NÅR ANGSTEN TAR MEG

Jeg holder pusten mens tårene triller. Få kontroll på stemmen, Andrea. “Ja, det går bra. Jeg skal dra”. Tårene fortsetter å trille, men stemmen er stødig. Jeg mener det jeg sier. 

Før jeg kom hit fikk jeg skikkelig angst. Vel, egentlig har jeg kjent på angsten helt siden i går kveld fordi jeg visste hva som ventet i dag. Det er noen settinger jeg virkelig hater. Klasserom/forelesningssaler og kollektivtransport. Det å gå inn i lukkede rom med mange og fremmede mennesker er noe jeg virkelig hater. For å være ærlig synes jeg heller ikke det er særlig moro å gå inn i fulle, lukkede rom med mennesker jeg kjenner heller. 

Jeg får angst. 

I dag satt jeg hjemme og så på ski. Jeg er egentlig ikke så interessert i ski, men det ble plutselig uhyre viktig å få med seg sprinten i OL. Hvis jeg drar hjemmefra nå så får jeg ikke sett hvem som vinner. Som om det er så viktig å se live liksom… 

Jeg tok opp telefonen og ringte bestevenninnen min fordi jeg visste hva som lå bak. “Jeg vil ikke på forelesning, Marte. Jeg vil bli her hjemme”. Så er vi tilbake til de fem første setningene i dette innlegget. Fordi hun skjønte hva som foregikk, selv om hun kanskje ikke skjønte at jeg gråt. Hun sa det til meg “Du har jo sosial angst på ordentlig” og ja, jeg har nok det. 

Jeg gråt meg ferdig. Tørket tårene og gikk ut døren. Jeg bestemte meg for å gå opp til Blindern. Det tar cirka en time, men tanken på kollektivtransport i tillegg ble for mye. Så jeg gikk. Solen skinner, barnehagebarn blir fulgt over veien i store flokker, fuglene synger og egentlig er dette en dag jeg har lengtet etter i lang tid. Det er vårstemning. 

Dessverre ga dette null effekt. Angsten tok helt overhånd. Jeg fikk ikke puste. Jeg var svimmel. Jeg var gjennomvåt av svette. Og jeg ville gråte. Men det gjorde jeg ikke. Jeg holdt det halvveis sammen og kom meg hit. 

Nå sitter jeg her like før forelesningen starter og er like svimmel og kvalm, med en ekkel stikking i brystet mens fremmede mennesker er over alt. Men jeg er her og jeg vet det blir bedre. Eller jeg tror og håper det blir bedre. Fordi uansett så må jeg gjennom dette. Fordi jeg har en plan for fremtiden og dette er bare noe jeg må klare. 

53 kommentarer
    1. Jeg kjenner meg så igjen…Også DEN skumle døra da, som stirrer på deg med de gjennomskuende øynene. Du er tøff! 🙂

    2. Wow.. du er sterk!
      Sliter selv med ulike typer av angst. Og å faktisk gjennomføre når angsten tar over er jo bare helt sinnsykt bra! Gi deg selv skryt for det! Når angsten kicker inn, prøv å fokuser på omgivelsene dine. Foreksempel skoen din, alle detaljene rundt den. Så videre til neste ting. Det kan hjelpe, men ikke alltid enkelt å få til. 🙂 kanskje en idé å prate med legen om å få noe angstdempende?
      Kjempeflott at du deler så åpent om dette. Du setter lys på et viktig tema, og det er så uendelig mange som kjenner seg igjen.
      Fortsett som du gjør.. du er kjempeflott, sterk og det står respekt av hva du får til!
      – Kristine

    3. Det er tøft av deg og være så åpen og ærlig om dette tema, jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver, jeg har diagnosen sosial angst. Og det er helt forferdelig når det står på som verst. Men du skal ha stor honnør for at du skriver om dette, jeg føler dette er liksom det siste tabuet, og derfor er det viktig at folk som akkurat deg tør og vise dette. Masse lykke til og stå på. Du er rå😁

    4. det er vondt å høre at du har det sånn 🙁 jeg syntes du er utrolig sterk og modig som klarer å komme deg dit til tross for alt! Heier på deg alltid❤️❤️❤️❤️❤️❤️

    5. Har hatt det lignende i blant. I mitt tilfelle er det mye lettere å gjøre meg “usynlig” på forelesning, ved å sitte litt bak og bare gå rett etterpå. Men når du har vært på paradise så er det litt verre, da du kanskje lettere føler at folk ser på deg?
      Eller er jeg helt på jordet? 🙂
      Heier på deg <3

    6. Ellen: De første månedene etter Paradise var det mye bedre, noe det egentlig har vært lenge! Det er bare de siste månedene det har blitt ille igjen, men ja da synes jeg det er ekstra ekkelt når jeg merker at folk stirrer eller høre dem snakke om meg..

    7. Det virker som det er “in” for bloggere å ha angst. At man er så flink til å selvdiagnotisere seg og hause opp problemer og dramatisere de og si fort “jeg har angst, ja det MÅ være det”. Har du vært hos lege/psykolog og fått utredet dette? eller der det noe du antar at du selv har sånn uten videre?

    8. Helene: Åå, ja jeg skriver dette fordi det er så sykt kult å ha det vondt. Jeg gikk på angstdempende allerede da jeg var ganske ung fordi det var noe jeg sleit med og har slitt med av og på siden. Når det er sagt skriver jeg “ja, jeg har nok det” (det=angst). Fordi det er sånn det føles. Når du føler at hele du skal kollapse, at du ikke får pust, at brystet knyter seg så hardt sammen at det gjør ufattelig vondt mens alt rundt deg forsvinner fordi disse følelsene tar overhånd velger jeg å kalle det angst fordi det er det jeg føler.

    9. Jeg har også en slags angst for det å være sosial. Jeg er 14 år, og jeg har hatt det tøft/ slitt med dette siden 5 klasse. Hvis jeg våkner med at f.eks.kattene mine mjauer klokka 6, så er dagen ødelagt. Først blir jeg utrolig sur, så går jeg tilbake til senga og sovner igjen. Når jeg da står opp klokken 7 klarer jeg ikke å stå opp. Jeg tenker bare at dette er en helt jævlig dag, og at jeg kommer til å dø hvis jeg går på skolen. Noen ganger er det så ille at jeg blir hentet av en på skolen som støtter og hjelper meg gjennom dette. Og når jeg da skal på skolen, er jeg livredd og får nesten ikke puste.
      Synes bare du var utrolig tøff som klarte dette, og du inspirerte meg skikkelig❤️Første innlegget jeg så du skrev handlet om dette, og da bestemte jeg meg for å følge deg hver dag. Endelig en blogger som snakker ut om disse temaene uten å være redd for dårlig respons❤️❤️

    10. Så positivt overrasket over at du faktisk prøver å studere! Vanlig å e paradise deltagere sitte hjemme hele dagen. Stå på, du blogger,jobber og går på skole!! Det er rått!!!

    11. Æsj, jeg vet akkurat hvordan du har det. Fikk diagnosen “generalisert angstlidelse” i fjor, etter jeg hadde slitt en stund med det. Det er helt forferdelig hvor fysisk man blir påvirket.
      Jeg syntes det er viktig at flere snakker om angst, og de forskjellige formene for angst. Jeg har blitt spurt av flere om “hvorfor jeg gidder å ha angst”… (Ja jøss, hvorfor gidder man det da?), Noe som har ført til at jeg skammes skikkelig over det, og føler meg mer ødelagt enn andre. Det er trist å lese at andre også lider av angst, men samtidig føler jeg meg litt mer normal.
      Syntes innlegget ditt var veldig bra, og takk 🙂
      Jente, 23 år

    12. Ff: Nei, det er egentlig ikke vanlig å sitte hjemme hele dagen selv om man har vært med på Paradise. Hvis du søker opp tidligere deltagere ser du at de aller fleste er godt utdannet og i jobb 🙂 Hvor har du egentlig det fra? Fordommer? Men takk for det positive 🙂

    13. PH bloggere er bare tull, og så desperate for oppmerksomhet. Hvis du klarer å møte helt nye folk på PH, men så får «angst» av å delta i forelesning, så er nok fastlegen neste stopp.

    14. Anonym: Åh, det er å mye galt med denne kommentaren. For det første er PH-bloggere noe jeg synes er en ganske teit beskrivelse. Greit nok det første halvåret etter Paradise, men nå er det ingen av oss som blogger om noe relatert til den serien og alle har utrolig forskjellige blogger så kanskje vi skal legge det på hylla nå?

      For det andre er du helt klart ganske trangsynt og lite informert om angst. Det finnes utrolig mange forskjellige former og mange forskjellige ting som utløser slikt. Det varierer fra person til person. Jeg har hatt et anstrengt forhold til nye mennesker og situasjoner helt siden jeg var liten, men det anfallet jeg fikk i dag er et av de aller verste. Allikevel så klarte jeg å være med på Paradise Hotel, ja. Hvorfor? Jeg vet ikke helt sikkert, men det jeg vet er at det skjedde på et tidspunkt hvor jeg hadde vært i en god periode og ikke kjent ordentlig på angsten på veldig, veldig lenge. Jeg følte meg klar for å utfordre meg selv og det ble en utrolig positiv opplevelse! Heldigvis. Kanskje fordi alt var så “satt” og vi jentene ble en gjeng før vi i det hele tatt sjekket inn, noe som ikke gjorde det så skummelt. Det kunne også gått andre veien.

      Nå er jeg tilbake her og Paradise er for lengst over. I en periode etter Paradise var jeg mye sterkere og mye bedre i alle slike situasjoner, men nå har det gått ganske så nedover igjen. Sånn er det. Livet går opp og ned og angst kommer og går.

      Det jeg synes du bør gjøre er å skjerpe deg, ikke rakke ned på andre mennesker og ikke dra alle over en kam 🙂 + vise litt respekt for mennesker som sliter og mennesker som åpner seg opp og gir av seg selv. Takk for meg.

    15. Søk opp «agorafobi» på kognitiv.no! Tror du kan ha den diagnosen 🙂 håper du kjenner deg litt igjen så det blir lettere for deg å håndtere angsten!

    16. Har hatt angst siden barneskolen. Jeg er 23 dette året. Gikk på et kurs som het “tankevirus” søk det opp, kanskje dps i nærheten holder det? Syykt bra kurs!
      Veeldig bra at du eksponerer deg for angsten, selv om det er så himla hardt!! Det blir verre før det blir bedre, og jeg vet det blir bedre! Jeg gikk fra å ligge inne hele tiden, være sykemeldt i 7 mnd – til å nå ta tog (!!) Til skolen og fullføre dagen!! 🙂 så det finnes håp. Det finnes teknikker som hjelper å håndtere som feks hvordan du puster. Sett deg ytterst i forelesningssalen. Tenk at de andre er helt sikkert ikke 100% komfortabel med å sitte der selv..

    17. Hei! <3 Jeg fikk selv angst da jeg gikk på universitetet. Jeg måtte ta en pause fra studiene. Dette opplevde jeg som et uendelig stort nederlag. Jeg var 21 år. Etter noen uker med gråting og stirring i taket fant jeg ut av at jeg måtte ta grep- jeg kunne ikke gi opp i en alder av 21! Jeg gikk i gruppeterapi i omtrent et år. Dette hjelp veldig. Før greide jeg ikke gå på butikken for å kjøpe et eple en gang- i dag er jeg 24 år og 100% kontaktlærer på en barneskole. Jeg kjenner fremdeles på angsten fra tid til annen, men jeg vet at det går over og jeg vet at det ikke er farlig. Mine største tips til deg: snakk med noen som kan hjelpe deg, og prøv å gjennomføre det du syns virker håpløst. Angsten gir seg etter en stund, men det er først når du lar den komme, og gå over at det blir bedre 🙂
      Mange, mange klemmer til deg <3

    18. Utrolig godt skrevet! Sliter med angst selv og det føles helt umulig å presse seg selv til å gjennomføre mens angsten tramper deg på brystet og slår ut pusten av en. Dette var inspirerende å lese og jeg håper neste gang angsten slår inn hos meg at jeg klarer å presse på lik du gjorde nå

    19. Hei! 🙂
      Jeg synes det er så trist å høre at du har det så kjipt! Jeg studerer selv ved UiO, og vet at det kan føles utrolig vondt (men noen ganger spesielt når man er alene). Hvis du trenger å bli kjent med noen eller noen å lese med så er det bare å ta kontakt på mail. Ellers håper jeg du finner noen å snakke med, enten profesjonelt eller bare en venn 🙂 Klem

    20. Hei. Når jeg var i begynnelsen av 20 årene slet jeg en periode med angst. Hovedsaklug tvangstaner og sosial angst. Eneste som funket var å bite tennene sammen å dra ut som planlagt. Av og til måtte jwg bryte midt i planene, men det faktum at jeg dro var det som hjalp meg mest. Jeg tillot ikke angste ta kontroll over meg, noe som er et svært viktig moment! Om du føler at angsten ikle lar seg kontrollere bør du søke hjelp. For angst er en lumsk sykdom som plutselig kan gjøre livet svært utfordrende.lykke til og stå på!

    21. Hei. Når jeg var i begynnelsen av 20 årene slet jeg en periode med angst. Hovedsaklig tvangstaner og sosial angst. Eneste som funket var å bite tennene sammen å dra ut som planlagt. Av og til måtte jeg bryte midt i planene, men det faktum at jeg dro var det som hjalp meg mest. Jeg tillot ikke angsten å ta kontroll over meg, noe som er et svært viktig moment! Om du føler at angsten ikke lar seg kontrollere bør du søke hjelp. For angst er en lumsk sykdom som plutselig kan gjøre livet svært utfordrende. Lykke til og stå på!

    22. Hei, andrea!
      Synes det er utrolig tøft av deg og dele slike ting!! har selv slitt med sosial angst lenge, og ble diagnosert for 3 år siden. har enda ikke hatt mot nok til å fortelle det til andre enn min nærmeste familie. Av å lese bloggen din og spesielt dette innlegget, føler jeg faktisk at motet til å fortelle det til mine venner er mye sterkere!
      Føler mye av at det blir så tabu er fordi mange ikke har kunnskap nok. Jeg får f.eks. ofte høre «men du er jo ofte ute på byen med venner, hvor det er mye folk. Ikke vær så lat, dra nå bare på skolen/butikken osv» Men for meg er det en KJEMPE forskjell.
      Tusen takk for at du er så åpen og ærlig <3

    23. Jeg har angst! Fullstendig sengeliggende på år 9.
      Jeg tror deg når du sier du har angst, men når 80% av toppbloggerne skriver at de har det, skjønner du kanskje vi som lesere lurer? Alt dere klarer å gjennomføre med angst?! Du skriver du har gått på medik for det, jeg tror deg. En annen ting: du skriver at de fleste bloggerne fra PH er velutdannet? Hva legger du i det?
      Jeg er Psykolog, ble syk rett etter studiene. Men hvem er godt utdannet? Bare spør. God bedring, og håp om at du vurderer time hos fastlege/Psykolog.

    24. Nina: Når 80% av toppbloggerne skriver de har angst bør det heller være et varseltegn om at dette er veldig utbredt og noe unge jenter sliter mye med. Jeg mener ikke at de fleste bloggere fra PH er det, men PH-deltakere generelt. De aller fleste tar en utdannelse eller har allerede tatt en utdannelse før de er med.

    25. anonym: ÅÅ, så trist å høre at du sliter med dette <3 men så hyggelig at jeg kan hjelpe litt på en eller annen måte! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver der, ja... Dessverre.

    26. Åhh jeg har hatt det helt likt som deg Andrea, agorafobi kalles denne angst-formen, nesten som klaustrofobi bare at det ikke er størrelsen på rommet som er avgjørende, det er de ukjente menneskene og mengden av dem. Jeg pleide alltid å grue meg til forelesning, svette, ha en ekstrem trang til å gå ut “tretti min igjen, tjueni min igjen”, men jeg lover deg at det blir bedre. Det er din automatiske respons som blir slått på og advarer deg om at dette kan være potensielt farlig og at du bør forlate området, da er det viktig at du blir i situasjonen og viser den at det ikke er farlig. Dessverre tar det tid før du blir helt avvendt til å reagere med angst, men det er mulig! Og hvis du begynner å unngå forelesninger så vil det neste bli møter, shoppings-senter, kinosal, buss, fly. Angst er bare en advarsel om potensiell fare og du må gjennom eksponering klare å vise den at “hei, her er det ingen fare, takk for advarselen men jeg klarer meg”.
      Du klarer det og takk for at du skriver om angst på en så normal måte, angst er ikke en sykdom og det eneste som hjelper mot denne type angst er å tøffe seg opp og slutte å frykte angsten. Angsten gir deg kun adrenalin og kortisol – stresshormoner som setter i gang fysiologiske symptomer, men det er DU selv som bestemmer resten og tar alle valgene dine i livet! 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg