Torsdag betyr  et nytt innlegg i Singelliv & Dating-spalten min. I dag snakker jeg om noe jeg har hørt utallige ganger, nemlig jenter som tror de trenger en mann i livet sitt for å være lykkelig…

Dere vet allerede at jeg er evig singel og aldri har hatt kjæreste. Det er godt mulig at grunnen til det nettopp er at jeg alltid har vært alene og muligens blitt litt komfortabel med det. Jeg tror egentlig det er fordi jeg ikke har møtt noen som har vært interessant nok til at det er verdt å gi opp denne friheten for. Det å bare være meg. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Selv om noen rynker på nesen og synes det er rart at jeg aldri har vært i et forhold ser jeg på det som noe positivt. Det var faktisk Sofie som understreket dette for meg her om dagen. “Du vet at du ikke trenger noen andre for å ha det bra. Du vet at du klarer deg helt fint alene og det er en utrolig bra erfaring å ha med seg inn i et fremtidig forhold”. Det er så sant!

Min største skrekk er å bli en av de som ikke tror de klarer seg alene. En av de som tror de må ha en mann i livet for å føle seg hel. Jeg får vondt i sjela når jeg hører venninner snakke om at de ikke kan være alene og går ut og nøyer seg med en fyr de egentlig ikke liker så godt, bare så de slipper å sitte der med kun seg selv. Sitt eget selskap. Fordi det er så skummelt? Skjerp dere. Det er alltid min første tanke. Du klarer deg helt fint alene, kanskje til og med bedre!

Jeg vet ikke… Det er kanskje annerledes når man er vant med å ha noen som nesten er sidestilt med seg selv i livet sitt. Å ha noen i livet hvor deres behov er like viktige, eller kanskje viktigere enn sine egne. Det der, at noen andres behov er viktigere enn dine egne er ikke noe jeg ønsker eller trenger. Så hvorfor føler så mange at de trenger nettopp dette? Noen å sette på en pidestall og hylle. Noen som kan være der sammen med deg, selv om du egentlig ikke liker mennesket. Du trenger bare å ha noen. Det gjør meg trist fordi da begynner jeg å lurer på om du egentlig ikke liker deg selv.

All den energien du legger i å skulle sette pris på et annet menneske kan du legge i å sette pris på deg selv. Nå høres jeg ut som tidenes særing. Jeg mener ikke at det ikke er fint å sette pris på andre mennesker fordi det er jo det. Særlig om det er et menneske man elsker, men det er når du tar til takke. Det er det jeg snakker om nå. Når du tar til takke med noen du egentlig ikke liker og bruker all din tid og energi på å gjøre dette mennesket lykkelig så han eller hun ikke forlater deg og du står alene nok en gang. Det er det som er trist og det er da jeg mener at den energien er bedre brukt om du bruker den på deg selv i stede. Om du lærer deg å elske deg selv, sette pris på deg selv og ikke minst å ha det bra og kose deg i eget selskap. Det har jeg lært meg, ene og alene fordi jeg bare har vært meg.

Jeg trenger ikke at noen forteller meg at jeg er bra. Jeg trenger ikke at noen forteller meg at jeg er fin, at jeg er bra nok eller at de elsker meg. Det er alltids hyggelig å høre, men det er ikke et behov jeg trenger at noen andre dekker for meg fordi jeg kan dekke det selv. Fordi jeg vet at jeg er bra, at jeg er fin og jeg vet hvordan jeg elsker meg selv. Fordi det gjør jeg ofte! Ikke alltid, men som regel. 

Denne erfaringen har plutselig blitt det viktigste jeg kan ta med meg inn i et forhold. Bevissthet, selvstendighet og selv-kjærlighet. Det betyr ikke at jeg ikke kan elske noen andre selv om jeg elsker meg selv, men det betyr at jeg vet hvem jeg er alene og at jeg ikke må bli elsket av andre for å ha det bra. 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER