Tanker

DET FINNES IKKE NOE MORSOMT MED ANOREKSI

Nå er jeg igjen i sjokk og ganske irritert over hvor uvitende og korttenkte enkelte mennesker er. Denne gangen er det takeaway-restauranten Sidhu Golden Fish & Chips England som vekker disse følelsene i meg. Jeg blir kvalm av å lese hvordan de har valgt å reklamere for sin nye, tynne pizzabunn. 

Takeaway-restauranten har valgt å bruke en karikatur av Victoria Beckham med et slags misse-bånd over en beinete kropp hvor det står «anorektisk moteikon». I tillegg har de lagt på en pil mot Beckham og teksten "dette er ikke tynn", og en annen pil mot pizzabunnen som visstnok er beskrivelsen på tynn. Hele greia gjør meg kvalm. Hvordan kan noe se dette som morsomt? For det første er det utrolig respektløs mot en flott dame som til tider har vært veldig skummelt tynn. Det å gjøre narr av at hun er tynn, om det skyldes en spiseforstyrrelse eller ikke er utrolig skamfullt og ikke greit på noen som helst måte! 

De kaller pizzabunnen for Victoria Beckham-bunnen for å illustrere hvor utrolig tynn den er. «Vår nye Victoria Beckham-bunn er kun to millimeter tynn» er også brukt på denne grufulle plakaten. Det hele topper seg når eieren av restauranten går ut i media for å svare på det faktum at Victoria faktisk saksøker kjeden, noe jeg støtter henne fullt ut i.

 

A post shared by El Maz (@eslomaz) on

 

"It pushes the boundaries and encourages people to come in and try the pizza. People will remember it and tell their friends about it. It gets a lot of smiles off people and that is what we want."

Han klarer å lire ut av seg en del uttalelser for får meg til å lure på hvilken verden han lever i. Han sier blant annet at han og staben har full forståelse for alvorligheten av spiseforstyrrelser, men at han ønsker at kundene skal se det hele i kontekst og at det er ment som en morsom greie. Ja okei, en spiseforstyrrelse som kan forårsake beinskjørhet, forstoppelse, nyreskader og i verste fall hjertestans. Du kan faktisk ikke gjøre dette morsomt i noen kontekst. Dere burde lagt dere flate, skammet dere og fjernet plakaten som i utgangspunktet aldri burde blitt laget!


 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

ER DET IKKE PÅ TIDE AT VI SER MENNESKET?

Jeg reagerte som andre sterkt da jeg leste om hetsen Sophie Elise og motspilleren hennes fikk i kommentarfeltet under YouTube videoen deres. Jeg registrerte alt som skjedde i etterkant. Jeg leste avisartiklene, blogginnleggene, kommentarene og poster på sosiale medier. Er dette virkelig? Skjer dette på ordentlig? For å være helt ærlig kunne jeg ikke forstå det. Jeg var sjokkert, og jeg var sint. Allikevel tok det flere dager før jeg valgte å uttale meg om saken. Jeg fikk melding av en venn som synes jeg burde skrive om saken. "Nå er det så lenge siden, det blir rart å plutselig skrive noe nå". Det var min første respons. Så fikk jeg tenkt meg litt om... Nei, det er ikke rart å skrive om dette nå. Det er aldri for sent å stå opp for det man tror på, si det man mener og motsette seg hets, diskriminering, rasisme og nazisme. Det er aldri for sent å bruke stemmen sin!

Jeg er naiv. Det er det første jeg skal innrømme. Jeg trodde ikke det å publisere en video av en mørkhudet mann og en hvit kvinne ville skape sterke, negative reaksjoner. For å være helt ærlig tenkte jeg ikke over dette. Jeg så musikkvideoen og tenkte, for en kul video. Er det jeg som lukker øynene til vanlig og ikke ser hva som foregår i landet vårt? I så fall må jeg få åpnet de med en eneste gang. Jeg skal aldri lukke øynene for virkeligheten. Aldri. Det foregår rasisme i forskjellig grad hver eneste dag, hele tiden. Skulende blikk sendes fra den eldre damen med pelskåpe og perlekjedet mot den mørkhudede moren og hennes to barn i butikken. "Sånne som dem". "Hvor er du egentlig fra?" "De hører ikke hjemme her." 

Skjermdump YouTube

Jeg har vært så priviligert at jeg aldri har måttet beskytte eller forsvare min identitet og min hudfarge, og det gjør vondt å se at mennesker rundt meg stadig må gjøre nettopp det. Er det ikke på tide at vi ser mennesket? Dere lar farge på huden avgjøre hva dere mener om en person. Det er jo bare helt latterlig! Hvilken rolle spiller det? Hvilken rolle spiller det hvilken farge man har på hud, øyne eller hår? Vi er fortsatt mennesker alle sammen, og vi er alle like mye verdt. Jeg blir så lei meg, og det verker i hjertet mitt når jeg innser hvor vanlig dette er og hvor stort hatet er. Jeg blir lei meg på vegne av alle som må stå strake i ryggen og tåle dette hver eneste dag bare fordi de ser ut som de gjør. Jeg er lei meg på grunn av hatet. Jeg er lei meg fordi dere er så sinte og lar det gå utover andre. Hva er det med den mørke hudfargen som gjør deg så sint? Hva gjør at du blir så blendet av hat at du ikke klarer å se kunsten og kjærligheten i videoen?

YouTube og Vevo valgte å stenge kommentarfeltet på YouTube fordi det som står skrevet ikke er forsvarlig. Da er det snakk om ganske grove kommentarer. Det at slike tiltak må settes i gang viser hvor stort dette problemet er, og det får meg til å tenke. Tenk at en nynazistisk gruppe fikk demonstrere og gå marsj i en norsk by for bare noen dager siden. Tenk at de var så mange. Tenk at dette er de samme menneskene som hater motspilleren til Sophie Elise fordi han er mørkhudet, og de samme som hater henne fordi hun spiller forelsket i han. Tenk at dette skjer i 2017.

Skjermdump Youtube

Nå må vi virkelig ta oss sammen, bruke stemmen vår, bruke fornuften vår og stå imot alt dette hatet! Vi kan ikke la dette skli forbi, og derfor er jeg utrolig glad for å se at mediene skriver om dette. De skriver ikke en sak, men to saker og tre saker. De følger opp, fordi vi skal ikke la dette bli en vanlig ting. Når slike kommentarer dessverre publiseres skal vi i hvert fall skape en helvetes motreaksjon, og det er akkurat de vi gjør nå. 

TYREFEKTING MÅ VÆRE LOV FORDI DET ER TRADISJON

Det er sommer, det er festivaler og i Spania og andre deler av Sør-Europa er det igjen tid for festivaler og show som inneholder tyrefekting. Dette er en forferdelig tradisjon som tar både menneskeliv og dyreliv. Tyrefekting er underholdning som går ut på å plage og torturere okser ved å hisse de opp, og vi ser stadig bilder av blødende okser som blir skadet eller må bøte med livet om ikke den såkalte matadoren blir spiddet først. Det er helt sykt at dette er noe man fortsatt ser på som underholdning i 2017. 

Senest i dag leste jeg en artikkel om en okse som stanget seg selv til døde etter å ha fått hornene påtent! Den stakkars oksen kom seg til slutt løs, men stanget seg selv til døde i frustrasjon og forvirring. Dette var en del av en festival som ble holdt i Spania. Hvordan kan dette være greit? Det er lov å tenne på et dyr og se det begå selvmord fordi det er underholdende og en del av en gammel tradisjon. For all del, la oss ikke bryte opp tradisjoner for å sikre på dyr og menneskers sikkerhet. 

Da Catalonia slo et slag for oksene og innførte et forbud mot tyrefekting for ti år siden vakte det stor oppsikt, men det var jo utrolig bra! Endelig er det noen som går foran i Spania og sier at dette ikke er greit. Dessverre er det en ekstremt trangsynt grunnlovsdomstol i Spania som endte opp med å bryte opp dette forbudet med begrunnelse i at Catalonia gikk imot en nasjonal lov som er til for å beskytte tradisjoner. VIRKELIG?

Det har ingen verdens ting å si at dette er en 400 år gammel tradisjon. Det var også vanlig å ha slaver før, skal vi la det være lov nå da siden de gjorde de i gamledager? Skal vi brenne mennesker vi tror er hekser på bål også, siden det var noe man gjorde i gamledager? Nei, for faen det skal vi vel ikke! Det at dette ble gjort i gamledager er ingen unnskyldning for at det fortsatt holder på. Heldigvis har både slaveri og heksebrenning blitt avskaffet, men tyrefekting som er alvorlig dyremishandling er fortsatt pågående. Det å bruke at det er tradisjon som et argument for at det skal være lov er jo helt håpløst. Samfunnet utvikler seg, og med det slutter man ofte med ting sm strider mot menneskers- og dyrs rettigheter. 

Dette burde ikke være lov, og tyrefekting bør bli ulovlig over hele verden!


Har dessverre ikke et bilde av tyrefekting (merk: ironi), så her er et bilde av meg i en trapp. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

 

JEG LEVER MIDT I RUSEN

Det er en trapp som ligger et lite stykke fra leiligheten min. Jeg tror den tilhører en form for utdanningsinstitusjon, det står noe med lærer på den. Jeg husker ikke helt. Bygningen er veldig fin, og ganske ny. Jeg går forbi og det første jeg ser er en haug av brukte sprøyter og emballasje. Det er ikke snakk om to-tre sprøyter. Nei, det er minst ti. Jeg går videre, og rett foran inngangen til bygningen ligger det enda en haug med akkurat det samme. Sprøyter, emballasje og søppel. Noen ganger sitter det mennesker og ruser seg der. Dett helt åpenlyst, rett foran meg og alle andre som går forbi. 

På vei til butikken møter jeg på minst tre åpenlyse dealere. Ofte står de og dealer i det jeg smyger meg forbi og prøver å lukke øynene for det som skjer rett ved siden av meg. De står midt på fortauet uten å ense menneskene rundt seg, uten noen tegn til å prøve å være diskré. Det er sikkert fem til på veien som jeg ikke legger merke til. Det skjer over alt, rett rundt meg. Ved inngangen til butikken står det en mann og fyrer opp under et flak av aluminiumsfolie. Han står og ruser seg rett foran meg og alle andre som rusher forbi på vei til eller fra noe. Igjen er det helt åpenlyst og igjen prøver jeg å lukke øynene. 

Tidligere på dagen gikk luftet jeg Celine langs Akerselva. Jeg hørte på musikk, men telefonen min gikk tom for strøm i løpet av turen. En mann stopper opp et stykke foran meg i bakken. Jeg tenker at det var et tilfeldig sted og stoppe, og han stirrer nervøst på meg og flakker med blikket før det fester seg på noe annet. Blikket hans finner en annen mann som kommer frem fra bak buskene. Begge kikker på meg, men jeg later som om musikken fortsatt fungerer og at Celine har min fulle oppmerksomhet. Jeg var selvfølgelig nysgjerrig på hva som skulle skje, selv om jeg innerst inne forstod hva som foregikk. I det jeg gikk forbi hørte jeg mannen fra buskene snakke. "Jeg kan skaffe hasj, jeg kan skaffe..." Det var alt jeg rakk å høre, og det er egentlig like greit. Jeg hater å være vitne til dette fordi jeg vet ikke hvor mitt ansvar ligger, og jeg er redd for hva som kan skje om de forstår at jeg forstår. 

Jeg lever midt i rusen. Jeg lever i en verden av andres rus om det gir mening. Det foregår dealing langs hele gangveien og mennesker ruser seg på gatehjørner, bak stolper, på trapper og på benker. Det ligger brukte sprøyter langs fortauet og på de fleste trapper i nærheten. Dette er ting som alltid har vært fjernt for meg, men nå har det blitt en del av hverdagen min til tross for at jeg ikke har noe med det å gjøre. Det skjer ikke at jeg går ut av leiligheten uten å se enten en sprøyte, noen som dealer eller et menneske som ruser seg. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig. Det er helt uforståelig for meg hvordan jeg faktisk klarer å lukke øynene for dette hver eneste dag. Hva skal jeg ellers gjøre? Jeg må leve med dette fordi ingen bryr seg om at det deales åpenlyst langs hele Storgata og halve Akerselva. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

MITT LILLE LAND

I dag er det seks år siden angrepet mot regjeringskvartalet og Utøya fant sted, og alle mine tanker går til pårørende og ofre for denne forferdelige hendelsen. Jeg som mange andre husker akkurat hvor jeg var da jeg fikk vite om dette, og hele den kvelden vil alltid sitte limt fast i hukommelsen min. Da dette skjedde var jeg 16 år gammel, og da som nå brukte jeg det å skrive som en måte å få utløp for følelser og tanker på. Nå vil jeg dele et innlegg med dere som jeg skrev noen dager etter 22.07.11.
 
 


Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si. Helt ærlig så er jeg tom for ord, og tom for tårer. Det er sjelden jeg ikke klarer å bruke ord til å uttrykke meg skriftelig, det har faktisk aldri skjedd før. Men nå, i disse dager, etter alt som har skjedd er jeg rett og slett tom. Jeg kan ikke tro det. Jeg begynner å lure på om jeg fortsatt er i sjokk, eller om fredagens hendelser faktisk har gått opp for meg.
Vi lever i Norge. Dette er mitt hjem, jeg føler meg tryggere her enn noe annet sted. Det er i dette landet jeg er født og oppvokst. Jeg er født og oppvokst i viten om at det er trygt her. Det er det jeg alltid har følt. Krig, terror og vold er ikke det som først tenkes om noen nevner Norge. Det er heller trygghet, medmennesker, kjærlighet, rikdom, natur, vakkert og flott. Ingen så dette komme.
 
22.07.2011 har blitt omtalt som Norges 11. September. Vi vet alle hvor vi var den dagen, hva vi gjorde og hva som skjedde da nyheten kom frem til oss. Jeg for min del var på jobb. Det var den mest hektiske dagen jeg noen sinne har hatt. Det virket som om hele Larvik ville ha i seg fastfood denne fredagen. Det var regn og luften var tung. Jenta som sjekket inn på jobb klokken elleve var ikke redd for landets sikkerhet, redd for å miste venner eller redd for å bli utsatt for grufulle ting her i sitt eget land. All den tryggheten forsvant i det jenta kom ut av jobb, satte på radion og fikk høre nyheten om at en bombe hadde gått av, og at voksne, ungdommer og selv barn hadde blitt skutt på Utøya ni timer etter at hun kom.

Det første som traff meg var sjokket. Jeg ville ikke tro det. Jeg forstod det ikke. "Dette er Norge, slikt skjer ikke i Norge". Det var setningen jeg gjentok i to dager etterpå. Jeg satt og så nyheter non-stop resten av kvelden og utover natten. Da jeg la meg var antall døde ti, og da jeg våknet opp var det 84. Uforståelig og sykt. Det var ikke før da jeg forstod omfanget, og hvor mange dette hadde rammet.
Redsel, tårer, sinne, men mest av alt usikkerhet og vansker for å forstå. Under statsministerens tale samme kveld som angrepet fant sted fant jeg meg selv med tårer nedover hvert kinn. Jeg kikket bort på venninnene mine, og jeg så det samme hos dem. Vi ble alle rørt av ordene han sa, og hvordan han taklet situasjonen på.
 
"Dere skal ikke få ødelegge oss.
Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.
Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.
Ingen skal få bombe oss til taushet.
Ingen skal få skyte oss til taushet.
Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge."

- Jens Stoltenberg
 
I dag var dagen for å sørge, men også for å vise vår støtte til alle som er involvert. Rosetok, fakkeltog og nedlegging av blomster og lys. Over hele landet har vi markert og vist vår støtte. Her i Larvik deltok vi i kveldens fakkeltog. Jeg har faktisk aldri sett så mange mennesker på torget som i dag. Det er utrolig å se hvordan vår befolkning takler dette på. Vi viser kjærlighet og støtte mer enn noen gang. Det er fantastisk og rørende. Jeg er stolt av å være Norsk!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

FLYTTE TIL BARCELONA

I går fikk jeg følelsen av at jeg bare trenger å komme meg bort. Det er alltid noe som forteller meg at jeg trenger å dra. Jeg trenger å komme meg bort fra Norge. Det er ikke her jeg skal være akkurat nå. Det kan godt være fordi jeg var så innstilt på å flytte til Australia, men samtidig så var det jo en grunn til at jeg tok steget og søkte meg inn på skole der. Allerede da ville jeg bort. 

Akkurat nå, og egentlig ofte, så ser jeg på Oslo som grått. Det er ingen farger her. Oslo skal kanskje være en av Norges mest spennende byer, men for meg er den ikke hva jeg trenger. Denne byen er ikke meg, og det er ikke her jeg hører til. Jeg trenger varme, farge og glede. Jeg trenger en by med liv! Plutselig fant jeg meg selv søkende etter jobber i Barcelona. Jeg aner ikke hvorfor det ble akkurat den spanske storbyen, men noe fikk meg til å tenke at det var et sted jeg kan trives. Det ble med Google-søket, men følelsen og tanken om å røre på meg er absolutt til stede. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje, men jeg håper jeg ender opp med å flytte fra Norge om ikke så alt for lenge. Jeg trenger noe nytt og noe annerledes. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

SELVFØLGELIG SKAL DU DUMPE KATTEN DIN FOR Å FERIERE

"Sommeren er høysesong for dumping av dyr". Jeg går inn på en artikkel via Facebook og det første som møter meg er den setningen. At sommeren er høysesong for dumping av dyr. Virkelig? Jeg mener at du må være hjerteløs for å klare å dumpe et dyr. Du vet at de har følelser? At de knytter seg til deg som eier? At de blir glad i deg? De stoler på deg, fordi du er alt de har og du er deres trygget i hverdagen. Det er deg de kommer til for kos og mat. Du er deres hjem.

Allikevel velger noen å rett og slett sette fra seg dyrene sine i grøftekanter, på campingplasser, utenfor hytter og gudene vet hvor. Hvorfor? Fordi dere ikke har tid til å passe på katten deres i sommerferien? Nei, selvfølgelig ikke dere skal jo til Spania for å sole dere og drikke sangaria mens hjemløse katter flyr rundt bordene på desperat leting etter mat - akkurat som din katt nå gjør hjemme i Norge fordi du forlot den. 

Jeg blir så sint at tårene presser på når jeg leser og ser ting som dette. Hvordan har du hjerte til å forlate en hjelpesløs liten kattunge eller en voksen katt som har vært i familien din over flere år fordi du skal på ferie og kose deg? Har du hørt om å få kattepass? En katt klarer seg som regel ganske godt selv så lenge den får mat og litt kos. Det finnes også kattepensjonat som kan ta vare på katten din for deg når du er ute og koser deg på ferie. Det du i hvert fall ikke skal gjøre er å ta den med halvveis for så å forlate den i skogkanten på vei til flyplassen, eller å sette den igjen på campingplassen når du drar for sommeren fordi "nå er du lei av den" og "det var mer jobb enn hva du så for deg". Jeg pleide å bære rundt på den stakkars katten vår i en time for å si ha det hvis vi skulle på ferie da jeg var liten. Dette til tross for at jeg visste at den fikk både mat, stell og kjærlighet. Det er nemlig veldig mange som er villige til å se etter dyret ditt om det trengs. Tenk på nabojenta som pleier å kose med den om den kommer inn i hagen deres, eller venninnen din som alltid blir glad for å se katten komme tuslende mot bilen i det hun parkerer for å komme på besøk til deg. Tror du ikke noen av disse kunne tatt vare på katten din? 

Ikke at dere som gjør dette burde ha dyr i utgangspunktet. Dere er tydeligvis ikke skikket og har absolutt ikke tenkt gjennom ansvaret du tar på deg ved å ta et kjæledyr inn i hjemmet. Du er ansvarlig for dette dyrets liv. Du er ansvarlig for at dyret ikke lider og at det får tilstrekkelig med stell, kos og næring. Så kjære alle dere som bruker dyr som en forbruksvare dere kvitter dere med når det ikke er moro lenger - IKKE SKAFF DERE DYR. Spar den uskyldige lille sjelen for deres grusomhet og la være. Kjøp en iPad i stede. 


Klem meg og pusen min Miss

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DU FLASHER PENGER, FILMER INJEKSJONER OG DRITER I AT DU ER ET FORBILDE

Jeg blir oppriktig lei meg og bekymret når jeg ser hva enkelte poster på sosiale medier. Da tenker jeg spesielt på mennesker med stor innflytelse som er store på enten Instagram, snapchat, blogg eller alle tre. Gutter og jenter med store følgerskarer som ser opp til dem, og ønsker å kunne se ut som dem og gjøre tingene de gjør. Jeg får lyst til å sende hver og en en melding, men i stede skriver jeg dette innlegget og håper at alle som føler seg truffet tar det til seg. Jeg ønsker ikke å ta noen, men å minne alle på hvilket ansvar man har uansett om man ønsker det eller ikke. 

Selv har jeg en profil på Instagram med over 30 000 følgere. Det vil si at over tretti tusen enkeltpersoner følger med på hva jeg legger ut. Fordi jeg har såkalt bedriftsprofil kan jeg også se statistikker over blant annet alderen på følgerne mine. De aller fleste er mellom 13og 17 år. Det er veldig ungt, og på denne alderen er man ekstremt mottagelig for påvirkning, særlig fra sosiale medier og mennesker man kanskje ser på som forbilder. 

Det hender jeg kjenner på følelsen av dette selv. Det er flere jenter på Instagram som jeg gjerne skulle hatt garderoben, håret, øynene eller looken til. Jeg leser blogger og tar til meg det som blir skrevet om både livsstil og annonser. "Hun gjør det ja, kanskje jeg også burde det?" Det er enkelt å bli påvirket, og det er ikke alltid noe galt i det heller. Man kan hente mye inspirasjon fra andre på en positiv måte! Allikevel kan det også fort gå i feil retning. 

Jeg blir ordentlig bekymret når jeg ser hva noen publiserer på sine store sosiale medier. De blotter et utseendet basert på injeksjoner og operasjoner på en veldig positiv måte. Det fremmes en livsstil basert på et høyt pengebruk som ikke alle har mulighet til. Noen filmer til og med at de tar injeksjoner og publiserer dette på steder som mystory hvor de har flere titusentalls unge følgere. Jeg har tidligere skrevet at det faktisk var en toppblogger som fikk meg til å ta restylane for første gang, og dette er et eksempel på påvirkningskraften man har. Det er greit at man gjør det man gjør, ingen kan bestemme over andre. Jeg er heller ikke her for å dømme hva du gjør med eget utseendet og kropp, men jeg ber deg være så snill å tenke på hvem du viser dette frem for.

Det at man kjøper dyre klær og drar på fine reiser er helt greit, og man skal få lov til å bruke pengene sine på akkurat det man selv vil. Du har tjent det og du fortjener det! Jeg er bare veldig kritisk til å skulle påpeke hvor mye penger man bruker til enhver tid, og snakke om det som om dette er normalen for de fleste. Det å skrive om store summer som de fleste av følgerne dine kanskje får utbetalt i løpet av to måneder til sammen kan sende feil signaler. Gjør det du vil og kos deg, men det er ikke nødvendig å hele tiden påpeke hva alt koster med mindre man får spørsmål om det. 

Tenk på de unge jentene som ønsker være deg og å se ut som deg. Når du da fremmer injeksjoner, et høyt pengeforbruk og kanskje til og med operasjoner så er det lett å tenke at "jeg kan bli like pen som henne om jeg gjør det samme".

Vil du virkelig det? Hva fikk deg til å gjøre det du gjør? Tror du at dette hjelper eller skader? Bare vær så snill å still deg selv disse spørsmålene før du vurderer å dele slikt neste gang. Tenk på hvem du forteller det til, og tenk på hvem du var på den alderen. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

JEG VIL OGSÅ TIL SYDEN

Jeg blir så utrolig sjalu når jeg scrollen nedover Instagram-feeden og ser alle sydenbildene. Folk som soler seg på stranden i Hellas og andre som er på øyhopping i Kroatia. Jeg vil også til syden! Selv om det er hyggelig med norsk sommer, så trenger jeg en ferie i varmere strøk snart.

Jeg mimrer tilbake til det å stå opp tidlig, dra på seg bikinien og en lett sommerkjole før vi går ned til stranden. Ofte setter vi oss på en café eller restaurant like ved stranden og spiser fruktsalat med smoothie eller juice til frokost. Jeg orker aldri å spise så mye på dagen i varmen. Det er aldri noe hastverk. Vi tar det helt med ro, og når vi føler for det går vi resten av veien ned til stranden, betaler for solsenger og setter opp camp fordi her skal vi bli resten av dagen. Jeg leser en bok, hører på musikk og kobler helt av frem til det blir for varmt og jeg må bade. I fjor kjøpte vi med oss badeballer og ble i vannet lenge før vi gikk opp for å sole oss og sove litt på solsengen.

Sent på ettermiddagen, etter en hel dag på stranden, går vi for å spise lunsj før vi drar tilbake til hotellet. Følelsen av å ta av seg bikinien, gå inn i dusjen og se skillet man har fått i løpet av dagen, før man skyller av seg all sanden og vasker saltvannet ut av håret er helt fantastisk! Noen dager blir det en powernap, mens andre dager starter man å ordne seg med en gang. Uansett så er det ikke noe hastverk, fordi det er ingenting vi skal rekke. Vi skal bare nyte stedet, varmen og livet. Herregud, som jeg lengter etter dette nå... 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

IKKE UNNSKYLD OPPFØRSELEN DERES, SLUTT MED DET!

Jeg fikk en kommentar på innlegget mitt om hvordan noen menn (og helt sikkert damer, men dette har jeg ingen erfaring med og kan derfor ikke uttale meg om dette) oppfører seg på byen som provoserte meg ganske mye. 

For det første så lurer jeg på hvor disse tallene som tilsier at dette kun gjelder 1% av alle menn i Norge er hentet fra. Jeg skrev et innlegg basert på egne erfaringer og min erfaring er at dette gjelder ganske mange fler enn 1% av alle menn.  Jeg sier ikke at alle oppfører seg slik, for det stemmer ikke i det hele tatt, men at ganske så mange faktisk gjør det og det er ikke greit. Jeg kjenner ganske mange som opplever dette hver eneste gang, særlig på utesteder i Oslo og da gjerne på dansegulvet. For å ta forrige lørdag som et eksempel, så opplevde absolutt alle av vi seks som var ute sammen å bli tatt på eller å ikke bli kvitt mannfolk som skulle danse oppi oss. Vi måtte si ifra flere ganger hele gjengen, og slik bør det ikke være.  

Når det skrives at de aller fleste ikke er norske lurer jeg igjen på hvor disse tallene er hentet fra. Norske menn kan absolutt være ganske ekle på byen, og jeg opplever nesten like ofte at de er norske som utenlandske, så dette blir helt feil å si i forhold til mine erfaringer. Det er kanskje mange norske menn som blir fornærmet over dette fordi det er laget et slags bilde i samfunnet om at de oppfører seg pent, og at det kun er utenlandske menn som bryter vår intimsone. Dette stemmer ikke. Tro meg, norske menn kan være ganske så ille og jeg har flere ganger opplevd å slite med å bli kvitt særlig eldre, norske menn som ikke tar et hint. Det er dessverre flere tall som viser at de fleste overgrep i Oslo begås av innvandrere eller nordmenn med innvandringsbakgrunn, men det gjelder faktisk ikke alle. Nå kommer noen til å si at tafsing er uskyldig og at det ikke kan sammenlignes med overgrep, men det er definitivt seksuell trakassering og et brudd på andres intimsone som ikke er greit på noen som helst måte. 

Jeg ser at "Anonym" prøver å forstå det fra en annen side, men det at menn gjør dette fordi de ser på pornofilmer og ikke klarer å skille oss jenter på byen fra jentene i pornofilmene de ser på, er en utrolig dårlig måte å se det på som faktisk provoserer mer enn hva den hjelper (i hvert fall meg) med å se det fra en annen side. Uansett hvilken side man ser dette fra er det ingenting som unnskylder ufrivillig tafsing på byen!

Hvorfor er det fortsatt slik at man skal prøve å se dette fra en annen side, og neida dette gjelder veldig få menn. Vet dere hva? Det gjelder for mange! Om det så stemmer at det bare er 1% av den mannlige befolkningen i Norge som holder på slik så er det fortsatt 1% for mye. Slutt å lage unnskyldninger og prøv å finne forklaringer på ekkel og uakseptabel oppførsel. Bare slutt med det. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

VONDT I HJERTET

Jeg har et hat/elsk forhold til mimrefunksjonen på facebook. Dere vet når dere får opp et bilde i feeden deres fra Facebook som minner dere på at "Hei, Andrea! Husker du dette fra fem år siden?". Som regel er det superkoselig og jeg får opp gamle bilder jeg hadde glemt eksisterte. Noen ganger kommer det opp bilder som gir meg vondt i hjertet som for eksempel bilder fra sydenturer i fjor. I år er det første gang på fem år at jeg ikke tar meg en tur til Hellas i sommerferien og det er skikkelig trist! Særlig når Facebook minner meg på hvor utrolig koselig det var å nyte late dager på Corfu for bare et lite år siden.

Nå må jeg huske på at jeg faktisk tilbragte de to kjipeste månedene i året i Mexico så jeg skal ikke klage alt for mye. Jeg ble bare litt lei meg da jeg så disse bildene og husket hvor lykkelig jeg var på denne tiden! Det var sol, sommer, Hellas og uken før festival og kosetid i Larvik. Jeg hadde kommet inn på universitetet i Australia og skulle studere videre der. Alt var planlagt og livet mitt var fullt av struktur, noe jeg elsket. Nå er alt uklart og jeg klarer ikke alltid å finne meg selv oppi det hele. Livet mitt har forandret seg mye, og det er en tilvenningssak å finne meg tilrette. En liten del av meg skulle bare ønske jeg var tilbake i Hellas for et år siden og hadde sånn ca. null bekymringer. 

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

Processed with Rookie Cam

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

 

HVEM ER DU TIL Å DØMME ANDRES KJÆRLIGHET?

Noe jeg aldri kommer til å klare å forstå er hvorfor noen ikke ønsker andre det beste i livet, og hvorfor de samme menneskene mener de har rett til å mene noe om hvem du skal elske. Det er ingen som har noe som helst med din kjærlighet å gjøre annet enn deg selv og den du er involvert med. Det er ingen som kan si at du ikke for elske den du elsker. Det er ingen som får lov til å be deg skamme deg eller endre deg fordi du er den du er. 

Kjærlighet er komplisert, men samtidig så enkelt. Det er vakkert, følelsesfullt og magisk og det er akkurat det Pride er med på å vise frem. I helgen har Oslo vært fylt av regnbuens farger og kjærlighet. Det er så utrolig vakkert å se på! Mange har vært med og feiret i flere dager uansett hvilken legning de har, for det spiller ingen rolle i det store bildet. Det handler om å vise frem at du er stolt av hvem du er og om å feire det de fleste av oss søker, nemlig kjærlighet og frihet.

Det at det fortsatt finnes mennesker som mener at det er galt å elske er uforståelig. Det spiller ingen rolle om den du elsker er gutt eller jente så lenge det gjør deg lykkelig, og hvem er vel andre til å dømme din kjærlighet? Det er ikke noe galt med kjærlighet. Det å elske er vakkert og det er modig, uansett. 



FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

HVA VIL JEG ANGRE PÅ NÅR LIVET TAR SLUTT?

Når den tid kommer at jeg ikke lenger skal leve lurer jeg på hva jeg vil angre mest på... Det høres kanskje dystert ut, men jeg begynte å tenke på det her for litt siden. Hvis jeg er heldig nok til å få leve et langt og godt liv, hva vil jeg se tilbake på og ønske å ha gjort. Det er nå jeg har muligheten til å faktisk gjøre det. 

Jeg har lest flere artikler med intervjuer av eldre mennesker på dødsleiet, og det de fleste sier er at de skulle ønske de turte mer. De angrer på alle sjansene de ikke tok fordi de var for redde. De angrer på å ikke ha reist nok, elsket nok og levd nok. Jeg forstår det godt, fordi så mange av oss lever ganske enkle liv med jobb, skole, venner, familie og kanskje en sydentur eller en langhelg i ny og ne. Du har de som er komfortabel med dette og som kanskje ikke angrer når livet er i ferd med å ta slutt og man ikke har mulighet til å endre på noe, men så har du meg. Jeg kjenner meg selv godt nok til at jeg ikke vil være fornøyd og om jeg ikke gjør noe mer ut av livet mitt innen den tid. Altså at jeg tør mer. Jeg må utfordre meg selv mer på alle plan. Akkurat dette føler jeg fikk en kickstart da jeg dro til Mexico og var med på noe som var helt utenfor min komfortsone, og jeg er ubeskrivelig glad for at jeg gjorde det. 

Det er vel slik at man har energien når man er ung og økonomien når man er gammel, er det ikke det man sier? Jeg skulle gjerne reist jorden rundt og opplevd alt, men jeg føler ikke at jeg har tiden og økonomien. Egentlig er det så enkelt som å spare opp, ta seg fri og dra. Jeg har jo tiden, herregud, det eneste jeg gjør er å jobbe. Det kan man alltid ta seg fri fra, i hvert fall i den jobben jeg har hvor jeg har null ansvar og bare er en medarbeider. Wow, nå inspirerer jeg faktisk meg selv litt. Jeg lurer på om jeg skal gå rett inn i nettbanken og åpne en reisekonto, så får jeg se hvor det ender! Jeg nekter å ligge på dødsleiet og angre på å ikke ha gjort de tingene jeg nå drømmer om! Heldigvis har jeg forhåpentligvis en god del tid igjen.



 

SOMMERKROPPEN ER EN UTROLIG OVERFLADISK TREND

Det er den samme regla hvert eneste år. #sommerkroppen20??. Både jenter og gutter deler bilder og statuser om dietter, trening og hva som motiverer dem til å legge om livsstilen i en måned eller to for å "perfeksjonere" kroppen sin. Det er jo snart sommer og de må selvfølgelig gjøre seg ekstra flotte så de kan oppdatere sosiale medier med bilder i badetøy. Sånt kan man da ikke gjøre med mindre sommerkroppen er på plass.

Jeg er helt med på en sunn livsstil med trening og sunt kosthold. Personlig gir trening meg veldig mye ekstra energi og et godt overskudd i hverdagen, men akkurat den biten med sommerkroppen velger jeg å boikotte totalt. Det å legge om livsstilen i et par måned hvor du kjører skikkelig hardt på dietter og bruker flere timer om dagen på treningssenteret for å bli kvitt det du ser på som de ekstra kiloene, eller få pumpet opp bicepsen din litt mer, kun fordi du må ha den mye omtalte sommerkroppen er skikkelig trist. Det er trist at du føler presset for å gjøre dette. 

Jeg husker første gang ordet sommerkropp ble kjent for meg. Det var via det sosiale mediet Instagram, og hashtaggen sommerkroppen2012 var en av de aller mest brukte. Før det hadde jeg aldri tenkt på at sommerkropp var en egen greie. Altså, kropp er kropp og har man ikke den samme kroppen gjennom hele året? Sommerkoppen er en av de mest overfladiske trendene noengang startet. Den handler kun om å ha et rett utseende og en "bra nok" kropp til å kunne kose seg i sommersola. Det er helt forferdelig at denne trenden i det hele tatt slo gjennom og ble noe alle snakket om. Jeg kan bare snakke for meg selv og mine, men jeg vet at flere begynte å føle et sterkere press for å se tynn og fit ut på stranda etter dette. Jeg skal innrømme at jeg selv skammet meg for at jeg ikke så bra nok ut på stranden for noen år siden, og ville dra på strender hvor det var minst mulig mennesker. Nå skammer jeg meg over tankegangen min, men samtidig ser jeg at jeg var ung og det er veldig lett å bli påvirket av presset fra sosiale medier. Jeg ville bare føle meg bra nok, men det jeg ikke forstod da er at den eneste jeg trenger å være bra nok for er meg selv. Så lenger jeg er komfortabel med hvem jeg er og hvordan jeg ser ut så spiller det ingen rolle hva noen andre i hele verden tenker, fordi de har ingenting med hvordan jeg ser ut. 

Sommerkropp, vinterkropp, høstkropp eller vårkropp spiller ingen rolle. Hvilken årstid vi er inne i bør ikke ha noe som helst å si for hvordan du lever og hvordan du behandler kroppen din. Jeg elsker svaret som etter hvert kom til #sommerkroppen og det er #helårskroppen. Hva du legger i det er opp til deg, men jeg er så glad for at noen slang ut dette og at det faktisk ble et slags motsvar til den ekstremt overfladiske sommerkroppen. Hvordan man velger å leve er opp til en selv, og jeg mener at en bør behandle kropp og sinn med respekt gjennom hele året. 



 

JEG ER SÅ DRITT LEI AV TERROR

Det er bare tolv dager siden jeg skrev innlegget om terrorangrepet i Machester. Tolv dager, og nå sitter jeg her og prøver å sette ord på tankene mine fordi nå har det skjedd igjen. Terroren har nok en gang rammet en av Englands storbyer, denne gangen London. Dette blir ekstra nært for meg fordi jeg faktisk har vært der. Jeg har stått og tatt bilder på London Brigde, samme sted som det første angrepet fant sted i natt. Jeg har vandret rundt i Londonds gater på samme tid som angrepet skjedde, på akkurat disse stedene! 

Jeg er så lei. Jeg er så sint. 

Jeg er så dritt lei av terror. 

Jeg er tom for ord, og jeg vet ikke hva jeg tenker en gang. Jeg klarer ikke sette ord på følelsene mine fordi jeg vet ikke lenger hva jeg føler og tenker om dette. Hvorfor andre har dette behovet for å skade sine medmennesker og ta seg retten til å frarøve andre livet er helt uforståelig for meg. Hva gir deg retten til å ta et annet menneskes liv? Du har ikke den retten! Ingen har den retten! Jeg er så lei meg. Jeg er lei meg på vegne av London. Jeg er lei meg på vegne av de berørte, de drepte, alle engelskmenn, alle som må lide fordi det finnes mennesker blant oss som er syke og ønsker andre ekstrem lidelse. 

Det gjør bare vondt. 



 



 

UTROLIG TAKKNEMLIG

Jeg leste innlegget Martine skrev om hvor lett det er at de fine tilbakemeldingene man får havner i skyggen av de negative. Dette er noe jeg virkelig trengte å lese, fordi det gikk opp for meg at jeg er alt for dårlig til å sette pris på det gode dere skriver til meg! Jeg setter selvfølgelig kjempestor pris på det, men jeg er for dårlig på å vise det. 

Jeg får utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere! Koselige og støttende kommentarer her på bloggen og Instagram, meldinger på sosiale medier og i tillegg er det mange av dere som kommer bort og sier det til meg. Dette er skikkelig hyggelig, og jeg blir kjempeglad hver gang! Jeg hadde ikke hatt den motivasjonen jeg har til å få til bloggen om det ikke var for dere. Dere gjør det så lett å gjøre det bra med alt det fine dere skriver til meg. Jeg lover at det gir meg ti hakk mer energi og ståpåvilje, og disse tilbakemeldingene veier femten ganger høyere enn hva en negativ gjør. Jeg vet at jeg er alt for dårlig til å svare dere, men jeg håper dere nå vet at jeg setter uendelig stor pris på dere alle sammen og er skikkelig takknemlig for at dere velger å følge med på bloggen min ❤

 

GJESTEINNLEGG: TØR Å VÆR DEG SELV

Dette er en tekst jeg ønsker å dele med dere av mange grunner. For det første er det snakk om et utrolig viktig tema, nemlig det å tørre å være seg selv fullt ut! Det å ikke være redd for å være den en er fordi andre har fordommer og mangler forståelse. Denne teksten handler om mot og hva som kan skje om man faktisk tar steget. Den er skrevet av en av mine beste venner, Thomas Forberg Knudsen. Jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen hans, men jeg ble virkelig rørt av teksten han skrev og derfor ønsker jeg å dele den med dere!

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

For snart 4 år siden stod jeg frem som homofil for familien min og alle vennene mine, noe som var utrolig tøft der og da. Jeg ante ikke hvilke reaksjoner jeg ville møte og hva folk ville si. Jeg var redd for at jeg kom til å bli mislikt eller om jeg kom til å miste venner eller familie.

Hele livet mitt har jeg kjent at noe ikke stemte, men jeg klarte aldri forstå hva det var før jeg ble litt eldre. Da jeg nærmet meg 18-19 år forstod jeg hva det virkelig var. Jeg hadde vært sammen med en jente i 4 år og jeg var absolutt forelsket, stormforelsket faktisk! Jeg hadde en sterk kjærlighet for henne, men etterhvert kjente jeg at følelsene havnet et annet sted. Jeg fikk følelser for en gutt. Jeg er fra en liten by som heter Larvik og der var det veldig få som var åpent homofil. Etter flere år med tanker og følelser, i sammenheng med at jeg var ferdig på videregående skole, følte jeg at tiden for å stå frem var kommet. Det eneste problemet var at jeg var skikkelig redd for hva folk kom til å si. Ville de mislike meg?

Det jeg kjenner at jeg blir utrolig forbanna og provosert av er mennesker som ikke kan godta folk for den de er. Hvorfor skal mennesker bli mobbet fordi de liker det samme kjønn? Hvorfor skal mennesker bli steinet eller pisket i hjel for å være det mennesket de er? Det er helt sinnsykt i mine øyne. Jeg blir så forbanna av tanken! Jeg er så utrolig glad for at jeg lever i et land hvor homofili blir godtatt av de fleste. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Vi er alle bare mennesker, og om du liker det samme kjønn så skal du vel få lov til det?Nå lever vi i 2017 og det er på tide at verden godtar alle mennesker for den de er. Jeg skulle bare ønske at fra man var liten skulle det være akkurat det samme hvilket kjønn man likte, og at man slapp "å stå frem" når man ble eldre for da føler man seg klar.

For min del har livet mitt vært som en dans på roser etter jeg stod frem som homofil. Jeg har enda ikke møtt noe hat eller noen som har trukket seg unna meg for den jeg er. Dette er jeg utrolig takknemlig for! Så mitt råd til alle dere mennesker der ute som ikke tør å stå frem fordi dere er redd for negative reaksjoner. Stå frem! Vær deg selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCOcam with q3 preset

Thomas Forberg Knudsen - @thomasknudsen

JEG SYNES DET VAR FLAUT Å TA BILDER





Jeg husker hvor ukomfortabel jeg var med å ta bloggbilder i offentligheten da jeg først begynte å blogge. Det var rett og slett skikkelig kleint. Jeg prøvde å finne bakgater uten mennesker, og hvis en eneste person kom gående i nærheten fikk jeg helt panikk og ville gjemme meg. Jeg synes det var så flaut! Hva tenker han eller hun om hva jeg driver med? Så kleint.

Nå forstår jeg virkelig ikke hva jeg tenkte med. Det er da ikke kleint å ta bilder på gata? Hvorfor i all verden skulle det egentlig vært det? I dagens samfunn er jo eksponering på sosiale medier nådd et skyhøyt nivå, og det er noe omtrent alle driver med. Det å dra frem et kamera er kanskje litt mer synlig enn å ta bilder med mobilen, men er det noe galt i å være synlig? Jeg tror det er janteloven som hadde satt seg fast i bakhodet mitt, men nå har jeg heldigvis kastet den på sjøen for lenge siden. Nå kan jeg stille meg opp midt på Karl Johan om jeg ønsker det uten å være flau eller redd for hva andre skal tenke. Jeg gjør det jeg vil, og om noen synes jeg er teit som drar opp speilrefleksen midt i gata for å ha et lite photoshoot får de bare synes det. I don't care. 

JEG VAR FORELSKA I EN SOM IKKE VILLE HA MEG

Dette er et innlegg jeg skrev for over to år siden... Dere vet, kjærlighetssorg og greier. Jeg havnet i en situasjon hvor jeg var skikkelig forelska i en som plutselig ikke ville ha meg, og ingen av vennene mine forstod situasjonen. Jeg var kjempeforelska, men i deres øyne var det ikke ekte fordi vi ikke var sammen. Det var i hvert fall slik jeg forstod dette. Dette er et veldig ekte, sårt og nært innlegg og jeg synes det er kjempeskummelt å poste det... But here we go. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Du har aldri vært ordentlig forelska. Du vet ikke hvordan det er. Vent til du selv blir dumpa.

Nei, jeg har ikke vært forelska som deg. Jeg fikk aldri den glade forelskelsen. Du vet den forelskelsen som får deg til å sveve på rosa skyer. Den forelskelsen som gjør at du går og smiler hele tiden. Den som gjør at det det bobler i deg av glede over å få være nær kjæresten din. Nei, jeg fikk aldri den, men kom ikke her og si at jeg ikke har vært forelska. For det har jeg. Skikkelig forelska. Men ikke som deg. Nei, for min forelskelse var ikke rosa. Den ga meg verken bobler eller smil. I hvert fall ikke lenge av gangen.

Min forelskelse var svart. Trist. Jævlig.

Jeg var forelska i en jeg ikke kunne få. En som ikke ville ha meg. Og jo, det var forelskelse. Tro meg.

Hvordan vet jeg det? Jeg klarte ikke tenke på annet enn han. Det gikk aldri mer enn et minutt eller to mellom hver gang. Og jeg smilte ved tanken. Litt i hvert fall. Til jeg kom på hvordan ting egentlig var. Det fantes ingen andre enn han. Alle andre var skygger som gled forbi. Ingen å bry seg om. Han var alt jeg ville ha. Ingen kunne måle seg. Kjærlighet gjør blind, ikke sant? Vel, den delen gjelder for oss alle.

Hjertet mitt vokste seg så stort at det gjorde vondt hver gang jeg var i nærheten av han. Hvis jeg hørte navnet hans måtte jeg smile. Et tåpelig smil. Fullt av håp. Jeg klarte ikke annet og jeg fantaserte om fremtiden. Selv om jeg visste at det ikke ville bli noen, men tenk hvis?

Det som gjør at jeg vet at jeg var forelska er sorgen. Den jævlige følelsen jeg satt igjen med når jeg virkelig skjønte at aldri skulle bli noe mer. Når han hadde sagt det klart og tydelig. For han ville jo ikke ha meg. Vi skulle aldri bli noe mer enn hva vi var der og da. Og hva var vel det?

Tomrommet, det ble fylt med smerte. En smerte jeg aldri har kjent maken til verken før eller siden. Og den varte lenge. Det er ikke lenge siden den forsvant helt. Det gjorde vondt. Ansiktet mitt var vått. Puta var svart. Jeg klarte nesten ikke puste. Jeg hadde ikke mer gråt igjen, men smerten vil fortsatt ut. Hvordan? Hvordan kunne jeg få det til å slutte? Det gjorde så vondt. Hele kroppen verket, brystet revnet. 

Jeg satt tennene i puta. Hardt. Jeg ville skrike, men da vekker jeg de andre. Ingen kan få vite om dette? Fordi ingen vil forstå.

Fortiden var ikke det verste. Tanken på fremtiden sprengte smerteskalaen. Vi fikk jo ikke en gang en sjanse. Jeg fikk ikke en ordentlig sjanse. Tenk på alt som kunne vært hvis vi bare hadde prøvd. Jeg vet ikke, men jeg tror det hadde vært bedre om jeg ikke var alene? Men jeg kunne ikke si noe. Hvem ville forstått? Husk at jeg har jo aldri vært forelska. Han var jo aldri min. Det er ikke ekte kjærlighet.

DYR CHAMPAGNE PÅ BYEN = MASSE PENGER

Noe jeg aldri har forstått, og sikkert aldri kommer til å forstå, er behovet for å vise frem hvor mye penger man bruker, da særlig på byen. Jeg er så lei av å se mystories av hvor mange flasker champagne til flere tusen kroner du velger å bruke pengene dine på. Hvorfor har man dette behovet for å vise frem hvor mye penger man da liksom har? For meg virker det som at det er nettopp dette du prøver å få frem. Sorry, men å vise frem at du kaster bort tusenvis av kroner på champagne på byen betyr ikke nødvendigvis at du har masse penger.  

Det at man foretrekker dyr drikke er helt greit, og dette innlegget handler virkelig ikke om kvalitet vs. kvantitet eller noe sånt. Dette innlegget handler om at jeg ikke klarer å forstå behovet for å vise det frem så veldig. Jeg er helt med på å legge ut et såkalt stemningsbilde av bordet, og hvis det er dyr drikke du har stående er det greit. Jeg la ut et slikt stemningsbilde i et innlegg for noen dager siden. Når det begynner å bli snakk om 4, 5 eller 6 snaps på rad hvor det eneste du gjør er å zoome inn på etiketten og posere med en flaske i hver hånd blir det for dumt. Hvorfor har du dette behovet for å vise frem hvor mye penger du svir av på en bytur? Er det status du prøver å oppnå? Får man virkelig det av å bruke masse penger på alkohol? Kanskje i noen kretser, men definitivt ikke i min. 

Hvis du er på byen bør du heller fokusere på å ha det gøy og å kose deg med de rundt deg. Ikke bruke hele kvelden på å spamme sosiale medier med hvor mange ganger du drar kortet eller posere med champagneflasken din hver gang du kjøper en ny. Det er så totalt uinteressant og for min del virker du bare som en veldig overfladisk person når mystorien din består av å flashe Moët og Dom Perignon i ti snaps på rad tre ganger i uken. 

 

TIL ALLE HATERS: HOLD KJEFT

Etter gårsdagens episode ble jeg faktisk irritert og litt lei meg over kommentarer jeg fikk! Kevin valgte å stå med meg som partner inn i finaleuken over Henote. Det var utrolig kjipt at vi havnet i den situasjonen fordi jeg skulle gjerne hatt med Henote, men når det først endte slik så ble jeg selvfølgelig glad for å bli valgt! Like etterpå begynte det å hagle inn med kommentarer på Instagram og innboksen på sosiale medier om hvor lite fortjent det var og mye annet stygt som handler om helt andre ting jeg ikke skal nevne her. 

Det at dere ikke liker PH-versjonen av meg er helt greit, men... Hvordan kan dere mene at det er ufortjent at jeg står i en finaleuke? Jeg har klart å komme meg gjennom elleve uker på Paradise Hotel, og frem til jeg fikk beskyttelse mot demonen hadde jeg ikke hatt en eneste fordel. Ingen fredning, ingen låsning, ikke noe oppdrag jeg har fått mulighet til å klare. I de første seks ukene stod jeg med Petter og var 100% trofast mot han. Det var aldri et alternativ for meg å bytte ut han, aldri, før han låste seg med Teele. Jeg har aldri dolket en partner i ryggen, men alltid latt de være trygge bak meg. Jeg havnet i en posisjon hvor menneskene rundt meg jobbet for å ha meg der, som i uke seks hvor Sofie gikk fra sin egen sikre partner for at vi begge kunne bli på hotellet. Eller som da guttene valgte å gi meg makten til å sende hjem noen i uke ti. Under Pandoras i samme uke skulle guttene dele ut komplimenter og en "fredning" til en jente. Alle sa fine ting om meg, at jeg var snill og god mot alle, at jeg jobbet for å ha mine der og at ingen av de ville gi meg fredningen som egentlig var en fredning. Jeg er klar over at dette ikke ble vist på tv, men det skjedde. 

Jeg blir faktisk skikkelig irritert og litt lei meg når så mange mennesker ønsker å dra meg ned i forbindelse med en situasjon som jeg er skikkelig stolt av! Fordi det er nettopp det jeg er, skikkelig stolt! Jeg er så fornøyd med å ha klart meg såpass godt der inne, og selv om dere ikke liker meg så gjorde de fleste av de andre deltagerne det. Det er en grunn til at Kevin valgte meg som partner inn i finaleuken. Det er fordi han mente han ville stå sterkere og få flere stemmer med meg. Det at folk nå faktisk begynner å snakke nedlatende om Kevin fordi han tok det valget han tok er bare helt utrolig! Dere har elsket han hemningsløst i 11 uker, men fordi han (som dere er så glad i og mener er såpass fantastisk) velger å stå med meg er han plutselig ikke så bra lenger. Altså, virkelig?

Nå begynner jeg å bli så dritt lei, og dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for min del. Jeg er skikkelig solt av å ha kommet meg til finaleuken, så vær så snill og bare hold kjeft om du ikke har noe pent å si. Jeg er stolt, glad og gleder meg masse til neste uke! Tusen takk til alle som støtter meg og kommer med fine ord og gratulasjoner. Jeg elsker dere ❤

DET ER DE SMÅ TINGENE SOM TELLER

Jeg merker at jeg må sette mer pris på tingene i livet mitt. Selv om jeg har mye å gjøre og er sliten til tider er det så mye bra i livet mitt. Jeg lever i et av de beste landene i hele verden på flere måter. Vi har et samfunn som bygger på å hjelpe hverandre og at alle er like mye verdt, samtidig som det er et av de tryggeste landene i verden. Jeg bor i en kjempefin og stor leilighet sammen med en av mine beste venner, har en jobb med flotte kolleger, har mulighet til å reise og oppleve ting og jeg har verdens beste venner. Det er lett å fokusere på nedturer og tunge dager, og det har jeg en tendens til å gjøre. Jeg må bli mye flinkere til å tenke på de gode tingene og hvor bra jeg faktisk har det i livet mitt! Det å sette pris på de små tingene i livet kan gjør en dag utrolig mye bedre. Bare det å dra en tur i parken med venner, nyte solen og kose seg i hverandres selskap kan gjøre at en litt kjedelig dag blir ganske fin!










 

BEGYNNER VI Å BLI VANT MED TERROR?

Det som skjedde i Manchester i går er så ubeskrivelig forferdelig og enda et at mange tegn på hvor syk verden er. Elendigheten tar aldri slutt, og terror er en forferdelig feig og fæl handling. Det å angripe en konsert hvor flertallet av tilskuerne er unge mennesker gjør det hele bare enda verre. Det er et angrep på de nye generasjonene som skal være med på å forme samfunnet videre. Unge stemmer, unge tanker som tenker nytt og spennende. Dette er enda et angrep utført på kveldstid i en Europeisk storby hvor innbyggerne er ute og nyter livet, friheten og tryggheten. 

For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere? 

Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer, hvorfor slikt skjer. 

Det som skremmer meg er at jeg begynner å bli vant til dette. Jeg husker så utrolig godt da angrepet i Paris startet for rundt to år siden. Jeg satt oppe hele natten og fulgte med minutt for minutt, sjokkert og livredd. I går så jeg overskrifter om et høyt smell og døde mennesker på en konsert i Manchester. Jeg ble utrolig trist og sint, men ikke overrasket. Det skremmer meg. Begynner vi virkelig å bli vant med terror?

Terrorisme er så jævlig. Det er et helvete. 

JEG VIL BARE GRÅTE

Akkurat nå er jeg så lei av alt. Jeg vil bare legge meg i sengen, la tårene strømme og bli der til jeg ikke er lei meg mer. Det er for mye for meg akkurat nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg har ikke tid til noe av det jeg vil og bør gjøre til tross for at jeg sover maks fem timer hver natt. Jeg ligger oppe til sent langt utpå natten for å skrive blogginlegg, står opp tidlig for å poste de samtidig som jeg må rekker å trene, planlegge dagen, ta bilder, rydde, vaske, være sosial og ikke minst jobbe noe som tar åtte timer av dagen min. Det å skulle blogge og jobbe fulltid samtidig er utrolig vanskelig, og det er så beinhardt at jeg aldri kunne forestilt meg det uansett hvor mye jeg hadde prøvd. 

Det å blogge krever mye hardt arbeid, og ikke minst mye tid. Jeg vil være fornøyd med alt jeg velger å poste her på bloggen. Det vil si alt fra bilder til plassering av tegn i en setning. Jeg vil at det skal være bra fordi jeg nekter å gjøre noe halvveis. Hvis jeg først blogger så blogger jeg, og da skal alt være på plass. Bildene skal være bra og varierte, teksten skal være god og lettlest og alt skal henge sammen. Det at jeg jobber i åtte timer fem til seks dager i uken i tillegg til bloggen gjør alt utrolig mye vanskeligere, og det krever at jeg må jobbe ti ganger hardere. Jeg må stå opp tidligere, legge meg senere og tvinge meg selv til å fungere når jeg aller helst vil legge meg ned og bare glemme verden rundt meg.

Akkurat nå er jeg så sliten. Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil se ut fremover, og for meg som planlegger alt til hver minste detalj er dette veldig stressende. Jeg må oppdatere alle sosiale medier til enhver tid, og det jeg legger ut skal være bra. Jeg må gjøre dette, nettopp fordi det er dette jeg vil drive med! Jeg elsker å blogge, og jeg elsker å få respons på det jeg deler. Jeg har blogget av og på siden jeg var seksten år gammel, og det er en grunn til at jeg aldri har klart å legge det fra meg. Jeg elsker det. Jeg elsker å skrive, jeg elsker å ta bilder og jeg elsker å kunne dele mine meninger og mitt syn på ting med dere. Jeg elsker å skape diskusjon og jeg elsker å få respons.

Det er bare det at alt skjer på en gang nå, og hodet mitt klarer ikke henge med. I det jeg blir ferdig med en ting kommer jeg på femten andre ting som skal gjøres, og i det jeg prøver å få oversikt dukker det opp ti nye ting jeg må gjøre. Fridagene mine er ikke lenger fridager, men dager som er fullbooket fra morgen til kveld. Når skal jeg få til å ta det med ro og leve det livet jeg vil leve?

Jeg vet at jeg må jobbe hardt for å oppnå det jeg ønsker, og det er jeg veldig innstilt på, men noen dager trenger man faktisk bare å legge seg ned i sengen og glemme at verdens utenfor rommets fire vegger eksisterer. 

JEG SKYLDER DEG INGENTING

Nå har jeg vært en del ute i det siste, og det er en ting som begynner å irritere meg litt... Dette har jeg egentlig tenkt på og irritert meg over i flere år. Ja, helt siden jeg ble gammel nok til å dra ut på byen. Jeg møter utrolig mang hyggelige mennesker som vil ta en liten prat, og det synes jeg bare er koselig. Vi utveksler noen setninger og etter et par minutter går vi hvert til vårt. Small talk på byen er ikke uvanlig, og de fleste av oss blir vel et par hakk mer sosiale etter et par glass vin. Det som er problemet er de som forventer noe mer bare fordi man snakker sammen eller fordi de velger å tilby meg et glass vin eller en drink som jeg gjerne takker ja til.

Hvis jeg står i barkøen og en hyggelig fyr begynner å prate meg meg så slår jeg gjerne av en prat for å få tiden til gå gå. Hva annet skal jeg gjøre i køen? Det er uansett hyggelig med litt small talk. Om han da tilbyr seg å kjøpe en drink eller et glass vin til meg er det utrolig hyggelig. Jeg takker pent og viser at jeg setter pris på det, men det betyr ikke at jeg da må henge med han resten av kvelden. Selvfølgelig er det mange som gjør dette nettopp for å være hyggelig uten å forvente noe mer, men så har vi de få som ødelegger moroa. Du vet de som spanderer en drink på deg og tror de fikk med deg på kjøpet. De som forventer at du nå kun skal ha øyne for dem, sitte med dem, snakke med dem og selvfølgelig bli med dem hjem. Beklager å måtte skuffe dere, men det å kjøpe en drink betyr dessverre ikke at du automatisk har sikret deg mitt selskap for kvelden. Det betyr at du har gjort en veldig hyggelig ting, og fått en fin mulighet til å starte en samtale hvor du kan vise at du er en hyggelig fyr (om du er det da...).

Så til dere som forventer en partner og et ligg for kvelden, bare slutt. Benytt heller muligheten til å starte en samtale så ser dere hvor det ender. 

HVORFOR MÅ JEG VÆRE REDD FOR Å GÅ HJEM ALENE?

Jeg er en person som liker å være selvstendig, og det å klare meg selv er noe jeg faktisk liker veldig godt. Det å kunne gå fritt og trygt rundt i byen jeg bor i er noe jeg skal kunne gjøre. Det er noe jeg vil gjøre. Det er noe jeg burde gjøre. Men kan jeg egentlig gå trygt hjem fra byen på natten, eller gå trygt hjem fra en venninne på kveldstid? 

Forrige lørdag skulle jeg hjem fra byen. Utestedet jeg var på ligger rundt ti minutter unna leiligheten min i gå-avstand. Allikevel var jeg veldig lite interessert i å gå hjem alene klokken tre om natten. Samtidig føler jeg at det er utrolig unødvendig å betale flere hundre kroner for en taxi når jeg både vil og kan gå. Da jeg fortalte vennene mine at jeg skulle gå hjem, nektet de. Jeg endte opp med å bli fulgt hjem fordi det er for farlig å gå hjem alene. 

Vi bor i en syk verden hvor det dessverre finnes enda sykere mennesker. Det er ikke trygt for kvinner å gå alene i tomme gater på kvelds- og nattestid. Ikke i små byer, og absolutt ikke i store byer. Hvis vi tenker på hvor mange kvinner det finnes i Oslo, og hvor ofte vi kanskje går hjem alene fra byen så er det ikke mange ganger det skjer noe. Men det skjer, og det gjør at jeg alltid går og tenker på dette om jeg havner i en situasjon hvor jeg går hjem alene og det plutselig er veldig få eller ingen mennesker rundt meg. Nå kan ikke hjelpe meg om noe skulle skje. Skal han mannen der overfalle og voldta meg? Skal den gjengen der rane meg? Jeg ender opp meg å være redd og jeg går og kikker rundt meg hele tiden. Det er ikke noe hyggelig, og det burde ikke være sånn. 

Det vil alltid finnes syke mennesker, og selv det er helt uforståelig for meg at det er mulig å utføre slike handlinger mot andre er det dessverre slik.Det burde være en selvfølge å kunne gå ute alene uten å være redd for at et annet menneske skal bruke tvang og makt for å ha sex med deg mot din egen vilje. Jeg skulle bare ønske at det var mulig å gjøre noe for å stoppe dette, eller i hvert fall gjøre det vanskelige for de å få det til. Jeg vet ikke hva eller hvordan vi skal få til dette, men noe må da kunne gjøres for å bedre situasjonen. Kan vi ikke sette opp lyskastere og videokameraer i hele byen? Neida, men vi lever i et av de beste landene i hele verden og med de ressursene som finnes i samfunnet vårt bør det finnes løsninger for å gjøre veien hjem tryggere for alle.



 

DETTE IRRITERER MEG

Folk med full handlevogn som spurter frem til kassen for å komme før meg og yoghurten jeg skal kjøpe. Dette er så utrolig irriterende! Jeg forventer ikke at du skal slippe meg foran den om vi står i køen, selv om det selvfølgelig er en hyggelig gest. Jeg synes derimot du kan unngå å ta en spurt for å rekke frem til kassen så du med dine 457 varer skal kunne bruke fem minutter på å handle, mens jeg hadde brukt 30 sekunder på å betale for min ene yoghurt.

Dere som ikke vasker etter dere i solariet. Altså, det er så ekkelt! Det tar virkelig ikke lang tid å strekke seg frem til sprayflasken, dra ut litt tørkepapir og tørke bort svetten din fra solariet jeg skal inn i rett etter deg. Æsj.

Folk som overser kassemedarbeidere som snakker til dem. Dette provoserer meg så sinnssykt mye! Det er så mange ganger jeg har stått bak voksne mennesker i køen til kassen på matbutikken. Det er måte på hvor mye jeg har å finne på? Jeg får selvfølgelig med meg at den hyggelige ansatte som sitter i kassen både hilser, prøver seg på litt small talk og spør pent om kunden ønsker pose og kvittering uten at kunden i det hele tatt enser personen! Koster deg det virkelig så mye å si hei, ja eller nei og ha det bra?

Barnevogner som tar opp hele gangfeltet? Jeg skjønner at dere vil dra på trilletur sammen, men bare fordi dere har barnevogn betyr ikke det at alle andre automatisk har vikeplikt for dere! Det går faktisk an at en av dere sakker av litt når dere møter andre mennesker så det er mulig å komme forbi uten å måtte gå ut i veien. Dere må ikke gå tre i bredden hele tiden.

Mennesker som er døds-sarkastiske og smiler søtt med «blid» stemme mens de egentlig er skikkelig frekke. Vil du være frekk så vær frekk, ikke kom med den «jeg later som om jeg er blid og søt, mens egentlig er jeg ekstremt nedverdigende og frekk mot deg». Vi ser gjennom deg, plis slutt.

FORTJENER JEG Å DØ PÅ GRUNN AV ET TV-PROGRAM?

Helt siden Paradise startet har jeg fått mye hat om man kan si det slik. Jodel har aldri likt meg, og etter hvert som programmet har gått på tven har jeg fått flere skikkelig stygge kommentarer. Det tok helt av etter å ha sendt Aleksander ut av Paradise Hotel, og jeg klarer som regel å ikke ta dette nær meg. Selvfølgelig er det ikke hyggelig at så mange mennesker der ute misliker meg såpass sterkt etter å ha sett meg i Norges mest kyniske tv-program, men sånn er det bare. Det er faktisk noe som følger med det å bli en offentlig person. Det burde ikke være slik. Selv om man er en offentlig person skal man ikke måtte finne seg i det vi ofte må, men det er dessverre en del av dealen.  

Jeg er fullstendig klar over at mange som kommenterer på blogger og Instagram er veldig unge mennesker, noe jeg ser når jeg går inn på Instagramprofilen deres og ser at de noen av de er født så sent som i 2006. Det er selvfølgelig eldre mennesker som også skriver hat, men akkurat det ser jeg ikke på som like alvorlig. Nei, du burde aldri skrive direkte stygge kommentarer om andre mennesker, men er du over 18 år bør du være oppegående nok til å forstå hva du driver med. Når du er elleve år gammel er det derimot ikke sikkert at du er like klar over hva du faktisk skriver. Jeg får kommentarer og meldinger på Instagram av veldig unge mennesker som skriver at de ønsker meg død, at jeg bør bli brent fordi jeg er en heks, at jeg er jævlig og at de hater meg. Dette skremmer meg skikkelig at så unge mennesker har fri tilgang til å skrive slikt til andre mennesker fordi jeg tror ikke de forstår hvor stor skade slikt kan gjøre. Om de skfriver slikt til meg skriver de det helt sikkert til hverandre også, og i den alderen er man så ekstremt sårbar.    

Jeg blir faktisk skikkelig redd for hva slags holdninger som finnes i samfunnet vårt. Mener dere virkelig at jeg fortjener å fordi jeg tok en avgjørelse dere ikke likte på et tv-program? Fortjener jeg å lide og miste retten til å leve fordi dere ikke liker hvordan jeg fremstår i et realityprogram? Forstår dere egentlig hva som ligger bak ordene "du fortjener å dø"? 

JEG SAVNER TIDEN DA 17. MAI HANDLET OM IS OG PØLSER

At det er 17. mai allerede i morgen kom faktisk som et lite sjokk på meg. Jeg er overhodet ikke forberedt! Vanligvis pleier jeg å planlegge hårfrisyre, henge opp bunaden, stryke skjorten, handle inn til champagnefrokost og alt som skal gjøre lenge i forveien. Nå sitter jeg her da, og har ikke gjort noen av delene. Heldigvis husket jeg å gå innom polet i lunsjen på jobb, hvis ikke hadde jeg troppet opp uten alkohol til årets festdag.

Egentlig er jeg ikke så glad i denne ungdoms-feiringen av nasjonaldagen vår. Jeg savner den tiden det handlet om å spise is og pølser fra kiosken hjemme på Tjøllingvollen. Vi hadde sekkeløp på gresset, og kjøpte lodd i bodene som var satt opp for anledningen. Vi løp rundt og koste oss, hørte på taler, snakket med kjente og kjære og veivet med flaggene våre. Da vi ble eldre tok vi turen inn til sentrum for å se på russetoget, som forøvrig ble dårligere og dårligere for hvert år. Når kvelden nærmet seg dro vi hjemover, tok av oss bunaden og fant frem grillmat og kaker. Det var bare kos og glede, og det er den følelsen jeg skulle ønske jeg fant tilbake til. Følelsen av ren lykke over å få ta på meg bunaden min, se alle de norske flaggene og feire landet vårt. 

Plutselig var det jeg som gikk i det dårlige russetoget etter å ha drukket to måneder i strekk. Skitten og fortsatt full vandret jeg oppover hovedgata i Larvik omringet av barn og eldre som fikk med seg en kjær 17.mai-tradisjon. Året etter handlet plutselig nasjonaldagen om fest og alkohol. Vi startet grytidlig og drakk oss gjennom dagen. Sånn er det vel blitt nå. Det handler om å feire friheten vår, og det er vel kanskje naturlig at det gjøres gjennom å feste.  Akkurat nå ser jeg egentlig frem til jeg blir voksen med egne barn. Da får jeg kanskje tilbake litt av den følelsen jeg selv hadde med sekkeløp, lodd, pølser og is. 

Ikke misforstå meg. Jeg elsker å kunne feire sammen med vennene mine som jeg er utrolig glad i! Vi har det veldig moro, og 17. mai er en dag jeg setter ekstra pris på å kunne tilbringe med de jeg liker best i hele verden. Vi koser oss og fester, og det er gøy. Det er bare en del av meg som savner gamledager..

MITT FORHOLD TIL SMINKE

Dette temaet er av en eller annen grunn veldig interessant for mange. Både gutter, jenter, gamle, unge og generelt veldig mange har en mening om noe så simpelt som sminke. Jeg har fått spørsmål om hvor mye sminke jeg bruker, hvordan jeg føler det er å gå uten sminke, og til og med hvorfor jeg bruker så mye sminke.

Jeg har alltid hatt et veldig avslappet forhold til sminke. Det var ikke før på slutten av ungdomsskolen jeg begynte å sminke meg litt. På dette tidspunktet var det vel snakk om litt mascara og foundation om jeg husker rett. Det var ikke slik at jeg sminket meg hver dag, men innimellom og om jeg skulle i bursdag eller noe annet litt utenom det vanlige. Helt siden jeg begynte med sminke har jeg synes at sminke er helt greit. Det er ikke veldig morsomt, men heller ikke så kjedelig at jeg ikke gidder å bruke noe tid på det. Sminke er ikke noe jeg interesserer meg for, men jeg skal innrømme at jeg synes det er veldig morsommere nå enn før! Jeg har begynt å bruke litt mer sminke, og sminker meg annerledes enn hav jeg gjorde før. Contouring var noe Kim Kardashian drev med, og for min del holdt det med litt maskara, foundation og pudder pluss eventuelt litt eyeliner om jeg skulle ut. Nå bruker jeg mer tid, og flere produkter enn tidligere og jeg synes faktisk det er litt morsomt!

Forholdet mitt til sminke er omtrent som før. Jeg kan godt gå uten, og jeg har sminkefrie dager flere ganger i uken. Før kunne det gå flere uker uten at jeg brukte sminke i hverdagen, men nå er det vel heller motsatt, men det er rett og slett på grunn av bloggen. Når jeg tar bloggbilder vil jeg som regel se best mulig ut og da kommer sminkemasken min på. Hadde det ikke vært for bloggen ville jeg nok gått mer uten sminke.

Selv om jeg bruker sminke oftere enn før er det ikke fordi jeg føler meg verre uten, eller fordi jeg føler at jeg må sminke meg. Det har blitt noe jeg synes er gøy, og det er mer «nødvendig» i hverdagen nå enn før om man kan si det på den måten. Jeg synes egentlig ikke at andres sminkebruk er noe andre skal legge seg for mye opp i. Det er en grunn til at en bruker så mye eller lite sminke som man gjør, og det er faktisk opp til en selv. Gjør det du føler deg komfortabel med, men jeg vil gi dere et lite tips! Prøv noen sminkefrie dager innimellom. Det er uavnt i starten, men etter hvert blir du vant med det og da er det skikkelig digg!

JEG KLAPPER I HENDENE SOM EN SELUNGE

Jeg er fullstendig klar over at mange irriterer seg over klappingen min. Altså, at det er så utrolig irriterende forstår jeg ikke helt, men greit jeg kan se det litt. Det vi alle kan være enige om er at det er en veldig merkelig greie jeg driver med. Jeg klapper i hendene som en selunge. Hvorfor?

Av en eller annen grunn klapper jeg i hendene når jeg blir glad. Det blir bare til at jeg får et lite lykkerus som kommer til live gjennom litt klapping. Jeg tror dessverre det hele begynte da jeg så Zach and Cody's Suite life. Husker dere den bortskjemte tenåringsjenta som var datteren til eieren av hotellet? London Tipton tror jeg hun het i serien. Hun holdt på meg sånn irriterende klapping som jeg driver med, og jeg tror dessverre det var på denne tiden jeg begynte med det. Da jeg var yngre var jeg ekstremt lett påvirkelig og la til meg alt mulig rart som folk rundt meg gjorde. Dette ble en av de tingene. 

Jeg har faktisk prøvd å slutte flere ganger, og de stakkars vennene mine har irritert seg i årevis. Det går bare ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn helt seriøst. Vennene mine har klart å leve med det i såpass mange år at dere bør klare å holde ut til min tid på Paradise Hotel er over. 

 

NÅR DU BLIR BEHANDLET SOM DRITT

I går innså jeg noe som jeg har hatt i bakhodet lenge, men bare skjøvet fra meg for å unngå å måtte gjøre noe med det. Jeg har faktisk behandlet min egen kropp som noe skikkelig dritt i det siste. Vi har ett liv og en kropp, og det er utrolig viktig å ta vare på dette!

Slik jeg har levd de siste månedene er ikke bra for kropp og helse i det hele tatt. I Mexico drakk jeg store mengder alkohol fire til fem dager i en vanlig uke, noe som er helt sinnssykt i mine øyne. Etter at jeg kom hjem har jeg fortsatt å drikke opp til flere ganger i uken, og i tillegg har jeg skulket trening og spist alt for mye fet mat og godteri. Jeg har vært direkte slem mot min egen kropp, og det jeg ser på som verst er definitivt alkoholen. Når jeg i tillegg plukker med meg godteri hjem fra butikken nesten hver eneste dag er det lett å skjønne at det ikke er bra. Jeg er spesielt opptatt av dette fordi det har vært en del sykdom i familien min, og det å ta vare på kroppen sin ved å spise normal sunn mat og å trene er noe jeg kan gjøre for å prøve å unngå sykdom. 

Jeg er egentlig veldig glad i å leve en sunn livsstil. Jeg elsker godteri, og da spesielt sjokolade, men normalt vil jeg begrense dette til helgekosen. Ikke spise det i større mengder hver eneste dag for det er faktisk ikke bra for kroppen min! Jeg savner det gamle livet mitt hvor jeg lagde meg ordentlig god, sunn middag, gikk turer, gledet meg til å dra på trening og begrenset kosen til helgen eller spesielle anledninger. Nå om dagen føler jeg meg bare tung og sliten. Huden min har blitt uren, og jeg merker at energien er på et mye lavere nivå enn tidligere. Jeg forstår bare ikke hvorfor jeg ikke klarer å komme meg tilbake til der jeg vil være. 

Dette handler ikke bare om vekt og fett på kroppen, men livskvalitet og helse! Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg trener og spiser sunt. Hverdagen min blir utrolig mye lettere, jeg er gladere og full av energi. Etter å ha løpt i går og endelig innsett hvor dårlig form jeg faktisk er i tror jeg at jeg kan klare å snu dette. Jeg tar det steg for steg, og etter en stund håper jeg å være tilbake i min tidligere livsstil. Det å behandle noen som dritt er ikke greit, og i hvert fall ikke seg selv og sin egen kropp!

 

"DU SER ANNERLEDES UT NÅ"

Jeg har fått kommentarer på at jeg ser så annerledes ut nå i forhold til inne på Paradise Hotel. Det kan jeg forstå fordi jeg har ilagt meg en del vaner jeg ikke hadde tidligere. Det er også ganske vanlig at man ser annerledes ut på bilder og i virkeligheten enn på tv. Det har i hvert fall jeg fått høre mye etter at jeg kom hjem fra Mexico og møtte folk som kun hadde sett meg på tv.

Før jeg dro til Mexico vurderte jeg å gjøre ting som å sette på negler og vipper, men kom frem til at det bare var dumt med tanke på at jeg ikke ville få mulighet til å fikse på det jevnlig der. Nå har jeg satt i hårextention, fått meg negler og vippeextention så det gjør kanskje at jeg ser litt annerledes ut. I tillegg gikk jeg veldig mye uten sminke på Paradise, og derfor kan det se ganske annerledes ut når dere ser meg med masse sminke på bilder her på bloggen eller møter meg ute på byen fullt stylet. Det er ikke så veldig rart. 

Jeg husker at jeg fikk et lite sjokk da jeg så meg selv på tv for første gang. "Herregud, er det sånn jeg virkelig ser ut?", speilet og kameraet må jo vise et helt forvrengt bilde av sannheten. Nå som jeg har vendt meg til å se meg selv på tv ser jeg jo at det er meg. Jeg synes ikke jeg ser så veldig annerledes ut nå lenger, men de første ukene var jeg faktisk litt satt ut. Det var jo meg, men jeg synes selv at det ikke lignet helt. Jeg trodde det bare er fordi det hele var veldig uvant, men da jeg fikk høre fra flere at jeg er ganske ulik i virkeligheten tenkte jeg at det kanskje lå noe i det allikevel. 

Alt i alt synes jeg ikke at jeg har forandret meg så veldig mye. Hovedforskjellen er nok håret. Det gikk fra å være kort og tynt etter å ha bleket det ihjel, til å plutselig bli langt og fyldig med extention. Hår har mye å si når det kommer til utseendet, og du kan jo tenke deg hvor annerledes du selv ville sett ut med langt hår om du har kort nå, eller motsatt. Jeg tror nok dette spiller stor rolle når folk kommenterer at jeg ser annerledes ut nå, men jeg vet ikke. Kanskje jeg har forandret meg litt mer enn hva jeg klarer å se selv?

JEG HAR ALDRI FESTET SÅ MYE

Livsstilen jeg har hatt siden jeg kom hjem fra Mexico er veldig uvant for min del. Jeg har festet mer enn hva jeg har gjort noen gang i hele mitt liv. Det verste er at jeg har ikke festet så mye, men jeg har vært ute på byen minst en gang i uken siden jeg kom hjem. Jeg er egentlig ikke en party-jente, og før var jeg ute kanskje en gang annenhver måned. På den tiden syntes jeg faktisk ikke det var så veldig gøy å feste, men da var livet mitt også helt annerledes enn hva det er nå. 

Jeg har hatt en ganske usunn livsstil tidligere, men klarte heldigvis for både helse, sjel og kropp å snu dette. Jeg begynte å spise bedre og sunnere mat. Jeg sluttet å bruke kollektivtransport og gikk over til å gå overalt uansett hvor langt det var. Det tok meg 45 minutter å gå hjemmefra til jobb hvis jeg jobbet i Bogstadveien, noe jeg gjorde flere ganger i uken. Jeg kom ordentlig i gang med trening og trente fire til seks ganger i uken, og jeg elsket det! Jeg ble organisert, ryddig og mye lykkeligere enn hva jeg var tidligere da jeg spiste mye mer usunt og kjøpte godteri flere ganger i uken. Jeg kunne finne på å lage meg brownierøre på en onsdagskveld og spise opp alt sammen fordi jeg kjedet meg. Det er sånne ting man kan gjøre innimellom, selv om akkurat dette er litt spesielt, men når det blir en vane er det ikke bra i det hele tatt. 

Det at jeg ble eldre fikk meg til å forstå at jeg også skal bli gammel en gang. Jeg bestemte meg for å begynne å ta bedre vare på kroppen min, og la om livsstilen helt. Det førte til at jeg fikk det mye bedre i hverdagen. Jeg ble gladere, hadde mer energi og hadde skikkelig orden på livet mitt. Det å konkurrere med meg selv på trening ga meg mestringsfølelse og det å spise sunt ga meg energi. Kroppen ble strammere og huden min ble ren og fin. 

Nå begynner jeg å stresse med hvordan jeg har levd i snart fire måneder. Ja, jeg er litt i gang med treningen og jeg spiser som regel sunt. Det er bare det at jeg igjen skeier ut flere ganger i uken med godteri. Jeg drikker alkohol som er noe av det verste du kan gjøre mot kroppen din alt for ofte, og da ender jeg fort opp med å kjøpe med fet nattmat hjem og junkfood dagen derpå. Jeg kan ikke fortsette slik som jeg gjør nå, men samtidig er det vanskelig fordi jeg vil være med på ting som skjer. Jeg tror rett og slett at jeg bare må bli ordentlig streng med meg selv, og fortsette der jeg slapp før jeg reiste til Mexico med trening og normal sunn kost. 

Det er vanskelig, men jeg er viljesterk og nå skal jeg rett og slett bestemme meg for at jeg skal klare dette!

VI KVINNER ER MER ENN NOE DU KAN PENETRERE

Det var innsjekk på Paradise Hotel i går, og det er alltid like spennende. Denne gangen kom det to deltakere, og ikke bare en som det vanligvis gjør. Fineste Isabelle sjekket inn, noe jeg vet mange har ventet på. I tillegg kom Morten S, som er en veldig hyggelig gutt, men jeg må innrømme at jeg reagerte på hvordan han uttalte seg om jenter i introvideoen sin. 

Jeg begynner generelt å bli dritt lei av å høre gutter omtale jenter som eiendom eller objekter. Det blir blant annet sagt at jenter skal brukes, de skal ligges med, og de skal også brukes på kjøkkenet. Hva faen er det du sier? Beklager uttrykket, men jeg har faktisk ikke noe bedre å komme med akkurat nå. Jeg er overrasket over at det fortsatt finnes slike holdninger blant norsk ungdom. Paradise Hotel har et ganske ungt publikum, og hva slags holdning er det som spres ved slike ting? Jo, det er en nedverdigende og kvinnefiendtlig holdning som ikke bør aksepteres av noen i år 2017! 

Det finnes nok av gutter som allerede omtaler jenter som objekter. Vi er en 7'er, vi er en digg rumpe, vi er de syke puppene og vi er et ligg. Vi trenger ikke flere gutter og menn som snakker om oss på denne måten. Dessverre føler jeg at dette er en helt vanlig ting blant unge gutter.

Senest for to dager siden hørte jeg en historie om et lite tettsted i Norge hvor unge gutter bytter nakenbilder av jenter som om det var Pokemon-kort. Hva i all verden er det for noe tull? I så ung alder, og på små steder er det utrolig viktig å føle at man er med i gjengen og at man er en av de kule. Ting som dette presser for det første disse unge jentene til å ta nakenbilder, og sende de videre, men det presser også unge gutter til å be om de for så å bytte de bort. Du er jo ikke med i gjengen om du ikke har noen nakenbilder av den fineste jente i klassen du kan bytte mot den fineste i parallellklassen. Dette er så sykt!

Ved å si at kvinner skal brukes støtter man slike holdninger som på lang sikt kan være veldig ødeleggende for unge mennesker. Vi kvinner er absolutt ikke verdt noe mindre enn en mann, og tro meg kjære gutten min, vi er mye mer enn en kokk på kjøkkenet og noe du kan penetrere. 



 

TANKER UTEN FILTER

Jeg merker at jeg trenger å lufte litt tanker, så her kommer et ordentlig ufiltrert innlegg hvor jeg bare skriver det som dukker opp i hodet mitt. Det er derfor jeg skriver, fordi det noen ganger blir for mange tanker og jeg trenger å sortere de ut. Jeg trenger denne bloggen til nettopp dette, men jeg merker at jeg har holdt litt igjen siden jeg kom hjem fra Mexico. Nå er det slutt, og jeg skal begynne å bruke bloggen til å lufte tankene mine så ofte jeg trenger det, for det er faktisk derfor jeg startet den!

Det å gå fra å være helt ukjent, og bare vanlige, lille meg, til å plutselig bli gjenkjent på gata av totalt fremmede er veldig rart... Jeg trodde jeg var forberedt på hvordan det ville bli, men det var jeg så absolutt ikke. Det er så lett å se for seg hvordan en situasjon vil være, men når man faktisk står der er det som regel helt annerledes enn hva man trodde på forhånd. Slik har det i hvert fall blitt for meg.

Jeg klarer ikke bli helt komfortabel med det å bli gjenkjent, men det er kanskje fordi det er såpass nytt. Jeg håper det, for hvis jeg skal være så utilpass hele veien kan det bli ganske slitsomt.  Nå er jeg der at jeg må ha ørepropper i ørene og solbriller på hvis jeg går ute alene. Går jeg sammen med andre er det ikke et problem, men hvis jeg går alene føler jeg meg på en måte veldig liten. Jeg føler meg stirret ned, selv om det kanskje er en av tjue som faktisk kjenner meg igjen. I tillegg føler jeg at jeg må ta på meg sminke om jeg skal ut av døren. Jeg er egentlig veldig chill på akkurat dette, og pleier aldri å bruke sminke, i hvert fall ikke mye, med mindre jeg skal noe.  Jeg prøver å "ta tilbake" livet mitt og gå uten sminke om jeg bare skal et ærend i byen, men jeg føler jeg skikkelig dårlig noe som er veldig ulikt meg og totalt unødvendig. For det første går jeg uten sminke omtrent hele tiden på Paradise, og i tillegg er det faktisk sånn jeg ser ut så det er ingen grunn til å føle meg dårlig, men det har blitt sånn i det siste og jeg liker det ikke. 

Det er veldig mange søte der ute som kommer bort for å ta bilde eller snakke med meg, og det synes jeg bare er skikkelig koselig! Jeg blir veldig glad, og setter stor pris på alt det fine dere sier til meg. Det er veldig mye bedre når dere kommer bort og sier hei, i stede for å stirre og hviske. Da blir jeg faktisk veldig ukomfortabel fordi jeg aner ikke hva dere sier om meg. Har jeg glemt å ta på maskara på et øye? Henger det dopapir fast i skoen min? Jeg blir så stressa! Antakeligvis er det ikke noe farlig i det hele tatt, men jeg overtenker alltid alt.

Det som er enda verre er når dere bare roper ut "Paradise Hotel", eller går bak meg og snakker høyt om det. Jeg har propper i ørene og later som om jeg ikke hører det, men det gjør jeg som regel og det er ikke moro. Kom heller bort og snakk med meg eller ikke si noe. Jeg er et helt vanlig menneske, og bare tenk om noen skulle holdt på sånn med deg selv. Du hadde nok blitt ganske ukomfortabel. 

Nå skal det sies at alle jeg snakker med bare sier positive ting, og det er veldig koselig! Det betyr mye mer for meg enn negative kommentarer som blir postet på bloggen, Instagram eller Jodel. Meningen til dere som faktisk møter meg og får et inntrykk av hvordan jeg faktisk er betyr veldig mye mer enn en anonym kommentar på et nettsted. 

Jeg tror jeg bare trenger å slutte å tenke en liten stund, bare være meg selv og glemme alle rundt meg som jeg ikke kjenner. Jeg er fortsatt meg, og jeg må faen meg klare å dra på trening, gå på butikken eller gjøre et ærend i byen uten sminke om det er det jeg vil. Jeg må rett og slett bare skjerpe meg, for nå begynner jeg å bli ganske oppgitt over meg selv. 

hits