Personlig

DRIKKEPRESS SOM VOKSEN

Det virker som om flere kjente seg i igjen i innlegget jeg skrev om mitt første møte med alkohol. Noe jeg også la merke til blant kommentarene jeg fikk var at flere som nå er i voksen alder føler det samme presset om de ikke drikker. Det kan være at man er avholds eller at man velger å ikke drikke på en fest eller to. Jeg begynte å tenke over hvordan jeg føler det nå som jeg har blitt 22 år gammel. Føler jeg drikkepresset enda?

I fjor drakk jeg nesten aldri alkohol. Det kunne gå flere måneder mellom hver gang jeg ble med ut på byen, rett og slett fordi jeg ikke trivdes med det. Jeg likte ikke hvordan jeg ble av alkoholen, og jeg likte heller ikke hvor mye den ødela for treningen som jeg var veldig fokusert på der og da. Dette var en tid hvor jeg hadde mye annet som foregikk i livet mitt, og det å feste ga meg ingen verdens ting. Jeg holdt meg hjemme i helgene selv om vennene mine ofte dro ut. Det hendte at jeg en sjelden gang ble med på vors, men som regel lagde jeg meg en god lørdagsmiddag og koste meg i sofaen med en film.

Når jeg tenker over det nå så ble jeg på en måte mindre sosialisert av at jeg ikke drakk. De gangene vennene mine dro ut ble jeg sittende hjemme alene fordi jeg hadde ingen venner i Oslo som ikke festet. Ikke at det er noe galt med det, fordi det var mitt eget valg og jeg trives godt i eget selskap. Det er bare noe jeg ikke har tenkt over før, det at jeg faktisk var veldig lite sosial i helgen med mindre en eller annen venninne ville ta det rolig og bytte ut vinen med Pepsi Max for en gangs skyld. Jeg tror aldri jeg følte på presset for å drikke, men jeg merket vel at jeg etter hvert begynte å savne å være med de. Om jeg dro på et vors ga det meg veldig lite, fordi vi har en tendens til å bli ganske fulle veldig fort hele gjengen, så etter en times tid følte jeg for å dra hjem. Det var på en måte litt ensomt, men samtidig ikke. Jeg husker at jeg skulle ønske at lysten til å feste var der, men når den ikke var å spore så fikk jeg mer ut av å bli hjemme. Jeg satt i hvert fall ikke med den samme følelsen som da jeg var yngre, og dette var faktisk mitt valg. Forskjellen på da og nå er at dette er mine ekte venner, og selv om jeg velger å legge bort alkoholen en periode er det ingen som forsvinner av den grunn. Den var nok litt mas i begynnelsen om at jeg måtte bli med ut, og spørsmål om hvorfor jeg ikke skulle drikke alkohol. Allikevel var det aldri noen som presset meg. Vi har blitt voksne, vet å respektere hverandre selv om vi er forskjellige og vil forskjellige ting. 

Den dag i dag føler jeg aldri noe press. Jeg drikker alkohol om jeg vil det, og har det kjempegøy! Samtidig kan jeg komme helt edru på vors og bli der til resten av gjengen drar ut uten at jeg føler på at jeg er edru. Det handler nok om at jeg har endret meg som person og blitt mer trygg på meg og mine valg. Det er ingen vits i å prøve å presse meg for det vil ikke ha noen effekt. Jeg vet nå hvem jeg er og hva jeg står for, og hvis jeg bestemmer meg for å ikke drikke så skal jeg ikke drikke. 

JEG BLE PRESSET TIL Å DRIKKE ALKOHOL

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å ikke drikke alkohol før jeg fylte atten år gammel. Jeg var veldig skeptisk til å prøve slikt, og jeg hang alltid litt etter de andre med sånt. Jeg likte ikke tanken på å drikke alkohol, og jeg synes det var litt skummelt for å være helt ærlig. De fleste andre begynte å drikke tidlig på ungdomsskolen, men jeg ville ikke. Jeg ville vente, og det skulle jeg klare.

Jeg husker den aller første gangen alle jentene skulle drikke sammen. Det var en nyttårsaften på ungdomsskolen, jeg tror kanskje det var i niendeklasse. Jentegjengen skulle samles hos en venninne som var alene hjemme, men jeg ville ikke være med. Alle de andre skulle drikke, og jeg hadde verken lyst til å drikke selv eller å være rundt fulle mennesker. Jeg ble hjemme den kvelden. Mamma og pappa synes det var veldig koselig at jeg heller ville tilbringe kvelden hjemme med familien, men de synes også det var litt rart at jeg ikke ville være med når alle vennene mine skulle feire sammen. Noen dager senere innrømmet den egentlig grunnen til at jeg ble hjemme for mamma og pappa. De ble selvfølgelig kjempestolte, og jeg ble glad fordi de var stolt av meg! Så glad ble jeg at nå skulle jeg i hvert fall ikke begynne å drikke, og jeg fortalte dette til jentene på skolen dagen etterpå. Det ble ikke akkurat tatt i mot slik som jeg hadde forventet. De ble sure på meg fordi jeg hadde fortalt til foreldrene mine at de drakk, selv om mamma og pappa lovet å ikke si noe videre. I tillegg skjønte de fleste foreldrene hva som foregikk, så det ville ikke akkurat kommet som et sjokk uansett. Det var og er nok mange foreldre som lukker øynene, og det tror jeg faktisk mamma og pappa har gjort noen ganger i løpet av ungdomsårene mine de også.

Etter hvert begynte jeg å bli med på fester, men jeg holdt meg helt edru. Jeg ville ikke en gang smake en liten dråpe, for da ville jeg ikke ha holdt løftet til meg selv. Jeg var ikke en av de som fikk smake øl og vin av foreldrene mine på julaften eller andre dager, så jeg hadde faktisk aldri rørt alkohol. Det å være med på fest og se hvordan alkoholen endret vennene mine ga meg mer avsmak. De endte som de fleste opp meg å snøvle, kaste opp, krangle og hvem vet hva mer som skjer når tenåringer samles på en hjemmealene-fest og tester ut alkoholens grenser. Dagene etter festene husket de ikke hva som hadde skjedd selv, og da jeg husket ble de de ikke veldig komfortable. Etter hvert ble alle mer og mer skeptisk til at jeg skulle få lov å bli med på fest når jeg ikke drakk selv. Jeg var jo ikke en del av moroa, og det var kjedelig at jeg husket alt de hadde sagt og gjort, til tross for at jeg som regel ikke nevnte det om de ikke spurte selv.

Alle trakk seg unna meg, og i helgene ville de ikke at jeg skulle være med, for da skulle de drikke alkohol og da fikk bare andre som drakk alkohol være med. Dette gjorde at jeg begynte å føle meg veldig alene. På et tidspunkt gråt jeg meg selv i søvn flere dager i strekk fordi jeg følte meg skikkelig ensom. Jeg følte ikke at jeg hadde en eneste venn jeg kunne snakke med dette om, fordi alle var enige på dette punktet. De var vennene mine, men hvorfor gjorde de da dette mot meg? De presset mer og mer på at jeg selvfølgelig kunne bli med, men da måtte jeg også drikke. På dette tidspunktet var jeg nesten desperat for å unngå å miste dem og til slutt ga jeg etter. Jeg dukket opp på en hjemmefest med Frost-flasken jeg fikk en eldre bekjent til å kjøpe for meg. Jeg drakk hele flasken blandet med Fanta Exotic, og i tillegg synes alle det var veldig morsomt at jeg endelig skulle drikke så de skjenket meg med alt som fantes i huset. Jeg drakk øl, cider, ekle drinker og shottet 9/6 blandet med Smirnoff Ice. Det gikk selvfølgelig skikkelig dårlig, og jeg endte opp med å ligge over doen hvor jeg spydde alt rett ut igjen i flere timer. Til slutt ringte de pappa som måtte komme og hente meg, og den stoltheten jeg snakket om tidligere var det ikke et eneste spor av.

Jeg var så utrolig skuffet over meg selv, men samtidig var følelsen av å passe inn og endelig føle meg som en del av gjengen igjen sterk. I dag angrer jeg fortsatt på at jeg ga etter, og at jeg virkelig var redd for å miste venner som behandlet meg på den måten. Det å ikke respektere andres grenser er ikke greit. Folk er forskjellige og vi setter grenser på forskjellige steder. Vær så snill å respekter hverandre og ikke gjør noe du egentlig ikke er klar for, fordi du kommer antakeligvis til å angre. 

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

DET Å VÆRE TAKKNEMLIG

Det jeg er litt god på er å tenke over hva jeg er takknemlig for. Jeg tar meg selv i å skrive "det er noe jeg er takknemlig for" i veldig mange innlegg om dagen, men det er fordi jeg stadig finner nye ting å nevne! Noe dreier seg om hvem jeg har i livet mitt, hvilke muligheter jeg faktisk har og generelt bare alt mulig rart. Det er viktig å ta seg et sekund eller to og tenke over hvor mye du har i livet ditt du faktisk kan være veldig glad for å ha! Noen ganger når ting går dårlig så er det lett å glemme alt det fine man har, men samtidig får det deg kanskje til å åpne øynene og sette pris på ting du ikke ville gjort ellers. Det er litt morsomt at dette innlegget havner rett etter tidenes klage-innlegg, men jeg prøver å vær litt positiv igjen, haha. 

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har så gode venner som det jeg har. Uansett hva som skjer så vet jeg at jeg alltid vil ha dem, og de vil ha meg så lenge de måtte ønske! Det er faktisk ikke alle som er så heldige å ha ekte, gode venner. Noen har kanskje ingen ordentlig nære venner, og jeg er så utrolig heldig å ha flere! Det er noe jeg setter skikkelig stor pris på, og det jeg er aller mest takknemlig for av alt i livet mitt. 

Det at jeg er så heldig å ha blitt født og får vokse opp i Norge er en annen ting jeg er takknemlig for. Tenk at akkurat jeg var så heldig å ha en mor og far som bodde i trygge, gode Norge. Jeg kunne ha vært uheldig å blitt født inn i et krigs- eller sultrammet land, men nei. Jeg var så heldig å bli født i et av verdens aller beste land på flere områder. Det at jeg fikk muligheten til å vokse opp her med en fin velferdsordning, et godt skolesystem og en forholdsvis veldig fredelig hverdag er noe som er lett å ta for gitt. I det siste har jeg begynt å tenke over det, og jeg er så ufattelig heldig!

Jeg har både viljestyrke og pågangsmot, noe som kommer fra foreldre og miljø. Dette er noe jeg setter stor pris på, for det kan ta meg ganske langt. Ved å ha disse tingene liggende naturlig for meg, så gir jeg ikke opp. Jeg jobber hardt og kjemper for de tingene jeg vil ha gjennom, og det jeg vil få til. Det å ha viljestyrke og pågangsmot er noe jeg er utrolig glad for. Dette har hjulpet meg flere ganger i løpet av livet, og jeg er skikkelig takknemlig for at jeg ikke er en person som gir opp og ikke gidder å kjempe når det trengs. 

Familien min er alltid tilstede og støtter meg gjennom tykt og tynt, og det er virkelig noe å være takknemlig for! Selv om vi kan krangle masse, så er det ingen som noen gang drar sin vei for alltid. Vi er her for hverandre når det trengs, uansett hva som skjer. Det er ikke alle som har det slik, og noen har ikke en gang en familie de har kontakt med. Det at jeg har både en mamma, en pappa, en lillesøster, besteforeldre, onkler, tanter, kusiner, tremenninger og alt mulig annet av slektninger og familie som alltid stiller opp og støtter er helt uvurderlig!

Hva er du takknemlig for i ditt liv?

 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

SMINEKLØS OG UFILTRERT

Jeg viser meg alltid frem stylet og sminket her på bloggen, men nå tenkte jeg det kunne være gøy å vise dere hvordan jeg egentlig ser ut. Sykt stor forskjell! Neida, det er egentlig ikke så veldig annerledes. Jeg synes i hvert fall ikke at forskjellen er så alt for stor, annet enn at sminken dekker over saker og ting, og markerer litt av hvert. Det er koselig det, men jeg er en person som også elsker å gå uten sminke!

Nå har jeg jo vipper, og da føler jeg meg som regel ganske fresh, men da jeg først hadde vipper fikk jeg panikk fordi jeg aldri følte at jeg fikk tatt av all sminken. Nå er jeg mer vant med det, men jeg føler fortsatt aldri at jeg er helt sminkeløs med 13 millimeter lange vippeextentions. Før pleide jeg å tenke at det var "juks" å skulle vise seg frem uten sminke når man har vipper siden det utgjør en stor forskjell, men jeg ser jo at jeg ser annerledes ut med og uten sminke til tross for vippene. Nå ble det mye snikksnakk, men her får dere i hvert fall se hvordan jeg ser ut uten sminke-masken på helt uredigerte bilder. 







FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

SANNHETEN OM KEVIN OG MEG

Jeg får får fortsatt daglig spørsmål om Kevin og meg, og hva som er greia mellom oss to. Til og med Sofie får spørsmål om det på sine spørsmålsrunder, så da tenkte jeg at det var på tide å få frem sannheten en gang for alle. Jeg skrev innlegget Kevin + Andrea for god stund tilbake, men spekulasjonene har fortsatt i etterkant. Det er flere av dere som lurer på om vi holder på eller om vi er kjærester. Nå kan det være jeg gjentar meg selv litt fra det forrige innlegget, men det får nesten bare være.

Som jeg skrev i det tidligere innlegget så forstår jeg at dere spør. Kevin er mye i Oslo, og han bor hos oss når han er her, noe som er superkoselig! Jeg er kjempeglad i Kevin, han er en av de jeg er mest sammen med og jeg er veldig takknemlig for at jeg ble kjent med han. Når det er sagt så er vi er kun gode venner, og det er ingen romantiske følelser mellom oss til tross for litt sengekos i Mexico (hehe). Det var nok pærra-bobla som tok oss der, men nå i dag er det ikke noe sånt mellom oss to. Når han er på besøk her og Sofie ikke er hjemme så sover han faktisk i hennes seng, og jeg i min egen. Han er en kjempefin gutt og jeg synes det er koselig at han kommer såpass ofte på besøk, særlig når roomien min ikke gjør annet enn å farte rundt i Norge og resten av Europa. Kevin er en av de få jeg kan være helt ærlig med, og en av de som har blitt en ekte venn og ikke bare en Paradise-venn.  Nå håper jeg dere fikk et litt bedre innsyn i forholdet mellom Kevin og meg, og forstår at det består av et godt vennskap. 

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

JEG KAN BLI BEDRE PÅ...

Det er som regel lettere å nevne ting man er god på, enn å trekke frem sine egne feil og mangler for å se hva man kan endre for å bli bedre. Allikevel er dette noe som kanskje trengs i ny og ne. Jeg satt hjemme her om dagen og tenkte på hva jeg burde bli bedre på generelt i hverdagen min. Det ble fort en liten liste, og dette er ting jeg har fått høre fra andre som jeg er enig i, men også ting jeg kom på selv. Det er ikke så dumt å ta en liten runde med seg selv for å se om det er noe akkurat du kan bli bedre på. Jeg endte opp med en del punkter som kan trenge litt forbedring. 

... Jeg får høre det igjen og igjen i kommentarfeltet på bloggen her; jeg er så dårlig på å ta imot kritikk. Det kan jeg faktisk si meg helt enig i. Jeg prøver å innbille meg selv at jeg er god på å ta imot konstruktiv kritikk, men jeg trenger nok litt forbedring på det punktet også. Jeg har en tendens til å ta alt veldig til meg som negativt, selv om det ofte er ment som hjelp og tips! Dette skal jeg virkelig prøve å skjerpe meg på, fordi det er utrolig irriterende med mennesker som ikke takler å få kritikk (hehe, hei meg selv). 

... Det siste halvåret har alt av planlegging sklidd helt ut. Jeg har pleid å elske planlegging, og var super-strukturert i hverdagen og livet generelt. Det ble kanskje litt mye på et punkt, men jeg savner å være god på planlegging. Det å vite hva man skal lage seg til middag resten av uken, hva jeg skal bruke frihelgen min på, når jeg får neste lønning og hva pengene skal gå til og når jeg skal vaske, trene, bake og gjøre alt mulig egentlig. Nå har jeg null struktur fordi jeg aldri planlegger og da blir alt et eneste stort kaos. 

... Jeg prøver, men det er ikke alltid jeg er like god på å gi komplimenter. Dere vet når du står og venter på grønt lys og jenta ved siden av deg har på en helt amazing topp, og alt du tenker på er HVOR ER DEN TOPPEN FRA? men du tør ikke spørre, hehe. Det vil jeg bli bedre på! Jeg vil klare å si at "du, toppen din er dritkul! Hvor har du kjøpt den?". Eller bare generelt å gi komplimenter til de rundt meg. Det er ofte jeg tenker det inne i hodet mitt uten å si det høyt, men det er jo så mye hyggeligere å si det i stede for å tenke det, så det skal jeg bli bedre på. 

... Det å prøve nye ting er noe jeg er alt for dårlig på. Her snakker vi om alt fra mat til karuseller liksom. Jeg er skikkelig skeptisk til å bestille mat jeg ikke har smakt før ute på restaurant. Tenk om den ikke er like god som det jeg vanligvis spiser?! Verdens verste unnskyldning, for tenk om den retten er enda bedre enn den vanlige? Det gjelder også nye klær, trender, drikke, butikker, ja egentlig alt utenom reiser (jeg elsker å oppleve nye steder). Så nå har jeg satt meg som et mål å prøve nye ting!

... Noe jeg er litt lei meg for er at jeg er for dårlig til å besøke familien min! Det er skikkelig trist faktisk. Foreldrene mine bor en og en halv time unna med bil, og besteforeldrene mine pluss onkel og tante bor bare tjue minutter unna med toget, men allikevel husker jeg ikke sist jeg besøkte noen av dem. Jeg tror jeg var hjemme en tur i påsken, men det er evigheter siden jeg var på besøk i Sørum hos besteforeldre og onkel. Det må jeg virkelig bli bedre på, fordi det er utrolig viktig å ta vare på familien sin ❤

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

DU HAR BLITT TJUKK

Jeg ser at flere har lagt merke til at jeg har gått opp i vekt siden innspillingen av Paradise startet, og det er helt korrekt. Å gå fra å trene flere ganger i uken, ha et normalt sunt kosthold, drikke alkohol en gang annenhver måned og være aktiv i hverdagen til å ikke gjøre noen av delene tar på. Jeg var nesten ikke i aktivitet inne på hotellet, drakk alkohol fire til fem ganger i uken og spiste usunn mat og godteri flere ganger i uken. Da går man selvfølgelig opp i vekt, det sier seg selv. Allikevel tar jeg dette med knusende ro. De ekstra kiloene jeg har lagt på meg utgjør ingen verdens forskjell i hverdagen min. Jeg bruker fortsatt de samme klærne, og gleder meg like mye til det blir ordentlig varmt så jeg kan dra på meg bikinien og legge meg i parken. Det er fordi jeg har et veldig avslappet forhold til kroppen min, og jeg vet at jeg er mer enn bare en kropp. Jeg liker meg selv veldig godt, og et par kilo ekstra fra eller til gjør ingen skade i hverdagen min. Det legger heller ingen demper på humøret før sommeren for dere som lurte på det.

Jeg har ikke gjort så alt for mye for å endre det siden jeg kom hjem, men prøver å komme tilbake i mine vanlige rutiner med trening og kosthold. Det tar litt tid og jeg stresser ikke med det. Det eneste jeg irriterer meg over er hvor dårlig form jeg er i. Når jeg er på trening løper jeg saktere og kortere på mølla, og i styrkerommet løfter jeg utrolig mange kilo lettere enn hva jeg tidligere gjorde. Det er formen min jeg vil endre på, fordi den er jeg ikke fornøyd med. Kroppen min er fin den. Man endrer seg gjennom hele livet, og det var verdt å få litt ekstra fett på kroppen for den opplevelsen!

FACEBOOK HER - INSTAGRAM HER - SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT

7 VELDIG RARE FAKTA OM MEG

❤  Jeg hadde helt angst for klemmer før. Det er verdens rareste ting å ha angst for, men jeg taklet det ikke. Jeg hatet å klemme og hele meg bare strittet imot når noen skulle gi meg en ordentlig klem. Usj, vonde minner haha. Neida, men nå kan jeg klemme ❤

❤ Jeg elsker Løvenes Konge, og det er en av favoritt-filmene mine. Dette er faktisk ikke det rare med det hele. Det har seg nemlig slik at jeg nesten var forelsket i Simba da jeg var liten. Altså, forelsket i en tegneserie-løve. Helt normalt. 

❤ Noe av det morsomste jeg vet om er katte-videoer! Det er så sinnsykt morsomt, og jeg kan helt seriøst le så mye at jeg begynner å gråte av å se hvor rare og søte katter er. 

❤ Noen ganger når jeg kommer hjem fra byen setter jeg på en trist, romantisk film som for eksempel The Notbook, Jeg spiser nattmaten min mens jeg synes synd på meg selv fordi jeg verken er Allie eller har en Noah. Etter finalefesten gjorde jeg nettopp dette mens jeg begynte å gråte, haha. Stakkars Morten kom ut i stua og lurte på hva i all verden som var galt, men det var ikke så mye annet enn at jeg var trøtt og syntes synd på meg selv. 

❤  Jeg synes Dumbo er den verste filmen i hele verden, og jeg klarer ikke gjenfortelle den uten å gråte! Den er så forferdelig fæl. Stakkars lille, nydelige bebbi blir tatt fra mammaen sin, moren blir mishandlet av sirkuset og så blir han mobbet???! Altså, hva er dette for en grotesk film. Dessverre viser jo dette sannheten bak en del sirkus og hvordan de behandler dyr. Det er noe av det jeg elsker med Disney. Det er et viktig budskap gjemt i alle filmene deres, og Walt Disney var ofte forut sin tid da han satt lys på ting som for eksempel hvordan dyr blir behandlet på sirkus. 

❤  Første gang venninnene mine hørte meg prompe var i 2013. Da satt vi ute på verandaen til Julie en sen sommernatt, og de ble såpass overrasket at vi endte opp med å sprette champagnen for å feire. Jeg promper aldri, hehe. Joda, men jeg er god på å skjule det. 

❤  Jeg er såååå sær når det kommer til gutter. Det er egentlig ikke meningen, men det blir bare til at jeg leter etter feil som jeg kan bruke som unnskyldning for å ikke møte dem eller dumpe dem. Jeg tror det er fordi jeg egentlig bare vil være alene, haha, men altså jeg prøver å legge fra meg dette. 

Herregud, når jeg leser gjennom dette ser jeg hvor utrolig rar jeg er! Haha, sånn kan det gå. Nå ble dere litt bedre kjent med min rare side da. 

SNUSLEPPA OG MOCCA-BOKSEN

Det er veldig mange som har spurt meg om jeg røyker eller snuser. Jeg har prøvd å svare på dette i kommentarfeltet, men siden jeg får det samme spørsmålet igjen og igjen så tenkte jeg at jeg rett og slett skriver et innlegg om det så dere som lurer på ting får svar. 

Jeg kan starte med å si at jeg verken snuser eller røyker. Det er ikke noe jeg har behov for i det hele tatt, og jeg gjør det verken i det daglige liv eller på fest. Jeg tror ikke jeg tåler nikotin så godt, og for å være helt ærlig så synes jeg bare det er skikkelig ekkelt. Personlig får jeg ingen verdens ting ut av å ta noen trekk av en sigarett på fest, og snus blir jeg bare skikkelig dårlig av. Det må jo være en grunn til at jeg vet dette, og det er selvfølgelig fordi jeg har testet ut begge deler. Dette begynner å bli en del år siden, men jeg husker fortsatt veldig godt hvordan det var. 

Det var vel siste året på ungdomsskolen hvor de siste av oss slang oss på og begynte å teste ut både røyk, snus og alkohol. Jeg hadde bestemt meg for å aldri drikke før jeg var 18 år gammel, men jeg endte opp med å gi etter for presset. Dette skal jeg fortelle mer om i et innlegg senere, for her vil jeg påstå at det var gruppepresset som tok overhånd, og det er veldig synd... Når det kommer til snus og røyk var det noe jeg aldri hadde et sterkt ønske om å teste ut eller begynne med. Jeg var ikke en av de ungdommene som synes det var kult å røyke. Jeg synes det var harry. Allikevel endte jeg opp med å teste det ut. Jeg dro på jentetur til Rhodos som 18-åring, og en venninne av meg kjøpte noe jeg trodde var mentos-røyk. Jeg ville selvfølgelig prøve det, og ventet spent på smaken av den rosa mentosen. Det var selvfølgelig ikke mentos-røyk, men mentol-røyk så der dreit jeg meg skikkelig ut. Det var verken spennende eller digg, så det la jeg fra meg like fort som jeg prøvde det. Jeg synes fortsatt røyk er ganske ekkelt, og det verste jeg vet er bilder og hus som er røket ihjel. Dere vet den lukten når røyken sitter så langt inne i veggsøylene at den aldri vil forsvinne igjen. Usj, så ekkelt!

Når det kommer til snus prøvde jeg det for første gang da jeg gikk siste året på ungdomsskolen. Jeg og venninnene mine vandret rundt i skolegården som de kule tiendeklassingene vi var, i rosa kosedress, verdens styggeste snusleppe og med Mocca-boksen plassert godt synlig i hånden. HERRGUD SÅ FLAUT er alt jeg klarer å tenke om den saken nå. Jeg tror jeg snuste sånn litt i en ukes tid før jeg endte opp med nikotinsjokk på badet og kastet opp en halv kake-form (vi hadde spist sjokoladekake, ikke relevant, men whatevz). Jeg klarer ikke tanken på snus, og i hvert fall ikke lukten. Det er virkelig like før jeg brekker meg av tanken, æsj det er så ekkelt tenk at jeg gjorde det mot meg selv... 

Nå har dere i hvert fall fått svar på spørsmålet om jeg snuser eller røyker og litt av historien bak. Jeg vil avslutte med å si at det ikke er kult å proppe kroppen full nikotin som kan være utrolig skadelig! Det er ikke noe som er verdt å prøve. I beste fall ender du opp som meg med totalt avsmak og vonde minner, men i verste fall ender du opp med en utrolig dyr og farlig uvane. Ta vare på dere selv, klem fra meg!

VEIEN VIDERE

Jeg får ofte spørsmål om jeg skal begynne å studere igjen og hva planen for fremtiden min er. Det eneste jeg er sikker på er at jeg ikke ønsker å studere noe annet enn journalistikk. Jeg elsker det studiet og det er uendelig mange forskjellige måter å bruke den utdannelsen på. Jeg skifter mening om hvilket journalistisk felt jeg ønsker å spesialisere meg i annenhver uke, fordi det er utrolig mye spennende! For å være ærlig kunne jeg tenkt meg alt fra utenrikskorrespondent til skjønnhetsmagasin med alt som ligger mellom de to kategoriene. Jeg kunne tenkt meg å jobbe med nyheter, sport, sladder, mote, reise, trening, dokumentar og sikkert mye annet jeg ikke kommer på her og nå. 

Det er en annen ting jeg er ganske bestemt på også, og det er at jeg vil ta resten av studiet i utlandet. Jeg har tidligere skrevet om at jeg nesten var halvveis rundt jorda på vei til Australia for å studere i begynnelsen av året, og det er noe jeg virkelig kunne tenkt meg når den tid kommer. Det blir ikke aktuelt med det første av flere grunner. Skoleåret DownUnder er litt annerledes enn her i Norge, og man kan begynne i juli eller februar. Jeg vet ikke hvorda situasjonen min er om åtte måneder, men kanskje det er aktuelt å reise da. Jeg vet faktisk ikke hvordan livet mitt ser ut om en eller to måneder heller, så akkurat nå tar jeg ting litt som de kommer og det synes jeg er ganske deilig!

Jeg har alltid vært glad i å planlegge ting, men med det har jeg også lært at det kan gjøre ting vanskelig. Livet forandrer seg plutselig, og da kan det være at alt av planer går i vasken. Jeg har hatt en tendens til å se på det som noe forferdelig som kan være med på å ødelegge hverdagen min i lang tid. Nå har jeg et annet syn på det, og om en plan ikke går som en først hadde tenkt er ikke det noe å legge seg ned og gråte over. Da må man reise seg opp, klarne hodet og gjøre det beste ut av det. Plutselig dukker det opp noe enda bedre. 

Nå vet jeg som sagt ikke helt hvor veien går videre, men jeg har stor tro på at alt ordner seg! Jeg ser skikkelig lyst på fremtiden og er spent på hvor livet mitt tar veien. 

VENNINNER AVSLØRER: MINE NEGATIVE SIDER

Jeg har verdens rareste, men beste venner! Nå skal tre av dem få frie tøyler i et innlegg og skrive hva de vil om meg, hehe... Dette kan bli spennende! Her avsløres plutselig både det ene og det andre. Jeg er litt nervøs, men først og fremst tror jeg dette blir morsomt! Dette er hva Marte, Emilie og Martine mener er mine positive og negative sider. 

POSITIVE SIDER VED ANDREA

HUN ER SPONTAN

Da Andrea og jeg bodde sammen ble det ofte sene kvelder. En kveld fikk vi veldig lyst til å reise til syden, og scrollet oss gjennom Restplass og Finn.no for å lete etter turer sånn i tolv-tiden på natten, egentlig litt på tull. Plutselig hadde vi bestilt tur til Zakynthos med et fly som gikk fire timer senere! Vi fløy mellom rommene og kastet alt som kunne minne om sommerklær og badetøy i en koffert og dro avgårde til Gardermoen. Tre timer senere satt vi på flyet til Hellas!

❤ SKOLEFLINK

Andrea er smartere enn man skulle tro og har alltid fått gode karakterer. Spesielt i språk- og samfunnsfag. Èn gang satt hun to timer på en norskeksamen og skrev til en sekser. 

ANDREA ER LOJAL

Man kan alltid komme til Andrea hvis det skulle være noe, og man kan vite med 100% sikkerhet at det man forteller til henne ikke kommer videre. Hun er også ekstremt lojal og støtter alltid sine nærmeste uansett hva. Det ser vi også på Paradise hvor hun var lojal mot Petter uansett hva han fant på i løpet av de første ukene. 

❤ MORSOM OG RAR

Vi har det veldig mye morsomt sammen, ler masse og finner på mye rart! Hele gjengen er jo rar, så sånn sett snakker vi godt sammen. En veldig morsom historie er da vi var på jentetur til Ios. Marte hadde akkurat satt fått seg nye akrylnegler, og bestemte seg for å utfordre intimsonen til Andrea. Dere kjenner vel alle til den etter uke en på pærra. I det Andrea lente seg over kofferten (kun iført stringtruse) grep Marte sjansen og strakk rett og slett den en av de nye akrylneglene frem for å kile Andrea på tissen (riktignok utenpå trusen), haha. Reaksjonen til Andrea var priceless! Hun hylte og klarte ikke å få frem et eneste ord på flere sekunder. Resten av oss holdt på å le oss ihjel av reaksjonen hennes, så morsomt!

❤ SAMFUNNSENGASJERT

Andrea bryr seg om samfunnet og er alltid oppdatert på hva som skjer i verden. Det første hun gjør er å sjekke nyheten om morgenen, og er inne på VG en million ganger i løpet av dagen. Hun har nesten alltid svaret om vi lurer på hva som skjer i nyhetsbildet eller om vi er nysgjerrige på bakgrunnen til en konflikt. 

NEGATIVE SIDER VED ANDREA

❤ EMOSJONELT USTABIL

Andrea er det man kan beskrive som emosjonelt ustabil. Hun kan gråte, smile, le, være forbanna og være lei seg om hverandre. Alt dette kan skje i løpet av to minutter. For eksempel da vi prøvde å muntre henne opp med å kaste julekuler på henne (ja, vi vet det er spesielt) og hun lo, gråt og var sint - alt i løpet av fem minutter. Heldigvis ender det som regel med latter!

❤ VELDIG UBESLUTTSOM

Andrea er tidenes mest ubesluttsomme menneske! I det ene øyeblikket er hun veldig spontan og vil for eksempel ut å reise, og i det andre øyeblikket trekker hun seg og blir ikke med. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi avtaler vors, hvor hun trekker seg i siste sekund for å være hjemme og spise is i stede. Det er så typisk at hun girer oss andre opp og kommer med morsomme forslag for så å trekke seg. Skikkelig irriterende! Samtidig er hun verdens letteste å overtale, så hun er litt sånn midt i mellom her. 

❤ UTSPEKULERT

Andrea er veldig utspekulert, særlig når hun har drukket litt for mye. Jeg har et eksempel for ikke så lenge siden, hvor Andrea utnytter fulle-meg (Emilie) til å følge henne hjem fra Heidis ved Rådhusplassen og helt hjem til Brugata. Jeg bor egentlig rett ved National, som ligger typ ti minutter unna utestedet. Hun var såpass utspekulert at hun fortalte meg at det var nach hos henne med masse mennesker, men da vi kom dit var det Sofie og vennene hennes som spiste nattmat og så på film, haha. Andrea gikk rett og la til å sove, mens jeg måtte gå hjem alene... Heldigvis fikk jeg en venn til å hente meg

ANDREA ER EN DIVA

Åh, hvor skal vi begynne... For det første har vi ikke tall på hvor mange ganger vi har skammet oss over henne på byen! Hun tror at hun er den aller viktigste personen på utestedet og at alle skal ta hensyn til henne. Selvfølgelig skal hun komme først i både do- og barkø, og det er like flaut hver gang hun sniker seg frem. Vi må faktisk gå og unnskylde oss til andre over oppførselen hennes når hun blir for diva på byen, haha. Dette er egentlig litt hverdags-Andrea også, men i en litt mildere grad. Hvis hun krever all oppmerksomhet har vi funnet ut at det beste er å bare overse henne frem til det går over, litt som med barn eller hunder... Haha. 

Vi må nesten avslutte med at Andrea er en sprudlende og flott person som er omtenksom og bryr seg om sine nærmeste. Til tross for de negative sidene, klarer vi å holde ut taket være de mange positive sidene som veier høyest ❤ Vi er utrolig glad i deg, og vi er kjempestolte over hvor flink du er og alt du får til! 

KEVIN + ANDREA

Jeg føler det er på tide å være ærlig når det kommer til spørsmål om Kevin og meg. Han bor alltid her når han kommer på besøk til Oslo, noe som er veldig ofte og da har han selvfølgelig fast plass i sengen min. Vi har tullet litt med Sofie og jeg bor i et kollektiv med Morten og Kevin, og når alle vet at de to andre har en greie er det naturlig å spekulere i om Kevin og jeg også har det. 

"Har det blitt noe mellom deg og kevin etter at dere kom hjem fra ph?"  "Er du forelsket i Kevin?"  "Er du og Kevin sammen?"

Kevin er en gutt jeg kommer utrolig godt overens med, og som jeg er veldig glad i. Han er kjempefin og dere har nok sett at vi er gode venner inne på Paradise Hotel. Da vi var partnere hadde vi det veldig koselig, og jeg var veldig glad for å ha han der inne. Nå har det seg slik at det ikke er noe mer enn vennskapelige følelser mellom oss to. Jeg forstår godt at dere spør, men svaret på alle spørsmålene angående oss to er nok nei. Vi er veldig gode venner og kan ha mye moro sammen, men noe kjærlighet på den måten er det nok ikke. Jeg tror han hadde vært en kjempefin kjæreste og jenta som får han er virkelig verdens heldigste!

JEG SKULLE FLYTTE TIL DEN ANDRE SIDEN AV JORDEN

Jeg har visst at jeg ønsker å bli journalist siden starten av ungdomsskolen. Det er mange grunner til det, men hovedgrunnen er miksen av samfunnsinteresse og kjærlighet til det å skrive. Jeg er er nysgjerrig, engasjert og bestemt person som elsker å skrive så hva passer vel bedre enn å bli journalist? Eventuelt blogger, det er jo kjempegøy det også!

Tidligere har jeg lekt litt med tanken på å studere i utlandet. Jeg søkte på et universitet i London i løpet av friåret mitt. og det var like før jeg satt meg på flyet for å bosette meg i den engelske hovedstaden. I løpet av sommeren feiget jeg ut, og flyttet til den ganske mye mindre og tryggere byen Oslo som bare var en nitti minutters kjøretur fra mamma og pappa. Det var greit det, og etter hvert begynte jeg på en bachelor i journalistikk.

Jeg trivdes med studiet, men jeg likte ikke livet mitt generelt. Alt var kjedelig og jeg var så stuck i rutinene mine at jeg holdt på å legge meg under dyna og bli der. Det var skole med alt det innebærer, 70% jobb, trening og venner. All day every day. Jeg gjorde sjelden noe moro, og jeg var dritt lei av grå, kjedelige Oslo hvor man etter to måneder har opplevd det meste man kan oppleve. Det lå nok mer bak det hele, men jeg trengte noe nytt. Jeg ville oppleve noe mer, noe annerledes og starte et nytt liv et helt annet sted.

Plutselig hadde jeg søkt et studie ved universitetet på Sunshine Coast i Australia, og før jeg visste ordet av det skulle jeg flytte til andre siden av jorden for å ta de to siste årene av studiet mitt der. Jeg har aldri vært så klar for noe i hele mitt liv, og det å kunne si "jeg flytter til Australia" var så moro! Vanligvis ville jeg freaket totalt ut når det nærmet seg, men jeg var helt rolig og ble mer og mer glad for hver dag som gikk. Leilighet var i orden. Jeg skulle bo på campus i en leilighet med tre andre studenter som jeg ikke ante hvem var, men det stresset meg ikke i det hele tatt. Det er jo bare moro! Flybilletter var bestilt, depositum betalt og jeg var allerede i gang med å finne noen som kunne overta leiligheten min. Så skjedde det noe som gjorde at alt gikk i vasken to korte måneder før jeg skulle flytte.

Det var helt jævlig, og jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv. Jeg skulle endelig gjøre noe ordentlig med livet mitt, komme meg bort og oppleve noe nytt så da jeg ikke fikk dratt allikevel var jeg så utrolig langt nede. Jeg ringte til mamma og pappa og gråt ut sjela mi i flere timer. Jeg pleier aldri å snakke om følelser og jeg hater å vise at jeg er lei meg, så det å ringe de og gråte er noe jeg aldri vanligvis ville gjort, men det var det eneste jeg klarte. Det fantes ingen løsning på problemet, så i tåken av skuffelse sendte jeg en søknad til Paradise Hotel, og plutselig satt jeg på flyet til Mexico i stede.

Nå er jeg faktisk glad for at alt gikk som det gikk, for den opplevelsen jeg sitter igjen med nå ville jeg aldri vært foruten! Jeg hadde antakeligvis aldri møtt alle disse fine menneskene jeg har blitt så glad i, flyttet inn med Sofie, fått denne kanalen hvor jeg kan kommunisere budskapet mitt ut til så mange eller vært med på en reality-serie. Kanskje det er sant det som sies om at det er en mening med alt. Det løste seg denne gangen, og jeg er fortsatt innstilt på å ta resten av bacheloren min i Australia når jeg skal begynne å studere igjen. 

JEG SKULLE TA SILIKON

Da jeg var yngre var jeg ganske misfornøyd med at jeg hadde små pupper. Jeg var ikke misfornøyd med puppene, kun størrelsen. Det jeg ønsket var å perfeksjonere å forbedre noe som egentlig var ganske greit. 

Jeg hadde tenkt på dette lenge, og var fast bestemt på at jeg skulle operere meg til større pupper. Det var kun for min egen del, ingen andres. Akkurat den delen står jeg fast ved i dag. Det var fordi jeg ville se enda bedre ut og føle meg enda finere enn hva jeg gjorde, men ikke for at gutter skulle synes jeg var diggere. Selvfølgelig tenkte jeg at andre ville synes jeg var enda finere også, men hovedsaklig var det for min egen del. 

Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde spart opp summen det kom til å koste for konsultasjonstime, operasjon og alt som hører med. Pengene stod på konto og jeg bestemte meg for at tiden var inne. Jeg var 18 år gammel, akkurat ferdig med videregående og hadde tatt meg friår for å spare opp penger til jeg skulle flytte. En del av de ville jeg nå bruke på å legge inn silikon. Jeg gjorde research og tok kontakt med en av klinikkene som skulle være best i landet, og bestilte time for konsultasjon. Herfra gikk det ganske fort. Jeg planla når jeg kunne ta operasjonen, søkte om fri fra jobb og avtalte med venninner som kunne hjelpe meg i etterkant. 

Dagen for konsultasjonstimen nærmet seg, og det var et eller annet i meg som sa at dette var helt feil. Jeg fikk en skikkelig dårlig følelse ved det hele, og det var som om jeg prøvde å stritte i mot meg selv. Jeg fant ut at det var noe som ikke var rett, og bestemte meg for å avlyse konsultasjonstimen. Jeg bestilte aldri ny. Det var lenge i tankene mine, men det var alltid noe som gjorde at jeg utsatte det.

Den dag i dag er jeg glad for at jeg ikke gjennomførte operasjonen. Etter å ha blitt eldre har jeg fått et annet syn på ting, blant annet kropp og utseende. Jeg begynte å jobbe i undertøysbutikk og med det fikk jeg se hvor forskjellige alle kvinner er når det kommer til kropp generelt, og spesielt pupper. Dette var med på å endre synet mitt på det hele, og jeg bestemte meg en gang for alle for å legge fra meg tanken om å ta silikon. Folk er forskjellige, og dette er meg. Selvfølgelig kan det være utrolig fint med større, faste og alltid flotte pupper, men mine er ganske fine de også!

MIN FØRSTE GANG

Mitt første kyss

Det første ordentlige kysset mitt var med nabogutten. Jeg husker at jeg var kjempenervøs for å kysse for første gang, for da som nå overtenkte jeg absolutt alt i verden. Det var overraskende nok ikke et veldig bra kyss, men hvor mange har hatt et bra første kyss da? Jeg husker at det var et veldig vått kyss og jeg måtte typ tørke halve ansiktet mitt etterpå, haha. 

Min første jentetur

Æææ, min første jentetur var legendarisk! Den har jeg levd på i SÅ mange år. Vi var fire venninner som dro på jentetur til partybyen Rhodos det året vi fylte 18. Jeg husker at både mamma og pappa var veldig skeptiske, men neida vi skulle bare på en rolig solfeire. Det var egentlig planen for to av oss, men i det jeg tok mitt første steg inn på Grabbarna Grus Rhodos hadde jeg solgt sjelen min til barstreet. Det ble fest hver dag i to uker det, før jeg tok en liten svipptur tilbake til Norge før jeg dro ned til Rhodos for en uke til med fest og moro etter noen dager. Jeg har utrolig mange gode minner fra den turen!

Første gang jeg flyttet hjemmefra

Jeg flyttet hjemmefra sommeren 2014 etter å ha hatt et friår hjemme i Larvik hvor jeg jobbet og sparte opp penger. De klarte jeg riktignok å bruke opp i det jeg satte minne føtter på Majorstua, og det var ikke veldig lurt... Jeg flyttet inn i en stor leilighet sammen med tre venninner, og om jeg skal være helt ærlig så er jeg skikkelig glad for at jeg flyttet fra Larvik. Jeg synes nesten Oslo er for lite, og jeg kunne aldri tenkt meg å bli værende i Larvik. Det å flytte fra mamma og pappa gikk helt fint. De bor tross alt bare en 90 minutters kjøretur unna Oslo så det er ikke lange veien hjem. 

Mitt første møte med alkohol

Jeg var veldig bestemt på at jeg ikke skulle drikke en dråpe alkohol før jeg fylte 18. Det gikk veldig bra veldig lenge, men jeg ga til slutt etter for presset. Her må jeg faktisk innrømme at det var gruppepresset som tok meg. Vennene mine begynte å bli veldig lei av at jeg aldri drakk, og det var til slutt så ille at de nesten sluttet å invitere meg fordi de ville ikke at jeg skulle være edru og se alt det dumme de gjorde i fylla. Så dessverre ga jeg etter for presset det året jeg fylte 17 år. Jeg er skikkelig sint på meg selv for at jeg ikke klarte å stå i mot presset, og den dag i dag tenker jeg at det er ingen gode venner som presser deg til å gjøre noe du ikke vil ved å holde deg utenfor. Stå i mot, og aldri gjør noe du ikke er klar for selv uansett hva noen andre ønsker at du skal gjøre!

Min første forelskelse

Jeg var skikkelig guttegal da jeg var yngre. Vi snakker i barnehagen og på barneskolen faktisk. Jeg var forelska i sikkert ti forskjellige gutter før jeg begynte i femteklasse, men det var en gutt i førsteklasse som jeg var skikkelig forelska i. Nå snakker vi barne-forelskelse, men han var helt perfekt i mine øyne. Det var bare synd at resten av skolen også var forelsket i den samme gutten... Dårlige odds for min del. 

 

FORKLARINGEN PÅ ETTERNAVNET MITT

Det er flere som er nysgjerrige på etternavnet mitt. Sveinsdottir er ikke akkurat et vanlig norsk navn, og det er ikke så rart fordi det er nemlig islandsk! Pappaen min er fra Island, og det er naturlig nok der etternavnet mitt kommer fra. På Island er det vanlig at etternavnet blir en sammensetning av faren sitt navn og "datter" eller "sønn". Pappaen min heter Sveinn, og fordi jeg er Sveinns datter blir etternavnet mitt Sveinsdottir.

Jeg synes dette er veldig koselig fordi det er noe som forbinder meg direkte med pappaen min! Jeg er veldig glad for at jeg er halvt islandsk og halvt norsk. Det innebærer at jeg hører litt til i begge landene, og dette er to land som ligger i verdenstoppen når det kommer til velferd, likestilling og fred. Det er moro! Island er et fantastisk land, og jeg er utrolig glad i den lille sagaøya. Jeg har vært der flere ganger, og en sommer dro jeg og en venninne dit for å jobbe og det var en skikkelig fin opplevelse! Det er noe spesielt med Island som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Luften er så frisk og fin, det er utrolig fredelig og naturen er bare helt fantastisk! Det går dessverre alt for lenge mellom hver gang jeg er der til tross for at store deler av familien min bor der, og det synes jeg er litt trist. Jeg har som mål å bli flinkere til å besøke den lille øya oppi nord, og det skal jeg klare!

JEG ER REDD

I dag var jeg ute i byen for å ordne litt ting, noe som innebar å ta turen innom Karl Johan. Jeg vandret nedover Oslos paradegate med terrorangrepet mot Stockholm i bakhodet. Jeg tenkte på hvor lett det er å gjøre det samme her i Oslo. En lørdag hvor hovedstadens mest kjente gate er stappfull av både turister og innbyggere som skal nyte friheten sin. Da jeg stoppet ved et av de få gangfeltene på Karl Johan for å vente på grønt lys var det en stor, hvit lastebil som stoppet på veien for rødt lys. Jeg fikk grønt lys omtrent samtidig som bilen stoppet, men jeg brukte et par sekunder på å vurdere om jeg faktisk skulle gå over. Hva om sjåføren i lastebilen skal starte angrepet sitt her og nå, da vil jeg bli hans første offer. Jeg tok meg sammen og gikk over veien, for selvfølgelig var det bare en vanlig lastebil med en vanlig sjåfør som stoppet for rødt lys. Men jeg nølte, og det irriterer meg. 

Jeg er så redd. Jeg vet at jeg ikke burde være det, for det er akkurat det terroristene vil oppnå. De vil fremme sitt budskap ved å ta friheten vi har, og tryggheten vi føler fra oss. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg er redd. De skal ikke få stoppe meg fra å leve livet mitt, men samtidig klarer jeg ikke å legge det fra meg. Jeg vet at sannsynligheten for at det vil skje et angrep på norsk jord er der, og da vil Oslo være et naturlig sted å angripe. Samtidig vet jeg også veldig godt at sjansen for å bli drept i et terrorangrep er minimal. Det er ekstremt mye mer sannsynlig å bli drept i trafikken, av sykdom eller av en hai. Allikevel er jeg livredd. Jeg er redd for å måtte løpe for livet mitt, mens en eller flere fremmede jakter på meg som et bytte. Jeg er redd for at mine nærmeste skal bli rammet, og jeg er redd for at byen og landet mitt skal måtte gå gjennom dette en gang til. 

De siste ukene har det skjedd et angrep i Nord-Europa nesten hver eneste uke. Det var en bombe mot t-banestasjonen i St. Petersburg. Det var lastebilangrepet i Stockholm. Ja, det skjer hver eneste dag i Midtøsten og det er like forferdelig, men det er så fjernt fra hjemme at det blir uklart. Dette derimot er klart som bare det. Og skummelt. 

Samtidig kan jeg ikke gå rundt og være redd for enhver lastebil eller ryggsekk jeg ser i frykt for at det skal skje terror. Tenk så mange lastebiler som kjører rundt og på Karl Johan hver eneste dag med leveringer! Tenk så mange mennesker på Oslo City, Jernbanetorget og Oslo S som bruker ryggsekk uten at det er en bombe i den. Jeg er rundt disse stedene hver eneste dag, og dette er dessverre ting jeg tenker over selv om jeg vet at jeg ikke burde fordi jeg får ikke gjort noe som helst med det uansett. 

Man kan faktisk ikke beskytte seg mot et terrorangrep, fordi man kan ikke vite når eller hvor det skal skje. Det kan skje når som helst og hvor som helst, og det eneste vi kan gjøre er å prøve å legge bort frykten og leve livet som normalt. Vi må ikke gi etter for frykten for da blir det en slags seier for disse menneskene som ikke gjør annet enn å spre frykt, hat og død, og det kan ikke skje. De skal ikke klare å skremme oss fra å være oss selv. Aldri.

Heia livet, kjærlighet og frihet ❤



 

 

DATING VAR BEDRE I GAMLEDAGER

Tinder, du Tinder. Jeg liker egentlig ikke denne appen, men allikevel finner jeg meg selv i å laste den ned gang på gang. Ikke fordi jeg egentlig har lyst til å møte noen på Tinder. Det er faktisk mest for å bla, se hvem som er der og se om jeg får match eller ikke, haha. Jeg bruker altså Tinder veldig useriøst. Om det er bra eller dumt vet jeg egentlig ikke, men jeg klarer bare ikke den form for dating. 

Hvis jeg skal være helt ærlig, og sitere de eldre, så vil jeg påstå at ting var bedre i gamle dager. Det fantes ikke noe som het Tinder eller Happen. Man møtte ikke mennesker over nett, fordi det fantes ikke noe nett. Hvis man var interessert i noen, eller møtte en aktuell kandidat, så måtte man ha guts. Du kunne ikke bare sveipe til høyre og håpe på at den andre personen hadde gjort det samme, for så å kanskje skrive en klein sjekkereplikk uten å ha noen som helst innsikt i hvordan denne personen er om dere står ansikt til ansikt. Nei, før i tiden måtte man gå bort og ta initiativ. 

Jeg leste en kjempesøt historie på Instagram-siden til Humans of New York. Den handlet om en mann som fortalte historien om hvordan han møtte kona si for mange tiår siden. Han hadde gått på bussen og sett en kjempesøt jente som han ville bli kjent med. Det han gjorde var å ta av seg klokken sin, gjemme den i lommen for så å sette seg ved siden av henne og spørre om hvor mye klokken var! Altså, hvor søtt er ikke det? Det finnes så mange historier som dette fra foreldre og besteforeldre verden over, men hvor mange slike historier vil vi kunne fortelle? Nei, du skjønner at jeg synes pappa hadde et pent bilde på en datingapp så jeg likte det og så hooket vi før vi til slutt ble sammen. Nei, jeg liker den gamle versjonen bedre. 

Jeg skulle ønske vi tok bedre vare på akkurat det med god gammeldags sjekking. Hvis noen faktisk tar en sjanse og går bort til en man finner interessant på gata i dag blir man jo helt satt ut. Jeg blir nesten redd, og tenker hva er dette for et menneske? Vi gjør ikke sånt i dagens Norge. Men det burde vi! Det er sånne menneske vi trenger flere av. Mennesker som ikke bare gjemmer seg bak en mobilskjerm og blar i bilder av et annet menneske uten noen form for annen informasjon. Det er så overfladisk og håpløst at jeg gir opp.

Tinder er ikke helt min greie uansett, for i det jeg åpner appen blir jeg tidenes mest overfladiske menneske. Det er jo ikke noe annet å gå ut ifra enn utseendet så da blir jeg forferdelig kresen. I det normale liv setter jeg personlighet først av alt! Selvfølgelig er jeg opptatt av utseendet også, men det er helt utrolig hvor mye utseendet på et menneske kan forandre seg når du blir kjent med personen. En skikkelig kjekkas kan fort bli flere hakk mindre pen om personligheten er dritt, og en helt ok fyr kan plutselig bli kjempefin med super personlighet! Dette er ting vi går glipp av med Tinder som datingkilde. 

Vi sitter på trikken og stirrer på mobilskjermen med propper i ørene for å gjemme oss fra andre. Vi ser rart på fremmede som smiler til oss på gata. Hvorfor smiler du til meg når jeg ikke kjenner deg? Jada, på byen klarer vi å starte en samtale, men det er som regel fordi man er ute etter noe mer. Og da snakker vi om noe mer den kvelden, and that's it. Hva har skjedd med oss? 

Jeg får alltid opp scener fra filmen The Notebook når jeg tenker på dette temaet. De to hovedpersonene der er rett og slett beskrivelsen på et tilnærmet perfekt, men fortsatt ekte kjærlighetsforhold fra start til slutt. Vi snakker om ordentlig filmkjærlighet hvor du blir mo i knærne og hjertet verker etter å oppleve det samme! Det er det jeg vil ha. Ikke Tinder. Hvis vi klarer å opparbeide oss en tiendedel av Noahs pågangsmot er vi allerede langt på vei. 

Så nå oppfordrer jeg alle, både jenter og gutter til å prøve å gå litt tilbake til gamledager. Jeg er ikke i nærheten av å være der selv, men jeg vil, og jeg vil at alle skal gjøre det samme for da tror jeg vi kunne fått litt Notebook kjærlighet hele gjengen. 

     
 

DETTE GJØR MEG LYKKELIG

Det er mandag, og i kveld er det ny episode av PH! Det blir innsjekk og fest, så det gleder jeg meg veldig til. Først skal jeg komme meg gjennom åtte timer på jobb, så får jeg besøk av Petter og en venninne i kveld. Vi skal lage middag og se dagens episode sammen, koselig!

Nå kommer det et innlegg som jeg pleier å sette pris på hos andre bloggere. Det er alltid morsomt å føle at man blir litt bedre kjent med personen bak bloggen, og derfor har jeg listet opp noe av det som gjør meg lykkelig i hverdagen. Dette er snakk om små ting som kan gjøre en dag bittelitt bedre. Personlig mener jeg det er viktig å fokusere på de små tingene, og ikke bare se det store bildet hele tiden. 


 

❤ Hunder 
Av en eller annen grunn blir jeg skikkelig glad av å se hunder. De er så søte, og de smiler nesten alltid. Så utrolig fine altså. Jeg har så lyst på en hund, men dessverre passer det ikke i livet mitt akkurat nå. Jeg mener at om man skal skaffe seg et dyr, uansett hvilket, så må man ha tid og energi til å gi det et best mulig liv, og det har ikke jeg nå. Jeg skal uansett ha en hund når jeg forhåpentligvis, en eller annen gang, begynner å etablere meg. 

❤ Sjokolade
Ikke den største overraskelsen akkurat. Jeg elsker sjokolade, it makes me so happy!

❤ Talentkonkurranser
Jeg blir skikkelig rørt av dette. Typisk The Voice, herregud som jeg griner når det kommer flinke folk som er i ferd med å gjøre drømmen sin til virkelighet. Så blir jeg kjempeglad og sitter med en skikkelig fin følelse etterpå. 

❤ Sol
Hvis jeg står opp og skimter sol gjennom glippen i gardinene på soverommet blir jeg kjempeglad! Da spretter jeg opp av sengen og er superklar for å tilbringe mest mulig tid ute i finværet. Dette gjelder særlig nå som det begynner å gå mot vår, som er en av mine favoritt-årstider. 

❤ Kjærlighet
Dette kan være mye, men når mennesker viser kjærlighet så blir jeg så glad. Det er utrolig koselig, og ikke minst rørende, å se at noen viser kjærlighet overfor noen de er glad i. Ååå, jeg kjenner jeg blir glad bare jeg skriver om dette!

JEG ER BARE EN DUM BLONDINE

Nå skal jeg fortelle dere noe personlig. Det er en ting som provoserer meg ganske mye, og det er å bli kalt dum. Jeg har alltid blitt forhåndsdømt fordi jeg ser ut som jeg gjør og snakker som jeg gjør. Det å bli tatt seriøst, særlig av menn og gutter har alltid vært vanskelig. Jeg har alltid måtte bevise at jeg kan noe, og at jeg ikke bare sitter der uten å skjønne noe av hva som foregår eller hva som blir sagt rundt meg.

Jeg er ikke dum. Det er så lang ifra sannheten. Allikevel må jeg slite for å bli gitt en sjanse, og det er så alt for ofte at folk ikke ønsker å gi meg denne sjansen en gang. De ser på meg, hører meg snakke og av en eller annen grunn så er det ikke så aktuelt. Jeg kan da umulig ha noe fornuftig å komme med.

Hvorfor? Jeg aner ikke.

Jeg har fått høre at "du kan jo snakke på en litt annen måte da". Men hvorfor skal jeg det? Jeg er meg. Det er sånn jeg snakker, og det jeg sier trenger ikke være dummere enn hva noen andre sier bare fordi stemmen min er lys og jeg avslutter setningene mine i et litt annet tonefall enn de fleste andre.  Du bør fortsatt lytte til hva jeg har å si.

Hvorfor må jeg se ut på eller snakke på en viss måte for å bli tatt seriøst? Mange ser på meg, og innen et par sekunder har de allerede tenkt at jeg er dum, at jeg har ligget med mange, at jeg ikke har en fremtid og at jeg er lett å manipulere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har møtt mennesker som har disse fordommene mot meg. Jeg vet ikke helt hva det er, fordi jeg ser ganske vanlig ut om man kan si det sånn. Ja, jeg har lyst blondt hår, store lepper og lys stemme, men er det virkelig det som gjør at du ser på meg som dum?

Helt siden ungdomsskolen har jeg blitt sett på som en dum blondine av utrolig mange som ikke kjenner meg. Jeg har slitt med å bli hørt. Det jeg sier blir fort avfeid før de i det hele tatt rekker å tenke over hva jeg har sagt. Kanskje en i gruppen hører på meg, og tar ordet på mine vegne. Da lytter de. Men hvorfor må jeg ha hjelp til å få frem meninger og ideer? De er ofte gode, men dere vil ikke høre med mindre det kommer fra noen andre. Med mindre en annen sier, hør på hva hun sier, det er ikke så dumt. 

Jeg er så lei av dette, og det har ført til at jeg fort tror jeg blir dømt. Kanskje jeg tror du snakker nedlatende til meg når du egentlig ikke mener det slik, fordi det er det jeg er kjent med. Det er det jeg er vant til. Jeg regner med at du møter meg med en negativ holdning med en gang det er snakk om noe intellektuelt, men det er ikke så rart når situasjonen er slik ni av ti ganger.

Det som faktisk er litt morsomt med det hele er at når dere først åpner ører og sinn, så liker dere det jeg sier. Dere vil høre mer. Dere synes jeg er flink og smart, og det er jeg! Det er bare det at jeg må jobbe ekstra hardt for å få lov til å vise det, og det er urettferdig. 

Så til alle som dømmer, særlig oss unge jenter, slutt. Bare slutt. Uansett hvem som vil ta ordet og hvem som vil bli sett, så la de bli sett. La de bli hørt. Gi de en sjanse. Hvem vet, kanskje de er smartere enn deg? Men det ville jo vært litt flaut igjen? Eller?

10 TING DU IKKE VET OM MEG

Dere ser muligens mye til meg på TV-skjermen og i sosiale medier om dagen. Det er veldig lett å føle at man kjenner mennesker som man ser i offentlige kanaler, og her snakker jeg like mye til meg selv som til dere lesere. Altså, jeg er helt sikker på at jeg vet akkurat hvordan Harry Styles er for eksempel (love him btw). Nå ser nok mange av dere meg på Paradise Hotel, og derfor tenkte jeg at dere kan få bli litt bedre kjent med meg! Det er alltid moro, eller hva sier dere?


 

Jeg har skrevet opp ti ting som dere antakeligvis ikke vet om meg fra før sånn at dere kan bli litt bedre kjent med meg ❤

1. Jeg elsker enhjørninger
Okei, nå vet dere kanskje det etter at jeg kalte alliansen vår for The Unicorns. Jeg skulle virkelig ønske de fantes! De er så fine ❤❤

2. Jeg skulle egentlig flytte til Australia for å fortsette på bachelorgraden min i journalistikk i februar, men utsatte det for å dra til Mexico og være med på Paradise Hotel.
Man har hele livet til å studere, og jeg mener det er viktig i gripe slike "once in a lifetime"-muligheter når man får de. Jeg angrer ikke et sekund på avgjørelsen min!

3. Jeg er veldig glad i å trene og bruker det som terapi.
For litt over et år siden la jeg om livsstilen min ved at jeg endret kosthold, fikk normal døgnrytme og begynte å trene fire-fem ganger i uken. Nå elsker jeg å trene, og selv om jeg ikke er like strukturert og flink etter at jeg kom tilbake fra Mexico får jeg fortsatt lykkefølelsen når jeg trener. Hvis jeg er stresset eller lei meg drar jeg alltid på trening, og da føler jeg meg utrolig mye bedre etterpå!

4. Jeg elsker dyr og er helt imot pelsbruk og pelsoppdrett.
Det er helt umulig for meg å forstå hvorfor vi fortsatt tillater pelsdyroppdrett i Norge når det blir bevist gang på gang at flere av disse gårdene ikke behandler dyrene sine bra. Er det virkelig viktigere å ha en pelskrave på jakken enn å hindre at et uskyldig dyr har lidd for at du skal se fin ut? I dag har vi utrolig mye bra fuskepels, kjøp heller det!!! 

5. Jeg elsker sjokolade! 
Det er det aller beste jeg kan spise, og jeg hadde aldri i verden gitt opp sjokolade. Det kan seriøst gjøre meg lykkelig. 

6. Favorittserien min er Friends. 
Jeg blir aldri lei av den serien. Da jeg hadde friår kjøpte jeg en samleboks med alle de ti sesongene og så hver eneste episode frem ganger. Hvis jeg ikke finner en ny og spennende serie, så setter jeg alltid på Friend. Det er faktisk sånn at jeg alltid bytter kanal om jeg ser at Friends går på TV, selv om jeg har sett episodene alt for mange ganger. Det er bare noe med den gjengen der altså! Finnes ingen bedre ❤

7. Jeg er veldig glad i å jobbe. 
Jeg blir utrolig rastløs om jeg har fri mer enn en gang i uken. Det å jobbe gjør meg glad på ordentlig, jeg trenger virkelig noe å finne på. Nå har jeg verdens aller beste kolleger også da, så det kan være noe med det. 

8. Mitt #1 fiktive par er definitivt Chuck og Blair 
Jeg elsker de to! For dere som ikke vet hvem disse to er av en eller annen merkelig grunn, så er det to karakterer i TV-serien Gossip Girl. Ingen par i verden, ekte eller fiktive, slår det paret der. De er så ment to be som man kan være, og jeg elsker begge!

9. Jeg er utrolig lite teknisk.
Altså, det er så vidt jeg klarer å flytte på HDMI(?)-ledningen på TVen. Heter det HMDI? Jeg tror det.

10. Jeg elsker å skrive 
Jeg har aldri vært så flink til å uttrykke meg muntlig, og jeg har alltid synes at det er kleint å snakke om ting. Derfor har jeg skrevet i stede. Når jeg skriver så gir alt mye mer mening, og jeg klarer på en måte å få sortert tankene mine. Hvis jeg vil få frem et godt poeng må jeg skrive det, for hvis jeg skal prøve å forklare det muntlig blir det bare kaos.. 

 

HER KOMMER SVARET PÅ DET ALLE LURER PÅ

Jeg ser at det har blitt skrevet mye i sosiale medier om restylane-leppene mine, og flere har også spurt meg om de så derfor tenkte jeg å oppklare den saken med en gang. Har jeg sprøytet restyane inn i leppene mine for at de skal bli større? JA.

Men det var i november 2015. Jeg har tatt restylane to ganger i mitt liv. Jeg var veldig nysgjerrig på dette, og det var en periode hvor "alle" bloggere tok dette. Jeg synes de hadde så utrolig fine lepper, og har alltid synes det er spennende med slike ting. Derfor tenkte jeg hvorfor ikke bare prøve det? Jeg og en venninne satt oss i bilen og kjørte til nærmeste storby for å forstørre leppene våre for første gang sommeren for fire år siden. Jeg hadde nemlig veldig lyst på duckface og fylte i 1ml med restylane. Når jeg ser tilbake på det nå så det helt forferdelig ut, men der og da synes jeg det var kjempefint. Faktisk synes jeg det var så fint at jeg fylte på igjen et år senere når alt var ute. Det er 15 måneder siden, og det er helt ærlig siste gang jeg fylte på og noen gang kommer til å fylle på noe som helt i leppene mine. 


Slik så leppene mine ut med restylane i 2015. 

Jeg nekter ikke for at det sitter igjen noe selv om det er litt rart med tanke på at restylane skal sitte i leppene i ca. seks måneder... Jeg ser selv hvordan de ser ut på tv, og at det er lett å tenke at de er falske, men de er faktisk mine. Jeg har alltid hatt store lepper, og derfor fikk jeg mye kritikk far venner og familie da jeg fylte på mine. Jeg trengte jo virkelig ikke det. Når jeg ser tilbake på det nå ser jeg at det var utrolig stygt. Jeg kledde det ikke i det hele tatt, og synes selv de er mye finere nå. Jeg angrer ikke på at jeg prøvde det, men jeg kommer heller aldri til å gjøre det igjen. 

PRAY FOR PARIS

Jeg var i gang med å forhånd-skrive et morgen-innlegg til dere om kaffevanene mine og det nye albumet til One Direction. Det hadde vært helt feil å publisere det og late som ingenting med tanke på hva som skjer i Paris akkurat nå.

Jeg klarer ikke legge meg. Jo mer mediene deler fra den franske hovedstaden, jo vanskeligere blir det. Jeg blir nok sittende våken til langt på natt i håp om å få en slags forklaring. Hvem har gjort dette? Hvorfor? Hva i all verden vil de oppnå med å drepe flere titalls uskyldige mennesker? I stede ser jeg tallene på omkomne stige. Antall angrep stiger. 

For meg er det helt uforståelig hvordan andre mennesker setter seg som mål å skade flest mulig. At de ønsker å skape frykt. De burde ikke omtales som mennesker, for handlingene de gjør strider i mot alt som er menneskelig. Hvor har det gått galt? Tenker de ikke på at disse menneskene vil bli savnet? At de har familie og venner som får livet ødelagt! At menneskene de rev bort fra livet egentlig hadde masse tid igjen. Så mye å se. Så mye å gjøre. Så mye å leve for. Fordi de hva? Ønsker å fremme et politisk poeng? Skape frykt? Demonstrere? 

Jeg liker å tro at det er en mening med alt i livet. Det er vanskelig. Spesielt når ting som dette skjer. Hva skulle meningen med dette liksom vært. Jeg forstår ikke hva som skjer. Hvorfor slikt skjer. 

Terrorisme er så jævlig. Det er et helvete. 

Hjertet mitt blør for Paris, for Frankrike og for alle berørte! Ingen i verden bør oppleve slike grusomheter. 



NOAHs FAKKELTOG MOT PELS

Over en million dyr lider fordi mennesker ønsker seg en varm og fin pelskåpe. Det finnes mellom 200 og 300 pelsdyrfarmer i Norge. Her drives oppdrett av mink og rev, dessverre lovlig. Løfter om å beskytte dyrene mot lidelser har blitt gitt mange ganger. Til tross for dette avdekkes det stadig brudd på regler for oppdretten. Dyrevernere har flere ganger avdekket ekstremt dårlige forhold på pelsdyrgårder i Norge. I 2010 ble over 800 videopptak levert inn til NRK med bilder av dyr som var brutalt skadd. Åpne sår, øyesykdommer og avrevne kroppsdeler er noe av det som ble vist. Videoopptakene viste også døde dyr.

Har det bedret seg? Nei. Det er bare noen uker siden flere titalls dyr måtte avlives på en pelsdyrfarm fordi forholdene var så dårlige. Jeg får så utrolig vondt av å lese slikt. Det er så urettferdig! Dyrene kan ikke stå opp for seg selv. De kan ikke fortelle noen at de har det vondt. De kan ikke gå til media og vise de dårlige forholdene de lever under for å sette søkelys på saken. Derfor må vi som faktisk kan gjøre noe stå opp for deres sak!

Nå skal det sies at å beskytte dyrene mot lidelser på en pelsdyrfarm er umulig. Dyrene blir født i fangenskap, og må leve i små bur i stede for å kunne løpe omkring i det fri som de er ment til å gjøre. Både rev og mink er i utgangspunktet dyr som lever fritt i naturen. Selv om burene på pelsdyrfarmene er innenfor kravene som stilles, takler mange av dyrene tilværelsen dårlig. Både mink og rev får stadig mentale skader som følge av den lille plassen de har fått tildelt. I verste fall begynner dyrene å skade seg selv, de kan drepe valpene sine og noen dyr ender opp med å sitte i et hjørne med tomt blikk. 

Peldyrnæringen må avskaffes! 

Vi nordmenn liker å tro at vi er langt fremme når det kommer til å være et godt land med gode holdninger. Hvorfor er vi da så langt etter når det kommer til dyrenes velferd? Hadde du godtatt at hunden din hadde blitt brukt til oppdrett? At hennes valper skulle bli født inn i fangenskap, og vokse opp i et lite bur kun for å bli drept når pelsen deres er fin nok? At hunden din og hennes valper skulle dø fordi noen ønsket seg en ny pelskåpe til jul? NEI! Så hvorfor er det greit for deg at hundretusenvis av rev og mink, som faktisk er ville av natur, må lide den skjebnen? Hvordan kan du ta på deg minkkåpen din? Hvorfor er det greit? 

"I dag er det å gå med pels ikke lenger et statussymbol, men et tegn på uvitenhet og tankeløshet. Kun den som ikke har kunnskap eller medfølelse vil bidra til at dyr sperres inne og dør bare for at man skal kunne finne igjen kroppene deres som en pelskant langs ermet på en jakke." - NOAH 

Hendene mine skjelver. Jeg har fysisk vondt i brystet mitt når jeg skriver dette. Jeg er så sint! Så skuffet. Jeg vet at det er fjernt for mange, og at det dermed er vanskelig å se alvoret. Men det gjør det fortsatt ikke greit å se bort i stede for å hjelpe. Du vet at det skjer. Du vet at det er der. Du vet at uskyldige dyr lider! 

Jeg er oppvokst med mange forskjellige dyr, og har alltid hatt så mye kjærlighet til disse fantastiske skapningene. Alle sammen, uansett. Jeg oppfordrer alle til å tenke seg om minst to ganger før de velger å skaffe seg plagg som uskyldige dyr har lidd for.

Samtidig vil jeg oppfordre alle som ønsker å avskaffe denne barbariske næringen å møte opp i NOAHs fakkeltog mot pels førstkommende lørdag 14. November. Fakkeltoget arrangeres flere steder i landet, og du kan finne all informasjonen du trenger her. I Oslo starter toget på Youngstorget klokken17.30 og ender utenfor Stortinget for appeller fra kjente mennesker og politikere! Jeg er dessverre på jobb, og fikk ikke byttet vakten min, men håper så mange som mulig møter opp ♥♥♥

 

 

IT'S ABOUT GETTING AWAY

God mandag! I dag starter jeg på min siste eksamen for dette semesteret. Jeg gleder meg virkelig til å bli ferdig og kunne dra hjem til jul som alle andre. Jeg er for tiden i gang med en bachelorgrad i medievitenskap ved universitetet i Oslo. Dette er forhåpentligvis et steg på veien til å jobbe innenfor mediebransjen, og mest sannsynlig en del av en journalistikkutdannelse. Problemet er at jeg lengter etter noe nytt og spennende. Noe som ikke ligner Norge. Annerledes klima, natur, bebyggelse. Andre muligheter og nye opplevelser. For all del, jeg trives veldig godt med å bo med tre av mine beste venninner, og jeg liker Oslo. I hvert fall til tider. Men jeg kjenner en stor trang til å forlate Oslo og Norge. For en liten stund, om ikke annet. Det er spesielt fristende i dag. Eksamen er nok ikke noe morsommere noen andre steder, men å kunne ta meg en tur på stranda eller feire på byen i NY er mer motiverende.

NEW YORK CITY


Denne byen er nok en opplevelse i seg selv! "The big apple". Her vurderer jeg å søke meg inn på et PR-studie ved Berkeley Univeristy. Jeg tror absolutt ikke jeg ville kjedet meg mye mer. Det skjer jo alltid noe, og man går aldri tom for nye ting å se!

Jeg har ingen interesse av å ta meg et friår til. Tanken på langt over 300 dager med lange arbeidsvakter er utenkelig. Jeg orker ikke bruke all tid og energi på en jobb som er helt ok. I hvert fall ikke når kroppen bokstavelig talt lengter etter å reise. Det er rart. Jeg har aldri vært en av de "jeg vil ut og oppleve verden"-menneskene. For å være ærlig har jeg oppfattet de som masete, og følgere av den såkalte strømmen. Det ble liksom "in" å skulle reise. For all del, jeg har aldri takket nei til en sydentur. Sol, varme, god mat og avslappende dager. Men sånn "la oss reise til Australia og India og Japan og Kina og Indonesia osv. osv" er ikke helt min greie. Nå sporer jeg av. Poenget er at jeg begynner å bli som de. Jeg begynner i hvert fall å nærme meg. Hva det skyldes vet jeg ikke. Kanskje de mange timene jeg bruker inne i leiligheten min hver eneste dag, fordi jeg er lei av å vandre de samme gatene, gå tur på de samme stiene, vindusshoppe i de samme butikkene(fordi jeg er en fattig student, og kan i hvert fall ikke shoppe) og fordi jeg vil kunne gå ut og spise lunsj uten å måtte leve på havregryn resten av uka. Oslo er ikke så stort, og uten penger er det heller ikke så interessant.  

GOLD COAST, AUSTRALIA


Jeg har alltid hatt en greie for Australia. Mulighetene for å studere journalistikk er mange, og det i kombinasjon med et varmt klima, lange strender + australske surfegutter og et bra byliv er amaz! Gold Coast er veldig interessant, og jeg kjenner at jeg heller ganske greit mot dette stedet...

Nå har jeg nok en gang kontaktet diverse selskaper som kan hjelpe meg med denne plutselige reisetrangen. Jeg skal forhåpentligvis (det er typisk meg å skifte mening minst førti ganger før jeg tar en endelig avgjørelse) studere i utlandet. Jeg har selvfølgelig begynt å gjøre research, og har plukket meg ut noen steder som frister. Det er viktig for meg at jeg kan studere noe som er relevant for mine fremtidsplaner, og alle disse stedene har interessante og relevante studier.

CALIFORNIA


Jeg kommer aldri utenom California når tankene begynner å vandre i denne retningen. Varmt klima, mye å se, annerledes. San Francisco, Los Angeles, Santa Barbara. Samtidig vet jeg ikke om jeg ønsker å bo her, men jeg vurderer muligheten. Det er i hvert fall mange muligheter til å studere journalistikk ved et universitet i CALI.

Nå gjenstår det bare å se om jeg faktisk tør å gjennomføre dette. Jeg skal nok sende i hvert fall en søknad, og så ta det derfra. Lysten til å studere på et av disse stedene fra høsten av er på god vei til å knuse frykten for det nye og ukjente. Jeg heier på lysten. 

Noen erfaringer med utenlandsstudier, for eksempel på et av disse stedene?

hits