I dag er det seks år siden angrepet mot regjeringskvartalet og Utøya fant sted, og alle mine tanker går til pårørende og ofre for denne forferdelige hendelsen. Jeg som mange andre husker akkurat hvor jeg var da jeg fikk vite om dette, og hele den kvelden vil alltid sitte limt fast i hukommelsen min. Da dette skjedde var jeg 16 år gammel, og da som nå brukte jeg det å skrive som en måte å få utløp for følelser og tanker på. Nå vil jeg dele et innlegg med dere som jeg skrev noen dager etter 22.07.11.

 

 

---

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si. Helt ærlig så er jeg tom for ord, og tom for tårer. Det er sjelden jeg ikke klarer å bruke ord til å uttrykke meg skriftelig, det har faktisk aldri skjedd før. Men nå, i disse dager, etter alt som har skjedd er jeg rett og slett tom. Jeg kan ikke tro det. Jeg begynner å lure på om jeg fortsatt er i sjokk, eller om fredagens hendelser faktisk har gått opp for meg.
Vi lever i Norge. Dette er mitt hjem, jeg føler meg tryggere her enn noe annet sted. Det er i dette landet jeg er født og oppvokst. Jeg er født og oppvokst i viten om at det er trygt her. Det er det jeg alltid har følt. Krig, terror og vold er ikke det som først tenkes om noen nevner Norge. Det er heller trygghet, medmennesker, kjærlighet, rikdom, natur, vakkert og flott. Ingen så dette komme.
 
22.07.2011 har blitt omtalt som Norges 11. September. Vi vet alle hvor vi var den dagen, hva vi gjorde og hva som skjedde da nyheten kom frem til oss. Jeg for min del var på jobb. Det var den mest hektiske dagen jeg noen sinne har hatt. Det virket som om hele Larvik ville ha i seg fastfood denne fredagen. Det var regn og luften var tung. Jenta som sjekket inn på jobb klokken elleve var ikke redd for landets sikkerhet, redd for å miste venner eller redd for å bli utsatt for grufulle ting her i sitt eget land. All den tryggheten forsvant i det jenta kom ut av jobb, satte på radion og fikk høre nyheten om at en bombe hadde gått av, og at voksne, ungdommer og selv barn hadde blitt skutt på Utøya ni timer etter at hun kom.

Det første som traff meg var sjokket. Jeg ville ikke tro det. Jeg forstod det ikke. “Dette er Norge, slikt skjer ikke i Norge”. Det var setningen jeg gjentok i to dager etterpå. Jeg satt og så nyheter non-stop resten av kvelden og utover natten. Da jeg la meg var antall døde ti, og da jeg våknet opp var det 84. Uforståelig og sykt. Det var ikke før da jeg forstod omfanget, og hvor mange dette hadde rammet.
Redsel, tårer, sinne, men mest av alt usikkerhet og vansker for å forstå. Under statsministerens tale samme kveld som angrepet fant sted fant jeg meg selv med tårer nedover hvert kinn. Jeg kikket bort på venninnene mine, og jeg så det samme hos dem. Vi ble alle rørt av ordene han sa, og hvordan han taklet situasjonen på.
 
“Dere skal ikke få ødelegge oss.
Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.
Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.
Ingen skal få bombe oss til taushet.
Ingen skal få skyte oss til taushet.
Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge.”
– Jens Stoltenberg
 
I dag var dagen for å sørge, men også for å vise vår støtte til alle som er involvert. Rosetok, fakkeltog og nedlegging av blomster og lys. Over hele landet har vi markert og vist vår støtte. Her i Larvik deltok vi i kveldens fakkeltog. Jeg har faktisk aldri sett så mange mennesker på torget som i dag. Det er utrolig å se hvordan vår befolkning takler dette på. Vi viser kjærlighet og støtte mer enn noen gang. Det er fantastisk og rørende. Jeg er stolt av å være Norsk!

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT ANDREASVEINSDOT BLOGLOVIN HER