Personlig

JEG VIL FLYTTE FRA SOFIE

Nå har det seg slik at jeg ikke vil bo med Sofie lenger. Vi kommer rett og slett ikke overens mer, og jeg synes det er veldig kjedelig at hun er så mye hjemme. Haha, neida dette er bare tull. Hun er nesten aldri hjemme, noe som er supertrist fordi jeg elsker å bo med Sofie. Senest i går hadde vi en så koselig kveld hvor vi begge lå i mørket i sengen hennes og snakket, hørte på musikk, blogget og bare hadde en veldig fin kveld. Det er helt fantastisk å bo med Sofie, men jeg vil ikke bo her i Norge lenger. 

Det at jeg er rastløs og ønsker noe nytt har jeg vært ganske klar på lenge. Det å faktisk finne ut hva jeg vil og hvordan jeg kal få det til er litt verre. Jeg ønsker virkelig å flytte bort. Drømmen er å bo i et varmt og fargerikt land, men hvordan flytter man til et helt nytt sted uten å egentlig ha noe å gjøre der? Jeg kan alltids få meg en jobb, men hvordan finner jeg det? Hvordan finner jeg leilighet? Hvordan forlater jeg livet mitt her til fordel for en helt ukjent fremtid på et helt nytt sted? Nå har jeg prøvd å få med meg omtrent alle jeg kjenner til å flytte med meg. Jeg prøvde meg i kollektiv-gruppa som består av Kevin, Morten, Sofie og meg, men det ble bare ledd bort så det forslaget gikk rett i vasken. Tenk så gøy om vi hadde funnet oss et sted i for eksempel Barcelona eller L.A. og opplevd noe helt nytt sammen! 

Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tenker på dette, så derfor har jeg bestemt meg for å virkelig sette meg inn i dette og finne ut hvordan jeg skal få det til!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

JEG VAR I AVHØR HOS POLITIET

Tusen takk for alle god bedring kommentarer! Dere er virkelig verdens fineste lesere ❤ Jeg skrev dette innlegget for et par dager siden, og hadde nesten glemt det. Siden jeg ikke er helt i form, og den kreative delen va hjernen er skrudd av tenkte jeg å dele det med dere nå! Jeg var nemlig i politiavhør...

Alle kan gjøre dumme ting, og jeg har selvfølgelig som de fleste andre gjort en del feil i løpet av livet. Den ene feilen endte med at jeg måtte i avhør hos politiet, og herregud som jeg skammet meg. Politiavhør, jeg som hater å gjøre ulovlige ting. Jeg gjør det så og si aldri, og det er vel kanskje normalen. Allikevel har jeg gått på en liten smell tidligere i livet. 

Jeg har bursdag i slutten av Oktober, og det betyr at jeg fylte 18 (og 20) ganske lenge etter de andre venninnene mine. Det var en sommer vi var samlet et sted, og plutselig skulle alle ut. Vi visste om et sted hvor alle kom inn uansett, og hvor de var veldig greie på alder og falsk legitimasjon. En venninne hadde glemt bankkortet sitt på festen, og jeg skulle ta det med til henne, men endte opp med å ta det med ut på byen i stedet. Jeg kom inn, og hadde det veldig moro helt til en ex-venninne (dere vet hvordan ting var da man var ung, haha) sladret på meg og gikk til vaktene som etter å blitt vist Facebooksiden min og venninnen min sin til slutt måtte ta legitimasjonen og anmelde det... Wopsi. Det verste med dette var at jeg håpet det ikke skulle bli noe av, så jeg sa ingenting til mamma og pappa. Det endte med at pappa fikk en telfon av politiet mens jeg var på jentetur på Rhodos, haha. Det ble en fin hjemkomst kan du si. 

Heldigvis forstod politiet situasjonen, og det endte ikke med bot eller noe på rullebladet. Jeg angrer selvfølgelig på at jeg gjorde dette, og det burde aldri ha skjedd! Jeg burde ha ventet. Den kvelden var bare stress fordi jeg var redd for å bli oppdaget, og det å måtte dra i avhør... Nei, uff. Aldri bruk falsk legitimasjon! Vent, det er verdt det. 


Her har vi rebelske meg (endelig blitt 18 og ute lovlig) og en venninne

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

NÅ DELER JEG ALT OM FAMILIEN MIN

Nå skal jeg dele ganske mye personlig med dere. Det er flere som har spurt om familien min, og om jeg kan fortelle mer om den. I dette innlegget har jeg samlet litt fakta om meg og familien min, og en del søte barne-bilder av meg, hihi. 

JEG HAR ET SØSKEN... 

Jeg har en lillesøster som er to år yngre enn meg, hun blir altså 21 år gammel i høst. Hun heter Embla og vi er ganske så forskjellige på mange områder. Embla har vært på backpacking og i militæret, og skal studere fred og konflikt, noe som er sykt kult! Jeg for min del kunne aldri vært i militæret, aldri... Nei, det er ikke helt min greie å leve i et hull i skogen i en uke og bli kommandert rundt 24/7. Ellers takk, men det er jo amazing at det finnes mennesker som for eksempel lillesøsteren min som synes dette er gøy og er klare til å beskytte landet vårt. Da vi var yngre kranglet vi masse og gikk ikke overens i det hele tatt, men etter hvert som vi ble eldre har vi blitt mye nærere og jeg er veldig glad i henne 

FORELDRENE MINE ER SKILT...

Dette er ikke akkurat uvanlig i dagens samfunn. Foreldrene mine er skilt, og det tror jeg skjedde da jeg gikk et av de siste årene på barneskolen. De var utrolig flinke til å ta hensyn i starten, og det var faktisk mamma og pappa som flyttet inn og ut av huset den første perioden slik at ting skulle bli mest mulig som vanlig for meg og søsteren min. Dette er noe jeg fortsatt setter pris på den dag i dag, fordi det var utrolig bra gjort! Nå bor de sånn ca. 600 meter fra hverandre, så det passer jo ganske bra om man skal besøke begge. 

Baby-meg

JEG ER HALVT ISLANDSK...

Det at jeg er halvt islandsk har jeg vent før, men jeg nevner det gjerne igjen. Pappaen min er islandsk, så det gjør at en del av meg også er det. Dessverre kan jeg ikke snakke islandsk, og forstår veldig lite, men allikevel er jeg utrolig glad i landet og elsker å dra på besøk dit!

JEG HAR NÆR FAMILIE I TRE FORSKJELLIGE LAND...

Jeg har faktisk mesteparten av familien min på Island. Pappa sin familie er ganske stor da han har fire søsken som igjen har gitt meg mange søskenbarn! Jeg har to onkler og to tanter som bor på Island, samt hele seks søskenbarn (tror jeg, hehe...). Jeg har også en tante og onkel pluss to kusiner som bor i Danmark. De bor faktisk i København som er en veldig kul by! Jeg burde virkelig besøke alle oftere... Jeg skal prøve å bli flinkere! I tillegg har jeg masse familie i Norge også, blant annet to taner og to onkler, to fettere, en bestemor og en bestefar. 

Processed with Rookie Cam

JEG HAR ET VELDIG GODT FORHOLD TIL PAPPA...

Pappa er et av favoritt-menneskene mine, haha. Jeg er veldig glad i pappa, og han hjelper meg så mye og stiller alltid opp om det trengs. Det å vite at jeg alltid kan ringe han om det er noe er veldig betryggende, og hvis jeg går hjem fra byen alene på natten så ringer jeg og vekker han hehe. Da får jeg riktignok en liten skjennepreken om at jeg ikke kan drive å gå hjem alene på natten, men han snakker med meg helt til jeg er hjemme så det er koselig 

TO AV FIRE BESTEFORELDRE LEVER...

Begge besteforeldrene på pappa sin side er dessverre døde... Jeg fikk aldri møtt farfaren min eller Afi som det heter på islandsk. Bestemoren min aka Amma døde da jeg var ganske liten, men jeg har fortsatt mange gode minner fra henne og det er veldig godt. Begge besteforeldrene mine på mamma sin side lever, og det er jeg selvfølgelig veldig glad for! De stiller alltid opp, og jeg er veldig glad i begge to selv om jeg er alt for dårlig til å dra på besøk... 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

HAN VAR UTRO MED MEG

Nå skal jeg dele noe jeg virkelig skammer meg over med dere. Kjærlighet gjør blind, eller hva sier dere? Jeg har faktisk vært med på å såre andre mennesker på en måte jeg er livredd for å måtte oppleve selv. Jeg hadde en greie med en gutt som hadde kjæreste. 

Det hele begynte veldig uskyldig. Vi jobbet sammen, og ble ganske gode venner. Vi hadde det veldig gøy sammen, og det var litt uskyldig flørting frem og tilbake i løpet av arbeidsdagen. Etter hvert som vi ble bedre kjent og skjønte at vi likte hverandres selskap begynte vi å snakke sammen på fritiden og henge sammen fra tid til annen. På dette tidspunktet var han singel, og jeg ante ikke at han holdt på med en annen jente. Det var heller ikke noe sånt mellom oss, selv om jeg var veldig sjarmert og litt betatt. Det hele var vennskapelig, men det varte ikke så alt for lenge... 

Jeg ble mer og mer betatt av han. Han likte meg for den jeg var, og jeg var utrolig komfortabel rundt han. Vi hadde det veldig gøy sammen, og jeg gledet meg til å dra på en jobb som var helt okei fordi han var der. Etter hvert skjønte jeg at jeg hadde fått en ordentlig crush på han, og da jeg plutselig fikk vite at han hadde fått seg kjæreste ble jeg ganske overrasket og litt lei meg, men altså det var jo ikke noe å gjøre med og jeg prøvde heller ikke å gjøre noe med det for å si det sånn. Jeg vet at det var en del problemer der, og det var vel derfor han kanskje søkte seg nærmere meg. Vi sluttet ikke å flørte, det tok seg heller mer opp. Til slutt var jeg så betatt at jeg ikke gjorde annet enn å smile om han var i nærheten, og jeg følte meg slem som hadde slike følelser for en som hadde kjæreste. Jeg var overbevist om at han egentlig var betatt av meg også, og slet mellom kjæresten sin og meg. Dette var nok heller en ønsketenkning når jeg ser tilbake på det nå. 

For å gjøre det som kan bli en veldig lang historie forholdsvis kort så var ikke det vi holdt på meg greit. Vi snakket mye sammen, veldig mye. Vi hang sammen, vi var ute sammen, vi flørtet og jeg vet at om jeg hadde reagert om min kjæreste hadde holdt på sånn med en annen jente. En kveld var vi samlet hos en venninne og drakk vin. Vi hadde mange felles venner, og en del av hans bestekompiser var sammen med oss. Plutselig kom han inn døren og det viste seg at han og kjæresten hadde tatt en pause. Det tok ikke mer enn maks en time før vi satt og hadde en samtale om dette, om at han hadde følelser for meg og at han var usikker på hva han skulle gjøre. Den kvelden sov vi sammen. Det skjedde ingenting fordi jeg følte at selv om de nå hadde en pause betød ikke det at det var slutt. Han prøvde og kysse meg og det føltes godt, men det var galt så jeg stoppet det. Etter den kvelden var vi mye sammen, og han var faktisk med på filmkveld med venninnene mine.

Dette var rundt påsketider, og det betyr at det ofte er en del fester. Vi dro ut som vanlig, og det var her ting begynte å skje. Vi hang sammen på byen hele kvelden, og vi kysset faktisk flere ganger på utestedet. Jeg synes det var gøy å teste grensene hans for å se hva han turte. Ja, dere har pause, men betyr det at du kan kysse meg på et utested hvor flere av vennene hennes er? Ja, det kunne han. Okei, men da er det vel ganske over tenkte jeg. Da vil han kanskje ha meg i stede. Denne påsken oppførte vi oss som om det var noe ordentlig mellom oss. Vi sov sammen, vi kysset i offentligheten, men jeg merket at han slet. Han hadde dårlig samvittighet, og etter hvert skulle jeg forstå hvorfor. Det viste seg nemlig at de aldri hadde hatt en pause. Kjæresten hans var på tur til utlandet, og han benyttet seg av den sjansen til å teste ut litt av hvert.

Jeg ble så skuffet og så sint på både han og meg selv. Det var hele tiden noe i meg som sa at dette ikke var greit, men fordi jeg var så betatt så jeg bort fra det og sa til meg selv at pause = slutt. Hello refereanse til Friends, det er det ikke. Hun fant ut av dette, og jeg følte meg som dritt. For et forferdelig menneske jeg hadde vært. Jeg solgte han. Jeg fortalte henne alt. Han hadde liksom lagt seg flat, men hans versjon var ganske så uskyldig i forhold til sannheten som jeg serverte henne på sølvfat. Det gjorde ikke opp for handlingene, men hun fikk i hvert fall vite sannheten om kjæresten hennes som var en skikkelig drittsekk. 

Jeg kan ikke gå tilbake i tid, men jeg har i hver fall lært av egne feil. Det jeg burde ha gjort er å høre på magefølelsen min som fortalte meg at dette var galt. Ikke la det du tror er kjærlighet blinde deg helt fordi det kan fort ende opp med at du sitter her og angrer på å ha krysset grenser du ikke vil krysse.

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

JEG AVRBYTER KJÆRESTEJAKTEN

Nå revurderer jeg hele denne kjæreste-jakten jeg gikk med på å sette i gang. Jeg vil ikke ha kjæreste, sånn på ordentlig. Noen ganger faller jeg litt for tanken på hvor hyggelig det kan være, og jeg ser hvor lykkelig en annen person kan gjøre deg. Allikevel vil jeg ikke. Jeg kjenner angsten komme bare av tanken på å knytte meg så mye til et annet menneske. Det å skulle være så åpen og sår for en annen person er ikke noe jeg ønsker, i hvert fall ikke nå. 

Ja, jeg er redd for å bli såret. Jeg hater å innrømme dette, både overfor meg selv og overfor alle andre. Jeg hater at jeg er redd for det, og jeg vet at alle sier man må ta risken. What if I fall? But what if you fly? Ikke sant. Nei, jeg faller ikke for klisjeer. Jeg føler heller ikke det er verdt å risikere en helvetes kjærlighetssorg for litt ekstra lykke. Okei, litt ekstra lykke er nok en underdrivelse, men for meg er det verre å skulle gå gjennom en tung kjærlighetssorg en gang til enn hva det er å være alene. Jeg klarer meg fint alene, og jeg er ikke klar for å la et annet menneske få så mye kontroll over meg og mine følelser. Jeg synes ikke det er skummelt å skulle være alene, verken nå, om to år eller fem år. Jeg ser selvfølgelig for meg en fremtid med en mann og kanskje en familie om jeg er heldig, men det er langt frem i tid. Nå blir jeg bare redd av tanken, og hvorfor skal jeg oppsøke noe som gjør meg redd?

Skjer det at jeg møter drømmemannen i morgen og faller pladask vil kanskje alt bli verdt det, men da får jeg ta det når den tid kommer. Jeg skal ikke motsette meg kjærlighet, men jeg vil heller ikke lete etter det. Skjer det så skjer det, og da er det kanskje meningen. Samtidig så har jeg satt i gang dette og da må jeg gi det en sjanse. En date betyr ikke at man er kjærester, så jeg skal gi det et forsøk fordi Morten og Sofie har funnet en de mener er så snill og kjekk. Det høres jo bra ut, så jeg blir jo med. Etter dette setter jeg en stopper for kjærestejakten, så får heller ting skje på en naturlig måte!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

JEG VAR BETATT AV KEVIN

I ukens spørsmål kom jeg med en liten avsløring som jeg egentlig ikke har sagt til så mange. Sofie visste det jo da, men jeg tror faktisk hun er den eneste jeg har sagt dette til. Hun fikk ikke vite det før vi var tilbake i Norge, men jeg tror nok hun hadde en liten mistanke. Jeg hadde en liten crush på Kevin da vi var på Paradise! Jeg tror ikke Kevin vet dette en gang, så hei Kevin ❤

Hvordan skjedde egentlig dette? Nei, si det. Kevin er jo en veldig fin gutt. Han er morsom, litt gal, men samtidig veldig snill og omtenksom. Etter en stund inne på hotellet endte vi alltid opp med å hooke på festene, og det ble nesten en liten greie. Kevin var så søt og tok alltid vare på meg om det var noe, som da Petter vurderte å velge Rebecca over meg i uke fire, og da han låste seg til Teele i uke seks. Han var alltid der og det var noe med det som etter hvert ble veldig tiltrekkende, haha. 


Vi hadde vært et nydelig par da, eller hva sier dere?

Det var veldig morsomt da Sofie gikk fra Kevin til Morten og Kevin reddet meg fra å ryke i uke seks. Jeg hadde vært partner med Petter og Sofie med Kevin, og det var hele tiden snakk om den mye omtalte friendzonen. Kevin og Sofie kalte hverandre for Mr. og Mrs. Friendzone der inne, så da Triana spurte både Sofie og meg på innsjekk uken etter partnerbyttet om vi hadde friendzonet våre nåværende partnere kom det frem at det ikke var noe slikt nå lenger. Nå var jo jeg partner med Kevin og Sofie med Morten og det var jo her det begynte å skje ting, hehe. Vi falt vel litt for fristelsen hele gjengen og det ble litt mer kos enn hva vi hadde planlagt før vi sjekket inn.

Det er ganske morsomt å se tilbake på dette fordi nå ser jeg ikke på Kevin på denne måten i det hele tatt. Han er en kjempefin gutt og en god venn, og that's it. Den berømte Paradise-boblen er ganske mye sterkere enn hva man egentlig tror, haha. 

MINE PERSONLIGE DAGBØKER

Det jeg synes var veldig moro da jeg begynte å blogge igjen var å se gjennom arkivet mitt. Det var et par innlegg om ikke var publisert, rett og slett fordi jeg ikke turte. Det de innleggene hadde til felles var at de var ekte, åpne og personlige. Det var jeg veldig ukomfortabel med å dele før, men nå har noe skjedd og jeg har åpnet meg mer og delt mer enn hva jeg noen gang har gjort med noen i hele mitt liv. Jeg har skrevet om kjærlighetssorgen min, hvor tungt det har vært å ha en psykisk syk person i livet mitt og hvor mye det har tynget meg, og nå skal jeg dele et litt morsomt innlegg jeg ikke turte å dele da jeg skrev det for over tre år siden.

Jeg skjønner ikke hvorfor det var så farlig å dele dette, men av en eller annen grunn synes jeg det den gang. Nå synes jeg det er morsomt å lese, og jeg angrer på at jeg kastet alle dagbøkene mine da jeg flyttet fra den forrige leiligheten min. Hvorfor?? Det hadde jo vært så morsomt å lese nå eller om femten år for den saks skyld.


Via bloggen deler jeg store deler av livet mitt. Jeg skriver om hva jeg skal gjøre, og hva jeg har gjort hver eneste dag. Allikevel skriver jeg veldig sjeldent med et ordentlig personlig preg, og aldri ordentlige personlige innlegg. Dere vil antakeligvis aldri få lese lange, personlige innlegg om mine dype følelser og tanker her på bloggen. Ja, jeg deler tanker og skriver lange innlegg om ting som engasjerer meg, men ikke om meg. Dette vil høres rart ut med tanke på at jeg faktisk skriver en åpen blogg, men jeg er en veldig privat person. Slik har jeg alltid vært, og jeg vil antakeligvis være like privat på dødsleiet. Jeg deler heller ikke mye med de som står meg nærmest. Så hva gjør jeg med alle tankene og følelsene mine? 

Jeg skriver dagbok. Jepp. Jeg skriver dagbok i en alder av 20 år. Rart? Kanskje, men for meg er det veldig viktig! Hadde det ikke vært for dette hadde jeg nok sprukket. Hvor skulle jeg ellers gjort av tanker og følelser når jeg er som jeg er? Jeg åpner meg mer i de enn det jeg noen gang har gjort for noen. Nå vil dere kanskje tro at jeg har tusenvis av mørke hemmeligheter, men det er ikke tilfellet. Samtidig tør jeg ikke være helt ærlig. Jeg tar meg selv i å nøle før jeg skriver noe jeg egentlig ikke vil. Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg stopper. Kanskje det er noe jeg ikke vil innrømme for meg selv, eller kanskje jeg bare ønsker å holde det helt utenfor noens rekkevidde... Jeg vet ikke. Det jeg elsker med bøkene er at jeg får satt ord på ting. Jeg setter ord på tankene mine, og jeg vet ikke hvilket ord som vil bli skrevet ned før det allerede er gjort. Noen ganger lar jeg pennen løpe, og ingenting gir mening før jeg setter punktum og leser over alt på nytt. 



En annen ting som ligger bak det at jeg faktisk begynte med dette er tanken på fremtiden. Jeg har store planer om å ende opp med en fantastisk mann! Vi skal ha et stort, flott hvitt hus, to eller tre barn og en hund. Ordentlig idyll. Så begynner jeg å tenke... Hvis jeg faktisk får dette, og oppnår det jeg vil kalle målet i livet mitt vil jeg at barna mine skal kjenne den unge meg. Personen jeg er nå. Jeg vil at de skal kunne lese om mine opplevelser da de faktisk skjedde. Jeg vil at min tenåringsdatter skal kunne se at mamma også synes det var vanskelig å studere. Jeg vil at min kjekke sønn skal kunne lese om guttene som bare spilte spill, og dermed ønske å være annerledes. Jeg vil at de skal få vite om alt det morsomme jeg og mine venner gjorde. Jeg vil at de skal lese om oppturer og nedturer. Jeg vil at de skal kunne le av hvor forelsket jeg var i et boyband-medlem, og være stolt av ting jeg har oppnådd! Kanskje de til og med får lese om når mamma møtte pappa, og hvordan hun forelsket seg i han. Hvor flott ville ikke det vært? Jeg vil at de en gang skal kunne kjenne hele meg. Om de leser dette når de er 20 eller 50 spiller ingen rolle, men jeg vil at de skal ha muligheten til det.

Jeg har også tenkt tanken at mine etterlatte vil kunne lese dette den dagen jeg dør. Tenk om jeg dør når mine fiktive barn er små. Da vil jeg at de skal kunne få lese dette en dag de er klare for det, og få lære ting om meg jeg ikke rakk å fortelle de. Hvis jeg dør nå vil også mine nærmeste lære en hel del om meg som de kanskje ikke vet. Jeg vet at jeg gjerne ville hatt den muligheten hvis noe slikt skulle skjedd nå.



Noe av det jeg elsker med dette nå er å kunne se tilbake! Jeg kan gå tilbake til mai måned og lese om hva jeg gjorde da, hva jeg tenkte og hva mine planer for de neste månedene var. Haha, her om dagen leste jeg litt i dagboken fra juni i år, og det stod selvfølgelig mye om hvor flink jeg skulle bli til å trene og spise sunt. Jeg skulle legge om livsstilen min, og når jeg dro hjem til Larvik i julen skulle jeg se helt amaz ut haha. Det skjedde jo ikke. Jeg skriver jo fortsatt det samme i Desember-boken. Forhåpentligvis vil jeg kunne lese den om et par måneder og faktisk ha oppnådd det. Det var spesielt gøy å lese om den evige jakten på en leilighet i Oslo. Jeg var smålig frustrert da kan du si.

Dette er veldig gøy! Jeg anbefaler alle å skrive dagbok. Om du ikke har en får hver måned, ha en for hvert år. Skriv innimellom når det skjer noe spesielt. Det er så morsomt å kunne gå tilbake til en spesifikk dag og lese om hva jeg drev med. Nå har jeg jo bloggen, og jeg må innrømme at Desember-boken er ganske så tom. Jeg har ikke lenger det store behovet, men det er fordi jeg får uttrykket meg mye her også. Jeg får skrevet, og det var hovedgrunnen til at jeg startet med dagbok.

Nå har jeg gått helt i mot det jeg skrev i begynnelsen. Dette er jo superpersonlig! Ikke bli for godt vant, dette er og vil forbli sjelden kost. 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

EN SKYGGE AV MEG SELV

Akkurat nå sitter jeg foran sminkebordet mitt. Dette har blitt mitt skrivested. Jeg konsentrer meg så godt her uten at jeg helt vet hvorfor. Det er så fredelig, og med gardinene halvveis trekt for så det skinner akkurat nok lys gjennom til at jeg ikke trenger å bruke taklampen er det perfekt. Jeg tror dette er favorittstedet mitt i leiligheten, og det var egentlig det i den forrige leiligheten også. 

Nå er det helt stille her, bortsett fra lyden av en fyr som plystrer på gaten utenfor. Jeg har jeg vært hjemme alene i flere dager, foruten et lite besøk av Kevin og André i går natt, og føler at jeg begynner å venne meg til det igjen. Før elsket jeg å være alene, og jeg trengte å tilbringe tid alene for å ha det bra med meg selv. Nå savner jeg å være rundt mennesker nesten hele tiden. Ikke mennesker, det blir feil, fordi det er ikke sånn at jeg kan ta meg turen ut i Storgata og føle meg bra liksom. Jeg mener at jeg savner å være rundt mine mennesker, mine venner. De gir meg inspirasjon og glede i hverdagen, og det er et utrolig deilig tilskudd i et travelt liv. Allikevel begynner jeg endelig å kjenne på gleden av stillheten igjen. Jeg merker hvor deilig det er at det kun er meg og mine tanker sånn innimellom. Det er lenge siden sist jeg kjente på den følelsen, og jeg har faktisk savnet den litt. Samtidig gleder jeg meg til enten Sofie eller Kevin kommer tilbake fordi jeg blir fort lei av stillheten. Heldigvis har jeg venner på overnattingsbesøk hver dag så jeg slipper å sove alene i leiligheten fordi det tør jeg rett og slett ikke.

Det som er veldig positivt uansett er hvor utrolig mye bedre jeg har det etter at jeg klarte å ta kontakt med egne følelser og sette ord på hvordan jeg har det. Ved å dele dette føler jeg at jeg virker er meg selv, og jeg er så glad og lettet! Det har på en måte vært en del av meg som har blitt holdt skjult, men nå som alt er ute i det åpne er det ikke noe å tenke på. I stad fant jeg et notat på mobilen min som jeg skrev for bare noen uker siden.

"Jeg er så stille om dagen. Det er som om jeg ikke har noen verdens ting å si. Når jeg er med vennene mine er jeg stille. Jeg har ingenting å komme med. Det er ulikt meg, og jeg er ikke komfortabel med det i det hele tatt. Jeg føler meg til tider som en skygge av meg selv, som en stille og innesluttet versjon av meg. Jeg vil være glad, sprudlende og full av liv, men hvor blir det av gnisten i meg? I det siste har jeg sett på det meste som negativt, og gleder meg så vidt over det positive. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har mye å tenke på og er stresset over alt mulig rart, men det er ikke moro. Jeg har et moment i livet mitt som tar mye energi og som drar lykken ut av meg. Jeg vet at jeg må kvitte meg med det, men sånt skjer ikke over natten. Jeg håper jeg klarer å komme tilbake til meg selv ganske snart."

Det er slik jeg har følt det fra tid til annen på grunn av det jeg holdt skjult, men nå føler jeg meg bare glad og virkelig som meg selv. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

JEG HAR HOLDT DETTE INNE ALT FOR LENGE

Jeg vil starte dette innlegget med å si tusen takk til både kjente og ikke kjente som har skrevet så mye fint til meg etter at jeg delte innlegget i går kveld. Det betyr utrolig mye, og jeg klarte ikke lese gjennom noe av det som ble skrevet da jeg gikk hjem fra butikken i går fordi tårene kom med en gang. Jeg er ikke en person som vanligvis åpner meg opp så veldig, og særlig ikke for så mange mennesker. Allikevel er jeg glad for at jeg gjorde det fordi nå føler jeg meg ti kilo lettere. Det er så teit å skulle gå rundt og skjule hvordan man har det, og å ikke tørre å være ærlig om dette. Jeg har holdt dette inne så alt for lenge. Jeg har ikke fortalt en eneste sjel hvor mye dette faktisk har påvirket meg, så det er deilig at de rundt meg nå vet hvordan ting egentlig er. Jeg er lei av å holde ting inne, fordi det hjelper ikke i det hele tatt. Så igjen, tusen millioner takk for fine meldinger og kommentarer! Det betyr så uendelig mye for meg, det skal dere vite 


Genser H&M // Kjole, solbriller og veske BikBok 
 

Over til noe helt annet. Dagens irritasjonsmoment. Altså jeg hadde nesten skrevet ferdig et innlegg med link til alle produktene jeg brukte i sminkevideoen min. På en eller annen måte klarte jeg å gå ut av det og alt ble borte! Det er det verste som kan skje, fordi jeg var ganske fornøyd med hvordan det innlegget så ut til å bli. Åååh, nå må jeg begynne helt på nytt, men det rekker jeg ikke før i kveld.. Herregud, tekniske ting er veldig irriterende noen ganger. Nå skal jeg komme meg på jobb. Etter i dag har jeg fri helt frem til lørdag så det skal bli veldig deilig! Jeg passer Celine ut uken og regner med at hun blir fornøyd når jeg ikke er borte hele dagen. Hun er så selskapssyk at det er helt utrolig. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DET ER DIN SKYLD AT JEG FØLER MEG ØDELAGT PÅ INNSIDEN

Dette er det mest åpne og personlige jeg noen gang har delt på bloggen. Ikke en gang mine nærmeste visste hvordan det var før jeg sendte dem denne teksten for noen dager siden. Jeg velger å publisere dette innlegget for meg, og for dere som har det som meg. Jeg publiserer ikke dette for å henge ut noen, men fordi jeg skulle ønske at noen hadde fortalt meg at de også har det slik sånn at jeg ikke hadde trengt å føle meg så alene. Nå vet jeg at det er mange som er i en lignende situasjon, men før det trodde jeg ikke at noen kunne forstå hvordan jeg hadde det og hvorfor ting var som det var. Jeg publiserer dette fordi jeg tror og håper det kan hjelpe for dere som dessverre kan kjenne dere igjen i det jeg skriver. Når noen nær deg er syk kan det påvirke deg så utrolig mye, og det er lett å glemme at du også kan få lov til å ha det vondt selv om andre har det verre. Dette er til dere som har en psykisk syk person i livet deres om dere er veldig glad i. Alle har sin egen historie, og dette er min.


Det er lettere for meg å ta avstand enn å faktisk være med deg... Jeg vet at mye ikke er din skyld. Du er syk, og sykdommen du har gjør at du blir slik. Allikevel klarer jeg ikke alltid å skille de to. Det blir for vanskelig, og det blir for mye.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å endre dette. Det er vel slik at jeg burde vist mer forståelse, men hvor mye skal jeg måtte tåle fordi du er syk? Belastningen på de rundt deg er nok veldig mye større enn hva du tror. Jeg har flere ganger prøvd og ønsket å kutte deg ut av livet mitt fordi jeg ikke orker mer. Det har aldri vært lett å komme frem til den avgjørelsen, og det er en grunn til at det aldri går. På en måte vil jeg ha deg her, og på en annen måte så trenger jeg deg kanskje litt? Jeg vet ikke, men jeg vil ikke trenge deg og kanskje jeg heller ikke gjør det. 

Jeg har mange gode minner, men de begynner snart å falme. De hører fortiden til, og de siste årene har det ikke blitt et eneste. Det er som om en del av meg revner hver gang jeg møter deg. Det er vanskelig og det er vondt å være med deg. Jeg vet aldri når du skal bikke over, men jeg vet at det mest sannsynlig skjer. Du gråter og presser på følelsene mine. Du gjør meg så vondt, særlig når du presser på ting jeg ikke kan noe for. Det er ikke min skyld at vi ikke er en familie lenger, og det er ikke min skyld at vi ikke går sammen. Det er heller ikke min skyld at du føler deg alene, men det er meg du legger skylden på. Det har du gjort lenge, og jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg har det bra og er lykkelig på den andre siden av gata. Det gjør vondt å tenke på at du sitter alene, men etter alt så klarer jeg ikke utsette meg for deg. Det er helt jævlig å si, men jeg orker ikke dra fra deg og føle meg som dritt. 

Jeg husker enda små kommentarer du kom med for å bryte meg ned. De sitter igjen, og de vil nok alltid være der. Jeg klarer ikke glemme. Det var en gang du ble med meg på shopping. Jeg sa at jeg trengte en ny bukse fordi den jeg hadde på begynte å bli for stor. Da svarte du kaldt at "den ser ikke for stor ut" og målte meg med blikket. Den var for stor, men allikevel gjorde det vondt. Hvorfor dette behovet for å dra meg ned? Er det for at du skal føle deg bedre? Når du er den du er, og jeg er den jeg er bør din eneste tanke være å løfte meg opp. Du bør sette meg først, men det gjør du ikke. Hvorfor ikke?

Da jeg var yngre likte jeg ikke nesen min, og snakket useriøst om å operere den når jeg ble eldre. Du kikket på meg med smale øyne og et hånlig uttrykk lenge, før du sa at jeg hadde en annen mye større feil i ansiktet som jeg burde operere først. "Hva da?" spurte jeg. Fordi jeg fant ingenting annet jeg var misfornøyd med, til tross for at jeg nå så etter. Nei, det ville du ikke si. Jeg fikk gå rundt med denne feilen jeg da. Det at du ikke ville fortelle meg det gjorde at jeg begynte å lete etter fei. Er du klar over hvor skadelig dette kunne vært for en ung jente? 

Det at du begynner å gråte foran meg nesten hver gang jeg ser deg er en påkjenning. Du får ikke min sympati der og da, men du skal vite at det gjør forferdelig vondt. Du gjør det allikevel. Jeg trekker meg enda lenger unna. Sist du var her la jeg meg i sengen og gråt etterpå. Da var du bare blid og hjelpsom, men påkjenningen av å holde deg slik og hele tiden være redd for at det skal snu var så tung. Jeg gråter nå. Fordi jeg kjenner på dette hele tiden, og det er veldig vondt. 

Jeg vet aldri hvilken versjon av deg jeg møter, og derfor kan jeg ikke ta den risken. Jeg orker ikke få de lange meldingene med glade emojis fordi jeg vet at det bare er en bølgetopp og at du snart skal seile ned igjen. Jeg klarer ikke tro på det. Jeg vil heller ikke ta telefonene av deg som gråter fordi jeg skrev at jeg var glad. Jeg vil ikke ha meldingene om at det er vondt for deg å se at jeg har det bra, fordi jeg vil ha det bra. Hvorfor kan du ikke unne meg å ha det bra selv om det ikke er hos deg? Du har ingen sperrer på hvordan du er rundt meg. Du oppfører deg ikke som den du skal være, men som en tenåring i trassalderen. Du gjør alt for å dra meg ned ved konflikter, og du gjør sjelden noe for å dra meg opp. Jeg kan ikke være fornøyd med meg selv, det er alltid noe galt som skal pekes på. Er det fordi du har det så jævlig med deg selv og vil at jeg skal være der nede med deg? Jeg forstår ingenting, men det gjør kanskje ikke du heller. Du er syk, men det kan ikke forsvare alt, alltid. Du må forstå hvorfor det er vanskelig for meg å ha deg nær. Jeg vet om andre i min situasjon som faktisk har klart å kutte personen het ut, og det er vondt, men jeg forstår dem godt. Du må faktisk sette deg selv foran, og uansett om du er den du er så skal jeg ikke behøve å måtte tåle alt. 

Jeg legger mye skyld på deg, men den bør du faktisk ta. Det er faktisk din skyld at jeg noen gang føler meg ødelagt på innsiden. Det er din skyld at jeg ofte er trist og sint. Det er din skyld at jeg ikke stoler på noen. Det er din skyld at jeg er redd for å stifte familie. Jeg er rett og slett dødsredd for at barna mine skal måtte gå gjennom det jeg har gjort. Jeg er livredd for å bli som deg, og det er derfor jeg alltid prøver å være sterk. Jeg skal ikke bryte sammen som du gjorde. Jeg skal ikke bli som deg. Aldri. 

Jeg vet ikke om jeg tør å publisere dette. Jeg vet heller ikke om jeg vil at du skal lese dette. Det kommer til å bli hardt, men på den andre siden trenger du det. Du trenger å forstå hvorfor jeg tar avstand, men jeg er redd for hva som kan skje om tar dette til deg. Jeg aner ikke, men jeg trengte å skrive dette. Nå er jeg faktisk lettet. Jeg har aldri satt ord på dette før, og det var godt. Jeg gråt meg gjennom hele teksten, men nå føler jeg meg lettet. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DETTE GJØR MEG FLAU

God morgen! I dag har jeg tenkt til å ha en skikkelig blogg-formiddag. Jeg skal prøve å få spilt inn en video til dere blant annet, og så skal jeg få skrevet litt. Senere skal jeg møte Marte fordi hun har bursdag i dag, woho! Det var henne jeg feiret på lørdag, men i dag er den virkelige dagen så vi skal gjøre akkurat det hun har lyst til egentlig. I kveld skal vi på Olivia for bursdagsmiddag, så det blir superkoselig! Nå skal jeg dele litt med dere igjen. Her kommer fem punkter over hva som gjør meg skikkelig flau, enjoy!

FEIL NAVN

Hvis jeg sier feil navn til noen så blir jeg så utrolig flau! Særlig om jeg bør vite navnet på personen, noe jeg som regel bør gjøre. Dette har skjedd noen ganger til tross for at jeg egentlig er ganske god på navn. Det er så kleint, men det blir ekstra kleint om personen faktisk blir fornærmet hehe. Da vil jeg seriøst grave meg ned. 

FALLE I OFFENTLIGHETEN

Dette gjør jeg hele tiden!!! Okei, det er sjelden jeg faller ordentlig, men jeg snubler minst en gang i uken ute på gata. Det er de dumme brosteinene som stikker litt opp her og der, og jeg går i min egen verden og snubler så jeg nesten faller. Jeg går videre og later som ingenting, men innvendig dør jeg av skam. Hvorfor gjør jeg egentlig det, herregud folk faller hele tiden. 

SEX PRAT

Haha, jeg kommer aldri over dette. Jeg blir liksom flau av sex-prat, noe som er skikkelig tullete. Det gjelder ikke alt, men altså hello privatliv. Jeg har for mange sperrer, dette er noe jeg jobber med å komme over fordi det er sykt teit å bli flau over å snakke om noe så naturlig. 

DANSING PÅ BYEN

Hvis noen forteller meg ta jeg har danset på byen uten at jeg husker det selv så kommer fylleangsten så det suser! Jeg kan jo ikke danse for en femmer, eier ikke rytme. Nå danser jeg litt fordi jeg synes det er moro, men før hatet jeg det faktisk. En ting er når jeg er litt bevisst på at jeg faktisk danser og driter i det, men om jeg ikke husker at jeg har gjort det får jeg helt noia og får bilder i hodet av hvor idiot jeg må ha sett ut, haha. 

KOMPLIMENTER

Jeg er superdårlig på å ta imot komplimenter. Jeg elsker å få komplimenter, men jeg er så dårlig til å svare og da blir jeg skikkelig flau over meg selv. Herregud, si takk jente. Jeg sier jo det, men hvis det er in real life, og ikke over bloggen har det lett for å virke så falskt selv om jeg egentlig mener det. (PS. jeg tar gjerne imot komplimenter altså, hehe)

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

JEG KJENTE PÅ LYSTEN TIL Å BLI BERUSET

I kveld var jeg skikkelig fristet... Jeg hadde så lyst til å ta med meg flasken med hvitvin som står i skapet på kjøkkenet. Jeg kjente på lysten til å drikke vin, bli beruset og dra ut på byen.

Alle de andre skulle jo, og jeg har det så moro sammen med dem. Greia er bare det at jeg har det nesten like moro med dem om jeg er edru. Så hvorfor denne trangen til å drikke alkohol? Ja, det meste blir morsommere med alkohol og det er jo litt deilig å kjenne at vinen begynner å virke på kroppen, er det ikke? Uansett hva jeg vil der og da, så har jeg gitt meg selv et løfte. Jeg skal ikke drikke alkohol resten av måneden, og helst enda lenger. Det er i slike sammenhenger som dette hvor det blir vanskelig. Når de aller fleste andre drikker og skal dra ut sammen. Jeg kan alltids bli med edru, og jeg vurderte det sterkt. Det ble ikke noe av denne gangen, fordi det er faktisk ikke alle steder det er moro å dra ut edru. Det er mange, men ikke alle og dette stedet er et av de. 

Så jeg gikk hjem, edru i sommerkjolen min forbi fulle mennesker på vei ut til byen for å drikke seg enda fullere og nå sitter jeg her og skriver til dere. Jeg kjenner at det er helt greit. Jeg angrer ikke, og jeg er glad fordi jeg klarte å holde løftet til meg selv. Nå kan jeg legge meg i sengen uten at alt går rundt, og jeg kan våkne i morgen og være uthvilt og i form til å gjøre akkurat hva jeg vil!

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

JEG SØKER KJÆRESTE

Det er faktisk skikkelig kjipt å være det tredje hjulet på vognen med Morten og Sofie. Nå har jeg sett meg lei, og vil finne en egen kjæreste! Sofie og Morten har vist meg hvor fint kjærlighet kan være, og jeg vil finne en som kan gi meg det samme. Nå overlater jeg tøylene til Morten og Sofie som skal finne den rette for meg. 


Morten og jeg har lenge prøvd å få Andrea til å date, men som dere sikkert har sett på TV er hun litt sær. Andrea har aldri hatt kjæreste før, så det er virkelig på tide at hun lærer seg å slappe av og finner en som kan ta vare på henne. Du kan ikke irritere deg over ukontrollert klapping eller ønske om å eie en enhjørning. Det kan være at du finner enhjørning og Hello Kitty sokker, klær eller sengetøy. Dette er kanskje litt spesielt, men veldig søtt. Andrea er veldig snill og omsorgsfull, og hun byr på mye latter og moro. Hun kan være veldig sta, og trenger derfor en som kan være litt bestemt. Andrea kan IKKE ha en gutt som gir etter på alt, det vil aldri funke. Hun trenger en skikkelig utfordring med andre ord, bare det ikke blir for mye av det gode. 

Hun er også veldig glad i å kjøpe macern etter fylla, for å så dra hjem å se på The Notebook og felle noen tårer. Grunnen til dette må være Andrea sitt kjedelige singelliv, så vi håper at du kan være med å skape Notebook sammen med Andrea <3 Hun er egentlig veldig flink til å trene, men har falt litt ut etter Paradise. Kanskje du kan være den som får hun med på trening? Hun er flink til å lage mat, og setter mer pris på en kosekveld hjemme enn en tur ut på byen. 

Høres dette ut som noe for deg? Da må du sende e-post til dateandrea@hotmail.com, der du skriver litt informasjon om deg selv. Nedenfor finner du noen tips ;-) Morten og jeg skal se gjennom e-postene, og finne noen dater til Andrea. Vi tenker dobbeltdate, sånn at vi også kan bli kjent med deg. Det hjelper derfor ikke å være sjenert :-D 

Høyde

Alder

Bilde

Litt om deg selv



HJELP OSS MED Å FINNE EN DATE TIL ANDREA. DEL INNLEGGET <3 TAKK PÅ FORHÅND :-)
XOXO SOFIE OG MORTEN. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

DET BESTE MED Å VÆRE HJEMME

Nå har jeg vært hjemme i noen dager, og selv om det gikk i ett de første fire dagene med festivalmoro merker jeg hvor lett jeg slapper av her. I Oslo er det alltid noe jeg bør gjøre, mens her klarer jeg å sitte hjemme uten å stresse med alt jeg burde gjøre. Hvis jeg har fri i Oslo er det alltid slik at jeg sjelden lar meg sove til jeg våkner, så bør jeg vaske eller rydde, handle, ordne ting, forberede noe eller trene. Her tar jeg det helt med ro, og bare nyter det å ha fri fra alt av mas og plikter. Det er selvfølgelig en del ting som er ekstra digg når man drar hjem til familien. Her er noe av det jeg setter mest pris på!

BIL 

Jeg er egentlig veldig glad i å kjøre bil, og da jeg bodde hjemme dro venninnene mine og jeg stadig på kjøreturer. Det å ha tilgang på bil får meg til å føle meg mye friere, og det er så deilig å kjøre med musikken på fullt og bare synge av full hals. Vi hadde en spilleliste full av allsang-sanger som vi alltid hørte på om vi dro på disse kjøreturene og det var så moro. Det hender vi tar oss en tur når vi er hjemme alle sammen, og det er skikkelig koselig. 

FRI TILGANG PÅ KAFFE

Jeg er mer avhengig av kaffe enn av Pepsi Max, og her har vi samme kaffemaskin med de samme kapslene jeg bruker i Oslo. Det å vite at det alltid er kaffe og at det aldri er tomt er så luksus. Hjemme i Oslo glemmer jeg plutselig å kjøpe ny pakke med kapsler og da er det ikke en blid Andrea du møter om morgenen for å si det slik! Her skjer aldri det fordi vi har masse kaffe. 

ET FULLT KJØLESKAP 

Overraskende nok (ikke) er det å komme hjem til et fullt kjøleskap noe av det jeg elsker ved å være hjemme. Her er det alltid noe godt stående, kanskje middagsrester fra kvelden før? Det er masse pålegg, frukt og grønnsaker og hvis det er noe som mangler er det bare å sende en melding så kommer det en leveranse når pappa kommer hjem fra jobb, hehe. Det er veldig deilig å ikke måtte tenke på om man har noe å spise til frokost dagen etterpå. Her har vi alltid brød og gulost, og det er noe jeg av en eller annen grunn aldri kjøper selv, men når jeg er her spiser jeg det til nesten hvert eneste måltid. 

FRI TILGANG PÅ PEPSI MAX

Jeg er totalt avhengig av Pepsi Max, og det har vi alltid stående her hjemme. Det er jo svindyrt, så jeg vet å benytte meg av fri tilgang på det når jeg er hjemme. Nå har jeg jo vært i Sverige, så det står et brett og venter på meg hjemme i Oslo, men det er ikke hver gang.

ALLTID NOE GODT LIGGENDE

Søtsaker er en av mine svake sider, og det som er digg med å være hjemme er at vi omtrent alltid har is i fryseren. Det er litt skummelt også, men til nå har jeg faktisk bare spist det en gang. Flink meg. Det er uansett digg å vite at jeg har muligheten om fristelsen blir for stor. 

FERDIG MIDDAG

Altså dette må jo være det aller beste. Jeg har fortalt dere tidligere at jeg ikke er så glad i å lage middag, og at jeg fort synes det blir kjedelig. Det som er så utrolig deilig med å være hjemme er at noen lager middag til meg hver dag! Å komme hjem til ferdiglaget middag er noe av det jeg savner aller mest med å bo hjemme, så dette nyter jeg de gangene jeg er på besøk. 

KOSEKVELDER

Det er skikkelig hyggelig å samles foran tven med en koselig film på kveldstid. Enten med hjemmelaget pizza på bordet eller en skål med popcorn. Det er veldig koselig og noe jeg alltid setter pris på å gjøre med familien. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

JEG ORKER IKKE DETTE LIVET

Nå er jeg så lei at jeg ikke klarer å sette ord på det. Jeg har havnet i en slags loop som aldri tar slutt, og jeg klarer ikke komme meg ut av den. Dette livet er ikke et liv jeg vil leve lenger, og det er faktisk nødt til å ta slutt. Fra og med i dag starter min hvite måned, so jeg håper kan vare enda lenger enn det også. Jeg er dritt lei av å dra ut. Jeg er minst like lei av alkohol og jeg hater å våkne opp sent og ikke få noe ut av dagen fordi jeg er dårlig eller sliten. 

Jeg savner livet da jeg sjelden dro ut og fokuset mitt var på helt andre ting. Da jeg dro hjem fra jobb på en lørdag, hadde god tid, lagde god mat og koste meg med venner uten alkohol. Nå løper jeg nesten hjem, hiver meg i dusjen, shaver legger, føner hår, kaster alle klærne utover gulvet sminker meg mens jeg blogger før jeg tar vinflasken under armen og drar avgårde på vors. Det er helt greit innimellom, men nå skjer det hver uke, og ofte flere ganger hver uke. Jeg drikker også mer enn før, og det er sjelden jeg er perfekt full og ikke for full. Dette er ikke noe jeg trives med, men det er så vanskelig å komme seg ut av det. I hvert fall når resten av gjengen skal, og det er alltid noen som skal ut. 

Nå har jeg satt meg et mål. I løpet av denne måneden skal jeg ikke drikke alkohol, jeg skal lage meg ordentlig middag minst fire ganger i uken og jeg skal tilbake i gode treningsrutiner. Dette må ta slutt, og det skal jeg klare. 

 


FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

UNGDOMSFYLLA I SYDEN

Hvert år leser jeg overskifter om ungdom som fester seg syke på partytur i utlandet. Det er vel på denne tiden forsidesakene om ungdom som drikker seg fulle på gratis sprit og raver rundt i "norske" bargater i syden dukker opp. 

Jeg var selv på en av disse partyturene det året jeg fylte atten. Foreldrene mine prøvde for alt i verden å nekte meg det, fordi det var ungdom som skjenket ungdom og de hadde lest nettopp disse overskriftene og var selvfølgelig bekymret. Jeg kom meg avgårde til slutt, og satt meg flyet til Rhodos med tre venninner i slutten av juni. Da jeg dro ante jeg virkelig ikke hva jeg hadde i vente... Jeg så for meg en rolig sydenferie med strandliv og god mat, sånn helt seriøst. Det var noe helt annet som skjedde på denne turen. 

Da vi kom frem og gikk ut for å utforske byen møtte vi på to innkastere fra et utested som solgte billetter til en av de kuleste festene i hele byen. To av jentene var supergira og vi andre tenkte at det kunne jo være litt morsomt. Vi vorset litt på hotellrommet og gikk tilbake til byen og barstreet. Det var noe helt annet som møtte oss på kveldstid enn hva vi hadde sett da vi utforsket byen i det vi kom frem. Hele gaten var stappfull av mennesker, barer og liv. Det var neonlys, høy musikk og fullt av innkastere (folk som jobber for å få folk inn på utestedene). I billettene vi hadde kjøpt tidligere på dagen var det inkludert inngang og gratis drikke frem til midnatt. Da vi kom frem var klokken ni. Dere kan jo tenke dere hvordan dette gikk. Vi drakk mest mulig, fortest mulig for å få utnyttet tilbudet om gratis bar så lenge det varte. Vi ble kjempefulle, men herregud så moro vi hadde det! Jeg kan med hånden på hjertet si at den første kvelden min på Rhodos var en av de morsomste jeg har hatt i hele mitt liv. 

Til tross for dette forstår jeg hvorfor disse overskriftene dukker opp. Det som skjer på disse stedene er at ungdom drikker utrolig masse, fester og koser seg. Det kan fort gå galt. Den ende kvelden havnet vi en tatoveringssjappe som strategisk nok lå midt på barstreet. En annen kveld ble vi tilbudt dop. Vi nattbadet fulle i mørket på stranden i store bølger. Vi stod og danset oppå bardisken, tok imot alt vi fikk av drikke og endte opp med å spy på do før vi fortsatte å drikke videre. Vi festet til barstreet stengte, som kunne være alt fra fire til fem om morgenen, sov noen timer og fortsatt igjen dagen etterpå. Den siste kvelden ble jeg kjørt til en privatklinikk i sykebil. Mye kan skje når ungdom får frie tøyler og tilgang på nesten gratis alkohol, særlig i syden.

Vi jentene var flinke til å ta vare på hverandre, og om en av oss ville hjem ble vi alltid med så ingen skulle gå alene. Dette gjorde vi hver eneste dag i løpet av de to ukene vi var der. Vi gikk aldri alene, og det tror jeg er utrolig viktig. Vi passet godt på hverandre, og alt gikk heldigvis bra. Den sykebilturen var fordi jeg tråkket over da jeg skulle opp på bardisken (like greit, sånn sett), men det kunne fort vært verre. Legene ville egentlig holde meg igjen for å se om jeg måtte operere, men på dette tidspunktet var det bare fire timer til flyet hjem skulle lette. Jeg endte opp med å dra på eget ansvar, og landet på Gardermoen i rullestol.

Jeg mener ikke at man ikke skal dra på slike turer, fordi jeg er utrolig glad for at jeg dro på min. Det er fortsatt et av de beste minnene jeg har den dag i dag, og jeg mener selv at jeg vokste en del på dette. Allikevel forstår jeg at foreldre og andre er skeptiske fordi mye kan skje, men personlig ser jeg på dette som en god erfaring. Jeg gjorde feil, men jeg lærte. Jeg fikk også se hvor gode venninner jeg har og hvor flinke vi er til å ta vare på hverandre.

Mine beste tips til dere som skal på en slik ferier er å være trygg på de du drar sammen med, og aldri gjør noe du ikke vil. Husk å drikk vann, spis og det er heller ikke krise å holde seg edru en dag.

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

BITCH.

Jeg er en person som lett oppfattes som bitchy. Det verdenskjente resting bitchface er noe jeg absolutt har, og omtrent alle som ikke kjenner meg tror at jeg er en bitch. Da resting bitchface ble en greie så ble jeg egentlig ganske glad, for da kom det frem at det er flere som har det som meg! Jeg vet at både Rebecca og Martine Lunde trodde jeg var skikkelig bitchy før vi ble kjent, og det har de begge skrevet på bloggen sin da de skrev om førsteinntrykket av deltagerne. Martine pekte meg faktisk ut som den hun trodde var mest bitchy av jentene på hotellet da hun sjekket inn, til stor latter fra resten av gjengen. 

Jeg har fått høre flere ganger at jeg er mye hyggeligere enn hva som var forventet, haha. Jeg er veldig rett frem, og noen ganger snakker jeg uten å tenke, men det er sjelden jeg mener noe vondt med det. Jeg som de fleste andre vil gi et godt førsteinntrykk når jeg møter andre mennesker. Selv om jeg kan se ut som en bitch betyr ikke det at jeg er det, og vanligvis ønsker jeg alle rundt meg det beste. Jeg fremstod muligens litt mindre hyggelig på tv, i hvert fall til tider, men det var en spesiell situasjon. Til vanlig er jeg faktisk en blid og hyggelig jente, og jeg vil si at ordet bitch kommer laaaaaangt ned på listen over ord som beskriver meg ❤

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

HVIS JEG KUNNE DRA TILBAKE I TID

Det å gå tilbake i tid er noe jeg ofte skulle ønske var en mulighet. Det kan gjelde alt fra små bagateller hvor jeg sier noe jeg angrer på, til større hendelser som jeg skulle ønske jeg kunne endre. Egentlig hater jeg at jeg ser livet på denne måten, fordi fakta er at man ikke kan endre noe som allerede har skjedd. Det beste er bare å kunne legge det fra seg og gå videre, men det er lettere sagt enn gjort. Det er en del ting jeg skulle ønske gikk annerledes for meg, og det meste er ting jeg kunne endret selv.  For eksempel?

Jeg kunne gjort en bedre innsats på skolen - Da jeg begynte på skolen elsket jeg det, og da vi fikk lærebøkene den første dagen tok jeg med meg alle hjem og leste gjennom de. Jeg elsket å lære, og jeg elsket å vite ting. Etter hvert som jeg ble eldre dabbet dette av, og jeg la kun energi inn i de fagene jeg synes var morsomme. Dette angrer jeg på den dag i dag, fordi jeg har egentlig veldig lett for ting hvis jeg bare gjør en liten innsats. Karakterer er ikke alt, men det handler litt om selvfølelsen og det å vite at jeg har gjort mitt beste.

Jeg kunne tatt bedre vare på huden min - Da jeg var rundt 16 år var solarium livet. Vi hadde to veldig bra solarium på veien mellom skolen og huset mitt, og jeg var innom hver eneste dag. På det meste tok jeg sol i 46 minutter. Huden min ble helt ødelagt, og jeg har masse solskader og pigmentene i huden min er omtrent borte. Jeg må slite skikkelig for å bli brun, og jeg blir aldri like brun som før. Dette angrer jeg skikkelig på, både fordi huden er ødelagt og fordi det faktisk er livsfarlig å holde på sånn!

Jeg kunne gitt mer faen - Jeg skulle ønske at jeg brydde meg mindre om hav folk mente og tenke om meg. Jeg var veldig sjenert, og jeg husker at jeg pleide å gå rundt i gangene på skolen og føle blikkene fra folk rundt meg. Da var det eneste jeg tenkte på hva de nå tenkte om meg. Jeg skulle virkelig ønske jeg bare dreit i alt og alle på den måten og følte meg bra fordi jeg er meg, og hvis mennesker jeg ikke kjenner dømmer meg ut ifra rykter eller hva de tror så får det være opp til dem.

Jeg kunne datet mer - Jeg var som sagt skikkelig sjenert, og snakket veldig sjeldent med gutter. Jeg skulle ønske jeg turte mer, og at jeg ikke var så redd for å bli dumpa. Dette punktet går litt innenfor det forrige også, men jeg føler at jeg hadde hatt godt av å slippe meg mer løs, snakke med gutter, date litt og bare se hva som skjer. Jeg trakk meg alltid unna og var litt redd for det. Jeg kan fortsatt bli bedre på dette den dag i dag, for her har ikke så veldig mye forandret seg egentlig, haha.

Jeg kunne nytt det å være barn - Tiden på barne- og ungdomsskolen samt videregående er kanskje den beste og verste tiden på en gang. Man prøver å finne ut hvem man er og hva man vil, men man har nesten ingen forpliktelser. Det er ikke noe økonomisk å tenke på, skolen hjelper deg gjennom alt av skolarbeid, man har fritidsaktiviteter og derfor er man alltid sosial. Det er så chill, og jeg skulle ønske jeg nøt den tider mer i stedet for å stresse over bagateller og vente på å bli voksen. Det er ikke så kult å være voksen, jeg savner faktisk det å være barn ofte!

SPØRSMÅLSRUNDE MED PETTER 2

Hva tenkte Petter om at jeg sa jeg kunne vinne Paradise Hotel, men uten han? Hvem er smartest av oss? Hva synes vi om hverandres klesstil og er Petter en type gutt jeg kunne datet? Her får dere svar på resten av spørsmålene fra spørsmålrunden vi hadde sammen. Beklager igjen for bråket til Sofie, jeg skal passe på at hun ikke tar oppvasken midt i videoen neste gang, haha. Det varer heldigvis ikke så lenge! Håper dere liker den ❤

2 TIMER SØR FOR OSLO

Dere har vært litt nysgjerrige på hjembyen min, Larvik. Jeg har ikke skrevet så mye om verken byen eller mitt forhold til den, men det kommer her. I Mr. og Miss Paradise-konkurransen skulle vi presentere hjembyen vår, og da lagde jeg en sang som dere fikk se et lite klipp av i episoden. For dere som ikke har fått det med dere så lagde vi også tidenes kleineste, men morsomme, musikkvideo til den. Dere kan se den HER om dere ønsker det. Jeg klarer ikke se den, haha.

Jeg har bodd i Larvik gjennom hele oppveksten min og frem til jeg flyttet til Oslo som 19-åring. Det er en liten by, men det å vokse opp der synes jeg var veldig fint. I løpet av den tiden bodde jeg på tre forskjellige steder, men det er kun to av de jeg husker. Da jeg var liten bodde vi på en liten gård litt ute på bygda i Larvik om man kan si det slik. Det var helt fantastisk, og jeg trivdes helt utrolig godt. Vi bodde i et stort hus, og jeg hadde faktisk et rosa soverom! I stuen var det store vinder mot åkeren og havet nedenfor, og mellom der lå en stor hage hvor vi pleide å leke. Vi hadde kaniner, katter, hunder, griser, kuer, høner og et par marsvin eller hamstere i løpet av disse årene, om jeg ikke husker helt feil. Det var helt perfekt, og det å vokse opp på et sånt sted var utrolig hyggelig og noe jeg kunne tenkt meg å gi mine fremtidige barn. 

Larvik har sine bra og dårlige sider og strøk som alle andre byer. Allikevel følte jeg meg alltid trygg da jeg bodde der. Jeg synes Larvik er en veldig fin by å vokse opp i, men det er ikke en by jeg vil bo i som ung voksen. Da jeg flyttet til Oslo var jeg ganske lei av Larvik, og følte jeg hadde opplevd alt som var å oppleve der. Det var ikke noe mer å hente for meg på det stedet, og etter et helt friår hvor det eneste jeg gjorde var å jobbe og bruke fritiden til å ha vinkvelder med jentene mine var jeg ganske lei. Jeg trengte å komme meg bort, og selv om Oslo er en veldig liten storby virker den tusen ganger større enn Larvik. Her er det alltid noe man kan gjøre. Det er nye steder, nye restauranter, nye utesteder, nye parker, nye gater, nye butikker og byen er hele tiden i utvikling. Da jeg bodde i Larvik følte jeg at tiden stod stille, og at byen kom til å bli værende som den var for alltid. 

Nå er jeg glad for at jeg flyttet, men det hender selvfølgelig at jeg savner Larvik. Det er en veldig koselig by, og jeg har så mange gode minner derfra. I tillegg bor familien min der, så det blir noe turer hjem i ny og ne, men da merker jeg at jeg blir rastløs etter et par dager og savner Oslo igjen. Det er noe litt annet på sommeren, i påsken og i jula hvor "alle" kommer tilbake til byen. Larvik er en vakker by på sommeren, og da er det plutselig en del mer man kan finne på. Vi har flere flotte strender, fine turområder og sommerbyen Stavern som til og med hoster Stavernfestivalen! Det er absolutt høydepunktet med turen hjem, sammen med det å møte alle de fine menneskene jeg ikke ser mellom jul og sommer. Studenter og andre som har flyttet bort fra byen for å oppleve mer strømmer tilbake, og de to utestedene som faktisk blir brukt av ungdommen i byen blir fylt til randen. Det elsker jeg virkelig! Jeg synes det er så koselig at alle trekker tilbake i ferier, fordi det viser litt at vi føler tilhørighet på en måte. For meg har det blitt en tradisjon å dra hjem i påsken, julen og på sommeren og det tror jeg det er for mange andre også. 

Før pleide jeg å tenke at jeg ville flytte tilbake til Larvik når jeg blir klar til å etablere meg fordi det er et fint sted å vokse opp. Nå er jeg ikke like sikker lenger, men det er heller ikke noe jeg trenger å planlegge. Jeg får se hva fremtiden bringer og hva jeg ønsker når jeg eventuelt når det stadiet i livet. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

JEG TOK RESTYLANE PÅ GRUNN AV EN TOPPBLOGGER

Helt siden den aller første episoden av Paradise Hotel ble sendt på TV3 ble det snakk om leppene mine. Det var ikke en gang snakk om at jeg kanskje hadde fillers i leppene, men at jeg hadde det og hvor stygt det var. Nå skal det sies at jeg ikke har fylt på leppene mine siden 2015. Jeg har gjort det to ganger i løpet av livet, med ett års mellomrom og det har jeg skrevet mer om HER hvis dere vil lese om det. 

Noe jeg ikke har fortalt dere her er grunnen til at jeg valgte å forstørre leppene mine, som faktisk var veldig fine og fyldige fra før av. Dette er faktisk noe jeg synes er veldig interessant, og det får meg virkelig til å tenke på hvor stor påvirkningskraft jeg sitter på i min posisjon. Det er noe alle med store blogger eller Instagramkontoer bør tenke på. Det at hvert ord og hver setning dere sier kan starte en ny tankegang hos følgerne deres, og hva dere skriver kan være med på påvirke avgjørelser de velger å ta. Det er ikke noe man kan styre, men jeg mener det er viktig å være bevisst på at det man skriver og deler kan ha utrolig stor påvirkningskraft hos andre. 

Da jeg var yngre leste jeg de største bloggene i Norge, og jeg så virkelig opp til flere av de store.Jeg synes de var flinke til å skrive, de var morsomme og ikke minst utrolig vakre jenter. Jeg leste om hvor de spiste lunsj, hva de handlet og hvordan de ble så pene som det de var. Jeg husker fortsatt veldig godt den aller første gangen jeg vurderte å teste ut restylane. Det var ganske nytt i Norge på den tiden, og det var ikke så mange som hadde hørt om det. En av bloggerne jeg fulgte skrev et innlegg om at hun hadde testet ut leppefillers, og resultatet var så fint! Hun fikk jo skikkelig flotte lepper (selv om det aldri var noe galt med leppene hennes fra før av), og dette ville jeg også teste ut. Jeg luftet det halvveis på tull for mamma og pappa, og det ble mildt sagt ikke tatt godt imot. Jeg la det fra meg en liten stund, men jeg kom stadig inn på tanken igjen. Etter hvert var det flere og flere bloggere som skrev om dette, og til slutt tenkte jeg "hvorfor ikke bare prøve?", og det gjorde jeg. 

Jeg legger ikke skylden over på noen, fordi det var absolutt mitt eget valg å fylle inn restylane i leppene mine. Det jeg vil frem til er at man har en helt utrolig stor påvirkningskraft via bloggen, og jeg hadde helt ærlig aldri hørt om restylane før jeg leste om det på en av favoritt-bloggene mine. Det var der ideen om å teste det ut ble til, og selv om det gikk en god stund fra jeg leste om det og frem til jeg tok det så var det blogginnlegget hennes som gjorde at jeg ønsket å prøve det. Når jeg tenker på dette nå blir jeg nesten litt redd med tanke på at jeg kanskje sitter på lignende kraft, og det er skremmende. Jeg føler et visst ansvar overfor særlig de yngre leserne mine, og jeg vil bare få frem at nå som jeg har blitt mer voksen og ser tilbake på dette så angrer jeg.

Jeg kommer aldri til å fylle på leppene mine igjen, og du bør tenke godt gjennom det før du eventuelt ønsker å teste det ut. Det er kjempedyrt, og antakeligvis er leppene dine fine akkurat som de er! Du er fin akkurat som du er. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

DRIKKEPRESS SOM VOKSEN

Det virker som om flere kjente seg i igjen i innlegget jeg skrev om mitt første møte med alkohol. Noe jeg også la merke til blant kommentarene jeg fikk var at flere som nå er i voksen alder føler det samme presset om de ikke drikker. Det kan være at man er avholds eller at man velger å ikke drikke på en fest eller to. Jeg begynte å tenke over hvordan jeg føler det nå som jeg har blitt 22 år gammel. Føler jeg drikkepresset enda?

I fjor drakk jeg nesten aldri alkohol. Det kunne gå flere måneder mellom hver gang jeg ble med ut på byen, rett og slett fordi jeg ikke trivdes med det. Jeg likte ikke hvordan jeg ble av alkoholen, og jeg likte heller ikke hvor mye den ødela for treningen som jeg var veldig fokusert på der og da. Dette var en tid hvor jeg hadde mye annet som foregikk i livet mitt, og det å feste ga meg ingen verdens ting. Jeg holdt meg hjemme i helgene selv om vennene mine ofte dro ut. Det hendte at jeg en sjelden gang ble med på vors, men som regel lagde jeg meg en god lørdagsmiddag og koste meg i sofaen med en film.

Når jeg tenker over det nå så ble jeg på en måte mindre sosialisert av at jeg ikke drakk. De gangene vennene mine dro ut ble jeg sittende hjemme alene fordi jeg hadde ingen venner i Oslo som ikke festet. Ikke at det er noe galt med det, fordi det var mitt eget valg og jeg trives godt i eget selskap. Det er bare noe jeg ikke har tenkt over før, det at jeg faktisk var veldig lite sosial i helgen med mindre en eller annen venninne ville ta det rolig og bytte ut vinen med Pepsi Max for en gangs skyld. Jeg tror aldri jeg følte på presset for å drikke, men jeg merket vel at jeg etter hvert begynte å savne å være med de. Om jeg dro på et vors ga det meg veldig lite, fordi vi har en tendens til å bli ganske fulle veldig fort hele gjengen, så etter en times tid følte jeg for å dra hjem. Det var på en måte litt ensomt, men samtidig ikke. Jeg husker at jeg skulle ønske at lysten til å feste var der, men når den ikke var å spore så fikk jeg mer ut av å bli hjemme. Jeg satt i hvert fall ikke med den samme følelsen som da jeg var yngre, og dette var faktisk mitt valg. Forskjellen på da og nå er at dette er mine ekte venner, og selv om jeg velger å legge bort alkoholen en periode er det ingen som forsvinner av den grunn. Den var nok litt mas i begynnelsen om at jeg måtte bli med ut, og spørsmål om hvorfor jeg ikke skulle drikke alkohol. Allikevel var det aldri noen som presset meg. Vi har blitt voksne, vet å respektere hverandre selv om vi er forskjellige og vil forskjellige ting. 

Den dag i dag føler jeg aldri noe press. Jeg drikker alkohol om jeg vil det, og har det kjempegøy! Samtidig kan jeg komme helt edru på vors og bli der til resten av gjengen drar ut uten at jeg føler på at jeg er edru. Det handler nok om at jeg har endret meg som person og blitt mer trygg på meg og mine valg. Det er ingen vits i å prøve å presse meg for det vil ikke ha noen effekt. Jeg vet nå hvem jeg er og hva jeg står for, og hvis jeg bestemmer meg for å ikke drikke så skal jeg ikke drikke. 

JEG BLE PRESSET TIL Å DRIKKE ALKOHOL

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å ikke drikke alkohol før jeg fylte atten år gammel. Jeg var veldig skeptisk til å prøve slikt, og jeg hang alltid litt etter de andre med sånt. Jeg likte ikke tanken på å drikke alkohol, og jeg synes det var litt skummelt for å være helt ærlig. De fleste andre begynte å drikke tidlig på ungdomsskolen, men jeg ville ikke. Jeg ville vente, og det skulle jeg klare.

Jeg husker den aller første gangen alle jentene skulle drikke sammen. Det var en nyttårsaften på ungdomsskolen, jeg tror kanskje det var i niendeklasse. Jentegjengen skulle samles hos en venninne som var alene hjemme, men jeg ville ikke være med. Alle de andre skulle drikke, og jeg hadde verken lyst til å drikke selv eller å være rundt fulle mennesker. Jeg ble hjemme den kvelden. Mamma og pappa synes det var veldig koselig at jeg heller ville tilbringe kvelden hjemme med familien, men de synes også det var litt rart at jeg ikke ville være med når alle vennene mine skulle feire sammen. Noen dager senere innrømmet den egentlig grunnen til at jeg ble hjemme for mamma og pappa. De ble selvfølgelig kjempestolte, og jeg ble glad fordi de var stolt av meg! Så glad ble jeg at nå skulle jeg i hvert fall ikke begynne å drikke, og jeg fortalte dette til jentene på skolen dagen etterpå. Det ble ikke akkurat tatt i mot slik som jeg hadde forventet. De ble sure på meg fordi jeg hadde fortalt til foreldrene mine at de drakk, selv om mamma og pappa lovet å ikke si noe videre. I tillegg skjønte de fleste foreldrene hva som foregikk, så det ville ikke akkurat kommet som et sjokk uansett. Det var og er nok mange foreldre som lukker øynene, og det tror jeg faktisk mamma og pappa har gjort noen ganger i løpet av ungdomsårene mine de også.

Etter hvert begynte jeg å bli med på fester, men jeg holdt meg helt edru. Jeg ville ikke en gang smake en liten dråpe, for da ville jeg ikke ha holdt løftet til meg selv. Jeg var ikke en av de som fikk smake øl og vin av foreldrene mine på julaften eller andre dager, så jeg hadde faktisk aldri rørt alkohol. Det å være med på fest og se hvordan alkoholen endret vennene mine ga meg mer avsmak. De endte som de fleste opp meg å snøvle, kaste opp, krangle og hvem vet hva mer som skjer når tenåringer samles på en hjemmealene-fest og tester ut alkoholens grenser. Dagene etter festene husket de ikke hva som hadde skjedd selv, og da jeg husket ble de de ikke veldig komfortable. Etter hvert ble alle mer og mer skeptisk til at jeg skulle få lov å bli med på fest når jeg ikke drakk selv. Jeg var jo ikke en del av moroa, og det var kjedelig at jeg husket alt de hadde sagt og gjort, til tross for at jeg som regel ikke nevnte det om de ikke spurte selv.

Alle trakk seg unna meg, og i helgene ville de ikke at jeg skulle være med, for da skulle de drikke alkohol og da fikk bare andre som drakk alkohol være med. Dette gjorde at jeg begynte å føle meg veldig alene. På et tidspunkt gråt jeg meg selv i søvn flere dager i strekk fordi jeg følte meg skikkelig ensom. Jeg følte ikke at jeg hadde en eneste venn jeg kunne snakke med dette om, fordi alle var enige på dette punktet. De var vennene mine, men hvorfor gjorde de da dette mot meg? De presset mer og mer på at jeg selvfølgelig kunne bli med, men da måtte jeg også drikke. På dette tidspunktet var jeg nesten desperat for å unngå å miste dem og til slutt ga jeg etter. Jeg dukket opp på en hjemmefest med Frost-flasken jeg fikk en eldre bekjent til å kjøpe for meg. Jeg drakk hele flasken blandet med Fanta Exotic, og i tillegg synes alle det var veldig morsomt at jeg endelig skulle drikke så de skjenket meg med alt som fantes i huset. Jeg drakk øl, cider, ekle drinker og shottet 9/6 blandet med Smirnoff Ice. Det gikk selvfølgelig skikkelig dårlig, og jeg endte opp med å ligge over doen hvor jeg spydde alt rett ut igjen i flere timer. Til slutt ringte de pappa som måtte komme og hente meg, og den stoltheten jeg snakket om tidligere var det ikke et eneste spor av.

Jeg var så utrolig skuffet over meg selv, men samtidig var følelsen av å passe inn og endelig føle meg som en del av gjengen igjen sterk. I dag angrer jeg fortsatt på at jeg ga etter, og at jeg virkelig var redd for å miste venner som behandlet meg på den måten. Det å ikke respektere andres grenser er ikke greit. Folk er forskjellige og vi setter grenser på forskjellige steder. Vær så snill å respekter hverandre og ikke gjør noe du egentlig ikke er klar for, fordi du kommer antakeligvis til å angre. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

DET Å VÆRE TAKKNEMLIG

Det jeg er litt god på er å tenke over hva jeg er takknemlig for. Jeg tar meg selv i å skrive "det er noe jeg er takknemlig for" i veldig mange innlegg om dagen, men det er fordi jeg stadig finner nye ting å nevne! Noe dreier seg om hvem jeg har i livet mitt, hvilke muligheter jeg faktisk har og generelt bare alt mulig rart. Det er viktig å ta seg et sekund eller to og tenke over hvor mye du har i livet ditt du faktisk kan være veldig glad for å ha! Noen ganger når ting går dårlig så er det lett å glemme alt det fine man har, men samtidig får det deg kanskje til å åpne øynene og sette pris på ting du ikke ville gjort ellers. Det er litt morsomt at dette innlegget havner rett etter tidenes klage-innlegg, men jeg prøver å vær litt positiv igjen, haha. 

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har så gode venner som det jeg har. Uansett hva som skjer så vet jeg at jeg alltid vil ha dem, og de vil ha meg så lenge de måtte ønske! Det er faktisk ikke alle som er så heldige å ha ekte, gode venner. Noen har kanskje ingen ordentlig nære venner, og jeg er så utrolig heldig å ha flere! Det er noe jeg setter skikkelig stor pris på, og det jeg er aller mest takknemlig for av alt i livet mitt. 

Det at jeg er så heldig å ha blitt født og får vokse opp i Norge er en annen ting jeg er takknemlig for. Tenk at akkurat jeg var så heldig å ha en mor og far som bodde i trygge, gode Norge. Jeg kunne ha vært uheldig å blitt født inn i et krigs- eller sultrammet land, men nei. Jeg var så heldig å bli født i et av verdens aller beste land på flere områder. Det at jeg fikk muligheten til å vokse opp her med en fin velferdsordning, et godt skolesystem og en forholdsvis veldig fredelig hverdag er noe som er lett å ta for gitt. I det siste har jeg begynt å tenke over det, og jeg er så ufattelig heldig!

Jeg har både viljestyrke og pågangsmot, noe som kommer fra foreldre og miljø. Dette er noe jeg setter stor pris på, for det kan ta meg ganske langt. Ved å ha disse tingene liggende naturlig for meg, så gir jeg ikke opp. Jeg jobber hardt og kjemper for de tingene jeg vil ha gjennom, og det jeg vil få til. Det å ha viljestyrke og pågangsmot er noe jeg er utrolig glad for. Dette har hjulpet meg flere ganger i løpet av livet, og jeg er skikkelig takknemlig for at jeg ikke er en person som gir opp og ikke gidder å kjempe når det trengs. 

Familien min er alltid tilstede og støtter meg gjennom tykt og tynt, og det er virkelig noe å være takknemlig for! Selv om vi kan krangle masse, så er det ingen som noen gang drar sin vei for alltid. Vi er her for hverandre når det trengs, uansett hva som skjer. Det er ikke alle som har det slik, og noen har ikke en gang en familie de har kontakt med. Det at jeg har både en mamma, en pappa, en lillesøster, besteforeldre, onkler, tanter, kusiner, tremenninger og alt mulig annet av slektninger og familie som alltid stiller opp og støtter er helt uvurderlig!

Hva er du takknemlig for i ditt liv?

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

SMINEKLØS OG UFILTRERT

Jeg viser meg alltid frem stylet og sminket her på bloggen, men nå tenkte jeg det kunne være gøy å vise dere hvordan jeg egentlig ser ut. Sykt stor forskjell! Neida, det er egentlig ikke så veldig annerledes. Jeg synes i hvert fall ikke at forskjellen er så alt for stor, annet enn at sminken dekker over saker og ting, og markerer litt av hvert. Det er koselig det, men jeg er en person som også elsker å gå uten sminke!

Nå har jeg jo vipper, og da føler jeg meg som regel ganske fresh, men da jeg først hadde vipper fikk jeg panikk fordi jeg aldri følte at jeg fikk tatt av all sminken. Nå er jeg mer vant med det, men jeg føler fortsatt aldri at jeg er helt sminkeløs med 13 millimeter lange vippeextentions. Før pleide jeg å tenke at det var "juks" å skulle vise seg frem uten sminke når man har vipper siden det utgjør en stor forskjell, men jeg ser jo at jeg ser annerledes ut med og uten sminke til tross for vippene. Nå ble det mye snikksnakk, men her får dere i hvert fall se hvordan jeg ser ut uten sminke-masken på helt uredigerte bilder. 







FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

SANNHETEN OM KEVIN OG MEG

Jeg får får fortsatt daglig spørsmål om Kevin og meg, og hva som er greia mellom oss to. Til og med Sofie får spørsmål om det på sine spørsmålsrunder, så da tenkte jeg at det var på tide å få frem sannheten en gang for alle. Jeg skrev innlegget Kevin + Andrea for god stund tilbake, men spekulasjonene har fortsatt i etterkant. Det er flere av dere som lurer på om vi holder på eller om vi er kjærester. Nå kan det være jeg gjentar meg selv litt fra det forrige innlegget, men det får nesten bare være.

Som jeg skrev i det tidligere innlegget så forstår jeg at dere spør. Kevin er mye i Oslo, og han bor hos oss når han er her, noe som er superkoselig! Jeg er kjempeglad i Kevin, han er en av de jeg er mest sammen med og jeg er veldig takknemlig for at jeg ble kjent med han. Når det er sagt så er vi er kun gode venner, og det er ingen romantiske følelser mellom oss til tross for litt sengekos i Mexico (hehe). Det var nok pærra-bobla som tok oss der, men nå i dag er det ikke noe sånt mellom oss to. Når han er på besøk her og Sofie ikke er hjemme så sover han faktisk i hennes seng, og jeg i min egen. Han er en kjempefin gutt og jeg synes det er koselig at han kommer såpass ofte på besøk, særlig når roomien min ikke gjør annet enn å farte rundt i Norge og resten av Europa. Kevin er en av de få jeg kan være helt ærlig med, og en av de som har blitt en ekte venn og ikke bare en Paradise-venn.  Nå håper jeg dere fikk et litt bedre innsyn i forholdet mellom Kevin og meg, og forstår at det består av et godt vennskap. 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

JEG KAN BLI BEDRE PÅ...

Det er som regel lettere å nevne ting man er god på, enn å trekke frem sine egne feil og mangler for å se hva man kan endre for å bli bedre. Allikevel er dette noe som kanskje trengs i ny og ne. Jeg satt hjemme her om dagen og tenkte på hva jeg burde bli bedre på generelt i hverdagen min. Det ble fort en liten liste, og dette er ting jeg har fått høre fra andre som jeg er enig i, men også ting jeg kom på selv. Det er ikke så dumt å ta en liten runde med seg selv for å se om det er noe akkurat du kan bli bedre på. Jeg endte opp med en del punkter som kan trenge litt forbedring. 

... Jeg får høre det igjen og igjen i kommentarfeltet på bloggen her; jeg er så dårlig på å ta imot kritikk. Det kan jeg faktisk si meg helt enig i. Jeg prøver å innbille meg selv at jeg er god på å ta imot konstruktiv kritikk, men jeg trenger nok litt forbedring på det punktet også. Jeg har en tendens til å ta alt veldig til meg som negativt, selv om det ofte er ment som hjelp og tips! Dette skal jeg virkelig prøve å skjerpe meg på, fordi det er utrolig irriterende med mennesker som ikke takler å få kritikk (hehe, hei meg selv). 

... Det siste halvåret har alt av planlegging sklidd helt ut. Jeg har pleid å elske planlegging, og var super-strukturert i hverdagen og livet generelt. Det ble kanskje litt mye på et punkt, men jeg savner å være god på planlegging. Det å vite hva man skal lage seg til middag resten av uken, hva jeg skal bruke frihelgen min på, når jeg får neste lønning og hva pengene skal gå til og når jeg skal vaske, trene, bake og gjøre alt mulig egentlig. Nå har jeg null struktur fordi jeg aldri planlegger og da blir alt et eneste stort kaos. 

... Jeg prøver, men det er ikke alltid jeg er like god på å gi komplimenter. Dere vet når du står og venter på grønt lys og jenta ved siden av deg har på en helt amazing topp, og alt du tenker på er HVOR ER DEN TOPPEN FRA? men du tør ikke spørre, hehe. Det vil jeg bli bedre på! Jeg vil klare å si at "du, toppen din er dritkul! Hvor har du kjøpt den?". Eller bare generelt å gi komplimenter til de rundt meg. Det er ofte jeg tenker det inne i hodet mitt uten å si det høyt, men det er jo så mye hyggeligere å si det i stede for å tenke det, så det skal jeg bli bedre på. 

... Det å prøve nye ting er noe jeg er alt for dårlig på. Her snakker vi om alt fra mat til karuseller liksom. Jeg er skikkelig skeptisk til å bestille mat jeg ikke har smakt før ute på restaurant. Tenk om den ikke er like god som det jeg vanligvis spiser?! Verdens verste unnskyldning, for tenk om den retten er enda bedre enn den vanlige? Det gjelder også nye klær, trender, drikke, butikker, ja egentlig alt utenom reiser (jeg elsker å oppleve nye steder). Så nå har jeg satt meg som et mål å prøve nye ting!

... Noe jeg er litt lei meg for er at jeg er for dårlig til å besøke familien min! Det er skikkelig trist faktisk. Foreldrene mine bor en og en halv time unna med bil, og besteforeldrene mine pluss onkel og tante bor bare tjue minutter unna med toget, men allikevel husker jeg ikke sist jeg besøkte noen av dem. Jeg tror jeg var hjemme en tur i påsken, men det er evigheter siden jeg var på besøk i Sørum hos besteforeldre og onkel. Det må jeg virkelig bli bedre på, fordi det er utrolig viktig å ta vare på familien sin ❤

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

DU HAR BLITT TJUKK

Jeg ser at flere har lagt merke til at jeg har gått opp i vekt siden innspillingen av Paradise startet, og det er helt korrekt. Å gå fra å trene flere ganger i uken, ha et normalt sunt kosthold, drikke alkohol en gang annenhver måned og være aktiv i hverdagen til å ikke gjøre noen av delene tar på. Jeg var nesten ikke i aktivitet inne på hotellet, drakk alkohol fire til fem ganger i uken og spiste usunn mat og godteri flere ganger i uken. Da går man selvfølgelig opp i vekt, det sier seg selv. Allikevel tar jeg dette med knusende ro. De ekstra kiloene jeg har lagt på meg utgjør ingen verdens forskjell i hverdagen min. Jeg bruker fortsatt de samme klærne, og gleder meg like mye til det blir ordentlig varmt så jeg kan dra på meg bikinien og legge meg i parken. Det er fordi jeg har et veldig avslappet forhold til kroppen min, og jeg vet at jeg er mer enn bare en kropp. Jeg liker meg selv veldig godt, og et par kilo ekstra fra eller til gjør ingen skade i hverdagen min. Det legger heller ingen demper på humøret før sommeren for dere som lurte på det.

Jeg har ikke gjort så alt for mye for å endre det siden jeg kom hjem, men prøver å komme tilbake i mine vanlige rutiner med trening og kosthold. Det tar litt tid og jeg stresser ikke med det. Det eneste jeg irriterer meg over er hvor dårlig form jeg er i. Når jeg er på trening løper jeg saktere og kortere på mølla, og i styrkerommet løfter jeg utrolig mange kilo lettere enn hva jeg tidligere gjorde. Det er formen min jeg vil endre på, fordi den er jeg ikke fornøyd med. Kroppen min er fin den. Man endrer seg gjennom hele livet, og det var verdt å få litt ekstra fett på kroppen for den opplevelsen!

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

7 VELDIG RARE FAKTA OM MEG

❤  Jeg hadde helt angst for klemmer før. Det er verdens rareste ting å ha angst for, men jeg taklet det ikke. Jeg hatet å klemme og hele meg bare strittet imot når noen skulle gi meg en ordentlig klem. Usj, vonde minner haha. Neida, men nå kan jeg klemme ❤

❤ Jeg elsker Løvenes Konge, og det er en av favoritt-filmene mine. Dette er faktisk ikke det rare med det hele. Det har seg nemlig slik at jeg nesten var forelsket i Simba da jeg var liten. Altså, forelsket i en tegneserie-løve. Helt normalt. 

❤ Noe av det morsomste jeg vet om er katte-videoer! Det er så sinnsykt morsomt, og jeg kan helt seriøst le så mye at jeg begynner å gråte av å se hvor rare og søte katter er. 

❤ Noen ganger når jeg kommer hjem fra byen setter jeg på en trist, romantisk film som for eksempel The Notbook, Jeg spiser nattmaten min mens jeg synes synd på meg selv fordi jeg verken er Allie eller har en Noah. Etter finalefesten gjorde jeg nettopp dette mens jeg begynte å gråte, haha. Stakkars Morten kom ut i stua og lurte på hva i all verden som var galt, men det var ikke så mye annet enn at jeg var trøtt og syntes synd på meg selv. 

❤  Jeg synes Dumbo er den verste filmen i hele verden, og jeg klarer ikke gjenfortelle den uten å gråte! Den er så forferdelig fæl. Stakkars lille, nydelige bebbi blir tatt fra mammaen sin, moren blir mishandlet av sirkuset og så blir han mobbet???! Altså, hva er dette for en grotesk film. Dessverre viser jo dette sannheten bak en del sirkus og hvordan de behandler dyr. Det er noe av det jeg elsker med Disney. Det er et viktig budskap gjemt i alle filmene deres, og Walt Disney var ofte forut sin tid da han satt lys på ting som for eksempel hvordan dyr blir behandlet på sirkus. 

❤  Første gang venninnene mine hørte meg prompe var i 2013. Da satt vi ute på verandaen til Julie en sen sommernatt, og de ble såpass overrasket at vi endte opp med å sprette champagnen for å feire. Jeg promper aldri, hehe. Joda, men jeg er god på å skjule det. 

❤  Jeg er såååå sær når det kommer til gutter. Det er egentlig ikke meningen, men det blir bare til at jeg leter etter feil som jeg kan bruke som unnskyldning for å ikke møte dem eller dumpe dem. Jeg tror det er fordi jeg egentlig bare vil være alene, haha, men altså jeg prøver å legge fra meg dette. 

Herregud, når jeg leser gjennom dette ser jeg hvor utrolig rar jeg er! Haha, sånn kan det gå. Nå ble dere litt bedre kjent med min rare side da. 

SNUSLEPPA OG MOCCA-BOKSEN

Det er veldig mange som har spurt meg om jeg røyker eller snuser. Jeg har prøvd å svare på dette i kommentarfeltet, men siden jeg får det samme spørsmålet igjen og igjen så tenkte jeg at jeg rett og slett skriver et innlegg om det så dere som lurer på ting får svar. 

Jeg kan starte med å si at jeg verken snuser eller røyker. Det er ikke noe jeg har behov for i det hele tatt, og jeg gjør det verken i det daglige liv eller på fest. Jeg tror ikke jeg tåler nikotin så godt, og for å være helt ærlig så synes jeg bare det er skikkelig ekkelt. Personlig får jeg ingen verdens ting ut av å ta noen trekk av en sigarett på fest, og snus blir jeg bare skikkelig dårlig av. Det må jo være en grunn til at jeg vet dette, og det er selvfølgelig fordi jeg har testet ut begge deler. Dette begynner å bli en del år siden, men jeg husker fortsatt veldig godt hvordan det var. 

Det var vel siste året på ungdomsskolen hvor de siste av oss slang oss på og begynte å teste ut både røyk, snus og alkohol. Jeg hadde bestemt meg for å aldri drikke før jeg var 18 år gammel, men jeg endte opp med å gi etter for presset. Dette skal jeg fortelle mer om i et innlegg senere, for her vil jeg påstå at det var gruppepresset som tok overhånd, og det er veldig synd... Når det kommer til snus og røyk var det noe jeg aldri hadde et sterkt ønske om å teste ut eller begynne med. Jeg var ikke en av de ungdommene som synes det var kult å røyke. Jeg synes det var harry. Allikevel endte jeg opp med å teste det ut. Jeg dro på jentetur til Rhodos som 18-åring, og en venninne av meg kjøpte noe jeg trodde var mentos-røyk. Jeg ville selvfølgelig prøve det, og ventet spent på smaken av den rosa mentosen. Det var selvfølgelig ikke mentos-røyk, men mentol-røyk så der dreit jeg meg skikkelig ut. Det var verken spennende eller digg, så det la jeg fra meg like fort som jeg prøvde det. Jeg synes fortsatt røyk er ganske ekkelt, og det verste jeg vet er bilder og hus som er røket ihjel. Dere vet den lukten når røyken sitter så langt inne i veggsøylene at den aldri vil forsvinne igjen. Usj, så ekkelt!

Når det kommer til snus prøvde jeg det for første gang da jeg gikk siste året på ungdomsskolen. Jeg og venninnene mine vandret rundt i skolegården som de kule tiendeklassingene vi var, i rosa kosedress, verdens styggeste snusleppe og med Mocca-boksen plassert godt synlig i hånden. HERRGUD SÅ FLAUT er alt jeg klarer å tenke om den saken nå. Jeg tror jeg snuste sånn litt i en ukes tid før jeg endte opp med nikotinsjokk på badet og kastet opp en halv kake-form (vi hadde spist sjokoladekake, ikke relevant, men whatevz). Jeg klarer ikke tanken på snus, og i hvert fall ikke lukten. Det er virkelig like før jeg brekker meg av tanken, æsj det er så ekkelt tenk at jeg gjorde det mot meg selv... 

Nå har dere i hvert fall fått svar på spørsmålet om jeg snuser eller røyker og litt av historien bak. Jeg vil avslutte med å si at det ikke er kult å proppe kroppen full nikotin som kan være utrolig skadelig! Det er ikke noe som er verdt å prøve. I beste fall ender du opp som meg med totalt avsmak og vonde minner, men i verste fall ender du opp med en utrolig dyr og farlig uvane. Ta vare på dere selv, klem fra meg!

VEIEN VIDERE

Jeg får ofte spørsmål om jeg skal begynne å studere igjen og hva planen for fremtiden min er. Det eneste jeg er sikker på er at jeg ikke ønsker å studere noe annet enn journalistikk. Jeg elsker det studiet og det er uendelig mange forskjellige måter å bruke den utdannelsen på. Jeg skifter mening om hvilket journalistisk felt jeg ønsker å spesialisere meg i annenhver uke, fordi det er utrolig mye spennende! For å være ærlig kunne jeg tenkt meg alt fra utenrikskorrespondent til skjønnhetsmagasin med alt som ligger mellom de to kategoriene. Jeg kunne tenkt meg å jobbe med nyheter, sport, sladder, mote, reise, trening, dokumentar og sikkert mye annet jeg ikke kommer på her og nå. 

Det er en annen ting jeg er ganske bestemt på også, og det er at jeg vil ta resten av studiet i utlandet. Jeg har tidligere skrevet om at jeg nesten var halvveis rundt jorda på vei til Australia for å studere i begynnelsen av året, og det er noe jeg virkelig kunne tenkt meg når den tid kommer. Det blir ikke aktuelt med det første av flere grunner. Skoleåret DownUnder er litt annerledes enn her i Norge, og man kan begynne i juli eller februar. Jeg vet ikke hvorda situasjonen min er om åtte måneder, men kanskje det er aktuelt å reise da. Jeg vet faktisk ikke hvordan livet mitt ser ut om en eller to måneder heller, så akkurat nå tar jeg ting litt som de kommer og det synes jeg er ganske deilig!

Jeg har alltid vært glad i å planlegge ting, men med det har jeg også lært at det kan gjøre ting vanskelig. Livet forandrer seg plutselig, og da kan det være at alt av planer går i vasken. Jeg har hatt en tendens til å se på det som noe forferdelig som kan være med på å ødelegge hverdagen min i lang tid. Nå har jeg et annet syn på det, og om en plan ikke går som en først hadde tenkt er ikke det noe å legge seg ned og gråte over. Da må man reise seg opp, klarne hodet og gjøre det beste ut av det. Plutselig dukker det opp noe enda bedre. 

Nå vet jeg som sagt ikke helt hvor veien går videre, men jeg har stor tro på at alt ordner seg! Jeg ser skikkelig lyst på fremtiden og er spent på hvor livet mitt tar veien. 

VENNINNER AVSLØRER: MINE NEGATIVE SIDER

Jeg har verdens rareste, men beste venner! Nå skal tre av dem få frie tøyler i et innlegg og skrive hva de vil om meg, hehe... Dette kan bli spennende! Her avsløres plutselig både det ene og det andre. Jeg er litt nervøs, men først og fremst tror jeg dette blir morsomt! Dette er hva Marte, Emilie og Martine mener er mine positive og negative sider. 

POSITIVE SIDER VED ANDREA

HUN ER SPONTAN

Da Andrea og jeg bodde sammen ble det ofte sene kvelder. En kveld fikk vi veldig lyst til å reise til syden, og scrollet oss gjennom Restplass og Finn.no for å lete etter turer sånn i tolv-tiden på natten, egentlig litt på tull. Plutselig hadde vi bestilt tur til Zakynthos med et fly som gikk fire timer senere! Vi fløy mellom rommene og kastet alt som kunne minne om sommerklær og badetøy i en koffert og dro avgårde til Gardermoen. Tre timer senere satt vi på flyet til Hellas!

❤ SKOLEFLINK

Andrea er smartere enn man skulle tro og har alltid fått gode karakterer. Spesielt i språk- og samfunnsfag. Èn gang satt hun to timer på en norskeksamen og skrev til en sekser. 

ANDREA ER LOJAL

Man kan alltid komme til Andrea hvis det skulle være noe, og man kan vite med 100% sikkerhet at det man forteller til henne ikke kommer videre. Hun er også ekstremt lojal og støtter alltid sine nærmeste uansett hva. Det ser vi også på Paradise hvor hun var lojal mot Petter uansett hva han fant på i løpet av de første ukene. 

❤ MORSOM OG RAR

Vi har det veldig mye morsomt sammen, ler masse og finner på mye rart! Hele gjengen er jo rar, så sånn sett snakker vi godt sammen. En veldig morsom historie er da vi var på jentetur til Ios. Marte hadde akkurat satt fått seg nye akrylnegler, og bestemte seg for å utfordre intimsonen til Andrea. Dere kjenner vel alle til den etter uke en på pærra. I det Andrea lente seg over kofferten (kun iført stringtruse) grep Marte sjansen og strakk rett og slett den en av de nye akrylneglene frem for å kile Andrea på tissen (riktignok utenpå trusen), haha. Reaksjonen til Andrea var priceless! Hun hylte og klarte ikke å få frem et eneste ord på flere sekunder. Resten av oss holdt på å le oss ihjel av reaksjonen hennes, så morsomt!

❤ SAMFUNNSENGASJERT

Andrea bryr seg om samfunnet og er alltid oppdatert på hva som skjer i verden. Det første hun gjør er å sjekke nyheten om morgenen, og er inne på VG en million ganger i løpet av dagen. Hun har nesten alltid svaret om vi lurer på hva som skjer i nyhetsbildet eller om vi er nysgjerrige på bakgrunnen til en konflikt. 

NEGATIVE SIDER VED ANDREA

❤ EMOSJONELT USTABIL

Andrea er det man kan beskrive som emosjonelt ustabil. Hun kan gråte, smile, le, være forbanna og være lei seg om hverandre. Alt dette kan skje i løpet av to minutter. For eksempel da vi prøvde å muntre henne opp med å kaste julekuler på henne (ja, vi vet det er spesielt) og hun lo, gråt og var sint - alt i løpet av fem minutter. Heldigvis ender det som regel med latter!

❤ VELDIG UBESLUTTSOM

Andrea er tidenes mest ubesluttsomme menneske! I det ene øyeblikket er hun veldig spontan og vil for eksempel ut å reise, og i det andre øyeblikket trekker hun seg og blir ikke med. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi avtaler vors, hvor hun trekker seg i siste sekund for å være hjemme og spise is i stede. Det er så typisk at hun girer oss andre opp og kommer med morsomme forslag for så å trekke seg. Skikkelig irriterende! Samtidig er hun verdens letteste å overtale, så hun er litt sånn midt i mellom her. 

❤ UTSPEKULERT

Andrea er veldig utspekulert, særlig når hun har drukket litt for mye. Jeg har et eksempel for ikke så lenge siden, hvor Andrea utnytter fulle-meg (Emilie) til å følge henne hjem fra Heidis ved Rådhusplassen og helt hjem til Brugata. Jeg bor egentlig rett ved National, som ligger typ ti minutter unna utestedet. Hun var såpass utspekulert at hun fortalte meg at det var nach hos henne med masse mennesker, men da vi kom dit var det Sofie og vennene hennes som spiste nattmat og så på film, haha. Andrea gikk rett og la til å sove, mens jeg måtte gå hjem alene... Heldigvis fikk jeg en venn til å hente meg

ANDREA ER EN DIVA

Åh, hvor skal vi begynne... For det første har vi ikke tall på hvor mange ganger vi har skammet oss over henne på byen! Hun tror at hun er den aller viktigste personen på utestedet og at alle skal ta hensyn til henne. Selvfølgelig skal hun komme først i både do- og barkø, og det er like flaut hver gang hun sniker seg frem. Vi må faktisk gå og unnskylde oss til andre over oppførselen hennes når hun blir for diva på byen, haha. Dette er egentlig litt hverdags-Andrea også, men i en litt mildere grad. Hvis hun krever all oppmerksomhet har vi funnet ut at det beste er å bare overse henne frem til det går over, litt som med barn eller hunder... Haha. 

Vi må nesten avslutte med at Andrea er en sprudlende og flott person som er omtenksom og bryr seg om sine nærmeste. Til tross for de negative sidene, klarer vi å holde ut taket være de mange positive sidene som veier høyest ❤ Vi er utrolig glad i deg, og vi er kjempestolte over hvor flink du er og alt du får til! 

KEVIN + ANDREA

Jeg føler det er på tide å være ærlig når det kommer til spørsmål om Kevin og meg. Han bor alltid her når han kommer på besøk til Oslo, noe som er veldig ofte og da har han selvfølgelig fast plass i sengen min. Vi har tullet litt med Sofie og jeg bor i et kollektiv med Morten og Kevin, og når alle vet at de to andre har en greie er det naturlig å spekulere i om Kevin og jeg også har det. 

"Har det blitt noe mellom deg og kevin etter at dere kom hjem fra ph?"  "Er du forelsket i Kevin?"  "Er du og Kevin sammen?"

Kevin er en gutt jeg kommer utrolig godt overens med, og som jeg er veldig glad i. Han er kjempefin og dere har nok sett at vi er gode venner inne på Paradise Hotel. Da vi var partnere hadde vi det veldig koselig, og jeg var veldig glad for å ha han der inne. Nå har det seg slik at det ikke er noe mer enn vennskapelige følelser mellom oss to. Jeg forstår godt at dere spør, men svaret på alle spørsmålene angående oss to er nok nei. Vi er veldig gode venner og kan ha mye moro sammen, men noe kjærlighet på den måten er det nok ikke. Jeg tror han hadde vært en kjempefin kjæreste og jenta som får han er virkelig verdens heldigste!

JEG SKULLE FLYTTE TIL DEN ANDRE SIDEN AV JORDEN

Jeg har visst at jeg ønsker å bli journalist siden starten av ungdomsskolen. Det er mange grunner til det, men hovedgrunnen er miksen av samfunnsinteresse og kjærlighet til det å skrive. Jeg er er nysgjerrig, engasjert og bestemt person som elsker å skrive så hva passer vel bedre enn å bli journalist? Eventuelt blogger, det er jo kjempegøy det også!

Tidligere har jeg lekt litt med tanken på å studere i utlandet. Jeg søkte på et universitet i London i løpet av friåret mitt. og det var like før jeg satt meg på flyet for å bosette meg i den engelske hovedstaden. I løpet av sommeren feiget jeg ut, og flyttet til den ganske mye mindre og tryggere byen Oslo som bare var en nitti minutters kjøretur fra mamma og pappa. Det var greit det, og etter hvert begynte jeg på en bachelor i journalistikk.

Jeg trivdes med studiet, men jeg likte ikke livet mitt generelt. Alt var kjedelig og jeg var så stuck i rutinene mine at jeg holdt på å legge meg under dyna og bli der. Det var skole med alt det innebærer, 70% jobb, trening og venner. All day every day. Jeg gjorde sjelden noe moro, og jeg var dritt lei av grå, kjedelige Oslo hvor man etter to måneder har opplevd det meste man kan oppleve. Det lå nok mer bak det hele, men jeg trengte noe nytt. Jeg ville oppleve noe mer, noe annerledes og starte et nytt liv et helt annet sted.

Plutselig hadde jeg søkt et studie ved universitetet på Sunshine Coast i Australia, og før jeg visste ordet av det skulle jeg flytte til andre siden av jorden for å ta de to siste årene av studiet mitt der. Jeg har aldri vært så klar for noe i hele mitt liv, og det å kunne si "jeg flytter til Australia" var så moro! Vanligvis ville jeg freaket totalt ut når det nærmet seg, men jeg var helt rolig og ble mer og mer glad for hver dag som gikk. Leilighet var i orden. Jeg skulle bo på campus i en leilighet med tre andre studenter som jeg ikke ante hvem var, men det stresset meg ikke i det hele tatt. Det er jo bare moro! Flybilletter var bestilt, depositum betalt og jeg var allerede i gang med å finne noen som kunne overta leiligheten min. Så skjedde det noe som gjorde at alt gikk i vasken to korte måneder før jeg skulle flytte.

Det var helt jævlig, og jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv. Jeg skulle endelig gjøre noe ordentlig med livet mitt, komme meg bort og oppleve noe nytt så da jeg ikke fikk dratt allikevel var jeg så utrolig langt nede. Jeg ringte til mamma og pappa og gråt ut sjela mi i flere timer. Jeg pleier aldri å snakke om følelser og jeg hater å vise at jeg er lei meg, så det å ringe de og gråte er noe jeg aldri vanligvis ville gjort, men det var det eneste jeg klarte. Det fantes ingen løsning på problemet, så i tåken av skuffelse sendte jeg en søknad til Paradise Hotel, og plutselig satt jeg på flyet til Mexico i stede.

Nå er jeg faktisk glad for at alt gikk som det gikk, for den opplevelsen jeg sitter igjen med nå ville jeg aldri vært foruten! Jeg hadde antakeligvis aldri møtt alle disse fine menneskene jeg har blitt så glad i, flyttet inn med Sofie, fått denne kanalen hvor jeg kan kommunisere budskapet mitt ut til så mange eller vært med på en reality-serie. Kanskje det er sant det som sies om at det er en mening med alt. Det løste seg denne gangen, og jeg er fortsatt innstilt på å ta resten av bacheloren min i Australia når jeg skal begynne å studere igjen. 

JEG SKULLE TA SILIKON

Da jeg var yngre var jeg ganske misfornøyd med at jeg hadde små pupper. Jeg var ikke misfornøyd med puppene, kun størrelsen. Det jeg ønsket var å perfeksjonere å forbedre noe som egentlig var ganske greit. 

Jeg hadde tenkt på dette lenge, og var fast bestemt på at jeg skulle operere meg til større pupper. Det var kun for min egen del, ingen andres. Akkurat den delen står jeg fast ved i dag. Det var fordi jeg ville se enda bedre ut og føle meg enda finere enn hva jeg gjorde, men ikke for at gutter skulle synes jeg var diggere. Selvfølgelig tenkte jeg at andre ville synes jeg var enda finere også, men hovedsaklig var det for min egen del. 

Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde spart opp summen det kom til å koste for konsultasjonstime, operasjon og alt som hører med. Pengene stod på konto og jeg bestemte meg for at tiden var inne. Jeg var 18 år gammel, akkurat ferdig med videregående og hadde tatt meg friår for å spare opp penger til jeg skulle flytte. En del av de ville jeg nå bruke på å legge inn silikon. Jeg gjorde research og tok kontakt med en av klinikkene som skulle være best i landet, og bestilte time for konsultasjon. Herfra gikk det ganske fort. Jeg planla når jeg kunne ta operasjonen, søkte om fri fra jobb og avtalte med venninner som kunne hjelpe meg i etterkant. 

Dagen for konsultasjonstimen nærmet seg, og det var et eller annet i meg som sa at dette var helt feil. Jeg fikk en skikkelig dårlig følelse ved det hele, og det var som om jeg prøvde å stritte i mot meg selv. Jeg fant ut at det var noe som ikke var rett, og bestemte meg for å avlyse konsultasjonstimen. Jeg bestilte aldri ny. Det var lenge i tankene mine, men det var alltid noe som gjorde at jeg utsatte det.

Den dag i dag er jeg glad for at jeg ikke gjennomførte operasjonen. Etter å ha blitt eldre har jeg fått et annet syn på ting, blant annet kropp og utseende. Jeg begynte å jobbe i undertøysbutikk og med det fikk jeg se hvor forskjellige alle kvinner er når det kommer til kropp generelt, og spesielt pupper. Dette var med på å endre synet mitt på det hele, og jeg bestemte meg en gang for alle for å legge fra meg tanken om å ta silikon. Folk er forskjellige, og dette er meg. Selvfølgelig kan det være utrolig fint med større, faste og alltid flotte pupper, men mine er ganske fine de også!

MIN FØRSTE GANG

Mitt første kyss

Det første ordentlige kysset mitt var med nabogutten. Jeg husker at jeg var kjempenervøs for å kysse for første gang, for da som nå overtenkte jeg absolutt alt i verden. Det var overraskende nok ikke et veldig bra kyss, men hvor mange har hatt et bra første kyss da? Jeg husker at det var et veldig vått kyss og jeg måtte typ tørke halve ansiktet mitt etterpå, haha. 

Min første jentetur

Æææ, min første jentetur var legendarisk! Den har jeg levd på i SÅ mange år. Vi var fire venninner som dro på jentetur til partybyen Rhodos det året vi fylte 18. Jeg husker at både mamma og pappa var veldig skeptiske, men neida vi skulle bare på en rolig solfeire. Det var egentlig planen for to av oss, men i det jeg tok mitt første steg inn på Grabbarna Grus Rhodos hadde jeg solgt sjelen min til barstreet. Det ble fest hver dag i to uker det, før jeg tok en liten svipptur tilbake til Norge før jeg dro ned til Rhodos for en uke til med fest og moro etter noen dager. Jeg har utrolig mange gode minner fra den turen!

Første gang jeg flyttet hjemmefra

Jeg flyttet hjemmefra sommeren 2014 etter å ha hatt et friår hjemme i Larvik hvor jeg jobbet og sparte opp penger. De klarte jeg riktignok å bruke opp i det jeg satte minne føtter på Majorstua, og det var ikke veldig lurt... Jeg flyttet inn i en stor leilighet sammen med tre venninner, og om jeg skal være helt ærlig så er jeg skikkelig glad for at jeg flyttet fra Larvik. Jeg synes nesten Oslo er for lite, og jeg kunne aldri tenkt meg å bli værende i Larvik. Det å flytte fra mamma og pappa gikk helt fint. De bor tross alt bare en 90 minutters kjøretur unna Oslo så det er ikke lange veien hjem. 

Mitt første møte med alkohol

Jeg var veldig bestemt på at jeg ikke skulle drikke en dråpe alkohol før jeg fylte 18. Det gikk veldig bra veldig lenge, men jeg ga til slutt etter for presset. Her må jeg faktisk innrømme at det var gruppepresset som tok meg. Vennene mine begynte å bli veldig lei av at jeg aldri drakk, og det var til slutt så ille at de nesten sluttet å invitere meg fordi de ville ikke at jeg skulle være edru og se alt det dumme de gjorde i fylla. Så dessverre ga jeg etter for presset det året jeg fylte 17 år. Jeg er skikkelig sint på meg selv for at jeg ikke klarte å stå i mot presset, og den dag i dag tenker jeg at det er ingen gode venner som presser deg til å gjøre noe du ikke vil ved å holde deg utenfor. Stå i mot, og aldri gjør noe du ikke er klar for selv uansett hva noen andre ønsker at du skal gjøre!

Min første forelskelse

Jeg var skikkelig guttegal da jeg var yngre. Vi snakker i barnehagen og på barneskolen faktisk. Jeg var forelska i sikkert ti forskjellige gutter før jeg begynte i femteklasse, men det var en gutt i førsteklasse som jeg var skikkelig forelska i. Nå snakker vi barne-forelskelse, men han var helt perfekt i mine øyne. Det var bare synd at resten av skolen også var forelsket i den samme gutten... Dårlige odds for min del. 

 

FORKLARINGEN PÅ ETTERNAVNET MITT

Det er flere som er nysgjerrige på etternavnet mitt. Sveinsdottir er ikke akkurat et vanlig norsk navn, og det er ikke så rart fordi det er nemlig islandsk! Pappaen min er fra Island, og det er naturlig nok der etternavnet mitt kommer fra. På Island er det vanlig at etternavnet blir en sammensetning av faren sitt navn og "datter" eller "sønn". Pappaen min heter Sveinn, og fordi jeg er Sveinns datter blir etternavnet mitt Sveinsdottir.

Jeg synes dette er veldig koselig fordi det er noe som forbinder meg direkte med pappaen min! Jeg er veldig glad for at jeg er halvt islandsk og halvt norsk. Det innebærer at jeg hører litt til i begge landene, og dette er to land som ligger i verdenstoppen når det kommer til velferd, likestilling og fred. Det er moro! Island er et fantastisk land, og jeg er utrolig glad i den lille sagaøya. Jeg har vært der flere ganger, og en sommer dro jeg og en venninne dit for å jobbe og det var en skikkelig fin opplevelse! Det er noe spesielt med Island som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Luften er så frisk og fin, det er utrolig fredelig og naturen er bare helt fantastisk! Det går dessverre alt for lenge mellom hver gang jeg er der til tross for at store deler av familien min bor der, og det synes jeg er litt trist. Jeg har som mål å bli flinkere til å besøke den lille øya oppi nord, og det skal jeg klare!

JEG ER REDD

I dag var jeg ute i byen for å ordne litt ting, noe som innebar å ta turen innom Karl Johan. Jeg vandret nedover Oslos paradegate med terrorangrepet mot Stockholm i bakhodet. Jeg tenkte på hvor lett det er å gjøre det samme her i Oslo. En lørdag hvor hovedstadens mest kjente gate er stappfull av både turister og innbyggere som skal nyte friheten sin. Da jeg stoppet ved et av de få gangfeltene på Karl Johan for å vente på grønt lys var det en stor, hvit lastebil som stoppet på veien for rødt lys. Jeg fikk grønt lys omtrent samtidig som bilen stoppet, men jeg brukte et par sekunder på å vurdere om jeg faktisk skulle gå over. Hva om sjåføren i lastebilen skal starte angrepet sitt her og nå, da vil jeg bli hans første offer. Jeg tok meg sammen og gikk over veien, for selvfølgelig var det bare en vanlig lastebil med en vanlig sjåfør som stoppet for rødt lys. Men jeg nølte, og det irriterer meg. 

Jeg er så redd. Jeg vet at jeg ikke burde være det, for det er akkurat det terroristene vil oppnå. De vil fremme sitt budskap ved å ta friheten vi har, og tryggheten vi føler fra oss. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg er redd. De skal ikke få stoppe meg fra å leve livet mitt, men samtidig klarer jeg ikke å legge det fra meg. Jeg vet at sannsynligheten for at det vil skje et angrep på norsk jord er der, og da vil Oslo være et naturlig sted å angripe. Samtidig vet jeg også veldig godt at sjansen for å bli drept i et terrorangrep er minimal. Det er ekstremt mye mer sannsynlig å bli drept i trafikken, av sykdom eller av en hai. Allikevel er jeg livredd. Jeg er redd for å måtte løpe for livet mitt, mens en eller flere fremmede jakter på meg som et bytte. Jeg er redd for at mine nærmeste skal bli rammet, og jeg er redd for at byen og landet mitt skal måtte gå gjennom dette en gang til. 

De siste ukene har det skjedd et angrep i Nord-Europa nesten hver eneste uke. Det var en bombe mot t-banestasjonen i St. Petersburg. Det var lastebilangrepet i Stockholm. Ja, det skjer hver eneste dag i Midtøsten og det er like forferdelig, men det er så fjernt fra hjemme at det blir uklart. Dette derimot er klart som bare det. Og skummelt. 

Samtidig kan jeg ikke gå rundt og være redd for enhver lastebil eller ryggsekk jeg ser i frykt for at det skal skje terror. Tenk så mange lastebiler som kjører rundt og på Karl Johan hver eneste dag med leveringer! Tenk så mange mennesker på Oslo City, Jernbanetorget og Oslo S som bruker ryggsekk uten at det er en bombe i den. Jeg er rundt disse stedene hver eneste dag, og dette er dessverre ting jeg tenker over selv om jeg vet at jeg ikke burde fordi jeg får ikke gjort noe som helst med det uansett. 

Man kan faktisk ikke beskytte seg mot et terrorangrep, fordi man kan ikke vite når eller hvor det skal skje. Det kan skje når som helst og hvor som helst, og det eneste vi kan gjøre er å prøve å legge bort frykten og leve livet som normalt. Vi må ikke gi etter for frykten for da blir det en slags seier for disse menneskene som ikke gjør annet enn å spre frykt, hat og død, og det kan ikke skje. De skal ikke klare å skremme oss fra å være oss selv. Aldri.

Heia livet, kjærlighet og frihet ❤



 

 

DATING VAR BEDRE I GAMLEDAGER

Tinder, du Tinder. Jeg liker egentlig ikke denne appen, men allikevel finner jeg meg selv i å laste den ned gang på gang. Ikke fordi jeg egentlig har lyst til å møte noen på Tinder. Det er faktisk mest for å bla, se hvem som er der og se om jeg får match eller ikke, haha. Jeg bruker altså Tinder veldig useriøst. Om det er bra eller dumt vet jeg egentlig ikke, men jeg klarer bare ikke den form for dating. 

Hvis jeg skal være helt ærlig, og sitere de eldre, så vil jeg påstå at ting var bedre i gamle dager. Det fantes ikke noe som het Tinder eller Happen. Man møtte ikke mennesker over nett, fordi det fantes ikke noe nett. Hvis man var interessert i noen, eller møtte en aktuell kandidat, så måtte man ha guts. Du kunne ikke bare sveipe til høyre og håpe på at den andre personen hadde gjort det samme, for så å kanskje skrive en klein sjekkereplikk uten å ha noen som helst innsikt i hvordan denne personen er om dere står ansikt til ansikt. Nei, før i tiden måtte man gå bort og ta initiativ. 

Jeg leste en kjempesøt historie på Instagram-siden til Humans of New York. Den handlet om en mann som fortalte historien om hvordan han møtte kona si for mange tiår siden. Han hadde gått på bussen og sett en kjempesøt jente som han ville bli kjent med. Det han gjorde var å ta av seg klokken sin, gjemme den i lommen for så å sette seg ved siden av henne og spørre om hvor mye klokken var! Altså, hvor søtt er ikke det? Det finnes så mange historier som dette fra foreldre og besteforeldre verden over, men hvor mange slike historier vil vi kunne fortelle? Nei, du skjønner at jeg synes pappa hadde et pent bilde på en datingapp så jeg likte det og så hooket vi før vi til slutt ble sammen. Nei, jeg liker den gamle versjonen bedre. 

Jeg skulle ønske vi tok bedre vare på akkurat det med god gammeldags sjekking. Hvis noen faktisk tar en sjanse og går bort til en man finner interessant på gata i dag blir man jo helt satt ut. Jeg blir nesten redd, og tenker hva er dette for et menneske? Vi gjør ikke sånt i dagens Norge. Men det burde vi! Det er sånne menneske vi trenger flere av. Mennesker som ikke bare gjemmer seg bak en mobilskjerm og blar i bilder av et annet menneske uten noen form for annen informasjon. Det er så overfladisk og håpløst at jeg gir opp.

Tinder er ikke helt min greie uansett, for i det jeg åpner appen blir jeg tidenes mest overfladiske menneske. Det er jo ikke noe annet å gå ut ifra enn utseendet så da blir jeg forferdelig kresen. I det normale liv setter jeg personlighet først av alt! Selvfølgelig er jeg opptatt av utseendet også, men det er helt utrolig hvor mye utseendet på et menneske kan forandre seg når du blir kjent med personen. En skikkelig kjekkas kan fort bli flere hakk mindre pen om personligheten er dritt, og en helt ok fyr kan plutselig bli kjempefin med super personlighet! Dette er ting vi går glipp av med Tinder som datingkilde. 

Vi sitter på trikken og stirrer på mobilskjermen med propper i ørene for å gjemme oss fra andre. Vi ser rart på fremmede som smiler til oss på gata. Hvorfor smiler du til meg når jeg ikke kjenner deg? Jada, på byen klarer vi å starte en samtale, men det er som regel fordi man er ute etter noe mer. Og da snakker vi om noe mer den kvelden, and that's it. Hva har skjedd med oss? 

Jeg får alltid opp scener fra filmen The Notebook når jeg tenker på dette temaet. De to hovedpersonene der er rett og slett beskrivelsen på et tilnærmet perfekt, men fortsatt ekte kjærlighetsforhold fra start til slutt. Vi snakker om ordentlig filmkjærlighet hvor du blir mo i knærne og hjertet verker etter å oppleve det samme! Det er det jeg vil ha. Ikke Tinder. Hvis vi klarer å opparbeide oss en tiendedel av Noahs pågangsmot er vi allerede langt på vei. 

Så nå oppfordrer jeg alle, både jenter og gutter til å prøve å gå litt tilbake til gamledager. Jeg er ikke i nærheten av å være der selv, men jeg vil, og jeg vil at alle skal gjøre det samme for da tror jeg vi kunne fått litt Notebook kjærlighet hele gjengen. 

     
 

DETTE GJØR MEG LYKKELIG

Det er mandag, og i kveld er det ny episode av PH! Det blir innsjekk og fest, så det gleder jeg meg veldig til. Først skal jeg komme meg gjennom åtte timer på jobb, så får jeg besøk av Petter og en venninne i kveld. Vi skal lage middag og se dagens episode sammen, koselig!

Nå kommer det et innlegg som jeg pleier å sette pris på hos andre bloggere. Det er alltid morsomt å føle at man blir litt bedre kjent med personen bak bloggen, og derfor har jeg listet opp noe av det som gjør meg lykkelig i hverdagen. Dette er snakk om små ting som kan gjøre en dag bittelitt bedre. Personlig mener jeg det er viktig å fokusere på de små tingene, og ikke bare se det store bildet hele tiden. 


 

❤ Hunder 
Av en eller annen grunn blir jeg skikkelig glad av å se hunder. De er så søte, og de smiler nesten alltid. Så utrolig fine altså. Jeg har så lyst på en hund, men dessverre passer det ikke i livet mitt akkurat nå. Jeg mener at om man skal skaffe seg et dyr, uansett hvilket, så må man ha tid og energi til å gi det et best mulig liv, og det har ikke jeg nå. Jeg skal uansett ha en hund når jeg forhåpentligvis, en eller annen gang, begynner å etablere meg. 

❤ Sjokolade
Ikke den største overraskelsen akkurat. Jeg elsker sjokolade, it makes me so happy!

❤ Talentkonkurranser
Jeg blir skikkelig rørt av dette. Typisk The Voice, herregud som jeg griner når det kommer flinke folk som er i ferd med å gjøre drømmen sin til virkelighet. Så blir jeg kjempeglad og sitter med en skikkelig fin følelse etterpå. 

❤ Sol
Hvis jeg står opp og skimter sol gjennom glippen i gardinene på soverommet blir jeg kjempeglad! Da spretter jeg opp av sengen og er superklar for å tilbringe mest mulig tid ute i finværet. Dette gjelder særlig nå som det begynner å gå mot vår, som er en av mine favoritt-årstider. 

❤ Kjærlighet
Dette kan være mye, men når mennesker viser kjærlighet så blir jeg så glad. Det er utrolig koselig, og ikke minst rørende, å se at noen viser kjærlighet overfor noen de er glad i. Ååå, jeg kjenner jeg blir glad bare jeg skriver om dette!

JEG ER BARE EN DUM BLONDINE

Nå skal jeg fortelle dere noe personlig. Det er en ting som provoserer meg ganske mye, og det er å bli kalt dum. Jeg har alltid blitt forhåndsdømt fordi jeg ser ut som jeg gjør og snakker som jeg gjør. Det å bli tatt seriøst, særlig av menn og gutter har alltid vært vanskelig. Jeg har alltid måtte bevise at jeg kan noe, og at jeg ikke bare sitter der uten å skjønne noe av hva som foregår eller hva som blir sagt rundt meg.

Jeg er ikke dum. Det er så lang ifra sannheten. Allikevel må jeg slite for å bli gitt en sjanse, og det er så alt for ofte at folk ikke ønsker å gi meg denne sjansen en gang. De ser på meg, hører meg snakke og av en eller annen grunn så er det ikke så aktuelt. Jeg kan da umulig ha noe fornuftig å komme med.

Hvorfor? Jeg aner ikke.

Jeg har fått høre at "du kan jo snakke på en litt annen måte da". Men hvorfor skal jeg det? Jeg er meg. Det er sånn jeg snakker, og det jeg sier trenger ikke være dummere enn hva noen andre sier bare fordi stemmen min er lys og jeg avslutter setningene mine i et litt annet tonefall enn de fleste andre.  Du bør fortsatt lytte til hva jeg har å si.

Hvorfor må jeg se ut på eller snakke på en viss måte for å bli tatt seriøst? Mange ser på meg, og innen et par sekunder har de allerede tenkt at jeg er dum, at jeg har ligget med mange, at jeg ikke har en fremtid og at jeg er lett å manipulere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har møtt mennesker som har disse fordommene mot meg. Jeg vet ikke helt hva det er, fordi jeg ser ganske vanlig ut om man kan si det sånn. Ja, jeg har lyst blondt hår, store lepper og lys stemme, men er det virkelig det som gjør at du ser på meg som dum?

Helt siden ungdomsskolen har jeg blitt sett på som en dum blondine av utrolig mange som ikke kjenner meg. Jeg har slitt med å bli hørt. Det jeg sier blir fort avfeid før de i det hele tatt rekker å tenke over hva jeg har sagt. Kanskje en i gruppen hører på meg, og tar ordet på mine vegne. Da lytter de. Men hvorfor må jeg ha hjelp til å få frem meninger og ideer? De er ofte gode, men dere vil ikke høre med mindre det kommer fra noen andre. Med mindre en annen sier, hør på hva hun sier, det er ikke så dumt. 

Jeg er så lei av dette, og det har ført til at jeg fort tror jeg blir dømt. Kanskje jeg tror du snakker nedlatende til meg når du egentlig ikke mener det slik, fordi det er det jeg er kjent med. Det er det jeg er vant til. Jeg regner med at du møter meg med en negativ holdning med en gang det er snakk om noe intellektuelt, men det er ikke så rart når situasjonen er slik ni av ti ganger.

Det som faktisk er litt morsomt med det hele er at når dere først åpner ører og sinn, så liker dere det jeg sier. Dere vil høre mer. Dere synes jeg er flink og smart, og det er jeg! Det er bare det at jeg må jobbe ekstra hardt for å få lov til å vise det, og det er urettferdig. 

Så til alle som dømmer, særlig oss unge jenter, slutt. Bare slutt. Uansett hvem som vil ta ordet og hvem som vil bli sett, så la de bli sett. La de bli hørt. Gi de en sjanse. Hvem vet, kanskje de er smartere enn deg? Men det ville jo vært litt flaut igjen? Eller?

10 TING DU IKKE VET OM MEG

Dere ser muligens mye til meg på TV-skjermen og i sosiale medier om dagen. Det er veldig lett å føle at man kjenner mennesker som man ser i offentlige kanaler, og her snakker jeg like mye til meg selv som til dere lesere. Altså, jeg er helt sikker på at jeg vet akkurat hvordan Harry Styles er for eksempel (love him btw). Nå ser nok mange av dere meg på Paradise Hotel, og derfor tenkte jeg at dere kan få bli litt bedre kjent med meg! Det er alltid moro, eller hva sier dere?


 

Jeg har skrevet opp ti ting som dere antakeligvis ikke vet om meg fra før sånn at dere kan bli litt bedre kjent med meg ❤

1. Jeg elsker enhjørninger
Okei, nå vet dere kanskje det etter at jeg kalte alliansen vår for The Unicorns. Jeg skulle virkelig ønske de fantes! De er så fine ❤❤

2. Jeg skulle egentlig flytte til Australia for å fortsette på bachelorgraden min i journalistikk i februar, men utsatte det for å dra til Mexico og være med på Paradise Hotel.
Man har hele livet til å studere, og jeg mener det er viktig i gripe slike "once in a lifetime"-muligheter når man får de. Jeg angrer ikke et sekund på avgjørelsen min!

3. Jeg er veldig glad i å trene og bruker det som terapi.
For litt over et år siden la jeg om livsstilen min ved at jeg endret kosthold, fikk normal døgnrytme og begynte å trene fire-fem ganger i uken. Nå elsker jeg å trene, og selv om jeg ikke er like strukturert og flink etter at jeg kom tilbake fra Mexico får jeg fortsatt lykkefølelsen når jeg trener. Hvis jeg er stresset eller lei meg drar jeg alltid på trening, og da føler jeg meg utrolig mye bedre etterpå!

4. Jeg elsker dyr og er helt imot pelsbruk og pelsoppdrett.
Det er helt umulig for meg å forstå hvorfor vi fortsatt tillater pelsdyroppdrett i Norge når det blir bevist gang på gang at flere av disse gårdene ikke behandler dyrene sine bra. Er det virkelig viktigere å ha en pelskrave på jakken enn å hindre at et uskyldig dyr har lidd for at du skal se fin ut? I dag har vi utrolig mye bra fuskepels, kjøp heller det!!! 

5. Jeg elsker sjokolade! 
Det er det aller beste jeg kan spise, og jeg hadde aldri i verden gitt opp sjokolade. Det kan seriøst gjøre meg lykkelig. 

6. Favorittserien min er Friends. 
Jeg blir aldri lei av den serien. Da jeg hadde friår kjøpte jeg en samleboks med alle de ti sesongene og så hver eneste episode frem ganger. Hvis jeg ikke finner en ny og spennende serie, så setter jeg alltid på Friend. Det er faktisk sånn at jeg alltid bytter kanal om jeg ser at Friends går på TV, selv om jeg har sett episodene alt for mange ganger. Det er bare noe med den gjengen der altså! Finnes ingen bedre ❤

7. Jeg er veldig glad i å jobbe. 
Jeg blir utrolig rastløs om jeg har fri mer enn en gang i uken. Det å jobbe gjør meg glad på ordentlig, jeg trenger virkelig noe å finne på. Nå har jeg verdens aller beste kolleger også da, så det kan være noe med det. 

8. Mitt #1 fiktive par er definitivt Chuck og Blair 
Jeg elsker de to! For dere som ikke vet hvem disse to er av en eller annen merkelig grunn, så er det to karakterer i TV-serien Gossip Girl. Ingen par i verden, ekte eller fiktive, slår det paret der. De er så ment to be som man kan være, og jeg elsker begge!

9. Jeg er utrolig lite teknisk.
Altså, det er så vidt jeg klarer å flytte på HDMI(?)-ledningen på TVen. Heter det HMDI? Jeg tror det.

10. Jeg elsker å skrive 
Jeg har aldri vært så flink til å uttrykke meg muntlig, og jeg har alltid synes at det er kleint å snakke om ting. Derfor har jeg skrevet i stede. Når jeg skriver så gir alt mye mer mening, og jeg klarer på en måte å få sortert tankene mine. Hvis jeg vil få frem et godt poeng må jeg skrive det, for hvis jeg skal prøve å forklare det muntlig blir det bare kaos.. 

 

HER KOMMER SVARET PÅ DET ALLE LURER PÅ

Jeg ser at det har blitt skrevet mye i sosiale medier om restylane-leppene mine, og flere har også spurt meg om de så derfor tenkte jeg å oppklare den saken med en gang. Har jeg sprøytet restyane inn i leppene mine for at de skal bli større? JA.

Men det var i november 2015. Jeg har tatt restylane to ganger i mitt liv. Jeg var veldig nysgjerrig på dette, og det var en periode hvor "alle" bloggere tok dette. Jeg synes de hadde så utrolig fine lepper, og har alltid synes det er spennende med slike ting. Derfor tenkte jeg hvorfor ikke bare prøve det? Jeg og en venninne satt oss i bilen og kjørte til nærmeste storby for å forstørre leppene våre for første gang sommeren for fire år siden. Jeg hadde nemlig veldig lyst på duckface og fylte i 1ml med restylane. Når jeg ser tilbake på det nå så det helt forferdelig ut, men der og da synes jeg det var kjempefint. Faktisk synes jeg det var så fint at jeg fylte på igjen et år senere når alt var ute. Det er 15 måneder siden, og det er helt ærlig siste gang jeg fylte på og noen gang kommer til å fylle på noe som helt i leppene mine. 


Slik så leppene mine ut med restylane i 2015. 

Jeg nekter ikke for at det sitter igjen noe selv om det er litt rart med tanke på at restylane skal sitte i leppene i ca. seks måneder... Jeg ser selv hvordan de ser ut på tv, og at det er lett å tenke at de er falske, men de er faktisk mine. Jeg har alltid hatt store lepper, og derfor fikk jeg mye kritikk far venner og familie da jeg fylte på mine. Jeg trengte jo virkelig ikke det. Når jeg ser tilbake på det nå ser jeg at det var utrolig stygt. Jeg kledde det ikke i det hele tatt, og synes selv de er mye finere nå. Jeg angrer ikke på at jeg prøvde det, men jeg kommer heller aldri til å gjøre det igjen. 

PRAY FOR PARIS

Jeg var i gang med å forhånd-skrive et morgen-innlegg til dere om kaffevanene mine og det nye albumet til One Direction. Det hadde vært helt feil å publisere det og late som ingenting med tanke på hva som skjer i Paris akkurat nå.

Jeg klarer ikke legge meg. Jo mer mediene deler fra den franske hovedstaden, jo vanskeligere blir det. Jeg blir nok sittende våken til langt på natt i håp om å få en slags forklaring. Hvem har gjort dette? Hvorfor? Hva i all verden vil de oppnå med å drepe flere titalls uskyldige mennesker? I stede ser jeg tallene på omkomne stige. Antall angrep stiger. 

For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere? 

Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer. Hvorfor slikt skjer. 

Terrorisme er så jævlig. Det er et helvete. 

Hjertet mitt blør for Paris, for Frankrike og for alle berørte! Ingen i verden bør oppleve slike grusomheter. 



NOAHs FAKKELTOG MOT PELS

Over en million dyr lider fordi mennesker ønsker seg en varm og fin pelskåpe. Det finnes mellom 200 og 300 pelsdyrfarmer i Norge. Her drives oppdrett av mink og rev, dessverre lovlig. Løfter om å beskytte dyrene mot lidelser har blitt gitt mange ganger. Til tross for dette avdekkes det stadig brudd på regler for oppdretten. Dyrevernere har flere ganger avdekket ekstremt dårlige forhold på pelsdyrgårder i Norge. I 2010 ble over 800 videopptak levert inn til NRK med bilder av dyr som var brutalt skadd. Åpne sår, øyesykdommer og avrevne kroppsdeler er noe av det som ble vist. Videoopptakene viste også døde dyr.

Har det bedret seg? Nei. Det er bare noen uker siden flere titalls dyr måtte avlives på en pelsdyrfarm fordi forholdene var så dårlige. Jeg får så utrolig vondt av å lese slikt. Det er så urettferdig! Dyrene kan ikke stå opp for seg selv. De kan ikke fortelle noen at de har det vondt. De kan ikke gå til media og vise de dårlige forholdene de lever under for å sette søkelys på saken. Derfor må vi som faktisk kan gjøre noe stå opp for deres sak!

Nå skal det sies at å beskytte dyrene mot lidelser på en pelsdyrfarm er umulig. Dyrene blir født i fangenskap, og må leve i små bur i stede for å kunne løpe omkring i det fri som de er ment til å gjøre. Både rev og mink er i utgangspunktet dyr som lever fritt i naturen. Selv om burene på pelsdyrfarmene er innenfor kravene som stilles, takler mange av dyrene tilværelsen dårlig. Både mink og rev får stadig mentale skader som følge av den lille plassen de har fått tildelt. I verste fall begynner dyrene å skade seg selv, de kan drepe valpene sine og noen dyr ender opp med å sitte i et hjørne med tomt blikk. 

Peldyrnæringen må avskaffes! 

Vi nordmenn liker å tro at vi er langt fremme når det kommer til å være et godt land med gode holdninger. Hvorfor er vi da så langt etter når det kommer til dyrenes velferd? Hadde du godtatt at hunden din hadde blitt brukt til oppdrett? At hennes valper skulle bli født inn i fangenskap, og vokse opp i et lite bur kun for å bli drept når pelsen deres er fin nok? At hunden din og hennes valper skulle dø fordi noen ønsket seg en ny pelskåpe til jul? NEI! Så hvorfor er det greit for deg at hundretusenvis av rev og mink, som faktisk er ville av natur, må lide den skjebnen? Hvordan kan du ta på deg minkkåpen din? Hvorfor er det greit? 

"I dag er det å gå med pels ikke lenger et statussymbol, men et tegn på uvitenhet og tankeløshet. Kun den som ikke har kunnskap eller medfølelse vil bidra til at dyr sperres inne og dør bare for at man skal kunne finne igjen kroppene deres som en pelskant langs ermet på en jakke." - NOAH 

Hendene mine skjelver. Jeg har fysisk vondt i brystet mitt når jeg skriver dette. Jeg er så sint! Så skuffet. Jeg vet at det er fjernt for mange, og at det dermed er vanskelig å se alvoret. Men det gjør det fortsatt ikke greit å se bort i stede for å hjelpe. Du vet at det skjer. Du vet at det er der. Du vet at uskyldige dyr lider! 

Jeg er oppvokst med mange forskjellige dyr, og har alltid hatt så mye kjærlighet til disse fantastiske skapningene. Alle sammen, uansett. Jeg oppfordrer alle til å tenke seg om minst to ganger før de velger å skaffe seg plagg som uskyldige dyr har lidd for.

Samtidig vil jeg oppfordre alle som ønsker å avskaffe denne barbariske næringen å møte opp i NOAHs fakkeltog mot pels førstkommende lørdag 14. November. Fakkeltoget arrangeres flere steder i landet, og du kan finne all informasjonen du trenger her. I Oslo starter toget på Youngstorget klokken17.30 og ender utenfor Stortinget for appeller fra kjente mennesker og politikere! Jeg er dessverre på jobb, og fikk ikke byttet vakten min, men håper så mange som mulig møter opp ♥♥♥

 

 

IT'S ABOUT GETTING AWAY

God mandag! I dag starter jeg på min siste eksamen for dette semesteret. Jeg gleder meg virkelig til å bli ferdig og kunne dra hjem til jul som alle andre. Jeg er for tiden i gang med en bachelorgrad i medievitenskap ved universitetet i Oslo. Dette er forhåpentligvis et steg på veien til å jobbe innenfor mediebransjen, og mest sannsynlig en del av en journalistikkutdannelse. Problemet er at jeg lengter etter noe nytt og spennende. Noe som ikke ligner Norge. Annerledes klima, natur, bebyggelse. Andre muligheter og nye opplevelser. For all del, jeg trives veldig godt med å bo med tre av mine beste venninner, og jeg liker Oslo. I hvert fall til tider. Men jeg kjenner en stor trang til å forlate Oslo og Norge. For en liten stund, om ikke annet. Det er spesielt fristende i dag. Eksamen er nok ikke noe morsommere noen andre steder, men å kunne ta meg en tur på stranda eller feire på byen i NY er mer motiverende.

NEW YORK CITY


Denne byen er nok en opplevelse i seg selv! "The big apple". Her vurderer jeg å søke meg inn på et PR-studie ved Berkeley Univeristy. Jeg tror absolutt ikke jeg ville kjedet meg mye mer. Det skjer jo alltid noe, og man går aldri tom for nye ting å se!

Jeg har ingen interesse av å ta meg et friår til. Tanken på langt over 300 dager med lange arbeidsvakter er utenkelig. Jeg orker ikke bruke all tid og energi på en jobb som er helt ok. I hvert fall ikke når kroppen bokstavelig talt lengter etter å reise. Det er rart. Jeg har aldri vært en av de "jeg vil ut og oppleve verden"-menneskene. For å være ærlig har jeg oppfattet de som masete, og følgere av den såkalte strømmen. Det ble liksom "in" å skulle reise. For all del, jeg har aldri takket nei til en sydentur. Sol, varme, god mat og avslappende dager. Men sånn "la oss reise til Australia og India og Japan og Kina og Indonesia osv. osv" er ikke helt min greie. Nå sporer jeg av. Poenget er at jeg begynner å bli som de. Jeg begynner i hvert fall å nærme meg. Hva det skyldes vet jeg ikke. Kanskje de mange timene jeg bruker inne i leiligheten min hver eneste dag, fordi jeg er lei av å vandre de samme gatene, gå tur på de samme stiene, vindusshoppe i de samme butikkene(fordi jeg er en fattig student, og kan i hvert fall ikke shoppe) og fordi jeg vil kunne gå ut og spise lunsj uten å måtte leve på havregryn resten av uka. Oslo er ikke så stort, og uten penger er det heller ikke så interessant.  

GOLD COAST, AUSTRALIA


Jeg har alltid hatt en greie for Australia. Mulighetene for å studere journalistikk er mange, og det i kombinasjon med et varmt klima, lange strender + australske surfegutter og et bra byliv er amaz! Gold Coast er veldig interessant, og jeg kjenner at jeg heller ganske greit mot dette stedet...

Nå har jeg nok en gang kontaktet diverse selskaper som kan hjelpe meg med denne plutselige reisetrangen. Jeg skal forhåpentligvis (det er typisk meg å skifte mening minst førti ganger før jeg tar en endelig avgjørelse) studere i utlandet. Jeg har selvfølgelig begynt å gjøre research, og har plukket meg ut noen steder som frister. Det er viktig for meg at jeg kan studere noe som er relevant for mine fremtidsplaner, og alle disse stedene har interessante og relevante studier.

CALIFORNIA


Jeg kommer aldri utenom California når tankene begynner å vandre i denne retningen. Varmt klima, mye å se, annerledes. San Francisco, Los Angeles, Santa Barbara. Samtidig vet jeg ikke om jeg ønsker å bo her, men jeg vurderer muligheten. Det er i hvert fall mange muligheter til å studere journalistikk ved et universitet i CALI.

Nå gjenstår det bare å se om jeg faktisk tør å gjennomføre dette. Jeg skal nok sende i hvert fall en søknad, og så ta det derfra. Lysten til å studere på et av disse stedene fra høsten av er på god vei til å knuse frykten for det nye og ukjente. Jeg heier på lysten. 

Noen erfaringer med utenlandsstudier, for eksempel på et av disse stedene?

hits