JEG ER REDD

I dag var jeg ute i byen for å ordne litt ting, noe som innebar å ta turen innom Karl Johan. Jeg vandret nedover Oslos paradegate med terrorangrepet mot Stockholm i bakhodet. Jeg tenkte på hvor lett det er å gjøre det samme her i Oslo. En lørdag hvor hovedstadens mest kjente gate er stappfull av både turister og innbyggere som skal nyte friheten sin. Da jeg stoppet ved et av de få gangfeltene på Karl Johan for å vente på grønt lys var det en stor, hvit lastebil som stoppet på veien for rødt lys. Jeg fikk grønt lys omtrent samtidig som bilen stoppet, men jeg brukte et par sekunder på å vurdere om jeg faktisk skulle gå over. Hva om sjåføren i lastebilen skal starte angrepet sitt her og nå, da vil jeg bli hans første offer. Jeg tok meg sammen og gikk over veien, for selvfølgelig var det bare en vanlig lastebil med en vanlig sjåfør som stoppet for rødt lys. Men jeg nølte, og det irriterer meg. 

Jeg er så redd. Jeg vet at jeg ikke burde være det, for det er akkurat det terroristene vil oppnå. De vil fremme sitt budskap ved å ta friheten vi har, og tryggheten vi føler fra oss. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg er redd. De skal ikke få stoppe meg fra å leve livet mitt, men samtidig klarer jeg ikke å legge det fra meg. Jeg vet at sannsynligheten for at det vil skje et angrep på norsk jord er der, og da vil Oslo være et naturlig sted å angripe. Samtidig vet jeg også veldig godt at sjansen for å bli drept i et terrorangrep er minimal. Det er ekstremt mye mer sannsynlig å bli drept i trafikken, av sykdom eller av en hai. Allikevel er jeg livredd. Jeg er redd for å måtte løpe for livet mitt, mens en eller flere fremmede jakter på meg som et bytte. Jeg er redd for at mine nærmeste skal bli rammet, og jeg er redd for at byen og landet mitt skal måtte gå gjennom dette en gang til. 

De siste ukene har det skjedd et angrep i Nord-Europa nesten hver eneste uke. Det var en bombe mot t-banestasjonen i St. Petersburg. Det var lastebilangrepet i Stockholm. Ja, det skjer hver eneste dag i Midtøsten og det er like forferdelig, men det er så fjernt fra hjemme at det blir uklart. Dette derimot er klart som bare det. Og skummelt. 

Samtidig kan jeg ikke gå rundt og være redd for enhver lastebil eller ryggsekk jeg ser i frykt for at det skal skje terror. Tenk så mange lastebiler som kjører rundt og på Karl Johan hver eneste dag med leveringer! Tenk så mange mennesker på Oslo City, Jernbanetorget og Oslo S som bruker ryggsekk uten at det er en bombe i den. Jeg er rundt disse stedene hver eneste dag, og dette er dessverre ting jeg tenker over selv om jeg vet at jeg ikke burde fordi jeg får ikke gjort noe som helst med det uansett. 

Man kan faktisk ikke beskytte seg mot et terrorangrep, fordi man kan ikke vite når eller hvor det skal skje. Det kan skje når som helst og hvor som helst, og det eneste vi kan gjøre er å prøve å legge bort frykten og leve livet som normalt. Vi må ikke gi etter for frykten for da blir det en slags seier for disse menneskene som ikke gjør annet enn å spre frykt, hat og død, og det kan ikke skje. De skal ikke klare å skremme oss fra å være oss selv. Aldri.

Heia livet, kjærlighet og frihet ❤

 

 

6 kommentarer
    1. wow, dette er så utrolig bra skrevet!! jeg trengte virkelig dette innlegget her ettersom at jeg selv bor i Oslo, og har tankene om at terror skal skje meg eller mine nærmeste veldig ofte. det er bra at vi har sånne som deg som tar opp dette viktige temaet fra ditt synspunkt. stå på Andrea!❤️

    2. Jeg går rundt med akkurat de samme tankene som deg, var godt å vite at jeg ikke er den eneste som får helt noia av dette. Det er så trist at verden blir mer og mer utrygg og at snille, fredelige Norge kan være utsatt for slike angrep akkurat som alle andre deler av verden.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg