hits

Storytime

DE SKULLE KONTAKTE BARNEVERNET PÅ GRUNN AV MEG

Det er mange som har ønsket seg storytime, men jeg har ikke klart å komme på noe morsomt å fortelle. Det var frem til jeg var hos tannlegen for en stund siden og tenkte over hvor langt jeg har kommet. Jeg har nemlig hatt skikkelig tannlegeskrekk tidligere, men nå gikk det helt fint! Det har ikke alltid vært slik og det skal dere få høre om i dette innlegget.


Av en eller annen grunn har jeg hatt skikkelig tannlegeskrekk så lenge jeg kan huske. Det var vel en liten periode jeg synes det var moro å dra til tannlegen fordi vi alltid fikk et lite lykketroll av tannlegen etterpå, men da var jeg ganske så liten. Plutselig var det noe som endret seg og tannlegen ble det skumleste jeg visste om i hele verden.

Da brevet med innkalling kom pleide jeg å gjemme eller kaste det, men til min store skuffelse ble det oppdaget hver eneste gang. Det var tross alt ikke jeg som hentet posten, så mamma eller pappa hadde allerede fått med seg at det brevet var kommet. Jeg gruet meg i flere uker de gangene jeg måtte inn til sjekk. Det å sette seg i den stolen og bli "stengt inne" av bordet med alle de harde, skumle redskapene på var så skummelt. Jeg fikk helt panikk! Jeg var også livredd for at de faktisk skulle finne et hull for da var jeg nødt til å borre, noe jeg hadde hørt alt for mange skrekkhistorier om fra klassekamerater. 

Så lenge mamma og pappa måtte følge meg dro jeg alltid. Jeg hadde jo ikke noe valg, men på et tidspunkt ble jeg gammel nok til å skulle dra selv. Det var ikke veldig populært og jeg endte opp med å skulke time på time. Plutselig fikk pappa en telefon eller et brev, jeg husker ikke helt. Budskapet husker jeg derimot. "Hvis ikke Andrea møter opp til neste time ser vi oss nødt til å kontakte barnevernet." Barnevernet? Fordi jeg ikke møter opp til tannlegen, herregud. Jeg skjønte jo ikke hvorfor det var slik den gangen.

Jeg ville jo ikke at mamma og pappa skulle få problemer og det ville selvfølgelig ikke de heller. Det endte med at pappa skulle kjøre meg og se at jeg gikk inn fø han dro på jobb slik at jeg faktisk skulle dukke opp. Jeg ville jo dra, men samtidig ikke. Da jeg kom inn i gangen kjente jeg at "nei, dette skjer ikke". Jeg ventet til jeg så bilen til pappa svinge ut av parkeringsplassen før jeg løp bort til Brun og Blid som lå like ved for å ta sol. Ikke spør meg hvorfor. Vel, jeg hadde ikke så mange andre steder å dra akkurat der og da. Jeg tenkte ikke så langt at de selvfølgelig kom til å ringe pappa for å spørre hvor jeg ble av. Smart, Andrea. Det var en mildt sagt sint pappa som ringte meg da jeg lå og fikk svidd huden min i solariet. "Hvor i all verden er du?". Stemningen ble ikke bedre av at jeg ga et ærlig svar på det, haha.

Jeg husker faktisk ikke hva som skjedde etterpå, men jeg tror vi fikk en venninne til å følge meg. Jeg prøvde å snike meg ut da vi satt på venterommet, men heldigvis stoppet hun meg. Den gangen gikk jeg inn, satt meg i stolen og gjennomførte undersøkelsen. Det gikk helt fint og jeg tror det var da jeg kom litt over skrekken. Så mye styr i forkant og så var det jo ikke farlig allikevel!

For noen uker siden var jeg hos tannlegen igjen for første gang på alt for mange år. Jeg har bevisst unngått det fordi jeg trodde jeg enda var redd, men nå så jeg meg nødt til å ta en sjekk. Vet dere hva? Det gikk så bra! Ingen panikkanfall, ingen nerver og ingen sammenbrudd.

Jeg satt meg ned i stolen og plutselig følte jeg meg verken innestengt eller redd. Han sjekket tennene mine og alt var bra. Ikke et eneste tegn til visdomstenner (takk for det, min store skrekk her i livet) og null hull, woho! Jeg fikk bekreftet overfor meg selv at skrekken er borte og det går helt fint å dra til tannlegen. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

JEG HOLDT PÅ Å DØ I HELLAS

Det er tid for storytime på bloggen! Flere har ønsket seg dette, og da leverer jeg selvfølgelig. Dette er faktisk en ganske dramatisk historie...

Da jeg var 18 år dro jeg på min andre jentetur til Hellas. Jeg var supergira etter å ha vært på Rhodos året før, og var skikkelig klar for å nyte to deilige uker på ferieøya Ios. Den første kvelden gikk vi på en skikkelig smell hele gjengen, og etter det ble det en rolig ferietur i stede for den partyturen det egentlig skulle være. Det var egentlig like greit fordi dette var rett etter en hard russefeiring, og vi trengte vel ferien mer. 

En uke senere skulle vi gjøre et nytt forsøk på å dra ut på byen. Vi hadde fått en del venner, og var en liten gjeng som var på vei opp til byen hvor alle utestedene ligger. Som den sukkeravhengige jenta jeg er måtte jeg bare stoppe innom en iskiosk på veien som hadde verdens beste frozen yogurt! Jeg elsket det stedet, og den greske damen som drev det var så nydelig. Ja, jeg vet hvem stopper for å kjøpe is på vei til byen hehe. Jeg ba om å få tre forskjellige sjokoladesauser på (igjen fordi jeg er veldig spesiell og over gjennomsnittlig glad i sjokolade), og koste meg verre på vei opp til utestedet.

Vi satt oss ned og bestilte et par drinker. Jeg merket at det var noe veldig rart, og jeg slet med å svelge. Jeg tenkte ikke så mye mer over det enn at jeg var tørr i munnen og bestilte en flaske vann som jeg tok på på styrten. Det hjalp ikke, og jeg bestilte enda en og enda en. Til slutt klarte jeg nesten ikke å få ned vannet heller, og nå begynte jeg å bli redd samtidig som jeg forstod hva som skjedde. Venninnen min ble like stressa som meg, og vi bestemte oss for å gå ned til iskiosken igjen. Greia er at jeg er veldig allergisk mot peanøtter, og da vi spurte damen i iskiosken om en av sjokoladesausene inneholdt nøtter fikk hun like panikk som oss. Stakkars, jeg fikk så vondt av henne fordi hun så tydelig at jeg var ganske redd. Hun visste faktisk ikke om det inneholdt nøtter, og begynte å gråte! Altså, hjertet mitt... Hun ringte ambulanse for oss, og vi gikk ned til sentrum der vi skulle bli hentet. 

Problemet var at jeg synes det hele var veldig flaut, og ville ikke sette meg inn i sykebilen. Jeg hadde drukket, og det eneste jeg ville var å dra hjem for å sove fordi jeg regnet med at det ville gå over. Smart? Heldigvis hadde venninnen min full panikk og løp ut i veien hvor hun stoppet en av de to taxiene på hele øyen, tvang meg inn i den og dro meg inn på sykehuset. Der var det en sykepleier som hadde nattevakt, og det var ikke før hun så ned i halsen min at jeg virkelig fikk panikk! Hun hadde holdt jeg helt rolig frem til det punktet, men da hun kikket ned i halsen min frøs hun et lite øyeblikk før hun ringte legen. Herregud, jeg trodde jeg skulle dø der et lite øyeblikk, og var så takknemlig for at venninnen min tok dette mer alvorlig enn meg! Hadde det ikke vært for henne hadde jeg lagt meg til å sove og aldri våknet igjen... 

Det som er litt morsomt oppi det hele er at vennene mine aldri har trodd på at jeg er allergisk!J eg er veldig allergisk mot peanøtter, men fordi jeg ikke har vært i nærheten av det siden jeg var liten har ingen sett meg reagere og derfor ikke trodd meg. Utrolig sær, jeg vet, en vi er en sær gjeng. De hadde faktisk planer om å lure i meg peanøtter for å sjekke om jeg faktisk var allergisk. Det kunne blitt interessant! Nå tror de meg da, heldigvis 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER