller to for å "perfeksjonere" kroppen sin. Det er jo snart sommer og de må selvfølgelig gjøre seg ekstra flotte så de kan oppdatere sosiale medier med bilder i badetøy. Sånt kan man da ikke gjøre med mindre sommerkroppen er på plass.

Jeg er helt med på en sunn livsstil med trening og sunt kosthold. Personlig gir trening meg veldig mye ekstra energi og et godt overskudd i hverdagen, men akkurat den biten med sommerkroppen velger jeg å boikotte totalt. Det å legge om livsstilen i et par måned hvor du kjører skikkelig hardt på dietter og bruker flere timer om dagen på treningssenteret for å bli kvitt det du ser på som de ekstra kiloene, eller få pumpet opp bicepsen din litt mer, kun fordi du må ha den mye omtalte sommerkroppen er skikkelig trist. Det er trist at du føler presset for å gjøre dette. 

Jeg husker første gang ordet sommerkropp ble kjent for meg. Det var via det sosiale mediet Instagram, og hashtaggen sommerkroppen2012 var en av de aller mest brukte. Før det hadde jeg aldri tenkt på at sommerkropp var en egen greie. Altså, kropp er kropp og har man ikke den samme kroppen gjennom hele året? Sommerkoppen er en av de mest overfladiske trendene noengang startet. Den handler kun om å ha et rett utseende og en "bra nok" kropp til å kunne kose seg i sommersola. Det er helt forferdelig at denne trenden i det hele tatt slo gjennom og ble noe alle snakket om. Jeg kan bare snakke for meg selv og mine, men jeg vet at flere begynte å føle et sterkere press for å se tynn og fit ut på stranda etter dette. Jeg skal innrømme at jeg selv skammet meg for at jeg ikke så bra nok ut på stranden for noen år siden, og ville dra på strender hvor det var minst mulig mennesker. Nå skammer jeg meg over tankegangen min, men samtidig ser jeg at jeg var ung og det er veldig lett å bli påvirket av presset fra sosiale medier. Jeg ville bare føle meg bra nok, men det jeg ikke forstod da er at den eneste jeg trenger å være bra nok for er meg selv. Så lenger jeg er komfortabel med hvem jeg er og hvordan jeg ser ut så spiller det ingen rolle hva noen andre i hele verden tenker, fordi de har ingenting med hvordan jeg ser ut. 

Sommerkropp, vinterkropp, høstkropp eller vårkropp spiller ingen rolle. Hvilken årstid vi er inne i bør ikke ha noe som helst å si for hvordan du lever og hvordan du behandler kroppen din. Jeg elsker svaret som etter hvert kom til #sommerkroppen og det er #helårskroppen. Hva du legger i det er opp til deg, men jeg er så glad for at noen slang ut dette og at det faktisk ble et slags motsvar til den ekstremt overfladiske sommerkroppen. Hvordan man velger å leve er opp til en selv, og jeg mener at en bør behandle kropp og sinn med respekt gjennom hele året. 



 

JEG ER SÅ DRITT LEI AV TERROR

Det er bare tolv dager siden jeg skrev innlegget om terrorangrepet i Machester. Tolv dager, og nå sitter jeg her og prøver å sette ord på tankene mine fordi nå har det skjedd igjen. Terroren har nok en gang rammet en av Englands storbyer, denne gangen London. Dette blir ekstra nært for meg fordi jeg faktisk har vært der. Jeg har stått og tatt bilder på London Brigde, samme sted som det første angrepet fant sted i natt. Jeg har vandret rundt i Londonds gater på samme tid som angrepet skjedde, på akkurat disse stedene! 

Jeg er så lei. Jeg er så sint. 

Jeg er så dritt lei av terror. 

Jeg er tom for ord, og jeg vet ikke hva jeg tenker en gang. Jeg klarer ikke sette ord på følelsene mine fordi jeg vet ikke lenger hva jeg føler og tenker om dette. Hvorfor andre har dette behovet for å skade sine medmennesker og ta seg retten til å frarøve andre livet er helt uforståelig for meg. Hva gir deg retten til å ta et annet menneskes liv? Du har ikke den retten! Ingen har den retten! Jeg er så lei meg. Jeg er lei meg på vegne av London. Jeg er lei meg på vegne av de berørte, de drepte, alle engelskmenn, alle som må lide fordi det finnes mennesker blant oss som er syke og ønsker andre ekstrem lidelse. 

Det gjør bare vondt. 



 



 

UTROLIG TAKKNEMLIG

Jeg leste innlegget Martine skrev om hvor lett det er at de fine tilbakemeldingene man får havner i skyggen av de negative. Dette er noe jeg virkelig trengte å lese, fordi det gikk opp for meg at jeg er alt for dårlig til å sette pris på det gode dere skriver til meg! Jeg setter selvfølgelig kjempestor pris på det, men jeg er for dårlig på å vise det. 

Jeg får utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere! Koselige og støttende kommentarer her på bloggen og Instagram, meldinger på sosiale medier og i tillegg er det mange av dere som kommer bort og sier det til meg. Dette er skikkelig hyggelig, og jeg blir kjempeglad hver gang! Jeg hadde ikke hatt den motivasjonen jeg har til å få til bloggen om det ikke var for dere. Dere gjør det så lett å gjøre det bra med alt det fine dere skriver til meg. Jeg lover at det gir meg ti hakk mer energi og ståpåvilje, og disse tilbakemeldingene veier femten ganger høyere enn hva en negativ gjør. Jeg vet at jeg er alt for dårlig til å svare dere, men jeg håper dere nå vet at jeg setter uendelig stor pris på dere alle sammen og er skikkelig takknemlig for at dere velger å følge med på bloggen min ❤

 

GJESTEINNLEGG: TØR Å VÆR DEG SELV

Dette er en tekst jeg ønsker å dele med dere av mange grunner. For det første er det snakk om et utrolig viktig tema, nemlig det å tørre å være seg selv fullt ut! Det å ikke være redd for å være den en er fordi andre har fordommer og mangler forståelse. Denne teksten handler om mot og hva som kan skje om man faktisk tar steget. Den er skrevet av en av mine beste venner, Thomas Forberg Knudsen. Jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen hans, men jeg ble virkelig rørt av teksten han skrev og derfor ønsker jeg å dele den med dere!

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

For snart 4 år siden stod jeg frem som homofil for familien min og alle vennene mine, noe som var utrolig tøft der og da. Jeg ante ikke hvilke reaksjoner jeg ville møte og hva folk ville si. Jeg var redd for at jeg kom til å bli mislikt eller om jeg kom til å miste venner eller familie.

Hele livet mitt har jeg kjent at noe ikke stemte, men jeg klarte aldri forstå hva det var før jeg ble litt eldre. Da jeg nærmet meg 18-19 år forstod jeg hva det virkelig var. Jeg hadde vært sammen med en jente i 4 år og jeg var absolutt forelsket, stormforelsket faktisk! Jeg hadde en sterk kjærlighet for henne, men etterhvert kjente jeg at følelsene havnet et annet sted. Jeg fikk følelser for en gutt. Jeg er fra en liten by som heter Larvik og der var det veldig få som var åpent homofil. Etter flere år med tanker og følelser, i sammenheng med at jeg var ferdig på videregående skole, følte jeg at tiden for å stå frem var kommet. Det eneste problemet var at jeg var skikkelig redd for hva folk kom til å si. Ville de mislike meg?

Det jeg kjenner at jeg blir utrolig forbanna og provosert av er mennesker som ikke kan godta folk for den de er. Hvorfor skal mennesker bli mobbet fordi de liker det samme kjønn? Hvorfor skal mennesker bli steinet eller pisket i hjel for å være det mennesket de er? Det er helt sinnsykt i mine øyne. Jeg blir så forbanna av tanken! Jeg er så utrolig glad for at jeg lever i et land hvor homofili blir godtatt av de fleste. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Vi er alle bare mennesker, og om du liker det samme kjønn så skal du vel få lov til det?Nå lever vi i 2017 og det er på tide at verden godtar alle mennesker for den de er. Jeg skulle bare ønske at fra man var liten skulle det være akkurat det samme hvilket kjønn man likte, og at man slapp "å stå frem" når man ble eldre for da føler man seg klar.

For min del har livet mitt vært som en dans på roser etter jeg stod frem som homofil. Jeg har enda ikke møtt noe hat eller noen som har trukket seg unna meg for den jeg er. Dette er jeg utrolig takknemlig for! Så mitt råd til alle dere mennesker der ute som ikke tør å stå frem fordi dere er redd for negative reaksjoner. Stå frem! Vær deg selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCOcam with q3 preset

Thomas Forberg Knudsen - @thomasknudsen

JEG SYNES DET VAR FLAUT Å TA BILDER





Jeg husker hvor ukomfortabel jeg var med å ta bloggbilder i offentligheten da jeg først begynte å blogge. Det var rett og slett skikkelig kleint. Jeg prøvde å finne bakgater uten mennesker, og hvis en eneste person kom gående i nærheten fikk jeg helt panikk og ville gjemme meg. Jeg synes det var så flaut! Hva tenker han eller hun om hva jeg driver med? Så kleint.

Nå forstår jeg virkelig ikke hva jeg tenkte med. Det er da ikke kleint å ta bilder på gata? Hvorfor i all verden skulle det egentlig vært det? I dagens samfunn er jo eksponering på sosiale medier nådd et skyhøyt nivå, og det er noe omtrent alle driver med. Det å dra frem et kamera er kanskje litt mer synlig enn å ta bilder med mobilen, men er det noe galt i å være synlig? Jeg tror det er janteloven som hadde satt seg fast i bakhodet mitt, men nå har jeg heldigvis kastet den på sjøen for lenge siden. Nå kan jeg stille meg opp midt på Karl Johan om jeg ønsker det uten å være flau eller redd for hva andre skal tenke. Jeg gjør det jeg vil, og om noen synes jeg er teit som drar opp speilrefleksen midt i gata for å ha et lite photoshoot får de bare synes det. I don't care. 

JEG VAR FORELSKA I EN SOM IKKE VILLE HA MEG

Dette er et innlegg jeg skrev for over to år siden... Dere vet, kjærlighetssorg og greier. Jeg havnet i en situasjon hvor jeg var skikkelig forelska i en som plutselig ikke ville ha meg, og ingen av vennene mine forstod situasjonen. Jeg var kjempeforelska, men i deres øyne var det ikke ekte fordi vi ikke var sammen. Det var i hvert fall slik jeg forstod dette. Dette er et veldig ekte, sårt og nært innlegg og jeg synes det er kjempeskummelt å poste det... But here we go. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Du har aldri vært ordentlig forelska. Du vet ikke hvordan det er. Vent til du selv blir dumpa.

Nei, jeg har ikke vært forelska som deg. Jeg fikk aldri den glade forelskelsen. Du vet den forelskelsen som får deg til å sveve på rosa skyer. Den forelskelsen som gjør at du går og smiler hele tiden. Den som gjør at det det bobler i deg av glede over å få være nær kjæresten din. Nei, jeg fikk aldri den, men kom ikke her og si at jeg ikke har vært forelska. For det har jeg. Skikkelig forelska. Men ikke som deg. Nei, for min forelskelse var ikke rosa. Den ga meg verken bobler eller smil. I hvert fall ikke lenge av gangen.

Min forelskelse var svart. Trist. Jævlig.

Jeg var forelska i en jeg ikke kunne få. En som ikke ville ha meg. Og jo, det var forelskelse. Tro meg.

Hvordan vet jeg det? Jeg klarte ikke tenke på annet enn han. Det gikk aldri mer enn et minutt eller to mellom hver gang. Og jeg smilte ved tanken. Litt i hvert fall. Til jeg kom på hvordan ting egentlig var. Det fantes ingen andre enn han. Alle andre var skygger som gled forbi. Ingen å bry seg om. Han var alt jeg ville ha. Ingen kunne måle seg. Kjærlighet gjør blind, ikke sant? Vel, den delen gjelder for oss alle.

Hjertet mitt vokste seg så stort at det gjorde vondt hver gang jeg var i nærheten av han. Hvis jeg hørte navnet hans måtte jeg smile. Et tåpelig smil. Fullt av håp. Jeg klarte ikke annet og jeg fantaserte om fremtiden. Selv om jeg visste at det ikke ville bli noen, men tenk hvis?

Det som gjør at jeg vet at jeg var forelska er sorgen. Den jævlige følelsen jeg satt igjen med når jeg virkelig skjønte at aldri skulle bli noe mer. Når han hadde sagt det klart og tydelig. For han ville jo ikke ha meg. Vi skulle aldri bli noe mer enn hva vi var der og da. Og hva var vel det?

Tomrommet, det ble fylt med smerte. En smerte jeg aldri har kjent maken til verken før eller siden. Og den varte lenge. Det er ikke lenge siden den forsvant helt. Det gjorde vondt. Ansiktet mitt var vått. Puta var svart. Jeg klarte nesten ikke puste. Jeg hadde ikke mer gråt igjen, men smerten vil fortsatt ut. Hvordan? Hvordan kunne jeg få det til å slutte? Det gjorde så vondt. Hele kroppen verket, brystet revnet. 

Jeg satt tennene i puta. Hardt. Jeg ville skrike, men da vekker jeg de andre. Ingen kan få vite om dette? Fordi ingen vil forstå.

Fortiden var ikke det verste. Tanken på fremtiden sprengte smerteskalaen. Vi fikk jo ikke en gang en sjanse. Jeg fikk ikke en ordentlig sjanse. Tenk på alt som kunne vært hvis vi bare hadde prøvd. Jeg vet ikke, men jeg tror det hadde vært bedre om jeg ikke var alene? Men jeg kunne ikke si noe. Hvem ville forstått? Husk at jeg har jo aldri vært forelska. Han var jo aldri min. Det er ikke ekte kjærlighet.

DYR CHAMPAGNE PÅ BYEN = MASSE PENGER

Noe jeg aldri har forstått, og sikkert aldri kommer til å forstå, er behovet for å vise frem hvor mye penger man bruker, da særlig på byen. Jeg er så lei av å se mystories av hvor mange flasker champagne til flere tusen kroner du velger å bruke pengene dine på. Hvorfor har man dette behovet for å vise frem hvor mye penger man da liksom har? For meg virker det som at det er nettopp dette du prøver å få frem. Sorry, men å vise frem at du kaster bort tusenvis av kroner på champagne på byen betyr ikke nødvendigvis at du har masse penger.  

Det at man foretrekker dyr drikke er helt greit, og dette innlegget handler virkelig ikke om kvalitet vs. kvantitet eller noe sånt. Dette innlegget handler om at jeg ikke klarer å forstå behovet for å vise det frem så veldig. Jeg er helt med på å legge ut et såkalt stemningsbilde av bordet, og hvis det er dyr drikke du har stående er det greit. Jeg la ut et slikt stemningsbilde i et innlegg for noen dager siden. Når det begynner å bli snakk om 4, 5 eller 6 snaps på rad hvor det eneste du gjør er å zoome inn på etiketten og posere med en flaske i hver hånd blir det for dumt. Hvorfor har du dette behovet for å vise frem hvor mye penger du svir av på en bytur? Er det status du prøver å oppnå? Får man virkelig det av å bruke masse penger på alkohol? Kanskje i noen kretser, men definitivt ikke i min. 

Hvis du er på byen bør du heller fokusere på å ha det gøy og å kose deg med de rundt deg. Ikke bruke hele kvelden på å spamme sosiale medier med hvor mange ganger du drar kortet eller posere med champagneflasken din hver gang du kjøper en ny. Det er så totalt uinteressant og for min del virker du bare som en veldig overfladisk person når mystorien din består av å flashe Moët og Dom Perignon i ti snaps på rad tre ganger i uken. 

 

TIL ALLE HATERS: HOLD KJEFT

Etter gårsdagens episode ble jeg faktisk irritert og litt lei meg over kommentarer jeg fikk! Kevin valgte å stå med meg som partner inn i finaleuken over Henote. Det var utrolig kjipt at vi havnet i den situasjonen fordi jeg skulle gjerne hatt med Henote, men når det først endte slik så ble jeg selvfølgelig glad for å bli valgt! Like etterpå begynte det å hagle inn med kommentarer på Instagram og innboksen på sosiale medier om hvor lite fortjent det var og mye annet stygt som handler om helt andre ting jeg ikke skal nevne her. 

Det at dere ikke liker PH-versjonen av meg er helt greit, men... Hvordan kan dere mene at det er ufortjent at jeg står i en finaleuke? Jeg har klart å komme meg gjennom elleve uker på Paradise Hotel, og frem til jeg fikk beskyttelse mot demonen hadde jeg ikke hatt en eneste fordel. Ingen fredning, ingen låsning, ikke noe oppdrag jeg har fått mulighet til å klare. I de første seks ukene stod jeg med Petter og var 100% trofast mot han. Det var aldri et alternativ for meg å bytte ut han, aldri, før han låste seg med Teele. Jeg har aldri dolket en partner i ryggen, men alltid latt de være trygge bak meg. Jeg havnet i en posisjon hvor menneskene rundt meg jobbet for å ha meg der, som i uke seks hvor Sofie gikk fra sin egen sikre partner for at vi begge kunne bli på hotellet. Eller som da guttene valgte å gi meg makten til å sende hjem noen i uke ti. Under Pandoras i samme uke skulle guttene dele ut komplimenter og en "fredning" til en jente. Alle sa fine ting om meg, at jeg var snill og god mot alle, at jeg jobbet for å ha mine der og at ingen av de ville gi meg fredningen som egentlig var en fredning. Jeg er klar over at dette ikke ble vist på tv, men det skjedde. 

Jeg blir faktisk skikkelig irritert og litt lei meg når så mange mennesker ønsker å dra meg ned i forbindelse med en situasjon som jeg er skikkelig stolt av! Fordi det er nettopp det jeg er, skikkelig stolt! Jeg er så fornøyd med å ha klart meg såpass godt der inne, og selv om dere ikke liker meg så gjorde de fleste av de andre deltagerne det. Det er en grunn til at Kevin valgte meg som partner inn i finaleuken. Det er fordi han mente han ville stå sterkere og få flere stemmer med meg. Det at folk nå faktisk begynner å snakke nedlatende om Kevin fordi han tok det valget han tok er bare helt utrolig! Dere har elsket han hemningsløst i 11 uker, men fordi han (som dere er så glad i og mener er såpass fantastisk) velger å stå med meg er han plutselig ikke så bra lenger. Altså, virkelig?

Nå begynner jeg å bli så dritt lei, og dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for min del. Jeg er skikkelig solt av å ha kommet meg til finaleuken, så vær så snill og bare hold kjeft om du ikke har noe pent å si. Jeg er stolt, glad og gleder meg masse til neste uke! Tusen takk til alle som støtter meg og kommer med fine ord og gratulasjoner. Jeg elsker dere ❤

DET ER DE SMÅ TINGENE SOM TELLER

Jeg merker at jeg må sette mer pris på tingene i livet mitt. Selv om jeg har mye å gjøre og er sliten til tider er det så mye bra i livet mitt. Jeg lever i et av de beste landene i hele verden på flere måter. Vi har et samfunn som bygger på å hjelpe hverandre og at alle er like mye verdt, samtidig som det er et av de tryggeste landene i verden. Jeg bor i en kjempefin og stor leilighet sammen med en av mine beste venner, har en jobb med flotte kolleger, har mulighet til å reise og oppleve ting og jeg har verdens beste venner. Det er lett å fokusere på nedturer og tunge dager, og det har jeg en tendens til å gjøre. Jeg må bli mye flinkere til å tenke på de gode tingene og hvor bra jeg faktisk har det i livet mitt! Det å sette pris på de små tingene i livet kan gjør en dag utrolig mye bedre. Bare det å dra en tur i parken med venner, nyte solen og kose seg i hverandres selskap kan gjøre at en litt kjedelig dag blir ganske fin!










 

BEGYNNER VI Å BLI VANT MED TERROR?

Det som skjedde i Manchester i går er så ubeskrivelig forferdelig og enda et at mange tegn på hvor syk verden er. Elendigheten tar aldri slutt, og terror er en forferdelig feig og fæl handling. Det å angripe en konsert hvor flertallet av tilskuerne er unge mennesker gjør det hele bare enda verre. Det er et angrep på de nye generasjonene som skal være med på å forme samfunnet videre. Unge stemmer, unge tanker som tenker nytt og spennende. Dette er enda et angrep utført på kveldstid i en Europeisk storby hvor innbyggerne er ute og nyter livet, friheten og tryggheten. 

For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere? 

Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer, hvorfor slikt skjer. 

Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli vant til dette. Jeg husker så utrolig godt da angrepet i Paris startet for rundt to år siden. Jeg satt oppe hele natten og fulgte med minutt for minutt, sjokkert og livredd. I går så jeg overskrifter om et høyt smell og døde mennesker på en konsert i Manchester. Jeg ble utrolig trist og sint, men ikke overrasket. Det skremmer meg. Begynner vi virkelig å bli vant med terror?

Terrorisme er så jævlig. Det er et helvete. 

JEG VIL BARE GRÅTE

Akkurat nå er jeg så lei av alt. Jeg vil bare legge meg i sengen, la tårene strømme og bli der til jeg ikke er lei meg mer. Det er for mye for meg akkurat nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg har ikke tid til noe av det jeg vil og bør gjøre til tross for at jeg sover maks fem timer hver natt. Jeg ligger oppe til sent langt utpå natten for å skrive blogginlegg, står opp tidlig for å poste de samtidig som jeg må rekker å trene, planlegge dagen, ta bilder, rydde, vaske, være sosial og ikke minst jobbe noe som tar åtte timer av dagen min. Det å skulle blogge og jobbe fulltid samtidig er utrolig vanskelig, og det er så beinhardt at jeg aldri kunne forestilt meg det uansett hvor mye jeg hadde prøvd. 

Det å blogge krever mye hardt arbeid, og ikke minst mye tid. Jeg vil være fornøyd med alt jeg velger å poste her på bloggen. Det vil si alt fra bilder til plassering av tegn i en setning. Jeg vil at det skal være bra fordi jeg nekter å gjøre noe halvveis. Hvis jeg først blogger så blogger jeg, og da skal alt være på plass. Bildene skal være bra og varierte, teksten skal være god og lettlest og alt skal henge sammen. Det at jeg jobber i åtte timer fem til seks dager i uken i tillegg til bloggen gjør alt utrolig mye vanskeligere, og det krever at jeg må jobbe ti ganger hardere. Jeg må stå opp tidligere, legge meg senere og tvinge meg selv til å fungere når jeg aller helst vil legge meg ned og bare glemme verden rundt meg.

Akkurat nå er jeg så sliten. Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut fremover, og for meg som planlegger alt til hver minste detalj er dette veldig stressende. Jeg må oppdatere alle sosiale medier til enhver tid, og det jeg legger ut skal være bra. Jeg må gjøre dette, nettopp fordi det er dette jeg vil drive med! Jeg elsker å blogge, og jeg elsker å få respons på det jeg deler. Jeg har blogget av og på siden jeg var seksten år gammel, og det er en grunn til at jeg aldri har klart å legge det fra meg. Jeg elsker det. Jeg elsker å skrive, jeg elsker å ta bilder og jeg elsker å kunne dele mine meninger og mitt syn på ting med dere. Jeg elsker å skape diskusjon og jeg elsker å få respons.

Det er bare det at alt skjer på en gang nå, og hodet mitt klarer ikke henge med. I det jeg blir ferdig med en ting kommer jeg på femten andre ting som skal gjøres, og i det jeg prøver å få oversikt dukker det opp ti nye ting jeg må gjøre. Fridagene mine er ikke lenger fridager, men dager som er fullbooket fra morgen til kveld. Når skal jeg få til å ta det med ro og leve det livet jeg vil leve?

Jeg vet at jeg må jobbe hardt for å oppnå det jeg ønsker, og det er jeg veldig innstilt på, men noen dager trenger man faktisk bare å legge seg ned i sengen og glemme at verdens utenfor rommets fire vegger eksisterer. 

JEG SKYLDER DEG INGENTING

Nå har jeg vært en del ute i det siste, og det er en ting som begynner å irritere meg litt... Dette har jeg egentlig tenkt på og irritert meg over i flere år. Ja, helt siden jeg ble gammel nok til å dra ut på byen. Jeg møter utrolig mang hyggelige mennesker som vil ta en liten prat, og det synes jeg bare er koselig. Vi utveksler noen setninger og etter et par minutter går vi hvert til vårt. Small talk på byen er ikke uvanlig, og de fleste av oss blir vel et par hakk mer sosiale etter et par glass vin. Det som er problemet er de som forventer noe mer bare fordi man snakker sammen eller fordi de velger å tilby meg et glass vin eller en drink som jeg gjerne takker ja til.

Hvis jeg står i barkøen og en hyggelig fyr begynner å prate meg meg så slår jeg gjerne av en prat for å få tiden til gå gå. Hva annet skal jeg gjøre i køen? Det er uansett hyggelig med litt small talk. Om han da tilbyr seg å kjøpe en drink eller et glass vin til meg er det utrolig hyggelig. Jeg takker pent og viser at jeg setter pris på det, men det betyr ikke at jeg da må henge med han resten av kvelden. Selvfølgelig er det mange som gjør dette nettopp for å være hyggelig uten å forvente noe mer, men så har vi de få som ødelegger moroa. Du vet de som spanderer en drink på deg og tror de fikk med deg på kjøpet. De som forventer at du nå kun skal ha øyne for dem, sitte med dem, snakke med dem og selvfølgelig bli med dem hjem. Beklager å måtte skuffe dere, men det å kjøpe en drink betyr dessverre ikke at du automatisk har sikret deg mitt selskap for kvelden. Det betyr at du har gjort en veldig hyggelig ting, og fått en fin mulighet til å starte en samtale hvor du kan vise at du er en hyggelig fyr (om du er det da...).

Så til dere som forventer en partner og et ligg for kvelden, bare slutt. Benytt heller muligheten til å starte en samtale så ser dere hvor det ender. 

HVORFOR MÅ JEG VÆRE REDD FOR Å GÅ HJEM ALENE?

Jeg er en person som liker å være selvstendig, og det å klare meg selv er noe jeg faktisk liker veldig godt. Det å kunne gå fritt og trygt rundt i byen jeg bor i er noe jeg skal kunne gjøre. Det er noe jeg vil gjøre. Det er noe jeg burde gjøre. Men kan jeg egentlig gå trygt hjem fra byen på natten, eller gå trygt hjem fra en venninne på kveldstid? 

Forrige lørdag skulle jeg hjem fra byen. Utestedet jeg var på ligger rundt ti minutter unna leiligheten min i gå-avstand. Allikevel var jeg veldig lite interessert i å gå hjem alene klokken tre om natten. Samtidig føler jeg at det er utrolig unødvendig å betale flere hundre kroner for en taxi når jeg både vil og kan gå. Da jeg fortalte vennene mine at jeg skulle gå hjem, nektet de. Jeg endte opp med å bli fulgt hjem fordi det er for farlig å gå hjem alene. 

Vi bor i en syk verden hvor det dessverre finnes enda sykere mennesker. Det er ikke trygt for kvinner å gå alene i tomme gater på kvelds- og nattestid. Ikke i små byer, og absolutt ikke i store byer. Hvis vi tenker på hvor mange kvinner det finnes i Oslo, og hvor ofte vi kanskje går hjem alene fra byen så er det ikke mange ganger det skjer noe. Men det skjer, og det gjør at jeg alltid går og tenker på dette om jeg havner i en situasjon hvor jeg går hjem alene og det plutselig er veldig få eller ingen mennesker rundt meg. Nå kan ikke hjelpe meg om noe skulle skje. Skal han mannen der overfalle og voldta meg? Skal den gjengen der rane meg? Jeg ender opp meg å være redd og jeg går og kikker rundt meg hele tiden. Det er ikke noe hyggelig, og det burde ikke være sånn. 

Det vil alltid finnes syke mennesker, og selv det er helt uforståelig for meg at det er mulig å utføre slike handlinger mot andre er det dessverre slik.Det burde være en selvfølge å kunne gå ute alene uten å være redd for at et annet menneske skal bruke tvang og makt for å ha sex med deg mot din egen vilje. Jeg skulle bare ønske at det var mulig å gjøre noe for å stoppe dette, eller i hvert fall gjøre det vanskelige for de å få det til. Jeg vet ikke hva eller hvordan vi skal få til dette, men noe må da kunne gjøres for å bedre situasjonen. Kan vi ikke sette opp lyskastere og videokameraer i hele byen? Neida, men vi lever i et av de beste landene i hele verden og med de ressursene som finnes i samfunnet vårt bør det finnes løsninger for å gjøre veien hjem tryggere for alle.



 

DETTE IRRITERER MEG

Folk med full handlevogn som spurter frem til kassen for å komme før meg og yoghurten jeg skal kjøpe. Dette er så utrolig irriterende! Jeg forventer ikke at du skal slippe meg foran den om vi står i køen, selv om det selvfølgelig er en hyggelig gest. Jeg synes derimot du kan unngå å ta en spurt for å rekke frem til kassen så du med dine 457 varer skal kunne bruke fem minutter på å handle, mens jeg hadde brukt 30 sekunder på å betale for min ene yoghurt.

Dere som ikke vasker etter dere i solariet. Altså, det er så ekkelt! Det tar virkelig ikke lang tid å strekke seg frem til sprayflasken, dra ut litt tørkepapir og tørke bort svetten din fra solariet jeg skal inn i rett etter deg. Æsj.

Folk som overser kassemedarbeidere som snakker til dem. Dette provoserer meg så sinnssykt mye! Det er så mange ganger jeg har stått bak voksne mennesker i køen til kassen på matbutikken. Det er måte på hvor mye jeg har å finne på? Jeg får selvfølgelig med meg at den hyggelige ansatte som sitter i kassen både hilser, prøver seg på litt small talk og spør pent om kunden ønsker pose og kvittering uten at kunden i det hele tatt enser personen! Koster deg det virkelig så mye å si hei, ja eller nei og ha det bra?

Barnevogner som tar opp hele gangfeltet? Jeg skjønner at dere vil dra på trilletur sammen, men bare fordi dere har barnevogn betyr ikke det at alle andre automatisk har vikeplikt for dere! Det går faktisk an at en av dere sakker av litt når dere møter andre mennesker så det er mulig å komme forbi uten å måtte gå ut i veien. Dere må ikke gå tre i bredden hele tiden.

Mennesker som er døds-sarkastiske og smiler søtt med «blid» stemme mens de egentlig er skikkelig frekke. Vil du være frekk så vær frekk, ikke kom med den «jeg later som om jeg er blid og søt, mens egentlig er jeg ekstremt nedverdigende og frekk mot deg». Vi ser gjennom deg, plis slutt.

FORTJENER JEG Å DØ PÅ GRUNN AV ET TV-PROGRAM?

Helt siden Paradise startet har jeg fått mye hat om man kan si det slik. Jodel har aldri likt meg, og etter hvert som programmet har gått på tven har jeg fått flere skikkelig stygge kommentarer. Det tok helt av etter å ha sendt Aleksander ut av Paradise Hotel, og jeg klarer som regel å ikke ta dette nær meg. Selvfølgelig er det ikke hyggelig at så mange mennesker der ute misliker meg såpass sterkt etter å ha sett meg i Norges mest kyniske tv-program, men sånn er det bare. Det er faktisk noe som følger med det å bli en offentlig person. Det burde ikke være slik. Selv om man er en offentlig person skal man ikke måtte finne seg i det vi ofte må, men det er dessverre en del av dealen.  

Jeg er fullstendig klar over at mange som kommenterer på blogger og Instagram er veldig unge mennesker, noe jeg ser når jeg går inn på Instagramprofilen deres og ser at de noen av de er født så sent som i 2006. Det er selvfølgelig eldre mennesker som også skriver hat, men akkurat det ser jeg ikke på som like alvorlig. Nei, du burde aldri skrive direkte stygge kommentarer om andre mennesker, men er du over 18 år bør du være oppegående nok til å forstå hva du driver med. Når du er elleve år gammel er det derimot ikke sikkert at du er like klar over hva du faktisk skriver. Jeg får kommentarer og meldinger på Instagram av veldig unge mennesker som skriver at de ønsker meg død, at jeg bør bli brent fordi jeg er en heks, at jeg er jævlig og at de hater meg. Dette skremmer meg skikkelig at så unge mennesker har fri tilgang til å skrive slikt til andre mennesker fordi jeg tror ikke de forstår hvor stor skade slikt kan gjøre. Om de skfriver slikt til meg skriver de det helt sikkert til hverandre også, og i den alderen er man så ekstremt sårbar.    

Jeg blir faktisk skikkelig redd for hva slags holdninger som finnes i samfunnet vårt. Mener dere virkelig at jeg fortjener å fordi jeg tok en avgjørelse dere ikke likte på et tv-program? Fortjener jeg å lide og miste retten til å leve fordi dere ikke liker hvordan jeg fremstår i et realityprogram? Forstår dere egentlig hva som ligger bak ordene "du fortjener å dø"? 

JEG SAVNER TIDEN DA 17. MAI HANDLET OM IS OG PØLSER

At det er 17. mai allerede i morgen kom faktisk som et lite sjokk på meg. Jeg er overhodet ikke forberedt! Vanligvis pleier jeg å planlegge hårfrisyre, henge opp bunaden, stryke skjorten, handle inn til champagnefrokost og alt som skal gjøre lenge i forveien. Nå sitter jeg her da, og har ikke gjort noen av delene. Heldigvis husket jeg å gå innom polet i lunsjen på jobb, hvis ikke hadde jeg troppet opp uten alkohol til årets festdag.

Egentlig er jeg ikke så glad i denne ungdoms-feiringen av nasjonaldagen vår. Jeg savner den tiden det handlet om å spise is og pølser fra kiosken hjemme på Tjøllingvollen. Vi hadde sekkeløp på gresset, og kjøpte lodd i bodene som var satt opp for anledningen. Vi løp rundt og koste oss, hørte på taler, snakket med kjente og kjære og veivet med flaggene våre. Da vi ble eldre tok vi turen inn til sentrum for å se på russetoget, som forøvrig ble dårligere og dårligere for hvert år. Når kvelden nærmet seg dro vi hjemover, tok av oss bunaden og fant frem grillmat og kaker. Det var bare kos og glede, og det er den følelsen jeg skulle ønske jeg fant tilbake til. Følelsen av ren lykke over å få ta på meg bunaden min, se alle de norske flaggene og feire landet vårt. 

Plutselig var det jeg som gikk i det dårlige russetoget etter å ha drukket to måneder i strekk. Skitten og fortsatt full vandret jeg oppover hovedgata i Larvik omringet av barn og eldre som fikk med seg en kjær 17.mai-tradisjon. Året etter handlet plutselig nasjonaldagen om fest og alkohol. Vi startet grytidlig og drakk oss gjennom dagen. Sånn er det vel blitt nå. Det handler om å feire friheten vår, og det er vel kanskje naturlig at det gjøres gjennom å feste.  Akkurat nå ser jeg egentlig frem til jeg blir voksen med egne barn. Da får jeg kanskje tilbake litt av den følelsen jeg selv hadde med sekkeløp, lodd, pølser og is. 

Ikke misforstå meg. Jeg elsker å kunne feire sammen med vennene mine som jeg er utrolig glad i! Vi har det veldig moro, og 17. mai er en dag jeg setter ekstra pris på å kunne tilbringe med de jeg liker best i hele verden. Vi koser oss og fester, og det er gøy. Det er bare en del av meg som savner gamledager..

MITT FORHOLD TIL SMINKE

Dette temaet er av en eller annen grunn veldig interessant for mange. Både gutter, jenter, gamle, unge og generelt veldig mange har en mening om noe så simpelt som sminke. Jeg har fått spørsmål om hvor mye sminke jeg bruker, hvordan jeg føler det er å gå uten sminke, og til og med hvorfor jeg bruker så mye sminke.

Jeg har alltid hatt et veldig avslappet forhold til sminke. Det var ikke før på slutten av ungdomsskolen jeg begynte å sminke meg litt. På dette tidspunktet var det vel snakk om litt mascara og foundation om jeg husker rett. Det var ikke slik at jeg sminket meg hver dag, men innimellom og om jeg skulle i bursdag eller noe annet litt utenom det vanlige. Helt siden jeg begynte med sminke har jeg synes at sminke er helt greit. Det er ikke veldig morsomt, men heller ikke så kjedelig at jeg ikke gidder å bruke noe tid på det. Sminke er ikke noe jeg interesserer meg for, men jeg skal innrømme at jeg synes det er veldig morsommere nå enn før! Jeg har begynt å bruke litt mer sminke, og sminker meg annerledes enn hav jeg gjorde før. Contouring var noe Kim Kardashian drev med, og for min del holdt det med litt maskara, foundation og pudder pluss eventuelt litt eyeliner om jeg skulle ut. Nå bruker jeg mer tid, og flere produkter enn tidligere og jeg synes faktisk det er litt morsomt!

Forholdet mitt til sminke er omtrent som før. Jeg kan godt gå uten, og jeg har sminkefrie dager flere ganger i uken. Før kunne det gå flere uker uten at jeg brukte sminke i hverdagen, men nå er det vel heller motsatt, men det er rett og slett på grunn av bloggen. Når jeg tar bloggbilder vil jeg som regel se best mulig ut og da kommer sminkemasken min på. Hadde det ikke vært for bloggen ville jeg nok gått mer uten sminke.

Selv om jeg bruker sminke oftere enn før er det ikke fordi jeg føler meg verre uten, eller fordi jeg føler at jeg må sminke meg. Det har blitt noe jeg synes er gøy, og det er mer «nødvendig» i hverdagen nå enn før om man kan si det på den måten. Jeg synes egentlig ikke at andres sminkebruk er noe andre skal legge seg for mye opp i. Det er en grunn til at en bruker så mye eller lite sminke som man gjør, og det er faktisk opp til en selv. Gjør det du føler deg komfortabel med, men jeg vil gi dere et lite tips! Prøv noen sminkefrie dager innimellom. Det er uavnt i starten, men etter hvert blir du vant med det og da er det skikkelig digg!

JEG KLAPPER I HENDENE SOM EN SELUNGE

Jeg er fullstendig klar over at mange irriterer seg over klappingen min. Altså, at det er så utrolig irriterende forstår jeg ikke helt, men greit jeg kan se det litt. Det vi alle kan være enige om er at det er en veldig merkelig greie jeg driver med. Jeg klapper i hendene som en selunge. Hvorfor?

Av en eller annen grunn klapper jeg i hendene når jeg blir glad. Det blir bare til at jeg får et lite lykkerus som kommer til live gjennom litt klapping. Jeg tror dessverre det hele begynte da jeg så Zach and Cody's Suite life. Husker dere den bortskjemte tenåringsjenta som var datteren til eieren av hotellet? London Tipton tror jeg hun het i serien. Hun holdt på meg sånn irriterende klapping som jeg driver med, og jeg tror dessverre det var på denne tiden jeg begynte med det. Da jeg var yngre var jeg ekstremt lett påvirkelig og la til meg alt mulig rart som folk rundt meg gjorde. Dette ble en av de tingene. 

Jeg har faktisk prøvd å slutte flere ganger, og de stakkars vennene mine har irritert seg i årevis. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn helt seriøst. Vennene mine har klart å leve med det i såpass mange år at dere bør klare å holde ut til min tid på Paradise Hotel er over. 

 

NÅR DU BLIR BEHANDLET SOM DRITT

I går innså jeg noe som jeg har hatt i bakhodet lenge, men bare skjøvet fra meg for å unngå å måtte gjøre noe med det. Jeg har faktisk behandlet min egen kropp som noe skikkelig dritt i det siste. Vi har ett liv og en kropp, og det er utrolig viktig å ta vare på dette!

Slik jeg har levd de siste månedene er ikke bra for kropp og helse i det hele tatt. I Mexico drakk jeg store mengder alkohol fire til fem dager i en vanlig uke, noe som er helt sinnssykt i mine øyne. Etter at jeg kom hjem har jeg fortsatt å drikke opp til flere ganger i uken, og i tillegg har jeg skulket trening og spist alt for mye fet mat og godteri. Jeg har vært direkte slem mot min egen kropp, og det jeg ser på som verst er definitivt alkoholen. Når jeg i tillegg plukker med meg godteri hjem fra butikken nesten hver eneste dag er det lett å skjønne at det ikke er bra. Jeg er spesielt opptatt av dette fordi det har vært en del sykdom i familien min, og det å ta vare på kroppen sin ved å spise normal sunn mat og å trene er noe jeg kan gjøre for å prøve å unngå sykdom. 

Jeg er egentlig veldig glad i å leve en sunn livsstil. Jeg elsker godteri, og da spesielt sjokolade, men normalt vil jeg begrense dette til helgekosen. Ikke spise det i større mengder hver eneste dag for det er faktisk ikke bra for kroppen min! Jeg savner det gamle livet mitt hvor jeg lagde meg ordentlig god, sunn middag, gikk turer, gledet meg til å dra på trening og begrenset kosen til helgen eller spesielle anledninger. Nå om dagen føler jeg meg bare tung og sliten. Huden min har blitt uren, og jeg merker at energien er på et mye lavere nivå enn tidligere. Jeg forstår bare ikke hvorfor jeg ikke klarer å komme meg tilbake til der jeg vil være. 

Dette handler ikke bare om vekt og fett på kroppen, men livskvalitet og helse! Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg trener og spiser sunt. Hverdagen min blir utrolig mye lettere, jeg er gladere og full av energi. Etter å ha løpt i går og endelig innsett hvor dårlig form jeg faktisk er i tror jeg at jeg kan klare å snu dette. Jeg tar det steg for steg, og etter en stund håper jeg å være tilbake i min tidligere livsstil. Det å behandle noen som dritt er ikke greit, og i hvert fall ikke seg selv og sin egen kropp!

 

"DU SER ANNERLEDES UT NÅ"

Jeg har fått kommentarer på at jeg ser så annerledes ut nå i forhold til inne på Paradise Hotel. Det kan jeg forstå fordi jeg har ilagt meg en del vaner jeg ikke hadde tidligere. Det er også ganske vanlig at man ser annerledes ut på bilder og i virkeligheten enn på tv. Det har i hvert fall jeg fått høre mye etter at jeg kom hjem fra Mexico og møtte folk som kun hadde sett meg på tv.

Før jeg dro til Mexico vurderte jeg å gjøre ting som å sette på negler og vipper, men kom frem til at det bare var dumt med tanke på at jeg ikke ville få mulighet til å fikse på det jevnlig der. Nå har jeg satt i hårextention, fått meg negler og vippeextention så det gjør kanskje at jeg ser litt annerledes ut. I tillegg gikk jeg veldig mye uten sminke på Paradise, og derfor kan det se ganske annerledes ut når dere ser meg med masse sminke på bilder her på bloggen eller møter meg ute på byen fullt stylet. Det er ikke så veldig rart. 

Jeg husker at jeg fikk et lite sjokk da jeg så meg selv på tv for første gang. "Herregud, er det sånn jeg virkelig ser ut?", speilet og kameraet må jo vise et helt forvrengt bilde av sannheten. Nå som jeg har vendt meg til å se meg selv på tv ser jeg jo at det er meg. Jeg synes ikke jeg ser så veldig annerledes ut nå lenger, men de første ukene var jeg faktisk litt satt ut. Det var jo meg, men jeg synes selv at det ikke lignet helt. Jeg trodde det bare er fordi det hele var veldig uvant, men da jeg fikk høre fra flere at jeg er ganske ulik i virkeligheten tenkte jeg at det kanskje lå noe i det allikevel. 

Alt i alt synes jeg ikke at jeg har forandret meg så veldig mye. Hovedforskjellen er nok håret. Det gikk fra å være kort og tynt etter å ha bleket det ihjel, til å plutselig bli langt og fyldig med extention. Hår har mye å si når det kommer til utseendet, og du kan jo tenke deg hvor annerledes du selv ville sett ut med langt hår om du har kort nå, eller motsatt. Jeg tror nok dette spiller stor rolle når folk kommenterer at jeg ser annerledes ut nå, men jeg vet ikke. Kanskje jeg har forandret meg litt mer enn hva jeg klarer å se selv?

JEG HAR ALDRI FESTET SÅ MYE

Livsstilen jeg har hatt siden jeg kom hjem fra Mexico er veldig uvant for min del. Jeg har festet mer enn hva jeg har gjort noen gang i hele mitt liv. Det verste er at jeg har ikke festet så mye, men jeg har vært ute på byen minst en gang i uken siden jeg kom hjem. Jeg er egentlig ikke en party-jente, og før var jeg ute kanskje en gang annenhver måned. På den tiden syntes jeg faktisk ikke det var så veldig gøy å feste, men da var livet mitt også helt annerledes enn hva det er nå. 

Jeg har hatt en ganske usunn livsstil tidligere, men klarte heldigvis for både helse, sjel og kropp å snu dette. Jeg begynte å spise bedre og sunnere mat. Jeg sluttet å bruke kollektivtransport og gikk over til å gå overalt uansett hvor langt det var. Det tok meg 45 minutter å gå hjemmefra til jobb hvis jeg jobbet i Bogstadveien, noe jeg gjorde flere ganger i uken. Jeg kom ordentlig i gang med trening og trente fire til seks ganger i uken, og jeg elsket det! Jeg ble organisert, ryddig og mye lykkeligere enn hva jeg var tidligere da jeg spiste mye mer usunt og kjøpte godteri flere ganger i uken. Jeg kunne finne på å lage meg brownierøre på en onsdagskveld og spise opp alt sammen fordi jeg kjedet meg. Det er sånne ting man kan gjøre innimellom, selv om akkurat dette er litt spesielt, men når det blir en vane er det ikke bra i det hele tatt. 

Det at jeg ble eldre fikk meg til å forstå at jeg også skal bli gammel en gang. Jeg bestemte meg for å begynne å ta bedre vare på kroppen min, og la om livsstilen helt. Det førte til at jeg fikk det mye bedre i hverdagen. Jeg ble gladere, hadde mer energi og hadde skikkelig orden på livet mitt. Det å konkurrere med meg selv på trening ga meg mestringsfølelse og det å spise sunt ga meg energi. Kroppen ble strammere og huden min ble ren og fin. 

Nå begynner jeg å stresse med hvordan jeg har levd i snart fire måneder. Ja, jeg er litt i gang med treningen og jeg spiser som regel sunt. Det er bare det at jeg igjen skeier ut flere ganger i uken med godteri. Jeg drikker alkohol som er noe av det verste du kan gjøre mot kroppen din alt for ofte, og da ender jeg fort opp med å kjøpe med fet nattmat hjem og junkfood dagen derpå. Jeg kan ikke fortsette slik som jeg gjør nå, men samtidig er det vanskelig fordi jeg vil være med på ting som skjer. Jeg tror rett og slett at jeg bare må bli ordentlig streng med meg selv, og fortsette der jeg slapp før jeg reiste til Mexico med trening og normal sunn kost. 

Det er vanskelig, men jeg er viljesterk og nå skal jeg rett og slett bestemme meg for at jeg skal klare dette!

VI KVINNER ER MER ENN NOE DU KAN PENETRERE

Det var innsjekk på Paradise Hotel i går, og det er alltid like spennende. Denne gangen kom det to deltakere, og ikke bare en som det vanligvis gjør. Fineste Isabelle sjekket inn, noe jeg vet mange har ventet på. I tillegg kom Morten S, som er en veldig hyggelig gutt, men jeg må innrømme at jeg reagerte på hvordan han uttalte seg om jenter i introvideoen sin. 

Jeg begynner generelt å bli dritt lei av å høre gutter omtale jenter som eiendom eller objekter. Det blir blant annet sagt at jenter skal brukes, de skal ligges med, og de skal også brukes på kjøkkenet. Hva faen er det du sier? Beklager uttrykket, men jeg har faktisk ikke noe bedre å komme med akkurat nå. Jeg er overrasket over at det fortsatt finnes slike holdninger blant norsk ungdom. Paradise Hotel har et ganske ungt publikum, og hva slags holdning er det som spres ved slike ting? Jo, det er en nedverdigende og kvinnefiendtlig holdning som ikke bør aksepteres av noen i år 2017! 

Det finnes nok av gutter som allerede omtaler jenter som objekter. Vi er en 7'er, vi er en digg rumpe, vi er de syke puppene og vi er et ligg. Vi trenger ikke flere gutter og menn som snakker om oss på denne måten. Dessverre føler jeg at dette er en helt vanlig ting blant unge gutter.

Senest for to dager siden hørte jeg en historie om et lite tettsted i Norge hvor unge gutter bytter nakenbilder av jenter som om det var Pokemon-kort. Hva i all verden er det for noe tull? I så ung alder, og på små steder er det utrolig viktig å føle at man er med i gjengen og at man er en av de kule. Ting som dette presser for det første disse unge jentene til å ta nakenbilder, og sende de videre, men det presser også unge gutter til å be om de for så å bytte de bort. Du er jo ikke med i gjengen om du ikke har noen nakenbilder av den fineste jente i klassen du kan bytte mot den fineste i parallellklassen. Dette er så sykt!

Ved å si at kvinner skal brukes støtter man slike holdninger som på lang sikt kan være veldig ødeleggende for unge mennesker. Vi kvinner er absolutt ikke verdt noe mindre enn en mann, og tro meg kjære gutten min, vi er mye mer enn en kokk på kjøkkenet og noe du kan penetrere. 



 

TANKER UTEN FILTER

Jeg merker at jeg trenger å lufte litt tanker, så her kommer et ordentlig ufiltrert innlegg hvor jeg bare skriver det som dukker opp i hodet mitt. Det er derfor jeg skriver, fordi det noen ganger blir for mange tanker og jeg trenger å sortere de ut. Jeg trenger denne bloggen til nettopp dette, men jeg merker at jeg har holdt litt igjen siden jeg kom hjem fra Mexico. Nå er det slutt, og jeg skal begynne å bruke bloggen til å lufte tankene mine så ofte jeg trenger det, for det er faktisk derfor jeg startet den!

Det å gå fra å være helt ukjent, og bare vanlige, lille meg, til å plutselig bli gjenkjent på gata av totalt fremmede er veldig rart... Jeg trodde jeg var forberedt på hvordan det ville bli, men det var jeg så absolutt ikke. Det er så lett å se for seg hvordan en situasjon vil være, men når man faktisk står der er det som regel helt annerledes enn hva man trodde på forhånd. Slik har det i hvert fall blitt for meg.

Jeg klarer ikke bli helt komfortabel med det å bli gjenkjent, men det er kanskje fordi det er såpass nytt. Jeg håper det, for hvis jeg skal være så utilpass hele veien kan det bli ganske slitsomt.  Nå er jeg der at jeg må ha ørepropper i ørene og solbriller på hvis jeg går ute alene. Går jeg sammen med andre er det ikke et problem, men hvis jeg går alene føler jeg meg på en måte veldig liten. Jeg føler meg stirret ned, selv om det kanskje er en av tjue som faktisk kjenner meg igjen. I tillegg føler jeg at jeg må ta på meg sminke om jeg skal ut av døren. Jeg er egentlig veldig chill på akkurat dette, og pleier aldri å bruke sminke, i hvert fall ikke mye, med mindre jeg skal noe.  Jeg prøver å "ta tilbake" livet mitt og gå uten sminke om jeg bare skal et ærend i byen, men jeg føler jeg skikkelig dårlig noe som er veldig ulikt meg og totalt unødvendig. For det første går jeg uten sminke omtrent hele tiden på Paradise, og i tillegg er det faktisk sånn jeg ser ut så det er ingen grunn til å føle meg dårlig, men det har blitt sånn i det siste og jeg liker det ikke. 

Det er veldig mange søte der ute som kommer bort for å ta bilde eller snakke med meg, og det synes jeg bare er skikkelig koselig! Jeg blir veldig glad, og setter stor pris på alt det fine dere sier til meg. Det er veldig mye bedre når dere kommer bort og sier hei, i stede for å stirre og hviske. Da blir jeg faktisk veldig ukomfortabel fordi jeg aner ikke hva dere sier om meg. Har jeg glemt å ta på maskara på et øye? Henger det dopapir fast i skoen min? Jeg blir så stressa! Antakeligvis er det ikke noe farlig i det hele tatt, men jeg overtenker alltid alt.

Det som er enda verre er når dere bare roper ut "Paradise Hotel", eller går bak meg og snakker høyt om det. Jeg har propper i ørene og later som om jeg ikke hører det, men det gjør jeg som regel og det er ikke moro. Kom heller bort og snakk med meg eller ikke si noe. Jeg er et helt vanlig menneske, og bare tenk om noen skulle holdt på sånn med deg selv. Du hadde nok blitt ganske ukomfortabel. 

Nå skal det sies at alle jeg snakker med bare sier positive ting, og det er veldig koselig! Det betyr mye mer for meg enn negative kommentarer som blir postet på bloggen, Instagram eller Jodel. Meningen til dere som faktisk møter meg og får et inntrykk av hvordan jeg faktisk er betyr veldig mye mer enn en anonym kommentar på et nettsted. 

Jeg tror jeg bare trenger å slutte å tenke en liten stund, bare være meg selv og glemme alle rundt meg som jeg ikke kjenner. Jeg er fortsatt meg, og jeg må faen meg klare å dra på trening, gå på butikken eller gjøre et ærend i byen uten sminke om det er det jeg vil. Jeg må rett og slett bare skjerpe meg, for nå begynner jeg å bli ganske oppgitt over meg selv. 

hits