DET ER DIN SKYLD AT JEG FØLER MEG ØDELAGT PÅ INNSIDEN

Dette er det mest åpne og personlige jeg noen gang har delt på bloggen. Ikke en gang mine nærmeste visste hvordan det var før jeg sendte dem denne teksten for noen dager siden. Jeg velger å publisere dette innlegget for meg, og for dere som har det som meg. Jeg publiserer ikke dette for å henge ut noen, men fordi jeg skulle ønske at noen hadde fortalt meg at de også har det slik sånn at jeg ikke hadde trengt å føle meg så alene. Nå vet jeg at det er mange som er i en lignende situasjon, men før det trodde jeg ikke at noen kunne forstå hvordan jeg hadde det og hvorfor ting var som det var. Jeg publiserer dette fordi jeg tror og håper det kan hjelpe for dere som dessverre kan kjenne dere igjen i det jeg skriver. Når noen nær deg er syk kan det påvirke deg så utrolig mye, og det er lett å glemme at du også kan få lov til å ha det vondt selv om andre har det verre. Dette er til dere som har en psykisk syk person i livet deres om dere er veldig glad i. Alle har sin egen historie, og dette er min.


Det er lettere for meg å ta avstand enn å faktisk være med deg… Jeg vet at mye ikke er din skyld. Du er syk, og sykdommen du har gjør at du blir slik. Allikevel klarer jeg ikke alltid å skille de to. Det blir for vanskelig, og det blir for mye.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å endre dette. Det er vel slik at jeg burde vist mer forståelse, men hvor mye skal jeg måtte tåle fordi du er syk? Belastningen på de rundt deg er nok veldig mye større enn hva du tror. Jeg har flere ganger prøvd og ønsket å kutte deg ut av livet mitt fordi jeg ikke orker mer. Det har aldri vært lett å komme frem til den avgjørelsen, og det er en grunn til at det aldri går. På en måte vil jeg ha deg her, og på en annen måte så trenger jeg deg kanskje litt? Jeg vet ikke, men jeg vil ikke trenge deg og kanskje jeg heller ikke gjør det. 

Jeg har mange gode minner, men de begynner snart å falme. De hører fortiden til, og de siste årene har det ikke blitt et eneste. Det er som om en del av meg revner hver gang jeg møter deg. Det er vanskelig og det er vondt å være med deg. Jeg vet aldri når du skal bikke over, men jeg vet at det mest sannsynlig skjer. Du gråter og presser på følelsene mine. Du gjør meg så vondt, særlig når du presser på ting jeg ikke kan noe for. Det er ikke min skyld at vi ikke er en familie lenger, og det er ikke min skyld at vi ikke går sammen. Det er heller ikke min skyld at du føler deg alene, men det er meg du legger skylden på. Det har du gjort lenge, og jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg har det bra og er lykkelig på den andre siden av gata. Det gjør vondt å tenke på at du sitter alene, men etter alt så klarer jeg ikke utsette meg for deg. Det er helt jævlig å si, men jeg orker ikke dra fra deg og føle meg som dritt. 

Jeg husker enda små kommentarer du kom med for å bryte meg ned. De sitter igjen, og de vil nok alltid være der. Jeg klarer ikke glemme. Det var en gang du ble med meg på shopping. Jeg sa at jeg trengte en ny bukse fordi den jeg hadde på begynte å bli for stor. Da svarte du kaldt at “den ser ikke for stor ut” og målte meg med blikket. Den var for stor, men allikevel gjorde det vondt. Hvorfor dette behovet for å dra meg ned? Er det for at du skal føle deg bedre? Når du er den du er, og jeg er den jeg er bør din eneste tanke være å løfte meg opp. Du bør sette meg først, men det gjør du ikke. Hvorfor ikke?

Da jeg var yngre likte jeg ikke nesen min, og snakket useriøst om å operere den når jeg ble eldre. Du kikket på meg med smale øyne og et hånlig uttrykk lenge, før du sa at jeg hadde en annen mye større feil i ansiktet som jeg burde operere først. “Hva da?” spurte jeg. Fordi jeg fant ingenting annet jeg var misfornøyd med, til tross for at jeg nå så etter. Nei, det ville du ikke si. Jeg fikk gå rundt med denne feilen jeg da. Det at du ikke ville fortelle meg det gjorde at jeg begynte å lete etter fei. Er du klar over hvor skadelig dette kunne vært for en ung jente? 

Det at du begynner å gråte foran meg nesten hver gang jeg ser deg er en påkjenning. Du får ikke min sympati der og da, men du skal vite at det gjør forferdelig vondt. Du gjør det allikevel. Jeg trekker meg enda lenger unna. Sist du var her la jeg meg i sengen og gråt etterpå. Da var du bare blid og hjelpsom, men påkjenningen av å holde deg slik og hele tiden være redd for at det skal snu var så tung. Jeg gråter nå. Fordi jeg kjenner på dette hele tiden, og det er veldig vondt. 

Jeg vet aldri hvilken versjon av deg jeg møter, og derfor kan jeg ikke ta den risken. Jeg orker ikke få de lange meldingene med glade emojis fordi jeg vet at det bare er en bølgetopp og at du snart skal seile ned igjen. Jeg klarer ikke tro på det. Jeg vil heller ikke ta telefonene av deg som gråter fordi jeg skrev at jeg var glad. Jeg vil ikke ha meldingene om at det er vondt for deg å se at jeg har det bra, fordi jeg vil ha det bra. Hvorfor kan du ikke unne meg å ha det bra selv om det ikke er hos deg? Du har ingen sperrer på hvordan du er rundt meg. Du oppfører deg ikke som den du skal være, men som en tenåring i trassalderen. Du gjør alt for å dra meg ned ved konflikter, og du gjør sjelden noe for å dra meg opp. Jeg kan ikke være fornøyd med meg selv, det er alltid noe galt som skal pekes på. Er det fordi du har det så jævlig med deg selv og vil at jeg skal være der nede med deg? Jeg forstår ingenting, men det gjør kanskje ikke du heller. Du er syk, men det kan ikke forsvare alt, alltid. Du må forstå hvorfor det er vanskelig for meg å ha deg nær. Jeg vet om andre i min situasjon som faktisk har klart å kutte personen het ut, og det er vondt, men jeg forstår dem godt. Du må faktisk sette deg selv foran, og uansett om du er den du er så skal jeg ikke behøve å måtte tåle alt. 

Jeg legger mye skyld på deg, men den bør du faktisk ta. Det er faktisk din skyld at jeg noen gang føler meg ødelagt på innsiden. Det er din skyld at jeg ofte er trist og sint. Det er din skyld at jeg ikke stoler på noen. Det er din skyld at jeg er redd for å stifte familie. Jeg er rett og slett dødsredd for at barna mine skal måtte gå gjennom det jeg har gjort. Jeg er livredd for å bli som deg, og det er derfor jeg alltid prøver å være sterk. Jeg skal ikke bryte sammen som du gjorde. Jeg skal ikke bli som deg. Aldri. 

Jeg vet ikke om jeg tør å publisere dette. Jeg vet heller ikke om jeg vil at du skal lese dette. Det kommer til å bli hardt, men på den andre siden trenger du det. Du trenger å forstå hvorfor jeg tar avstand, men jeg er redd for hva som kan skje om tar dette til deg. Jeg aner ikke, men jeg trengte å skrive dette. Nå er jeg faktisk lettet. Jeg har aldri satt ord på dette før, og det var godt. Jeg gråt meg gjennom hele teksten, men nå føler jeg meg lettet. 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER

64 kommentarer
    1. Sterkt innlegg å lese <3
      Finner ikke ord for hva jeg skal skrive, men gud så sterkt det innlegget var å lese.
      Du setter i sving mye følelser.
      Du virker altid som er sterk. Men alle har sine "bløte" sider som du viser her <3
      Håper det går bra med deg? <3

    2. Kjære Andrea! Det var flott og trist å lese på samme tid.
      Du er en sterk og flott person, husk det! Du har så mye å være stolt av, ikke la noen ødelegge det. Stå på!
      Klem <3

    3. Åå, må bare si jeg føler så sinnsykt med deg her. Har levd med en psykisk syk mor hele livet, som aldri helt klarte å se at jeg hadde det bra. Jeg levde alltid på de gode periodene og klarte ikke rive meg løs før for to år siden. Å lese innlegget ditt fikk frem alle følelsene igjen, du er utrolig flink til å skrive!! Å trekke meg unna er den beste avgjørelsen jeg har hatt, vanskelig i starten, men har aldri hatt det bedre. Håper alt løser seg for deg!❤

    4. Dette var sterkt å lese og minner meg mye om hvordan jeg selv har hatt det med min ustabile mor. Bygg opp selvbildet ditt, det vil styrke deg ! 😊

    5. Dette er jo samme følelser som alle har, både friske og syke, det er naturlig. Den friske har et fortrinn, den friske vet han har disse følelsene det vet ikke den syke, det er derfor den syke er syk.

    6. Kjente meg veldig igjen! Har en storesøster som har slitt veldig psykisk siden jeg var liten.. <3
      Håper det vil gå bedre med deg, og håper at denne personen du snakker om vil bli frisk!

    7. Dette var vondt men samtidig vakkert å lese. Jeg fikk et annet og bedre inntrykk av deg nå. Vær sterk og aldri gi opp gode deg. <3 Håper på flere slike mer personlig innlegg. Hilsen en fast leser

    8. Wow! Dette var sterkt å lese! Kjente meg veldig igjen.. Har en psykisk syk mor som ikke selv skjønner at er syk. Det har vært veldig hardt å leve med det. Jeg har fortsatt kontakt med henne, men besøker henne dessverre veldig lite.. Det er ikke trygt for meg. Det er selvfølgelig veldig hardt og man går jo konstant rundt med dårlig samvittighet for det er jo trossalt moren min… Men men, var ikke det jeg skulle komme frem til 😝jeg syntes at du er utrolig modig og sterk for at du tør å dele noe så personlig med så mange! Trist å høre at du har hatt det sånn, håper at du har det bedre nå og at du kommer deg gjennom det❤️Du er også utrolig vakker og jeg syntes at du ikke trenger å endre på noe som helst! Du er flott💪🏽btw, leser bloggen din hver dag! Digger den 😊

    9. Aurora 20år: Jeg synes det er veldig trist å lese det du skriver her, det kan umulig være en lett situasjon for deg 🙁 Jeg forstår godt hvorfor du tar avstand, og om du føler det er bedre så gjør det uten å ha dårlig samvittighet! Man må faktisk sette seg selv først noen ganger, og dette er en slik situasjon <3 Tusen takk, det betyr utrolig mye for meg 😀 Kjempekoselig å høre at du er fast leser, klem meg <3

    10. Hei. Jeg har aldri skrevet en kommentar på bloggen din før, men nå klarer jeg ikke å holde meg. Det er helt fantastisk å se at du klarer å sette ord på følelser. Det kan være utrolig vanskelig for mange. Jeg syns det er fint at du er åpen om en slik situasjon, for det er utrolig mange som går igjennom det samme som du har. Jeg har selv kjent på mye av det samme som du skriver, og har kanskje ikke klart å sette ord på mine følelser. Å være syk på en slik måte kan være vanskelig å innse selv, og kan føre til mye vondt. Jeg tror også det er normalt å sitte med dårlig samvittighet, men igjen kommer man til et punkt der man må sette seg selv først. Jeg tror du er sterkere enn du tror, og husk at å ha dårlig samvittighet, vise følelser og sårbarhet er ikke en svakhet. Det viser at en er medmenneskelig. Du er ikke ødelagt på innsiden, det kan hende det føles som rot nå, men det tar tid for et menneske å prosessere følelser. Stå på Andrea, hilsen en som vil være anonym 🙂

    11. Når man har opplevd så mye kjipt med en person så er det ikke rart at man ikke vil være rundt en person.. uansett om personen er psykisk syk eller ikke. Jeg skjønner deg godt.
      Har en kjæreste som er psykisk syk og jeg mener at man må også sette krav til dem selv om de er syke. Man er fortsatt en person som har en vilje og kan ta valg.. ihvertfall en som ikke er alvorlig psykisk syk med psykose r osv. Psykisk helse er også noe man må jobbe for og som ikke kommer av seg selv 😊
      De er ikke alltid hjelpesløse. Og kan bedre egen psykisk helse også mener jeg.
      Digger bloggen din andrea😊

    12. Eg klarte ikkje lese heile innlegget ditt, eg føler med deg! Sjølv har eg ein bror med Asberger syndrom, og det er ikkje alltid like lett…. Håper det går bra med deg<3

    13. Viktig tema som belyses men jeg reagerer sterkt på måten det blir gjort på! Veldig egoistisk å henge ut noen på denne måten. Ikke bra.

    14. Så utrolig sterk tekst, Andrea! Du er utrolig dyktig til å sette ord på følelser og tanker. Dette er en tekst mange har veldig godt av å lese. Du er ei så bra jente som har kjempet for drømmene dine og oppnådd så utrolig mye, du fortjener å ha det så bra og ikke minst være utrolig stolt av deg selv!
      Sender mange gode tanker til deg <3

    15. Anonym: Det forstår jeg, men for meg var dette utrolig viktig å gjøre. Samtidig er det kun mennesker i nær omgangskrets som forstår hvem jeg snakker om, og de vet allerede at personen er syk.

    16. Personen du beskriver kommer nok dessverre aldri til å forstå, selv om han leser dette. Det beste er nok å holde ham mest mulig på avstand. Han vil alltid skylde på noen andre for den situasjonen han har havnet i, og i ditt tilfelle er det deg. Han vil aldri kunne innse eller forstå at det er pga hans oppførsel at ting har blitt slik de har. Så mitt råd er å ta avstand fra ham, ikke la ham få gi deg dårlig samvittighet – for det har du ingen grunn til. Og som du sier, selv om han er syk så skal du ikke måtte tåle det han utsetter deg for. Lykke til!

    17. Kjenner meg veldig igjen. Takk for at du delte. Selv om folk er syke så skal de ikke få lov til å oppføre seg dårlig mot andre. Er slitsomt å gå på nåler for å holde andre fornøyd, man blir syk av det selv. Så sett grenser for deg selv, og prøv å ikke ha dårlig samvittighet for det.

    18. Andrea… Så og si ordrett beskrev du akkurat forholdet mellom meg og mamma.. Du satt ord på følelser jeg ikke visste hvordan jeg skulle sette ord på. Takk<3

    19. Sterkt innlegg å lese.. Men ikke dra alle som sliter psykisk under en kam. Er ikke sikkert du gjør det heller 😊 Jeg sliter psykisk, sosial angst for det meste. Er ikke alle som er psykisk syke som vil andre vondt. Hvertfall så er ikke jeg slik. 😊

    20. Ann Kristin: Nei, det er ikke meningen å dra alle under en kam. Dette er snakk om en personlig opplevelse og hvordan det har vært for meg å leve med en person som har en sammensatt psykisk lidelse i nær omgangskrets 🙂

    21. Du er utrolig vakker akkurat som du er!! Mange som hadde dødd for ditt utseende, og du virker som en ekstremt snill og ærlig person også, husk på det <3

    22. Anonym: Hvis du kjenner deg igjen i det som står i denne teksten og føler deg truffet ville jeg faktisk gått i meg selv og tenkt nøye over dette for så å gjøre noe med det. Når det er sagt er ikke dette ne tekst hvor jeg drar alle som har en psykisk lidelse under en kam og mener at det er slik alle rundt dem føler seg. Det er mange forskjellige sykdommer, og mange forskjellige mennesker. Dette er min PERSONLIGE opplevelse i forhold til ett enkelt sykt menneske.

    23. Jeg ligger her våken og får ikke sove, som så mange andre netter.. da kom jeg over innlegget ditt og jeg må si at jeh kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har også vokst opp med en mor som sliter psykisk.. i tillegg ble broren min alvorlig psykisk syk med schizofreni da jeg var 12. Faren min forlot meg til fordel for en kjæreste da jeg var 4 år, han ofret å ha kontakt med meg til fordel for den nye kjæresten. Jeg hadde en mor som var emosjonelt ustabil, hun kunne plutselig starte å gråte og hikste ut “jeg orker ikke mer, jeg orker ikke mer”. Hun sa aldri at hun var glad i meg og det var sjelden jeg gikk noen klemmer eller andre bekreftende tilbakemeldinger, hun spurte aldri om hvordan jeg hadde det på skolen eller hva jeg hadde gjort den dagen. Usikkerheten og utryggheten smittet over på oss barna, når mor er redd og engstelig blir barna fort det også. Jeg har aldri følt meg elsket av foreldrene mine og det er det som nesten har tatt knekken på meg. Hvordan kan man elske seg selv hvis ikke engang foreldrene dine elsker deg?? Jeg har problemet med relasjoner, har vansker for å opprettholde vennskap, er utilpass i sosiale settinger og selvtilliten min er så lav at jeg ikke er i jobb per dags dato. Altså har det hatt store konsekvenser.
      En annen ting jeg synes det er interessant at du deler er at du er redd for å stifte egen familie, det er også noe jeh kjenner meg godt igjen i. Jeg er også livredd for å bli som foreldrene mine og at jeg skal bli en dårlig mor.. Jeg synes det er tøfft sv deg å dele dette, alt kan ikke unnskyldes til tross for sykdom. Jeg har selv hatt lyst til å skrive en liknende beskjed til min far da han gir meg dårlig samvittighet for at jeg ikke kommer på besøk. Da oppfører han seg som en trassig treåring og jeg blir så sint og lei meg at jeg skjelver. For han ødela meg, han var borte fra meg i ti år, og alikevel forventer han å få besøk i jula og at alt skal være normalt mellom oss. Men det kan ikke skje.. Vi får se om jeg er like modig som deg Andrea og om jeg tørr å si hva jeg virkelig føler. Du er sterk <3

    24. Anonym: Jeg kan virkelig ikke forestille meg hvor hardt dette må ha vært! Jeg hadde en person som var sli, du har tydeligvis hatt flere. Dette er utrolig trist å høre om, og jeg håper virkelig du klarer å finne en måte å komme forbi dette <3 Det er ikke din skyld, og du skal absolutt ikke ha dårlig samvittighet for hvordan du føler deg!

    25. Herregud for et flott forbilde du er! Vi trenger flere som deg, og jeg veit at det du deler hjelper mange. Jeg har selv aldri gått gjennom noe sånt, men jeg vet om flere som har det💗Fortsett sånn, dette er helt rått! Håper det går bra med deg nå💋

    26. Har en søster som er psykisk syk 🙁 Hun prøver noen ganger å få meg til å føle meg dårlig, og foran andre prøver hun å være DEN englejenta 🙁 Forstår deg godt ♥️ Du er sterk stå på!<3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg